Helianthus

Eksempelet med Tusenfryd høres ut som en fin og helt akseptabel måte å gjøre det på. Og jeg er 100% enig i at man ikke truer ungene til å spise opp maten, det var kun ment som et eksempel for å få frem hva jeg mener med trussel Jeg skal se på boktipset! Og her er en liten videosnutt om positiv forsterkning av barn fra en forelesning med Alfie Kohn: Sist jeg hørte det ga det meg en aha-opplevelse (Jeg håper det er det rette - jeg får ikke hatt på lyd akkurat nå )

Jeg er enig i at konsekvenser kan formidles på ulike måter, og det er derfor jeg konsekvent har brukt ordet trusler om setninger som "hvis du gjør sånn så får du ikke det". I min bok er og blir det en trussel. Og det er trusler som jeg har problemer med, ikke konsekvenser som sådan, selv om jeg altså foretrekker manipulere minst mulig. Og siden konsekvenser kan formidles på ulike måter: 1) Hvis du ikke spiser grønnsakene dine så får du ikke dessert 2) Hvis du spiser grønnsakene dine så får du dessert 3) Etter at du har spist grønnsakene dine så skal du få dessert 4) Jeg vil at du skal spise grønnsakene dine ... og du får uansett dessert Jeg kommer ikke på flere.. hvilke av disse er trusler, og hvilke er det ikke? Eller rydde på rommet etter besøk: 1) Hvis du ikke rydder opp rommet etter besøket (evt. før besøket går hjem) så få du ikke spille på ipaden i kveld 2) Hvis du ikke rydder opp rommet etter besøket (evt. før besøket går hjem) så få du ikke ha besøk resten av uken 3) Besøket får ikke dra hjem før dere har ryddet ( ) 4) Du må ha det ryddig for å få ha besøk (= rotete rom frem til neste besøk?) 5) Nå skal vi rydde sammen så du får det hyggelig på rommet ditt. Andre? Hva foretrekker dere? Hvilke unngår dere helst?

Jeg må si at jeg ikke klarer å følge deg helt her nå, men "ekte" (naturlige?) konsekvenser er en del av barndommen enten man vil eller ikke. Jeg har ikke noe mål om at ungene ikke skal oppleve "ekte" konsekvenser, selv om man selvsagt ser an i hvilken grad de blir utsatt for dem avhengig av modenhet og hva de tåler. Å lære ansvar er viktig uavhengig av hva slags oppdragelsesmetoder man bruker, og ansvar for lekser og egen læring er selvsagt viktig selv om man ikke kommer til å se "gjør lekser, eller så ...". Vi bruker det bevisst allerede nå (noe jeg tror mange foreldre gjør) - ungene elsker å få ansvar og oppgaver, og jeg ser altså ingen motsetninger mellom å ikke bruke trusler og å få ansvarlige barn - kanskje tvert imot?

En trussel er typisk på formen "Hvis du gjør/ikke gjør sånn eller sånn, så får du ikke [sett inn en konsekvens som barnet vil unngå eller unngå å miste]". For meg er det en trussel å feks si "Hvis du ikke spiser grønnsakene dine så får du ikke dessert." Det er ikke en veldig alvorlig trussel, men det er en trussel om noe som kan skjer. Det er helt i orden at dere velger å kalle det noe annet, men for meg er og blir det en trussel. Trusler kan selsagt ha varierende alvorsgrad eller styrke. En advarsel som @Puttiva foreslår å kalle det fordi det høres bedre ut, kan være en trussel om noe du eller jeg truer med å gjøre overfor barnet (feks husarrest ut uken eller fravær av internett). En advarsel kan også være å fortelle om en fare som kan skje dersom barnet ikke er forsiktig. En fare er en mulig konsekvens, men ikke en trussel. (Jeg har ingen problemer med å fortelle barna om farer, bare så det er sagt.) Hva jeg vil gjøre dersom godsnakk ikke fungerer: Nå er det ikke sånn at alt handler om å godsnakke nå heller, men ting fungerer bra allikevel. Hvordan det blir etterhvert må pappaen og jeg nesten finne ut når vi kommer dit, men jeg kan love deg at dette ikke handler om at ungene får lov å gjøre akkurat som de vil. Jeg har en ganske god ide om hvordan vi skal komme dit uten trusler, og heldigvis så finnes det ekspertise som er enig med meg.. så det er ikke noe helt kontroversielt jeg kommer med. Igjen; for ca 7. gang, så ønsker jeg å brainstorme rundt alternativene til trusler (eller advarsler). Jeg forstår at det er viktig for noen her å fortelle meg at 100% trusselfri barneoppdragelse er umulig, men allikevel har vi vel alle et mål om å bruke så lite trusler og konsekvenser som mulig. Hadde det ikke vært interessant å tenkt og diskutert litt rundt hvordan vi kan få til det? (retorisk spørsmål)

