Tabris

Ozu står klar med døren når jeg kommer hjem fra jobb. Han er ikke overivrig der og da, han logrer og vil ha kos og kontakt, men er ganske rolig. Men så fort jeg kommer meg inn i stua og setter meg i sofaen - da hopper han opp i sofaen med meg, klatrer opp i fanget mitt (han forstår ikke at han egentlig er for stor til å være fang-hund) og hele verden min blir plutselig hvit i det jeg drunker i masse hvit pels.

Jeg ønsker å komme med en ny, litt større, oppdatering. For tre uker siden valgte vi å chip-kastrere Ozu, for å se om det kunne redusere stresset og opphenget hans. Jeg vet at det kan være negative konsekvenser av kastrering også, derfor valgte vi chip i stedet for kirugisk til å begynne med. Så kan vi se om det har noe for seg for oss. Endringen disse tre ukene har vært formidabel. Vi startet jo passeringskurs like før dette. Første gangen vi skulle gå på tur i samlet tropp for å trene passering ble en katastrofe. Det var hunder både foran og bak ham (siden vi alle gikk i rekke etter hverandre), noe som i seg selv var nok til å stresse ham opp så mye at han blokkerte helt. Trene passering kunne jeg bare glemme, for han hadde blokkert fullstendig. Dro i båndet, peste, stresset, fikk null kontakt og han ville ikke en gang ha godbiter. Jeg gråt i fortvilelse på vei hjem, og hadde mest lyst å kaste hunden ut vinduet og droppe resten av kurset. Dagen etter chip-kastrerte vi ham, og to uker etter det (altså forrige uke) hadde vi siste tur med passeringskurset. Vi gikk tur en times tid i samme type samlet tropp, og ikke èn gang blokkerte han ut. Han var lett å få ut i passeringer, lett å få kontakt med - og han gikk ved siden av meg i helt slakt bånd med hund både foran og bak. Det var en drøm. Endringen var så stor at jeg følte nesten kastrering var å regne som juks. Kunne svaret være så enkelt? Jeg skal ikke forsøke å legge det frem som om alt nå er perfekt. Han vil fortsatt gjøre utfall og knurre mot hunder som han føler er for nær, han vil fortsatt dra i båndet om han blir ivrig. Han bjeffer fortsatt på forbipasserende i vinduet og herjer med katten. Den store forskjellen ligger i at stressnivået er mye, mye lavere. Det gjør at han er mye lettere å få kontakt med. Jeg når gjennom til ham selv om han bjeffer på en annen hund, og det gjør alt så mye lettere. Eksempel fra i dag: Vi er på kveldstur. Det er mørkt ute og det kommer en mann gående mot oss. Han er kledd i svart og går med litt raske, bestemte skritt. Jeg ser at Ozu blir usikker og vaktsom, og at det er rett før han begynner å bjeffe på mannen. Så jeg lager kontaktlyden jeg har - og umiddelbart ser han på meg og jeg har 100 % fokus. Han får godbit, og i det godbiten er spist så har mannen passert, Ozu er ferdig med ham og vi kan gå videre. For en annen verden! Han går for det meste i slakt bånd, han har to ganger de siste ukene kommet på innkalling selv når det kommer hund i bånd i mot, han er mye roligere i bil (hvor han tidligere har nibjeffet på hele kjøreturen), han er mulig å få kontakt og jobbe med når det kommer passerende hund... vi har fortsatt ting vi må jobbe med, men forskjellen er at nå KAN jeg jobbe med det. For nå som den enorme stress-tåka er borte, så ser jeg at jeg når inn. Og, ikke minst, jeg ser nå resultatet av all treningen jeg har lagt ned det siste året. Dere aner ikke hvor stort dette er. Og, til slutt, jeg har jo hørt at kastrerte hunder kan bli mer kosete. Har lurt på hvordan det skal bli siden Ozu alltid har vært kosete. Nå er han ikke lenger fornøyd med å være inntil meg og få kos. Vi kan ikke "spoone" i senga - nei, han vil helst ligge OPPÅ meg. Greit han er liten, men det er tungt når 11 kg hund legger seg OPPÅ deg med full tyngde. Vi er ikke i mål enda. Og det er bare gått tre uker, det kan være det kommer negative konsekvenser av kastreringen vi ikke har sett enda. Men endringene allerede er store - og han er fortsatt bare 1,5 år. Hvis det fortsetter som dette, og han i tillegg roer seg enda mer fordi han blir voksen til sommeren - da har jeg fått polarreven jeg ønsket meg.

