Tabris

Ønskeliste:

Godbiter/tyggebein til Ozu (han er ikke allergisk mot noe og er temmelig altetende)

Sjokolade (melkesjokolade). Aldri feil med sjokolade.

Hårklyper (sånne litt store "krokodillekjefter"). Liker jordfarger som brunt, mørkegrønt, grått og svart.

Potesokker

Leker (både til Ozu og kattene)

Kattesnop (både Ozu og kattene elsker Dreamies!)

Løpere (også i jordfarger)

Veldig glad i kaffe, drikker ikke te

Tøfler (vet ikke hva slikt koster).

Skal jeg klikke når han ser på mennesket også da? Både når han snur seg mot meg og tar kontakt, og når han snur seg mot mennesket? Har gjort dette litt når jeg har trent på passering med en avstand som er stor nok til at han kan gå løst i båndet, men ikke fot. Når jeg klikker da så ser han tilbake på meg og får godbit. Har belønnet han for å se på mennesket når vi har trent og kommet litt for nærme og gjort det da for at han ikke skal begynne å dra, men komme tilbake til meg.

Ja, jeg ville startet med å klikke når han ser på mennesker. Belønn når han snur seg tilbake til deg. Så vil han nok se tilbake på menneskene - klikk igjen, osv.

Etter en del repetisjoner (umulig å si hvor lang tid det vi ta), så vil han koble dette, og du kan ta vente litt med klikket. Han vil da se på menneskene, og så av seg selv snu seg mot det (fordi han har lært at andre mennesker = godbit fra deg).

Du kan prøve kindereggmetoden. Den bruker jeg på passering av både mennesker og hunder med veldig bra resultat.

Jeg er med!

Hvis du synes det er kjedelig så vil hunden også gjøre det. Start med å trene hjemme og på tur med få forstyrrelser. Kort økter, lavere kriterier og veldig gode belønninger. Tren masse kontakt, både hjemme og på tur. Så kan du øke forstyrrelse og kriteriene litt, men bare en av gangen. Dvs, hvis hunden kan bli sittende i ti sekunder hjemme, så kan du ikke forvente at den kan gjøre det samme med forstyrrelser. Da må du senke kriteriene igjen.

Hvis hunden da på tur f.eks ser en annen hund men likevel velger å snu seg mot deg og ta kontakt - julaften med belønning! DU skal være gøy! Det skal alltid være verd det for hunden å ta kontakt med deg. Jeg hadde f.eks problem med at min hund mye heller ville snuse, snuse, snuuuse på trening. Da sto jeg på båndet slik at det ble veldig kort og han dermed fikk veldig kort snuse-radius, også ventet jeg ham ut. Når han tok kontakt, så var det jubel og belønning. Alt annet = kjedelig ganske kjapt. Meg = supergøy!

OT: @Tabris begrepet korreksjon er definert i læringsteorien som en handling som skal øke samarbeids lysten. Så din påstånd er direkte feil. Da positiv straff skal gi en reduksjon i adferd.

Sent from my ST27i using Tapatalk 2

Jeg har aldri vært borti begrepet korreksjon i læringsteori. Har du noen kilder/bøker hvor dette står?

Golden?

Nei, et hundeliv er ikke verd mer enn et menneskeliv. Men det blir litt for følelsladet å sette det opp på den måten i denne saken. De som mener at hunden skal få leve mener det ikke fordi de mener et hundeliv er mer verd.

Det høres veldig ut som hormoner og tenåringsnykker, ja. Jeg hadde det samme med min hund.

Jeg er enig med deg når det kommer til straff ("korrigering" er et ord som ofte brukes for å dekke over at man egentlig bruker det som kalles positiv straff). Det er ingenting hos en hund som tilsier at fordi om den vet at ordet "sitt" betyr "sett deg ned så får du en godbit", så vet den også at "sitt" betyr "du skal alltid sette deg hver gang jeg sier sitt". Dermed mener i hvert fall jeg at det er uetisk å bruke straff selv om jeg vet flere opererer med det de kaller "kravfasen".

Jeg ser det heller slik at hvis min hund ikke setter seg pga f.eks en hund bjeffer akkurat da og distraherer ham, så er bjeffende hund en forstyrrelse jeg må jobbe mer med. Det er min jobb som eier og trener å gjøre mine kommandoer mer fristende enn andre forstyrrelser.

Hvorvidt det finnes noen nødløsning vet jeg ikke. Det kan være at hans hormontåke vil gå ut over bronsemerkeprøven, men jeg ville uansett fortsatt med å jobbe. Senk kriteriene, ikke trekk inn straff/korringering selv om det kan være fristende når hodet hans er fullt av fluer og han ikke kan i dag det han kunne i går. Vær tålmodig og konsekvent, så vil han høyst sannynlig komme tilbake til deg når han er ferdig med puberteten. Og da vil du få igjen for all treningen du har lagt ned, og ha et kjempegrunnlag for neste konkurranse.