Vi har jo pusset tenner i en del år til sammen nå, og innimellom har det vært vanskelig, men tennene har blitt pusset. Det finnes ingen fasit eller 100% løsning på hvordan å få ungene til å ville eller godta å pusse tenner, og enkelte unger er sikkert så spesielle at ingenting annet enn trusler funker uansett , men det jeg ser da er at det hjelper å slippe opp presset og prøve å forklare at tenner er noe alle må pusse. Velge tannkrem og tannbørste selv har vært stor stas, og få pusse en del selv og bli pusset på, osv. Og heller avslutte litt for tidlig enn å insistere på å holde på for lenge. Begge våre unger har enormt konkurranseinstinkt, og det hender at vi kjører en konkurranse om hvem som er ferdig på badet først. Men det viktigste, tror jeg, er å ikke spille på autoritet. Det skal føles frivillig, selv om enkelte ting også er "dette er du nødt til å gjøre". Jeg vet med meg selv at den beste måten å gjøre meg vrang på er å fortelle meg hva jeg skal gjøre, for ikke å snakke om å prøve å lokke eller true meg til å gjøre noe andre vil. Det føles krenkende og jeg blir trassig - akkurat som en unge Derfor ønsker jeg å finne alternative virkemidler.

Ja, det ødelegger historien litt når jeg forteller at det var en seng med en litt for høy springfjærmadrass + overmadrass Det var ikke noe lurt med den springfjærmadrassen, men vi ville jo at ungen skulle ligge standsmessig (Jeg tuller litt med det nå, men det var ikke noe gøy da det skjedde, og jeg angrer på at jeg ikke lyttet til mammafornuften da mannen mente at hun ikke trengte sengehest lenger. Så nå har hun både lav og ikke-sprettende madrass OG sengehest)

Ikke som et argument mot senga altså, for jeg enig i det du skriver om den, men vår treåring falt faktisk ut av sengen (noe som har skjedd med begge, i og for seg) og brakk kragebeinet. Det hadde jeg aldri trodd skulle skje. Nå har vi kjøpt sengehest

Tusen takk for et reflektert svar. Jeg sitter igjen med noen inntrykk etter denne diskusjonen, og de er som følger: 1) Det etablerte virker kanskje som eneste løsning fordi det er det eneste man vet om, men er det ikke nødvendigvis. 2) Det er veldig få som er interessert i å diskutere alternative måter å oppdra barn på. 3) Og tilsvarende mange som ønsker å argumentere FOR bruk av trusler. Hvorfor? For å rettferdiggjøre sine egne handlinger? 4) Jeg tror og ønsker at jeg ikke trenger å true eller se morsk ut for å oppdra barna. Når jeg føler at jeg trenger det så mener jeg oppriktig at det finnes et alternativ. 5) Jeg bruker også trusler/belønning (konsekvenser) innimellom - dessverre, men det er det jeg ønsker å komme vekk fra. 6) At jeg ønsker å ikke bruke trusler betyr ikke at jeg ser på de som er uenige med meg som dårlige foreldre som mishandler barna. 7) Jeg ønsker ikke å diskutere bruk av trusler. 8) Jeg ønsket sparringpartnere på alternative metoder til trusler og belønninger - jeg fikk noen få. 9) Det hadde vært supert om det gikk an å diskutere alternative metoder for å komme i mål uten at det ble en diskusjon for og imot bruk av trusler.

Ikke akkurat nordlystema, men nordlys er det jo hele tiden.. det som er spesielt nå er kometen Lovejoy http://earthsky.org/space/watch-for-comet-lovejoy

Jeg googlet Olympiatoppen, og det ser ut som det er lov med hund. Tidligere var det sånn at alle kunne bestille rom selv om det er et sportshotell (for utøvere), så det er verdt å prøve. T-banen går rett ved siden og tar ca 15 minutter til sentrum. Du får havregrøt til frokost også, sikkert

Olympiatoppens Sportshotell på Sognsvann Der var det iallfall billig, og beliggenheten er super med hund. Forhåpentligvis er alle fortsatt velkomne

Her er en lenke til et blogginnlegg om informasjon som er samlet inn om Epilepsi på border collie i Sverige. Det er lenker til to dokumenter i blogginnlegget, den ene til et tekstdokument om studiet - Om oss och materialet - Om studien - Slutsatser - Riskbedömning - Åtgärder - Spridningens vägar og den andre til et stamtre som viser forekomst av epilepsi.

