Eloise

3 timer siden, 2ne skrev:

Men han er ikke uberegnlig. Vi snakker om en utrygg hund som blir håndtert som om han var en bombe som kunne gå av når som helst, og de biter de. Fordi når man er nervøs rundt utrygge hunder, så blir de ikke mer trygge. 

 

Jeg kortet ned sitatet litt, men jeg er enig i det du skriver om hva som er problemet og hvordan det må håndteres, men det du skriver øverst synes jeg er viktig. TS har blitt bitt flere ganger, hun frykter nye konflikter, og er som du sier nervøs rundt hunden. Er man engstelig eller anspent, så nytter det ikke å prøve å skjule det for en hund, og så lenge TS og kjæresten hennes føler det sånn så er det fryktelig vanskelig.

1 time siden, 2ne skrev:

Selvfølgelig er det relevant at bikkja veier 3 kg. Come on! 

De frykter vel ikke for sine liv, akkurat, men det er naturlig å frykte skade/smerte. Glefsete hunder er jeg redd for uansett størrelse. Forskjellen er at de store hundene gjør mer skade, mens de mindre hundene er kjappere og føles mer uberegnelige av den grunn. Siden vi først snakker om størrelse, så er det ganske sannsynlig at en så uberegnelig og utagerende hund ville vært avlivet dersom den hadde vært 30 kg eller mer.

Oppdrettere er bare vanlige hundeeiere de også. De kan forhåpentligvis mye om hund, spesielt mye om rasen de avler på, men hvor mye de kan om ting som trening, adferdsproblemer, og hundemat er varierende, akkurat som hos resten av hundeeiere. Erfaring betyr ikke nødvendigvis kunnskap.

Det er vanskelig som ny valpekjøper når man føler seg usikker. Man får mange råd og tips, og det er ikke alltid lett å vite hva som er riktig. Jeg gjorde min research på nett som deg (så snart internett eksisterte som i dag), fordi jeg følte at jeg hadde tilgang til et hav av meninger, i stedet for noen få, veldig sterke. Hundemat er ekstra vanskelig, for mange dyrleger ønsker å prakke på eiere foret de selv selger. Samme på dyrebutikkene, og i tillegg er det varierende hvor mye de ansatte kan om det de selger.

Personlig trives jeg best med vom og hundemat. Jeg synes råforing er det beste, både med tanke på hva hundene får i seg, og ikke minst matgleden jeg ser når jeg kommer med maten selv etter mange år med samme type mat. Jeg gikk fra å ha en hund som ikke gadd å spise mer enn noen få kuler tørrfor, til en hund som danset foran matskåla. Vom og hundemat er et godt alternativ for de som ikke har tid, kunnskap eller ønske til å sette seg inn i hvordan man råforer på egenhånd.

På ‎18‎.‎11‎.‎2015‎ ‎18‎:‎39‎:‎03, Raksha skrev:

 du har en greie for haler?

Ja! Spesielt når de blir enten fluffy eller litt sånn lette og fjonete! Sikkert fordi boxere har kjeeeedelige haler. Det meste du kan håpe på av moro er at de logrer ned ting fra stuebordet.

Edit: og de franske bulldogene jeg passer er ikke akkurat så spennende på halefronten de heller!

23 timer siden, Raksha skrev:

Glemte et bilde

 

Du tar så mange fine halebilder!

Mange hunder "uttrykker sult" uansett hvor mye mat de får. Det er som meg og sjokolade. Jeg har nettopp spist middag og er stappmett, men hvis noen kom inn døra og ga meg en sjokoladeplate så hadde jeg på mystisk vis fått plass til den også. Man kan ha lyst på mat uten å føle sult!

Jeg passer 2 franske bulldoger, enda en rase hvor standarden er overvektige hunder. De jeg passer er slanke/normalvektige i følge flere dyrleger, men ville blitt regnet som for tynne i miljøet. Min erfaring (basert på disse to, og andre jeg har blitt kjent med) er at rasen ikke har spesielt lett for å bli tykke, men at eierne har lett for å gi for mye mat, og gjerne gir for store godbiter. Jeg sto å snakket med en fransk bulldogeier som lurte på om han kunne gi hundene godbit, og jeg ga klarsignal. Så trekker han store frolic ut av lomma... Hundene ble veldig fornøyde, i allefall.

Når det gjelder vomfyll, så skjønner jeg ikke at det er lurt. Da får jo ikke magesekken justert seg til riktig størrelse, og man skulle tro vomfyllet gjorde hundene mer sultne på lang sikt.

