idastef

Jeg fikk australsk terrier på første (96 %)! Min favoritt. Ellers norwich terrier, cairn terrier, parson russel terrier, smooth coated terrier, sealyham terrier og dvergschnauser som runners-up (95 %). Jeg foretrekker terriere, så god match for min del.

17-bussen stopper ved badestranden i Nipedalen. Derfra kan du gå rundt hele Tennebekk-vannet på ca 20 min, og du kan gå til hundeparken ved Tennebekk eller til Fyllingsdalen på omtrent samme tiden. 17-bussen tror jeg er det beste alternativet hvis du skal bade, og den går relativt ofte.

Åpnet nylig en 13 kg sekk med Orijen Senior hundefôr (begynnelsen av mai), som hunden har spist ca 3 kg av. Da hunden dessverre ble avlivet i forrige uke, selges sekken for kr 600,- (kjøpt for kr 800,- fra morene.no). Maten har blitt oppbevart i originalemballasjen og forseglet med klyper. Ta kontakt på PM Må hentes på Laksevåg i Bergen. KALORIINNHOLD OG DISTRIBUSJON SENIOR Metaboliserbar Energy er 3710 kcal / kg (445 kcal per 250ml/120g cup), med kalorier fordelt for å støtte topp fysisk condition med 41% fra protein, 23% fra frukt og grønnsaker, og 36% fra fett.

Min hund røyk korsbåndet for en uke siden. Jeg fikk inntrykk av at korsbåndoperasjonene er relativt OK å gjøre, men min hund hadde flere andre helserelaterte problemer, som gjorde at vi valgte å avslutte det hele. Han ble 9,5 år. Godt å høre at det ser bedre ut for dere, det virker som det pleier å gå bra for de fleste andre Lykke til!

Jeg hadde tenkt at det skulle gå noen år før jeg skrev denne posten. Men nå ble det ikke sånn allikevel. Da familiehunden Robbie, en australsk terrier på 12,5 år brått ble syk og døde høsten 2012, dukket lille Isac opp på finn.no. En 8 år gammel storsjarmør skulle omplasseres fra Dyrebeskyttelsen i Bodø. Hans eneste problem var et snev av separasjonsangst, og han måtte derfor komme til noen som hadde mulighet til å være mye hjemme. Jeg er student, og var på dette tidspunktet mettet på byliv og annet fjas, og en liten hund passet veldig godt i livet mitt. Når det i tillegg var en australsk terrier som trengte et nytt hjem, var saken grei. 24. november fløy jeg til Bodø og hentet bittelille og superglade Isac til Bergen. Snevet av separasjonsangst har blitt verre, men med mye trening ble den også bedre. At Isac var trygg alene hjemme kunne man likevel aldri stole på, selv om det noen ganger gikk helt fint. Derfor ble vennegjengen og andre hundeglade engasjert som hundepassere i tide og utide. Det viste seg også at Isac hadde lavt stoffskifte som ga han epilepsianfall og et høyt stressnivå. Han hadde tannproblemer og bilyd på hjertet. Og han var fryktaggressiv mot de fleste ukjente hunder. Men på tross av alle utfordringene, var han også verdens søteste og snilleste hund. Han og jeg lært oss å kommunisere med kun ørsmå tegn, og jeg lærte meg etterhvert å tolke blikket hans og lydene hans til å forstå om han ville ut, var sulten eller trengte kos. Isac har vært med meg på universitetet og gledet studenter og professorer med sin logrende hale og gode stemme. Han var vår maskot, og fikk ligge under pulten mens vi skrev. Han passet på så vi fikk nok pauser i skrivingen, og sørget for at jeg kom meg på fjellet. Isac har vært med og hold meg med selskap på feltarbeid og lange togturer. Isacs problemer gjorde at jeg søkte hjelp, og på denne måten har jeg lært utrolig mye om hunders språk og atferd, og jeg har fått øynene opp for positiv trening og klikkertrening. Isac sjarmerte alle i senk, og var lett å glede. Han var en kosegutt av dimensjoner og delte gjerne puta om natten. 21. mai skulle alt få en brå slutt. Vi var på tur ut av hagen, da Isac fikk raptus og gikk på trynet over en stein som lå skjult i gresset, og slo det venstre bakbeinet. Beinet klarte han ikke å kontrollere og han mistet balansen. Det bar fort avsted til dyrlegen, som raskt kunne konstatere at korsbåndet i venstre kne var røket av. Isacs høye alder og samlede pakke av utfordringer gjorde at dyrlegen og jeg var enige om at det beste for Isac var å få hvile. En operasjon kunne reddet kneet, men jeg synes at min lille hund hadde store nok utfordringer med det som var. En lang sommer og høst i kort bånd og på asfalt er ikke noe for en snart 10 år gammel hund, som elsker å være løs og som hater asfalt, og som har store utfordringer med å være alene og er redd for andre hunder - bare for at jeg skulle få et par år ekstra med han. En død hund lider ikke. Sov nå, lille Isac. Du trenger aldri mer å ta medisiner, klippe klør, nappe pels eller børste tenner. Du skal aldri mer kjøre bil, få sprøytestikk eller få såre labber. Du trenger aldri mer å være redd for å bli forlatt og du trenger aldri mer å forsvare deg mot andre. Takk for alt du var og alt du har lært meg. Jeg savner deg usannsynlig mye.