Han får av og til litt rester av middagen, kommer an på om det er noe som er hunde-vennlig eller ikke. Som regel er det snakk om så lite at jeg ikke reduserer maten hans av den grunn. Men jeg trener mye med ham, både passeringstreninger, trening på tur, fellestreninger og kurs. Da kan det gå en del godbiter (alt fra èn dag i uka til tre-fire dager). Hvis han har fått mye godbiter, så reduserer vi kveldsmaten. Skal jeg på kurs på dagtid, så dropper vi frokosten. Hverdagsgodbiter: Dreamies (kattesnop, fås kjøpt i dagligvarebutikken) og diverse hundesnop kjøpt i dagligvare eller dyrebutikk Kurs/treningsgodbiter: Pølse, kjøttbiter eller oppkuttet ost, men bruker mye hundepølse kjøpt hos slakteren da det er både veldig poppis samt svært billig.

Dommere, raseklubber, kennelklubber og oppdrettere må alle ta sin del av ansvaret for dette. Men det er èn gruppe som sjelden nevnes når man diskuterer ekstrem-avl og usunne individer - valpekjøperne. Uten etterspørsel, ingen tilbud. Så lenge folk faktisk kjøper valper med flat snute, ekstreme vinkler osv, så vil oppdrettere fortsette å avle på det. Her har forbrukerne også en del av ansvaret, på samme måte som all annen uetisk handel.

Så utrolig søt! Ble valpesyk.

Golden, buhund og papillon?

Problemet kommer når det folk anser som griselekkert er ting som skader hunden.

Etter hva jeg har lest, så er det bildet fake. Dvs, det er en lappis-valp, etter hva jeg har lest noen som kjenner til lappiser har skrevet.

Åh, det var bra tips! Hadde ikke kommet på at de med E kanskje skulle ha andre premier også. Takker! Og, uæh, det er litt slike erfaringer jeg er redd for - sur dommer.

Jeg tenker det viktigste her er at oppdretter spiller med åpne kort. Oppdretter kan gjerne selge valper med feil, men da må de være fullstendig åpne med hva som er feil og hva konsekvensene kan bli (dyre operasjoner, rekovalenstid, mulig avlivning osv), og da selvsagt også selge for redusert pris. Så lenge det gjøres på den måten, så ser jeg ikke problemet med å selge valper som har feil og skavanker. Automatisk avlivning av valper som har feil, men som ikke lider, synes jeg lite om. Jeg synes det åpner for et bruk og kast-syn på dyr hvor man har lite respekt for livet til individet.

Tror det er rom for tolkning - hele spekteret trenger ikke bety alle følelsene som er. Forskere er uenige om hvilke typer følelser man kan tilskrive dyr, det er ikke konsensus om dette. Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Men det er heller ingen som har nektet for at hunder har følelser overhodet. Kun styrken og kompleksiteten av disse følelsene. De mer komplekse følelser som sjalusi, empati og sympati er ikke i listen nevnt i sitatet ditt, og det er mer slike følelser man er uenig om. (Selv om det fortsatt finnes reduksjonistiske forskere som mener hunder ikke har følelser, men er nærmest utelukkende instinkt-maskiner som går på autopilot, men tror de er temmelig få i det store og hele).

For en nydelig gjeng!

Mandag - tur Tirsdag - fellestrening. Har kortet ned til økter på ett minutt, noe som jeg merker gir mye bedre fokus. Trente på apport, noe vi har gjort bortimot ingenting av før. Med trepinne fikk jeg ham til å gripe den av seg selv, men da jeg byttet til gummislange, så mistet han interessen og jeg måtte begynne helt på ny. Med doggie-zen fikk jeg ham til å snuse på gummislangen, så der har vi mye å gjøre. Onsdag - Passeringskurs. Gikk tur i et populært turområde i Stavanger hvor det er mange hunder. Ozu dro og var litt ivrig og småstresset i begynnelsen, men alle passeringene gikk helt fint. Kinderegg på alle, og hadde ingen problemer med å trekke ham ut eller holde kontakten. Mot slutten kunne gikk han i slakt bånd med hund både foran og bak uten antydning til stress. Tror jeg svevde hele veien hjem. Torsdag - tur Fredag - tur. Trente lineføring. Fikk trent nesten en hel øvelse med 100 % kontakt og gjennomføring hele tiden. Ny rekord og Ozu fikk nesten en hel pose godbiter som jackpot! Lørdag - Topptur. Trente fvf. LItt forkortet, men gikk gjennom vendinger, holdter og ulike hastigheter. Falt litt ut og nølte på holdtene, men ellers veldig bra gjennomført. Søndag - Tur. Traff hund i bånd da Ozu var løs. Ozu kom på innkalling selv om han var bare noen få meter fra hunden - yay! Veldig fornøyd med uka! Både fordi Ozu har vært langt over middels flink, men også fordi jeg har vært syk på tredje uka nå, men likevel fått gjort litt.

Hm, interessant spørsmål. Jeg gjetter at den første hunden - dvs bildet øverst til venstre - er den ulovlige.

Ok, jeg ser at du ikke har forstått et ord av det jeg har skrevet.