2 timer siden, Anilex skrev:

Men så lurer jeg på. Hvorfor må hundene tusle rundt om natten? Hos meg er det uaktuelt. Om natten sover vi. Nå som jeg bor i hus er det ikke sikkert jeg hadde våknet om hundene hadde vandret rundt, men da hadde jeg heller ikke hatt kontoll på om de ble dårlige, måtte ut etc. Da vi bodde i leilighet hadde jeg aldri fått sove om det var lov å rusle rundt om natten. Om noen hopper ned på gulvet så er det fordi de enten må kaste opp eller MÅ ut. Alt annet er stort sett tull.. Sånn som at unghunden til stadighet skal ut å bjeffe klokka halv to om natten fordi nabokatten romsterer i hagen 

Hva slags valg har man dersom man endrer opp med en vandrer? Jeg har hatt 5 hunder i mitt liv, og den ene var en nattevandrer. Hva innebar det? Jo hunden hadde 3 forskjellige soveplasser han vekslet mellom på natten. Hundeseng på gulvet i stua, en skinnstol i stua, og en bestemt plass på teppet i soveromsgangen. Disse 3 plassene var selvvalgt, og han vekslet mellom dem minst en gang i timen, oftere tidlig på natten.

Hvordan ville du løst dette problemet? Det er lett å si at det er uaktuelt, men hvordan stopper man det? Og ikke minst, er det greit å stoppe det når hunden tydeligvis har et behov for å strekke seg eller endre liggeplass så ofte?

Min hunds historie er en gang sånn at denne vandreren min faktisk lå i bur hele første året av sitt liv. Hvorfor? Fordi vi var førstegangseiere, det var før internett, og den eneste hunderessursen vi kjente var oppdretteren som anbefalte bur. Jeg har i ettertid skammet meg veldig. Hva hvis hunden min følte ubehag hver natt i et helt år fordi han ikke fikk strekke på seg eller legge seg en plass som var varmere/kaldere/mykere/fastere? Eller hva hvis vi skapte dette vandringsbehovet ved å nekte han muligheten det første året? Dette er det jeg angrer mest på gjennom alle årene med hund. Det var helt uaktuelt å la hunden ligge i bur etter vi oppdaget vandringsbehovet hans, og han vandret i 10 år, han. 

Dette ble en lang post, men det er historien som gjorde meg til burmotstander for mange, mange år siden. Jeg håper også at TS får et lite innblikk i hva som gjør at noen av oss burmotstandere brenner sånn for akkurat dette.

Å droppe kritikken ville være en perfekt måte å ta knekken på hele utstillingssporten. Hvordan skal nye utstillere lære dersom de ikke får kritikk? Og hvorfor skulle vanlige hundeeiere uten erfaring gidde å dra mer enn max en gang for å få hunden bedømt dersom de bare fikk høre "hunden ser bra ut," eller excellent, som det heter på utstillingsspråket.

Jeg har vært noen få ganger, og jeg har betalt over 500 kr for å få hunden bedømt. Da forventer jeg også å få en ordentlig kritikk, ellers er det ikke verdt de pengene.

5 timer siden, laikamor skrev:

Takk for svar, så bra at jeg har tenkt rett! Hekler en bamse også, og ja da vrengte jeg den etterpå. Kan jeg unngå det på noe vis? Når jeg begynner på beina så må jeg fylle md vatt underveis, og da hadde det jo vært greit at det ble rett side ut :P

Når den begynner å lage "skål" feil vei, så skyver du bare bunnen andre veien. Hvis du har heklet "feil vei" en stund så vil det føles veldig feil å skulle hekle rett, men det venner du deg til. Som du sier så krever en del mønstre at man fyller på underveis, så det er lurt å lære seg den riktige måten å gjøre det på så tidlig som mulig. Jeg gjorde det feil i starten, og i motsetning til deg la jeg ikke merke til det før etter jeg var ferdig med 4-5 bamser.

Aww, sjekk den duskehalen på bilde 3.  

8 minutter siden, laikamor skrev:

Driver å hekler noen julepresanger. Men jeg blir ikke helt enig med meg selv om hva som er bak og frem på det jeg hekler... Jeg tenker egentlig at den siden som er mot meg når jeg hekler er fremsiden, for da blir trådene hengende på baksiden. Tenker jeg rett da? :P Håper det, for trådene er allerede festet på det jeg anser som baksiden.

Forsiden er mot deg mens du hekler, ja. Hvis du hekler bamser og den slags kan det bli feil fordi man ikke tenker seg om, og når sirkelen begynner å bøye seg til en skål vil den vanligvis bøye seg feil vei, altså med vrangen ut.