Min hund reagerer med utfall og biter i skjegget om ting kommer for brått på og han ikke kjenner den andre hunden. Det skjer 9 av 10 ganger vi møter ukjente hunder på tur - også om han er løs. Derfor får han ikke hilse på på tur. Da hunden var ny hos meg var også denne problematikken ukjent for meg. Da han helt uprovosert grusa en 10 uker gammel pomeranianvalp vi møtte, skjønte jeg at noe ikke er på plass i min hund. Jeg mener dette ikke er normal oppførsel, og siden den gang har ikke min hund fått hilse på små valper. Kjente hunder er derimot ikke noe problem, og han har et veldig tydelig kroppsspråk ovenfor dem. Jeg har fortsatt dårlig samvittighet for den valpen, men håper den kom seg over den erfaringen. Uhøflige hunder bør ikke få oppdra valper.

Hvordan fjerner man best svart asfaltskitt under labbene? Hundesjampo funker ikke.

Jeg syntes det var kjempegøy!

Min hund (9 år og kastrert) har noe lignende. Stor, tidvis stram og oppblåst mage, men fin over ryggen og ribbeina. Magen går utover istedenfor innover etter ribbeina. Han har lavt stoffskifte og en ørliten medfødt hjertefeil, men ikke Cushings. Har tatt ultralyd av magen og ikke funnet noe, og er regelmessig på kontroll i forbindelse med stoffskiftet. Allmenntilstand fin, normal+ vekt. Dyrlegen og jeg har bare konkludert med at han er sånn. Det behøver altså ikke være cushings, men det er en svært alvorlig sykdom om den ikke behandles, så dyrlegen bør absolutt avlegges et besøk.

En venninne har to DPer, den ene er veldig nervøs og den andre er bare glad. Søte hunder, og mye hund i liten kropp. Jeg synes australsk terrier passer godt til dine krav. Selv om de er litt rektangulære har jeg aldri hørt om noen med helseproblemer knyttet til dette. Aussiterrierene går for å være "mykere" enn andre småterriere, og min er helt klart et eksempel på det. Han er veldig lettlært og veldig lærevillig, superførerfokusert. Går alltid løs på fjellet og i skogen. Har issues med andre hunder, men det tror jeg har med fortiden å gjøre (omplassert). Forrige aussien var ikke like førerfokusert, men vi prøvde heller aldri å lære han noe særlig mer enn noen få triks. Men med det jeg vet i dag tror jeg han også ville vært kreativ! Vi har dog hatt litt uflaks med helse, første hunden hadde allergi, og denne har lavt stoffskifte. Førstnevnte tror jeg blant annet var et resultat av dårlig foring tidlig i livet, og sistnevnte vet jeg at er et oppdretterproblem. Men alle jeg har snakket med som kjenner rasen sier at de stort sett er friske, glade og lettlærte, om enn noe selektive i blant.

Det er vedtatt at hunden skal avlives, fordi omplassering anses som uforsvarlig. http://tv.nrk.no/serie/distriktsnyheter-vestlandsrevyen

Kan du ikke fortelle litt om rasen her?

Hvordan sitter den i fart med bånd på? Jeg synes H-seler har så lett for å gli rundt, sånn at ringen/båndet kommer på siden. Denne ser mer stabil ut, er den det? Jeg er også veldig spent på Zero-selen!!

Helt ferskt blogginnlegg om å trene på innkalling med forstyrrelser: http://adferdstrening.wordpress.com/2014/03/29/innkallingstips/

Hvis dyrlegen anbefaler å gå over til injeksjoner, og du er bekymret for hva som skjer om du ikke gjør det, ville jeg byttet. Utover det har jeg ingen peiling

Hva er den lille i bilde 9 i post 2 for noe?

