*Marianne*

Vi har hatt det der i flere omganger, og som regel har det endt med at hun i perioder har sovet inne hos oss, evt at vi har sovet inne hos henne (madrass på gulvet eller nå, egen seng) og så byttet på. For en halvtannenåring er heller ikke noe særlig stas å ha i senga. I natt har jeg hatt føtter sparkende i ansiktet hele natten mens mannen har hatt et hode sovende oppå sitt. Vi sov LITE, for å si det sånn. Og sånn har det vært flere netter nå. Anyway; man må finne en måte å takle det på som gjør at man ikke blir helt ødelagt selv, tenker jeg da. Om det er å ta henne opp i senga, så du ivertfall får litt søvn om natten, så gjør man det... Vi har som sagt opplevd det der i flere perioder, og i mellomperiodene sover hun jo fint og rolig i senga si... Når det gjelder kurs; L er sånn kengubarn for tiden. Skal henge på meg hele tiden, og vil ikke forlates. Og det er værst med meg. Jeg har hoppet over alle overnattingsgreier, så vi slipper at ting blir værre (mest for meg fordi jeg vet hvordan det er og ikke greier å slappe av). Men jeg er visst en sånn mamma som ikke kjenner så mye på det behovet for å komme meg ut, jeg da, så det gjør meg liksom ikke så mye... Kanskje litt dumt for meg, L er sikkert glad for det.... Men samtidig; jeg tror egentlig at det hadde gått veldig bra. For når mamma er borte er det bare å ty til neste på lista, liksom... Hvordan det er hos dere, aner jeg ikke. Men L er værre med grining og klenging når jeg er tilstede. Når mannen er alene med henne er mindre av det...

Vi fikk beskjed om på helsestasjonen at det burde man ikke gjøre, fordi barna trengte den tiden de trengte på å lære seg gåingen, og burde få den tiden de trenger på å bygge opp riktige muskler/ta de riktige "stegene" i utviklingen. Jeg tror ikke det har SÅ mye å si, noen er tidlige og noen er sene uansett. Tror ikke man kan forandre det sånn kjempemye ved å øve (men hvis man absolutt vil så greier man sikkert å tyne det til at de starter bittelitt tidligere).

Haha. Jeg hadde og en sånn dag for en stund siden. Måtte til slutt ta en test for å være heeelt sikker på at det ikke var noe som vokste inni der... Sist jeg var sånn var jeg gravid...

Husker ikke helt hva det står ang kg ift bruk av spedbarnsinnlegg, men vi syns det virket for lite allerede fra L var rundt 4kg, så det går nok bra uten det vil jeg tro...

I dag har L, for første gang i sitt halvtannetårige liv, feber. Pappan er hjemme, men mamman kjenner at hun helst egentlig ville vært den som var hjemme og stelte for ungen sin, men jeg MÅ være på jobb i dag. Hun var virkelig så innmari slapp i går, men allikevel, når jeg skulle ta bilde av henne når hun lå og hvilte mellom alle lekene sine, så smilte hun fotosmilet sitt (når det er et kamera i nærheten må man posere, må skjønne...) Utenom det har vi det så moro om dagen, det kommer nye ord hele tiden, og noen ganger sammen i setninger. I går da jeg hentet i barnehagen ropte hun HEI MAMMA! og kom løpende mot meg. Da ble jeg litt rørt der jeg sto:)

Når jeg leser dere andres historier om helstesøstre fra 1800tallet og middelmådige råd og tips, føler jeg meg heldig som ble møtt av så stor forståelse og så lite press verken den ene eller den andre veien, og nå har byttet til en annen helsestasjon (flyttet) og blir møtt av samme typen fantastiske mennesker der... Og vi har jo virkelig en jente som med sine knapt 8 kg som halvannetåring kunne fått en og annen mathysterisk helsesøster til å tilte.... Her har det liksom uansett hvor sakte vekten har gått oppover bare vært sånn "bare hun virker blid og hode og vekt og høyde følger hverandre så er det bra"... og det er nesten så jeg har savnet at de er mer klare på sånne "oppdragelsesråd" noen ganger, usikker førstegangsmor som jeg er. Her har vi jo samsovet veldig lenge, og hatt en del problemer med soving og sånt i ulike perioder i overgangen til egen seng, men det var det ingen som kommenterte noe på... Jeg er ivertfall veldig glad for at "våre" helsesøstre har vært veldig avslappet, for man blir jo helt skjelven som mor når man hele tiden får beskjed om at noe er feil, du må gjøre sånn og sånn osv. Man får nok av det fra folk utenom, så det er veldig greit å vite at man har helsesøster i ryggen, ikke som en som er mot deg... Vi var forøverig hos helsesøster her for første gang i dag, og L ser ikke ut til å sette pris på det samme som mor. Hun skrek som om hun ble mishandlet både på vekta og når vi målte lengden, og skulle henge på meg som et kengubarn resten av tiden. Da vi kom til barnehagen etterpå var hun Så glad og fornøyd igjen. Liten dramaqueen den jenta der (og litt påvirket av den siste tidens legebesøk og MR og narkose, som mildt sagt var en dårlig opplevelse... Helsevesenet altså, arrrgh)