Jeg har ikke ord.

Jeg skjønner ikke at folk reagerer på avlivning. Det var et meget alvorlig angrep, og eneste alternativet vil være omplassering. Omplassering av en katt med en sånn historie, i et land som har overflod av katter... I tillegg måtte den jo være innekatt, og dersom den var utekatt fra før så er ikke det en endring som nødvendigvis er ok for en så voksen pus.

Helt sprøtt at eieren fikk hets for å prøve å advare etter ungen hennes beviselig fikk store skader etter et katteangrep. Nei, de fleste katter angriper ikke. Det gjør ikke de fleste hunder heller. Man passer likevel godt på for å holde både barn og hund trygge, og gi dem gode opplevelser sammen. Burde man ikke gjøre det samme med katter?

2 timer siden, Lola Pagola skrev:

Det nevnes ofte at rifter og sår er et argument mot å barbere ned. Er det et stort problem dere andre med korthårede hunder har? Mulig jeg har hatt flaks,  men på sine 7,5 år har Casper iallefall aldri fått ett eneste sår eller rift... bortsett fra potekutt da, men der er vel alle like utsatt. Det er jo ikke slik at korthårede hunder skraper seg opp bare de løper i skogen? (og min har rast mye villmann! ) skjønner jo at lang pels gir mer beskyttelse,  men ja...

 

Uansett, artig tråd. Både bildene og diskusjonen

Noe problem vil jeg ikke si det er, nei, men spesielt bulldogene jeg passer kan få noen rifter når vi går i mye krattskog og den slags. Boxeren flyter på størrelsen der, er litt verre med en mankehøyde på 30 cm. De gangene hundene har havnet i slagsmål eller småkrangler med mye lyd og litt bryting, eller for den saks skyld i lek med bitende små valper, da kan det fort bli små rifter jeg tipper de ville unngått med en kraftigere pels.

Det er ikke så lett å finne rifter som er gjemt under pelsen da. Jeg finner det stort sett først etter det har dannet seg en skorpe, for da kan jeg føle den hvis jeg treffer på akkurat rett sted med fingrene. Spesielt den ene bulldogen jeg passer finner jeg ofte en skorpe eller to på, men hennes kallenavn er bulldoseren, så det er kanskje ikke så rart.

Men så tenker jeg ikke at lang pels er et problem i seg selv heller, så "problemet" med rifter synes jeg fint kan sammenlignes med ubehaget ved å få kvist og annen dritt i pelsen når det gjelder ubehag for hunden.

Jeg synes kort hår er penere på hunder, og denne tråden gjorden faktisk at jeg fikk opp øynene for en del pelshunder. Ikke at jeg har tenkt å få det, men det var artig å se at de har en kropp.  

Jeg skjønner at de får litt raptus noen dager etter klipp! De gangene jeg har gått fra å ha hår nedenfor skuldrene til kjempekort, så føles hodet så utrolig lett ut etterpå. Det betyr likevel ikke at jeg vanligvis er tung i hodet på grunn av min store hårmanke.

Når det gjelder pels så tenker jeg som så at ingen raser har en perfekt pels til alle årstider og all aktivitet. Jeg elsker korthårede raser! Det er perfekt når hunden synes et gjørmebad er tingen, og det setter seg ikke snøklumper eller kvist i pelsen. Samtidig beskytter den også mindre mot riftskader, vind, kulde og sol. Jeg tenker at det går opp i opp, og det ene alternativet er ikke bedre enn det andre hvis man tenker helhetlig. Bortsett fra med tanke på eiers pelsstell-latskap. Da er kort pels en vinner.

Bryr meg aldri med dekkhårene, synes ikke at det hjelper noe særlig med de kardene uansett. På våren, når kosing med hunden gjør at jeg får tynne, lette underullshår flaksende opp i nesen, da kommer furminatoren frem.

2 ganger i måneden er helt ekstremt i mine øyne.

Jeg synes det er veldig bra dersom eierne kan tjene penger på forumet, for da er det større sannsynlighet for at det blir ivaretatt på en god måte. Det koster penger, det koster tid, og det koster engasjement.

Sammenlignet med andre forum med samme layouten synes jeg hundesonen har fått det bedre til. Jeg var nettopp inne på KG for første gang på lenge, og ser de har fått samme greia der. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg synes det var kjempe ubehagelig å lese der inne, mens det er bedre her. Mildere for øynene, av en eller annen grunn.