Det er helt umulig for andre å si hva som er gjennomførbart for dere, og det er vanskelig å si hvordan det blir og hvordan du kommer til å føle det etter fødselen. Det er selvsagt gjennomførbart - i mange land har de ikke mange ukene/månedene permisjon etter fødselen, og det går jo for dem. Men jeg ser utfordringer med amming - man er en melkemaskin de første par månedene, og frem til ca 6 mnd så var det mye amming, når det passet for babyene. Du kan selvsagt pumpe, men det er ikke gitt at det kommer til å være så enkelt som det virker - selv om det selvsagt kan gå kjempebra. Du må heller ikke glemme at det kan bli lite søvn og slitsomt å skulle fungere på jobb OG hjemme. Ammetåken skal man heller ikke spøke med Den største utfordringen er dog mammahjertet. 24 timer nesten uten babyen kan bli vondt, men som du sier så er det snakk om 2 av 7 dager pr. uke, pappaen kan komme innom med babyen, og kanskje det blir godt for deg å komme ut og gjøre noe annet. Hvis dere gjør det så er det iallfall viktig at pappaen får slippe til ordentlig fra første stund (det burde han uansett få) slik at dere er 100% sikre at at alle føler seg trygge når du er borte på jobb Dette er ingen lett avgjørelse

Så bra du får komme til en veterinær du stoler på. Du har en fornuftig innstilling, og jeg håper du får noen svar denne gangen. Lykke til

Jeg uttaler meg atter en gang om working kelpie: Jeg vet ikke helt hva du mener med skarphet og overfor hvem/hva, men det kan iallfall være greit å nevne at en del WKer har endel "strenghet" i seg. De kan være litt sånn busybodies som har lyst til å ta seg av alt som ikke stemmer, men ikke på samme måte som schæfer eller collie. De er mer stalkete og så ender det hele kanskje i at de går helt inntil objektet og sier "pass deg", før de rygger sakte tilbake. Det er først og fremst overfor dyr, ikke mennesker. Og WK har mye av den samme "skarpheten" i seg som BC har, tradisjonelt kan mer enn BC også. Men det som er så deilig er at de er så kontrollerbare i forhold til mange raser. Hvis det først blir noe tull med en annen hund så har de god bitehemming. De kan brette leppa og til og med slenge litt med tennene, og kanskje i større grad enn mange raser, men det er de som kommer hjem med hull i huden, ikke den andre hunden.

Hehe ja, man har ikke så mye valg egentlig Jeg må være så ærlig og si at jeg har tenkt noen mørke tanker når det stod på som verst med søvnmangel og vondter etter fødselen, men det er jo der og da. Dessverre er det ikke så akseptert å prate om det. Man kommer igjennom det, og så glemmer man hvor ille det egentlig var, og så sier man tåpelige ting til andre som sliter, som at "Du må passe på å kose deg nå som du kan, for denne tiden får du aldri tilbake".. (Det kommer jeg faktisk aldri til å si til noen!) Jeg har "fulgt" en veldig ærlig bekjent på fb de siste månedene. Hun er alene med en liten baby med kolikk (eller refluks eller begge deler?) som gråt kontinuerlig på kveld og natt, og som sov dårlig ellers også. Hun har sagt det rett ut at hun ikke klarte å ha gode følelser for gutten sin når hun ikke hadde et sekund for seg selv og stort underskudd på søvn i ukesvis. Heldigvis fikk hun hjelp og gutten ble bra, og nå er alt bare fryd og gammen Jeg synes det var utrolig tøft av henne å være så dønn ærlig om hvordan hun hadde det - og hun hjelper andre så de ikke tror at de er verdens verste foreldre fordi de mistrives eller angrer snår det står på som verst. Det er veldig rart, for uansett hvor fine babyperiodene var (for det var det virkelig det aller meste av tiden ), så har jeg hele veien syntes at det har blitt bare bedre og bedre for hver uke som gikk. Og sånn er det egentlig fortsatt. Jeg savner babyene mine, men de blir jo bare bedre og bedre jo større de blir! For å pense inn på smerter igjen så lurer jeg på hvorfor ingen snakker høyt om hemoroidene

Fødselen var ingenting i forhold til det andre, men graviditetene var ikke like fine. Jeg var veldig kvalm med nummer 1, og sengeliggende frem til uke 12 med nummer 2. Jeg brakk meg så blodårene sprakk (bokstavelig talt) og lå inne på et mørkt rom uten kontakt med datteren eller andre, og bare ventet på neste dag i mer en 6 uker. Jeg ville aldri i livet gjennomgått en graviditet til etter den siste. 7 år med bekkenplager og andre leddplager og alle de unevnelige tingene som skjer der sola aldri skinner i åresvis etter fødslene har vært plagsomt, men det som virkelig sitter igjen er hvordan det de seks ukene i mørket påvirket meg. Bare for å få litt balanse i all positiviteten om at vi er skapt for å føde og være gravide..

Hva mener du med skarphet? Og overfor hva/hvem?