Takk for masse tips! Å legge belønningen bak han er prøvd, men kan ikke brukes da jeg får en hund som låser seg veldig da. Border collie må vite!

Belønningen har som oftest kommet fra venstre hånd og bakover. Jeg har også prøvd å ha belønningen hos en annen person for at den ikke skal ligge synlig på bakken, men også her låser han seg og kan ikke gå ...

Kan det være en idè å trene mer på avstandsbelønning generelt? For å få opp dette som en mulig måte å belønne på?

Jeg har mange diller. Når det gjelder mat går det for tiden i havrefras med gresk yoghurt og mager vaniljekesam til frokost. Og da spiser jeg BARE det, helt til jeg går lei.

Min første tanke var avstandsbelønning bakover, som Malamuten nevner.

Kastreringschip er kjemisk kastrering, et chipimplantat som blir satt i underhuden i nakken. Denne gir samme effekt som ved kirurgisk fjerning av testiklene.

Den kan også bli satt i buken, det er den gjort hos Ozu. Fordi jeg ba om å få den satt slik at jeg kunne fjernet den igjen om jeg ønsket.

Chip er også midlertidig og går ut etter ca seks måneder (har hørt at det er ulike varigheter på dem).

Hun er som regel ikke buret så lenge om natten. Det var mer som et eksempel på hvor lenge hun klarer å holde seg. Det er derfor jeg stusser over at blæra er problemet når vi er borte på dagen. Som regel legger vi oss i 23-23:30 tiden og er oppe 07.

Men det spørs nok om vi må trene litt mer på å la henne være alene fritt i leiligheten ja. Hun har lettere for å gjøre fra seg når hun går fritt i leiligheten. I buret holder hun seg alltid. Og hun vandrer veldig mye når hun går fritt alene. Har du noen gode tips på hvordan man kan gå frem for å få henne mer trygg?

Hun trenger ikke ha tilgang til hele leiligheten. Finn et rom som er passende å dele av. Rydd bort alt "løsøre" der hun skal være, dekk over med kompostgrinder ting dere er redde hun kan ødelegge/tygge på (lister, dørkarmer, ledninger osv). Så kan dere ha buret inne i dette området, sammen med en skål vann, en leke og noe å tygge på.

Da får hun ikke vandret og stresset overalt, men har et stort nok område til at hun kan strekke på beina, flytte på seg, velge om hun vil ligge på gulv eller teppe for å regulere varme, gå litt rundt osv. Da er også det området dere må tørke tiss mindre.

Det kan være at hun må på do, ja, hun er jo bare fire måneder. Evt at hun fint sover et par timer, men så blir hun ensom.

Hvis hun er i bur 22:00-08:30 pluss to-tre timer på dagen, så vil jo det si at hun tilbringer halve døgnet i bur. Det er ganske lenge. Jeg ville vurdert å heller trent henne til å være alene hjemme uten å være i bur, slik at hun slipper å tilbringe så mange timer der. Dere kan f.eks dele av et passende rom med kompostbinger. Ha gjerne buret der, men da åpent slik at hun kan gå inn der og legge seg når hun vil.

Gratulerer med veldig bra debut uansett!

Velkommen hit! Og søt hund!

Jeg tenker at middelveien må ligge i planen. Jeg har ikke alle svarene, men det må settes klare kriterier for helsetest og mentalitet (kanskje en mentalitetstest som er tilpasset selskapshunder?) som må være i orden før man kan avle. Og standarden må være såpass rund at bagatelldetaljer ikke vektlegges.

La oss late som om en del av de fluffy spitzene blir slått sammen til en rase, hvordan unngår vi at vi avler oss tilbake til det samme problemet igjen? Kan vi egentlig forvente en varig endring hvis ikke folks holdninger endrer seg?

Nei, hvis holdningen er de samme - dvs at bagatellmessige eksteriørdetaljer skal være viktig - så vil det ikke endre seg. Men hvis vi slår sammen "fluffy spitzer" (søtt navn!) så må det ligge en plan til grunn som er laget slik at man ikke avler seg tilbake til det samme problemet.

Nei, jeg tror ikke det er noen god ide å fortsette som nå heller. Det blir alt for snevert innad i rasene. Men det er heller ingen god ide å slå alt sammen uten å ha en plan for hvordan en skal ta vare på ting en kan ha bruk for i fremtiden.

Jeg tror ingen som er for å mikse raser mener man skal gjøre dette uten en plan. Det er ikke snakk om jeg parrer min japaner med naboens mittelspitz bare fordi jeg synes de er like, og det passer seg slik. Det må jo være en enighet, et formål og en plan med dette.

Men om man kun avler på de 20% (bare for å ta et tilfeldig valgt tall) eksteriørmessig beste hundene, eller om man kun avler på de 20% arbeidsmessig beste hundene, har man uansett mistet sabla mye genetisk variasjon?