Nei, jeg ignorerer ikke nyere forskning. Jeg er bare kritisk til at man trekker for store konklusjoner ut av de funnene som er gjort. Man har observert en atferd, den observasjonen er interessant, og den ignorerer jeg ikke. Det er tolkningen av observasjonen jeg stiller meg skeptisk til. Spesielt når det kommer gjennom mainstream media, det er jo vanlig at de forenkler og sensasjonaliserer forskning. F.eks er det ikke uvanlig at en rapport som konkluderer med at "inntak av mer enn fem kopper kaffe over en periode på fem år kan øke faren for kreft i prostatakjertelen med opp til 4,75 &% sammenligned med de som drikker fire eller færre kopper kaffe om dagen" får overskriften "Kaffe fører til kreft!" i media. (Fiktivt eksempel).

Som jeg sa i forrige innlegg så mener jeg også at hunder har følelser, samt at de også har evne til problemløsning og - til en viss grad - planlegging. Det hadde jeg ikke sagt om jeg mente de kun hadde primitive instinkter og ingenting annet. Der vi er uenige er hvor komplekse følelser vi mener hundene har. Der er jeg mer skeptisk og tilbakeholden og velger heller å se på enklere forklaringsmodeller som kan støttes i det vi allerede vet om hvordan hunder fungerer.

Det stemmer. Men det er ikke det samme som å si at hunder bare er en organisme med primitive instinkter. Hunder har også følelser. De føler frykt, glede, forventning osv. Men jeg stiller meg svært skeptisk til at hunder kan føle mer kompliserte emosjoner som empati og sjalusi, f.eks. Hvis deres atferd kan forklares med enklere forklaringsmodeller så anser jeg det som mer sannsynlig enn å konkludere med at de forstår meg. Hvis Ozu kommer bort og dulter til meg med snuten når jeg gråter, så tror jeg ikke han forstår at jeg er lei meg. Som andre har nevnt så kan det godt være at tillæring er inne i bildet, det ser jeg på som meget sannsynlig i mange tilfeller.

Stråmann, da jeg aldri har sagt at jeg har et slikt syn på hund som du her fremstiller. Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Jeg personlig er forsiktig med å tolke for mye inn i dette. Jeg har selvsagt også merket at hunder reagerer forskjellig på tonefall og følelser, men for meg betyr det ikke at "hunden forstår meg". Det går mer på at de sanser forskjell i tonefall og kroppspråk og reagerer deretter.

Altså, nå er min rase forholdsvis frisk. Men den har litt problemer med patella. Og HD/AA har blitt et økende problem, selv om det fortsatt forekommer forholdsvis sjeldent. Ellers har den problemer med rennende øyekanaler, noe som kan komme av for trange tårekanaler (som jeg da vil tro at man avler hodet/ansiktet for lite). Rasen har også, etter min mening, noen ganger også et typisk "miniatyrhund-preg" med fremtredende skalle som jeg IKKE liker. Ozu har også et lite preg av dette. Jeg blir ikke fornærmet om noen påpeker dette på japaneren. Ei heller blir jeg fornærmet om noen mener de er for gneldrete eller setter spørsmålstegn med om de har for overdådig pels. Schäfer er også min drømmerase nr. 1 og har vært det siden jeg gikk på ungdomsskolen. Og det er jo nettopp derfor jeg er så opptatt av banarygg og overvinklede bakbein på dem. Ikke fordi jeg har noe mot rasen eller fordi det er "populært" å angripe dem, men nettopp fordi jeg faktisk er en raseentusiast. Ingenting er verre for meg enn å se denne fantastiske, enestående, stolte og vakre rasen bli redusert til et nervevrak med hyene-gange. Hvis man virkelig er opptatt av egen rase, så burde man jo virkelig være opptatt av helse og gemytt foran alt annet? Og det blir temmelig hyklerisk hvis man jobber for å beholde det som faktisk skader hundens helse fordi man skal beholde "rasepreget", hvis det er dette som faktisk skader hundene. Man trenger ikke være raseentusiast for å være opptatt av at hunder skal ha det bra. Det er mange raser jeg aldri kunne tenke meg og ha, men jeg ønsker da at individene i den rasen skal være sunne og friske uansett. Det blir jo da enda verre hvis man faktisk er raseentusiast og lukker øyne og ører fordi "andre raser er verre" eller fordi man synes utstående øyne/flat snute/elendige vinkler/hudfolder/korte bein osv er "søtt" eller "rasepreget".

Jeg får ikke uttalelser til å henge sammen med realiteten og praksis når jeg hører følgende: Oppdrettere av diverse raser sier "Vi bryr oss oppriktig om rasen vår." Samtidig ser vi de samme rasene som sliter med store fysiske problemer fordi de er avlet etter hva nettopp de samme oppdretterne anser som "pent". Sorry, det rimer ikke i min bok. It's what you do, not what you say.

Crap film, genial sang.

Ja, det gjør de. Det er vår forståelse av dem som har blitt bedre.