I dag har Isac vært alene hjemme fra halv tolv til fire, med Anxiety Wrap på. Fikk tur i skogen og kong med fiskekake og fiskekakegodbitsøk i stua før jeg dro. Samme resultat som i går, kom tuslende da jeg kom inn i gangen. Hurra! Fant ikke noe tiss i huset heller. Tror dette funker

Da jeg fikk Isac i november 2012, kunne jeg ikke gå fra han ett minutt. Han diltet etter overalt, og fikk lov til det en god stund. Hvis han ikke fikk bli med på badet, tisset han i stua. Hvis han ikke fikk bli med i kjelleren for å hentet klesvasken, gjorde han det samme, og bjeffet til jeg kom tilbake. Vi begynte alenetreningen med museskritt, der han fikk en pute på kjøkkenet, og fikk klikk og godbit for å sitte på den, og å gå til den. Økte med å gå ut av rommet og inn igjen, ut av rommet og lukke inntil døren, lukke døren helt, og så drøye tiden. Parallelt med dette trente vi på ro. Han fikk belønning for å slappe av. Før sommeren i fjor klarte Isac å være alene i to timer, uten problem, kanskje han hadde tisset én flekk, men han kunne sove og bjeffet ikke. Over sommeren var han ikke alene et sekund, så vi begynte litt på scratch igjen i august, og til desember klarte han fem timer alene. Hurra! Problemet er at det er veldig lite som skal til for at roen hans blir satt ut av balanse. Hvis ikke vi følger alle rutiner før jeg går, kan han bli stressa, og alenetiden blir et mareritt. Her om dagen hadde han fått tak i to epler og en banan på kjøkkenbordet (stolen stod framme), og da var han helt crazy da jeg kom tilbake etter to timer. Hadde tisset inne på ti forskjellige steder, og bæsjet i stua, og bjeffet konstant. Det var eplebiter overalt og banangris på teppet. Antakelig har han hatt fest først, og så blitt stresset over den uvanlige situasjonen etterpå, og da har det kokt over. Til sommeren er jeg ferdig å studere, og skal begynne å jobbe, og da regner jeg med å måtte være borte i 8 timer. Derfor er jeg litt bekymret for Isac (og naboene), og er interessert i å prøve alle mulige løsninger nå mens jeg har muligheten. I dag måtte jeg dra kl 8, roomien dro nærmere ni. Isac fikk på wrap'en da jeg dro, og ellers de samme rutinene som vanlig (radio på, fôr i flaske). Jeg var tilbake klokken 12. Da kom Isac tuslende etter at jeg hadde låst meg inn (pleier å være på dørmatta idet jeg setter nøkkelen i døra), gjespet og logret rolig, før han gikk på kjøkkenet og drakk vann. Suksess! Han hadde sovet i sofaen etter å ha spist opp maten sin (fant en varm plass), og tisset én gang. Tipper den tissinga er litt vane for han også, for han har veldig lett for å lette på labben når han føler for det. Jeg har konkludert med at størrelsen er riktig sålenge bakstroppene er på, for Isac slukner med wrap'en på - ergo den er ikke for stram. Kan evnt klippe opp strikken. Men foran og rundt brystet er den nesten stor, så vil ikke gå opp en størrelse. Det er erfaringen sålangt! Jeg er ganske fornøyd med resultatet :)

Om hunden er et konstant nervevrak er jeg enig i at den bør få slippe. Men om den kun stresser i gitte situasjoner, og et enkelt plagg kan hjelpe den å komme over det, da ser jeg virkelig ikke problemet. Dessuten er det verdt å prøve forskjellige ting før man vurderer avliving, hvor lang man er villig til å gå får være opp til den enkelte.

