Jeg hatet det intenst. Jeg ble jo mobbet gjennom hele skolegangen (mindre på vgs), inkl i gymmen, noe som gikk utover selvfølelse og det å i det hele tatt tørre å delta og evt. drite seg ut. Jeg fikk til slutt karra meg til en firer noen av årene, men ellers hadde jeg en treer. Jeg "glemte" ofte gymtøy bare fordi jeg gruet meg til dømmende blikk, stygge kommentarer og lærere som så ned på meg fordi jeg ikke var like god som de beste og gjerne lo av de dårlige.
Siste året på vgs hadde vi ei som var mye mer forståelsesfull enn de andre jeg har hatt, og la gjerne opp forskjellige opplegg til de forskjellige nivåene og interessene (vi hadde gym med de som gikk Studiespes med toppidrett - media og toppidrett liksom ), og det gikk an å fortelle henne at man følte seg utenfor osv. Selv om hun var SUPERsprek og klinkokos idrettsfreak så hun også oss som ikke var spreke eller gode i noe, og var opptatt av å hjelpe oss. Det tror jeg var det viktigste, at jeg følte at jeg ble forstått, hørt på og sett når jeg var ukomfortabel. Miljøet i gymtimene ble mye bedre også egentlig.
De eneste gangene jeg trivdes godt i gymmen var når vi hadde innebandy, for der var jeg faktisk på lik linje med flere av de som ble sett på som de generelt flinke. Jeg var en jævel med kølla De gangene det var lagt opp til mer lek og spill var bedre enn alt det andre siden jeg ikke følte like mye på presset i å være flink - men å aldri klare det.
For meg er gym et fag som avgjør i ganske stor grad ens sosiale status (slik var det i alle fall her), var du ikke flink var du ikke god nok ellers heller. Men var du ikke så flink i f.eks. engelsk så gjorde det ingenting liksom.