Og reklamen er perfekt størrelse! Veldig diskret og fin, synes jeg. Var mye mer plaget av den før.

Min pappa brukte å bli sint og fortelle meg at jeg måtte være mer forsiktig eller ikke gjøre sånt dersom jeg klemte fingeren eller ramlet og slo meg som barn. Han er et intelligent og oppegående menneske som nesten aldri ble synlig sint eller irritert, bortsett fra når hans lille datter kom gråtende inn for å få trøst. Følelsene tar overhånd i visse situasjoner, og pedagogikk og forståelse går rett ut vinduet.

Jeg kunne faktisk ønske at jeg klarte å reagere med å bli sint eller rope i sånne situasjoner. Jeg begynner bare å gråte når følelsene blir for mye, og det er ikke akkurat bedre.

Har du ikke hørt om de nye reglene på sonen? Ikke lov å legge ut nydelige basenjibilder når det sitter folk å sikler på den rasen!

Enig med de andre i at intelligens og lærevillighet gjerne er to forskjellige ting. Basenjien er et godt eksempel på en hunderase som er regnet for å være veldig intelligent, men samtidig ble den kåret som den nest vanskeligste rasen å trene. Bare slått av afgansk mynde.

Men jeg tenker automatisk border collie, jeg da. De blir jo gjerne brukt til nettopp den slags ting.

Noen er bare veldig følsomme. Jeg hadde en som var veldig følsom før i tiden, og hun kunne være i et helt annet rom og komme slukøret inn dersom jeg var litt morsk i stemmen med den andre.

Men jeg har også en i dag som er forferdelig dårlig til språk. Jeg hadde aldri tenkt over at hunder kunne være sterke eller svake på dette området før jeg fikk en som ikke så ut til å skjønne at mine håndsignaler eller lyder hadde mening før hunden var over 4 mnd gammel. Jeg ser ikke at hun har disse problemene sammen med andre hunder, men hun kan sikkert være dårlig på nyanser der også. Hun er 2 år nå, og alt går mye bedre nå. Hun trengte bare mer tid på å lære seg de forskjellige tingene, spesielt det å lese oss.

Du sier jo du lar det ligge under autovernet. Det er jo midt i glaninga på folk, og lett tilgjengelig for bæsjespisende hunder. Du argumenterer også for at det er greit å ikke plukke opp i grøfta, og det er stor forskjell på grøft og langt inni et kratt eller en busk.

Jeg bruker å gå på en gangvei, og det er skole og barnehage knyttet opp mot denne. Jeg har vokst opp her, og husker da jeg var liten jente. Vi gikk ned i grøften for å plukke hestehov til mamma, eller leite etter blåleire når jeg gikk på barneskolen. Det var ikke bare min skolevei, men også en vei til lekeplassen vi brukte. Jeg har gått i den grøften å plukket søppel på våren i mange år gjennom skole og idrettslag. I dag er jeg voksen hundeeier, og ser all dritten som ligger der. Både i grøfta (noen av de vender mot hus, så det er sikkert gøy når de klipper plenen) og i veikanten.

I sånne saker tenker jeg alltid på sannsynlighet for gjentagelse. Hvor farlig er hunden dersom den kommer seg løs? Er det stor sannsynlighet for at hunden vil skade noen dersom den smetter ut døra en dag? Hvis svaret er ja, så betyr det at den ikke fungerer i samfunnet.

Hvis du har bodd sammen med hunden i 11.5 år og fremdeles er på besøk en gang i uka, så ser hunden på deg som en del av familien/flokken, eller hva slags ord du enn vil bruke. Jeg skjønner ikke hvorfor det skulle være så vanskelig for en hund å omstille seg til det? Litt omstilling blir det jo, og hunden vil nok kunne være litt rastløs i starten, men jeg ser ingen grunn til å ikke prøve. Hunder er utrolig tilpasningsdyktige, og dersom dere kan gi han en trygg og rolig pensjonisttilværelse så er det absolutt verdt et forsøk.

Det er jo egentlig ganske enkelt. Der bæsjen sannsynligvis vil være til sjenanse for andre, enten det er fordi de tråkker i den, at hunder spiser den, eller fordi det bare ser ekkelt ut, så fjerner man den.

Jeg ser på det som veldig svart/hvitt, ingen nyanser her! Det handler om et selvvalgt ansvar, og at mitt hundehold ikke skal være til plage for andre. Hvis jeg ikke plukker opp fordi jeg ikke gidder, så er det bare egoistisk, og veiene hadde ikke sett ut om alle hundeeiere hadde holdt på sånn.