Dusje og gå på do alene

Et slags skudd i tåka, siden jeg opplevde det selv .. kan det ha noe med nyttårsrakettene å gjøre? Min skuddredde tispe ville plutselig ikke gå tur hjemmefra etter et nyttår. Det tok en stund før jeg skjønte det siden jeg ofte kjørte til skogen og hun gjerne ville gå tur der. Har du prøvd å kjøre et sted og gå tur? Eller få noen til å kjøre dere på litt avstand fra hjemme slik at dere kan gå hjem?

Takk for at du spør Jeg liker Jesper Juul fordi han er på barnas parti. Han tenker annerledes enn den tradisjonelle "oppdrager-retningen", og han har gode argumenter og forklaringer om hvorfor han tenker som han gjør. Det som er vanskelig med JJ er at han ikke gir noen oppskrifter, og det er vel ofte det foreldre ønsker, men det vi merket da vi leste et par av bøkene hans her hjemme var en holdningsendring som automagisk førte til at ting gikk glattere i potensielt vanskelige situasjoner. Her er en av artiklene hans Er det noe galt med belønning? - Belønning er et effektivt middel for foreldre til å få viljen sin. Han avslutter med følgende: "La oss forestille oss at min kone er misfornøyd med at jeg bruker søndag formiddag til å skrive en spalte i stedet for å kose meg med henne, og gir uttrykk for dette. Hvis jeg for alvor trodde på belønning som en verdifull måte å bygge og utvikle kjærlighetsrelasjoner på, kunne jeg si: «Hvis du kan være stille til jeg er ferdig med å skrive kan vi ta en tur på stranda i ettermiddag». Slik reduseres kjærligheten til forretning og hestehandel. Den eneste forskjell av betydning på min kone og mitt barn, er at mitt barn elsker meg betingelsesløst, og er derfor er mye lettere å manipulere, hvis det er det jeg ønsker.•" Kom gjerne med forslag til lesestoff

Jeg la ganske klare føringer på hva slags løsninger eller forslag jeg var ute etter i det første innlegget: "De situasjonene jeg tenker på er typisk der man har lyst til å true med at "hvis du ikke hører nå, så får du ikke sånn og sånn". Jeg vil ikke true med straff, jeg vil ikke bestikke med klistremerker for å kunne spille på lag med ungene mine. Og jeg tenker at jeg må komme i forkant av truslene hvis jeg skal lykkes, slik at vi ikke kommer så langt at jeg føler den maktesløsheten som får meg til å sprekke og bli sint og lei. Jeg vet at det er flere som tenker på samme måte her, så kanskje dere har noen innspill eller tips til lektyre. Kanskje trenger en Jesper Juul bok.. ?" Da er det enklere å la være å kommentere enn å komme med akkurat de forslagene som jeg eksplisitt har sagt at jeg ikke ønsker å bruke. Så hvem som er ufin er tydeligvis en definisjonssak. Jeg setter en strek her nå. Jeg har fått noen gode innspill både her og privat. Dette er noe jeg ønsker å lære mer om, men jeg skjønner at dette ikke er stedet.

En litt "artig" historie fra arbeidslivet: Jeg lånte kaffetrakteren fra arbeidsgiveren (jeg var eneste som drakk kaffe), og fikk streng beskjed om å ta ut det brukte filteret etter bruk. Dette glemte jeg et par ganger. Da jeg kom på jobb en morgen var kaffetrakteren tatt vekk fra kjøkkenet. Da jeg spurte fikk jeg svaret: Det var straffen for at jeg ikke hadde kastet filteret rett etter bruk og jeg kom ikke til å få den tilbake på en stund. Needless to say, jeg syntes sjefen var en skikkelig dust og jeg kjenner jeg blir like irritert når jeg tenker på det nå som jeg ble for over ti år siden. Det var mer enn å fjerne et gode som skjedde der, gitt.

Jeg brukte hevngjerrig i to forbindelser hvor jeg beskriv hva jeg ville eller ikke ville gjøre med mine barn. I eksempelet med Tusenfryd så mener jeg at det ville være hevngjerrig av oss som foreldre å si "siden dere ikke klarte å oppføre dere så snur vi istedet for å dra på Tusenfryd". Jeg beklager at du blir provosert, men sånn føler jeg det altså. Jeg får ikke sagt det noe klarere enn jeg har sagt at jeg ikke ønsker å gjøre ting akkurat på samme måte som deg og andre. Du får trøste deg med at du er blant majoriteten her, og at du tross alt ikke løper maktesløst rundt og kjefter og lar ungene holde på akkurat som de vil (sånn som jeg åpenbart gjør). Det må være deilig å ha alle svarene.

Du må nesten lese det jeg skrev sammen med innlegget jeg svarte på. Jeg beskylder ingen for å straffe ungene og ingen for barnemishandling. Jeg har stor tro på å ignorere uønsket atferd, og å prate med ungene