Eloise

Jeg synes du virker som et meget sympatisk menneske, TS. Veldig mange som ikke er spesielt glad i hunder sliter med å forstå hvor mye hunden betyr for eieren, men det skjønner du tydeligvis. Jeg synes det er flott at du respekter vennene dine (og dyrene, til tross for at du ikke er hundemenneske!) såpass, men de må respektere dine husregler som gjest. Som de fleste her allerede har sagt så er det vanlig å spørre før man tar med seg hunden på besøk, og hvis noen av dine venner ikke gjør det så må du bare sette foten ned. Siden du allerede har fått tips til hva du kan si, så kan jeg jo gi deg tips om hva du IKKE burde si. Ord som drittbikkje, uoppdragen, masete og stygg blir sjeldent godt mottat!

Jeg hadde fulgt dyrlegens råd. Selv uten hjertefeil og høy alder er det alltid risiko med en operasjon. Jeg mistet nesten min hund pga. av en liten og enkel operasjon fordi hun var allergisk mot narkosen.

Det er som du nevner akkurat dette med terrenget som kan bli problematisk. Jeg tror en godt trent hund vil kunne holde følge med den gjennomsnittlige turgåer her i landet, men kratt, lyng og snø vil kunne skape problemer for korte ben. Jeg har hatt en liten hund som ikke trivdes/klarte seg så bra i områder med mye kratt og lyng, og en av samme rase som som elsker utfordringen. Det var veldig tydelig når terrenget bød på mer utfordringer for hunden enn den var interesert i å takle, og hvis hunden din virker glad og fornøyd på turen så trenger du ikke bekymre deg!

Det er egentlig et litt vanskelig spørsmål. Jeg anbefaler aldri raser til noen, men personlig skiller jeg mellom å snakke om mine raser og det å snakke om mine hunder. Jeg har hatt raser som er mye plaget med allergi, men jeg har ikke opplevd det på mine. Så hvis jeg snakker om mine hunder (ikke rasene), så høres det nok sikkert ut som jeg pynter på sannheten da jeg har vært heldig på veldig mange punkter. Det største problemet jeg har hatt med noen av mine hunder var faktisk atypisk for rasen, så det hørtes sikkert ut som jeg bortforklarte det også.

Det burde helt klart bøtelegges når dette skjer gjentatte ganger. Altså, for min del hadde det vært helt greit hvis det ble en liten bot hver eneste gang politiet måtte ta hånd om hunden min. En tusenlapp hadde vært surt å måtte betale fordi lille Fido stakk ut døren og tok en tur rundt nabolaget, men for de som bare mister hunden en gang i et hundeliv så vil ikke det være noe problem. For gjengangere, derimot...

Helt generelt må vel en god hund være en hund som er sterk, frisk og sunn både mentalt sett og fysisk sett. Det er en god HUND, enten det er en BC eller chihuahua. Så kan man gå videre til hva som er en god hund innenfor forskjellige raser, men de må likevel være sterke og friske for å være et godt eksemplar innenfor sin rase. Man kan også bedømme hva som er en god hund for hver enkelt eier. Jeg har hatt dårlige hunder som har vært verdens beste i mine øyne, for kjærlighet kan gjøre hunder med dårlig utgangspunkt til verdens beste. Heldigvis!

Jeg hadde aldri i verden avlivet hunden min i den situasjonen. Jeg mener at for å avgjøre sånt så må man egentlig ha sett an hund, situasjon og barn for å kunne bedømme alvoret i hundens ugjerning. Derfor ser jeg bort i fra dette og heller fokuserer på jenta. Hun føler seg skyldig i dette og vil si unnskyld til hunden. Det hjelper nok lite å fortelle henne at det ikke var hennes feil når hun vet med seg selv at hennes handling førte til bittet. Hvis hunden blir avlivet grunnet dette, så vil det kunne legge stein til byrden og få jenta til å føle at hun har drept hunden. Det mener jeg at en 9 åring skal slippe. Hvis eier har mistet tilliten til sin hund og mener det er fare for at noe sånt skal skje igjen, så kunne de kanskje heller gi den noen måneder hvor de passer ekstremt godt på, samt holder den unna barn. Så kan de heller etter noen måneder si at hunden ble syk og måtte avlives, så slipper jenta å slite med skyldfølelse i ettertid.