Si at man samler bc, kelpie (australsk og working), alle belgerne, hollender, aussie, sheltie og diverse andre gjeterhunder i en stor gjeterhundgruppe, og så skal du avle på dyktige gjeterhunder (noe som også inkluderer passende konstruksjon, gemytt, hårlag osv). I følge flere tråder her inne er det sagt at det stort sett bare er bc som egner seg som gjeterhund under norske forhold i Norge. Ergo, selv om du egentlig har fryktelig mange hunder å ta av, så er det stort sett bare de som er nærmest borderen i egenskaper som brukes i avl. Da mister man ikke bare de genene som gir aussien, kelpien osv deres arbeidsegenskaper, men også evt helsemessige og andre positive genvarianter som evt måtte finnes i disse rasene men ikke hos borderen.

Og selv om rasene en mikser er såpass like i arbeidsmåte (eller hva man nå enn legger til grunn for avlen) at hunder fra ulike raser blir avlet på i utgangspunktet, så vil jo dette bli snevret kraftig inn om man er for selektiv med hva en avler på i det lange løp.

Det vil ikke ha noe for seg å mikse raser hvis rasene ikke er kompatible. Dvs hvis man bare bruker BC fordi de er de eneste som kan gjøre den jobben, så vil det jo ikke ha noe for seg å blande dem med kelpie.

Hele hensikten med å miske raser vil jo nettopp være å IKKE være for snever. Det er jo derfor vi har havnet der vi er i dag.

@Trillian - jeg for min del legger ikke hele skylda på utstilling, og det er like ille om man bare avler bruks uten å ta hensyn til helse eller mentalitet forøvrig. Men det er vel liten tvil om at mye av ekstremavlen vi har i dag eksisterer fordi det belønnes på utstilling. Hadde det ikke blitt belønnet på utstiling, så hadde heller ikke oppdrettere avlet på det.

Vil et skifta fokus fra eksteriør til bruksomrpde graranere bedre og friskere hunder?

Nei, i mitt hode er det åpenbart at man må fokusere på helse og mentalitet i tillegg til bruksegenskaper. Men jeg synes det er en negativ trend når bruksraser får egne "showlinjer" fordi noen synes hundene er pene men ikke orker det arbeidet hundenes egenskaper krever.

Om man derimot samler alt i et lite antall gedigne populasjoner (f.eks. grupper som gjeterhunder, fuglehunder og selskapshunder) og avler på de beste av de beste innen hver gruppe i noen generasjoner, hvor mye genetisk variasjon sitter man da igjen med innad i hver gruppe? Joda, det vil være god variasjon i starten, men om man selekterer for hardt (og det gjør man jo gjerne når man vil ha en skikkelig god hund som når opp i det ene eller det andre) så begrenser man denne variasjonen temmelig raskt igjen.

Og da er det ikke sikkert at det er så aktuelt å redde gruppa gjeterhunder ved å avle inn nytt blod fra gruppa fuglehunder...

Jeg tenker at det vil selvsagt ikke ha noen særlig nytteverdi å slå sammen raser hvis man fortsatt avler med samme tankegang (et bestemt utseende hvor 33% hvitt er for mye og ikke kan avles på), men så lenge man har hovedfokus på mentalitet, egenskaper og helse, uten at små nyanser av eksteriørforskjeller skal bety så mye, så tror jeg det kan fungere.

Nei det har du ikke, men det har vært et gjennomgående moment i mange diskusjoner - se bare diskusjonene om fefferens anatomi

Vel, schäferen brukes fortsatt til det den opprinnelig ble laget til - en brukshund. Men så har fokus på utstilling, vinkler og kraftig pigmentering tatt over for bruksegenskapene, noe jeg mener er en uheldig utvikling.

Nja, mon tro om mange av rasene idag er et kunstig stilbilde? Dersom vi ser bort fra de ekstremt avlede er vel de fleste rasene et bilde på at det har foregått en utvikling - at rasene tilpasses det samfunnet vi lever i. Man skriver om at rasene skal "tilbake til sitt opprinnelige utseende og funksjon" men hvor reelt er det? Mye av rasenes tidligere oppgaver har forsvunnet eller blitt mindre av. En rottweiler er ikke lengre gårdens arbeidsdyr og vaktbikkje, mange gjeterhundraser har fått helt andre funksjoner enn det som de opprinnelig var tiltenkt. Hihunder og andre hunder med tilsvarende gemytt har vel mistet mye av sin funksjon her til lands. I hvor stor grad ser vi nødvendigheten av å avle tilbake til rasens opprinnelige formål når dette formålet ikke eksisterer eller er tilnærmet fraværende? Selvfølgelig skal vi ha raser som fungerer helsemessig og mentalt - men tilbake til "gammel standard" - har vi som "vanlige hudeeiere" egentlig bruk for det?

Jeg har ikke skrevet noe om at rasene skal tilbake til sitt gamle formål.