Dyna er helt greit på en sånn dag, jeg tror til og med det hadde vært greit å ta seg fri...

HYSTERISK!! Jeg lo, og L lo med:) gleder meg til sånt slår inn her...

Han fant jo hjertelyd? det er jo positivt:) Om ikke annet kan du trøste deg med at det er veldig vanlig å føle sånn, jeg gjorde det selv. Jeg er en skikkelig kontrollfreak, men skjønte etterhvert at er den EN ting i livet jeg virkelig ikke kunne kontrollere, så var det graviditeten og hva som skjedde inne kroppen min i den perioden. Så lenge jeg forøverig hadde lagt ting til rette. Så da måtte jeg bare tvinge meg selv til å puste ut, la kroppen jobbe med saken, og krysse fingerne. Og du fikk jo ny time, og de hjelper deg og følger deg opp:) Etterhvert roer man seg. Selv jeg som lå å kasta opp i 7 mnd. roet meg etterhvert og greide å glede meg over ting:)

Aaah, jeg har lest akkurat samme boka som deg (i sikkert det samme faget)! Det var en laaang bok... Må si jeg liker de der Ås- student- efitene. Det er liksom glimt av en tid som har vært. Eller noe sånt...

Fra 6/7 tiden om morgenen til ca 15. Etter det daler min konsentrasjonsevne drastisk. I tillegg til at jeg gjerne vil at det skal være noe igjen av dagen når jeg kommer hjem:)

Det trenger ikke være noe stort eller skummelt for at hun kanskje tror at det er noe stort eller skummelt;) Kanskje hun hørte en lyd eller så noe der inne som hun trodde var noe skummelt. Så enkelt som det. Det pleier å funke bra å oppføre seg helt normalt, gå inn i garasjen selv, og la henne følge etter når hun ser deg der inne? Er det mørkt i garasjen? Kanskje det hjelper å bare slå på lyset, og gå inn der selv så hun ser det ikke er noe skummelt der...

På den ved Buskerud storsenter har de ivertfall ullklær på tilbud selv om det er sesong... I morgen skal vi på teater med L for første gang! Gleder meg og er veldig spent på hvordan hun takler det. Appelsiner og sitroner, heter det, og skal være for barn fra ett år,...

Jeg har altså ingen anelse, men med menneskebarn så gir man dem jo så "innimagen"liknende forhold man kan, lenge opp mot termin (skjerme for inntrykk, mat på sonde (går ut fra at det tilsvarer å die, hvis han får til det), hjelp til å holde varmen), og de bruker ofte lenger tid på å utvikle seg/ta igjen de terminfødte/vokse enn de terminfødte, altså når de kommer ut av magen for tidlig, så er det ikke sikkert de vokser så fort som de ville gjort i magen. Hos mennesker så skal man jo la dem få lov til det. Hvis den ellers virker frisk og rask så er det jo greit. Hvis den er dverg så er det vel andre tegn som vil vise det også? det kan vel en vet. hjelpe deg med å se evt...

Bare satt på gulvet med L på fanget. Linux bare registrerte at hun var der og var ikke noe særlig interessert.... Nå derimot er vi i en litt sånn overgangsperiode. Linux viser tydelig at han ikke er komfortabel med den veldig mye større radiusen hun har fått, og den veldig mye større interessen hun har fått for han, og greier liksom ikke roe seg når hun flyr fritt omkring. Så nå må vi skille dem litt med grinder når vi ikke kan ha fullt fokus på dem begge...