Min hund sliter med separasjonsangst og stress i noen situasjoner. For noen helger siden fikk vi låne en Thundershirt for en dag, og jeg må si jeg ble imponert. Isac er ikke så glad i å få ting på seg, men når skjorta var på ble han helt døsig i blikket. La seg til å sove og sov tungt, selv om vi hadde besøk av en annen hund. Dagen etter fikk han prøve den mens jeg var ute en tur. Da jeg kom tilbake var han merkbart roligere enn vanlig, ikke stressa og våte øyne, og hadde ikke gjort fra seg inne. Etter litt research har jeg kommet fram til at jeg ville investere i en slik. Kom også over Anxiety Wrap, som skal være den originale drakten som baserer seg på kontinuerlig press. I likhet med Thundershirt har den press over bryst og skuldre, men også bakpart, bakbein og mage. I dag kom den i posten, og her er en foreløpig rapport. Wrap'en så liten ut, men er riktig størrelse ifht. mål (Mini pluss, 48-50 cm, 7-9 kg). Den var trang å få på, litt knotete med forbeina, men når den først var på, satt den greit. Eneste er at den er litt trang rundt livet, der magen skal svinge oppover. Der fortsetter nemlig Isac sin mage rett bakover. Det er mulig vi må gå opp en størrelse. Første gangen prøvde jeg ikke bakbeinsstroppene på. Ifølge instruksjonene som medfølger, trengs bare én introduksjon på 20-40 min for at wrap'en skal virke. Men da er det viktig å ikke påvirke hunden på noe som helst vis, sånn at hvis den får oppmerksomhet fra deg, kan adrenalinet overstyre effekten av presset. Isac lå på en pute i sofaen og glante tomt foran seg, med døsig blikk. Sovnet etterhvert, og merket ikke da jeg gikk opp av sofaen. Men han kom tuslende en stund etter, og var litt stresset, da hadde strikken rundt magen sklidd opp, tror det ble for stramt for han. Tok av wrap'en da, etter ca 20 min. Andre gangen prøvde jeg med bakbeinsstroppene også. Da holder hele wrap'en seg på plass, selv om den fortsatt er litt stram. Samme reaksjon som sist, først døsig i blikket, stirre tomt ut i lufta, før han la seg ned. Jeg klødde han litt på magen, så han vippet over på siden, og der har han blitt. Virker mer avslappet enn han pleier så tidlig på kvelden. For meg er det først og fremst øynene som bestemmer om Isac er rolig eller stresset. Selv om kroppen er rolig, kan blikket avsløre uro, og hvis han er veldig stresset blir han helt våt rundt øynene. I tillegg peser han under stress. Han har også en "mellomfase" der han bare er helt vanlig, ikke stresset og ikke rolig, bare oppmerksom.Når han er rolig er blikket avslappet og døsig, han blunker sakte. Dette er tilfellet nå. Det er vanskelig å si om han er "merkbart roligere" nå som han er i en avslappet situasjon hjemme på kvelden, men jeg kommer til å oppdatere med erfaringer her etter hvert. I morgen skal jeg vurdere om vi må bytte til en større størrelse. Er det andre som har lignende erfaringer?

Tenker det samme. Høres ut som stress og redsel for å være alene. Google separasjonsangst og alene-hjemme-trening, prøv å finne metoder for å stresse ned hunden din. Lykke til

Jeg har falt pladask for podengoen etter litt research, synes du skal sjekke de ut nærmere! Hadde vært veldig gøy å følge en podengo her http://www.podengos.com/ http://www.podencoklubben.com/ http://podengoan.com/

Australsk terrier går for å være en av de mykeste terrierrasene, og også en av de minste. Min tjukkas er 8,8 kg, men forrige hunden var 12 kg uten å være spesielt tjukk, men de er unormale, rasestandarden er 6,5 kg for hanner. Veldig lite helseproblemer, men disponert for PL og øyesykdommer, noe stoffskifteproblemer. Sosial og lettlært, bjeffer noe, men lar seg trene. Den "gamle typen" har striere pels som krever mindre, og den kan holdes relativt kort hvis man vil. Finnes i blue/tan og red/sand. Aldeles nydelige! Edit: vet ikke hvorfor bildene ikke vises...? Edit 2: Eller selvsagt Podgeno Portoguese, som har blitt foreslått tidligere. Urhund, lite sykdommer, knøttstørrelse, ekstremt søte. http://www.finn.no/47172469

En klipp = en godbit. Ligger på rygg i fanget mitt, og får slippe ned etter at en labb er ferdig. Belønner også at han er rolig, dette har endt med at han slenger hodet over armen min og slapper intenst av til han får godis. Passer på å slippe han ned før han begynner å sprelle. Tar god tid og gjør det uten stress og kjefting. Klipp ALDRI for langt ned, klipp heller mange små ganger per klo. Ufarliggjør klotangen med godbiter når han får snuse på den - gjerne også uten at dere skal klippe. Da jeg fikk Isac fikk jeg beskjed om at kloklipp var et problem, og at jeg måtte forvente at det kom til å bli vanskelig. Han freaka helt ut, skalv og ville ikke spise godbiter, var veldig veldig stressa. Nå er det ikke et problem at all! Lykke til

Vi var hos dyrlegen i dag for å fjerne tannstein. Sist gang var i juni 2013, sist gang før det var november 2012. I dag trakk de en av de bakerste jekslene, der hadde en av tre røtter råtnet helt bort, en av tre var på vei bort, og den siste rota var fin. Jeg er ikke spesielt flink til å pusse, men gjør det i blant, men dyrlegen sa at det i praksis er umulig å komme til skikkelig mellom de bakerste jekslene, så pussing ville ha begrenset nytte her uansett. Vi konkluderte med at Isac trenger tannsteinfjerning to ganger i året! Den forrige hunden sa dyrlegen "vi ser det an til neste år" en gang i året fra hunden var 7-8 til han døde som 12-åring. Samme rase, samme stell. Noen har vel mer anlegg for tannstein enn andre, uansett hva man gjør med forebygging.