Jeg vil heller ikke tråkke i hundebæsj eller bli løpt ned av løse hunder uansett hvor snille de er. Det vet ikke jeg når den kommer løpende mot meg og mitt firbente krapyl, og den andre hundeeieren vet ikke hvordan jeg eller min hund takler fremmede hunder. Dette er uansett en sak med to sider, og da synes jeg det er galt av en journalist å skrive en artikkel som er så ensidig. Det er en vanskelig rolle, men det følger med jobben. Det er det samme for lærere; det er ikke alle private tanker og følelser man kan dele i jobbsammenheng uten å misbruke sin posisjon. Hvis journalisten absolutt hadde behov for å få ut disse følelsene i offentlighet, så kunne hun ha skrevet et leserbrev.

Drypp, drypp, drypp. Sånn har det vært her så lenge jeg har hatt hund! Er usikker på om jeg vil kalle det for sikkel det som mine gjør. De blir rett og slett bare veldig våte på haken og på leppene at det drypper litt. Men men, så lenge de holder seg for gode til å velte vannskålen så er jeg fornøyd!

Nettopp! Finnes det i det hele tatt småhunder som det uttrykket IKKE blir brukt om? Jeg synes på mange måter det er et fint uttrykk, for det er greit å minne folk på at småhunder faktisk krever de samme tingene som store hunder, altså mosjon og trening osv. Dessverre tror jeg at mange uerfarene tror at "vanskelighetsgraden" er basert ene og alene på hundens størrelse.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å forsikre hunden når jeg får valp. De nye prisene er så ufattelig høye at jeg nesten blir litt provosert. Jeg vet jo at forsikringsselskapene skal tjene penger, og høyrisikohunder koster nå mye mer, men likevel. Jeg synes forskjellene er STORE, og med så dyre forsikringer + så høye egenandeler (pr 128 dager eller noe sånt), så lurer jeg på om jeg ikke bare skal sette av penger på konto i stedet. Edit: Samme forsikring koster 1700 for en Basenji (lavrisiko) og 5100 for en bullmastaff (høyrisiko). Greit de skal tjene penger, men jeg synes det der blir for drøyt.

Jeg hadde hund som bare fikk ned den ene testikkelen. Det var min første hund, og ingen sa noe om at jeg burde operere så det ante jeg ingenting om. Det var litt surt med tanke på at jeg ønsket å prøve meg på utstilling, men mine utstillingsplaner var ikke så sterke at det betydde noe. Gutten min gikk vel i rundt 8-9 år med stenen i buken (husker ikke helt, er en god stund siden nå), og fikk til slutt fjernet begge når han fikk problemer med prostata. Han levde lykkelig til han ble nesten 12, da han måtte avlives pga. diverse alderdomsproblemer. Jeg skjønner at du synes det er skummelt, men det er alltid noe man kan bekymre seg for med hunder. Jeg sliter selv med psyken på akkurat sånne ting, og jeg skal starte prosessen nå med å få valp. Noen dager ombestemmer jeg meg nesten fordi jeg begynner å bekymre meg for alt fra HD til markeringsbehov, men det gjorde jeg sist jeg kjøpte hund også. Og selv om jeg stoler på oppdretteren jeg har god kontankt med, så begynner jeg noen dager å tenke "hva hvis dette er svingel?" Man kan rett og slett skremme seg selv tullete når det gjelder valpekjøp. Jeg kan ikke svare på hva du burde gjøre, men jeg kan svare på hva jeg hadde gjort i din situasjon. Da hadde jeg helt klart kjøpt med mindre utstillingsplanene er mer enn den typiske "jeg skal prøve å se om jeg liker det, og hvis hunden gjør det veldig bra så gjør jeg det sikkert igjen." Uansett så ønsker jeg deg lykke til!

Hvordan går det med valpen nå? Er gåturene blitt noe lettere med tiden, eller setter han seg fortsatt ned hele tiden?