Jeg fikk gå med familiehunden, en stor flat coated hannhund fra jeg var 11 tror jeg. Min bror fikk gå med han enda tidligere (jeg var nok litt svakere ift evt spm om hilsing, og fysisk). Det gikk helt uten problemer (som nevnt tidligere, det handler mye om teknikk og å vite hva man skal gjøre) med unntak av en gang da vi (jeg med hund i bånd) møtte eier og hannhund, uten bånd og kontroll, og jeg havnet midt i slosskampen som fulgte. Og ble bitt. Og turte ikke gå tur med Odin på nærmere et år. Og turte heller ikke si noe til mamma og pappa om verken slosskamp eller bitt. Tror jeg var flau kanskje, de skjønte ivertfall ikke stort av at jeg plutselig ikke ville gå tur. Søsteren min var nok på tur med Odin enda tidligere men da var han en gammel hund, og de snakket nærmest samme språk;p Jeg kommer derimot aldri til å la barn gå tur med Linux. Og heller ingen andre som ikke kjenner han. Han har litt for mange diller...

Nå er jo L litt mindre enn Ask, men tror kanskje ikke jeg greier å bruke det som argument heller jeg, når det gjelder legging og nærhet. En gang trenger de mindre av det automatisk, og jeg går ut fra at det skjer før den mammaen her er klar for det ivertfall;p Syns det skal være trygt og godt å legge seg selv om det skal være på eget rom og selv om hun blir større, så da vil jeg heller være der hvis hun trenger meg, enn å skulle stå steilt på at alt skal skje på en gang (du skal få eget rom og du skal sove der alene). I det siste har vi faktisk byttet på å ligge der hele natten, fordi hun har vært så forkjølet, og det funker helt greit. Bare man legger til rette for at det kan skje noen ganger... (Vi startet med teppe på gulvet og vonde rygger; hun brukte litt lenger tid enn vi trodde...

Vi gjør det sånn. L sover i sin seng, men vi har ordnet en madrass (i leiligheten)/seng(i nye huset), og der ligger vi til hun sovner, og når det er behov hele natten. Vi måtte slutte å ha henne i sengen, fordi vi etterhvert sov dårlig alle tre (bare jeg og L er greit, men alle tre ble litt for trangt), så da var det sånn vi gjorde det. Nå sovner hun nesten med en gang, men vi er der med en gang det kommer et lite pip. Tenker at det forsikrer henne om at vi er like nære selv om vi ikke ligger inntil henne:) også får hun ofte ligge i vår seng når hun våkner i helgene osv...

Ja, det er liksom det jeg tenker,¨da, at hvis hun er så dårlig form at hun må ha "spesialbehandling" utenom det som er forventet, så er det greit å holde henne hjemme. Litt for barnehagen sin del, men mest for henne selvfølgelig... Jeg angret ikke etter hvert, for hun har sovet mye i dag og vært veldig hostete og snørrete, hun sov på fanget mitt i lang tid, og det har ikke skjedd på flere måneder (er man ikke i senga er det full futt) i tillegg til at jeg så nå etterpå at de hadde vært på tur i dag og badet i vanndammer. Så da var det sikkert greit

I dag er L hjemme fra barnehagen og jeg hjemme fra jobb. Ikke feber men en uggen hoste og masse snørr og det er tydelig at hun ikke er i toppform. Syns det er vanskelig, jeg, å vurdere når hun kan i bh og ikke. Vi fikk en liste med "når holder man barnet hjemme", men det er jo ikke alltid det stemmer. I dag vurderte jeg det sånn at hun burde være hjemme fordi hun ikke kunne være med på de normale aktivitetene i bh, som å være ute bla, og at hun sannsynligvis kom til å ville sitte på fanget hele tiden. Men hun KUNNE jo vært der allikevel sikkert... Meget mulig jeg er en sånn overbeskyttende førstegangsmamma altså.,,

L sa mamma og pappa ganske tydelig allerede i 6-7 mnd alderen. Jeg tenkte og at det sikkert var tilfeldig, med skjønte ganske fort at det var bevisst herming og etterhvert bevisst bruk av ordene:)

Malt er helt vanlig å gi til babyer...

L fikk noe sånt i sommer, det startet med røde prikker som så ut som det kom når hun spiste jordbær (en liten allergisk reaksjon), men de ble værende og ble etter hvert litt sånn nuppete/væskefylte. Så jeg mistenkte brennkopper e.l og ringte legen, som anbefalte en runde med rensing med såpevann/sårrens og smøre på Basimysin (skrevet riktig?) tre ganger om dagen. Da forsvant det ila få dager. (men de var altså væskefylte de prikkene hun har, hvis det ikke er åpne sår er det ikke sikkert den salva er den riktige)

Man kan få sånn, i tillegg til at kjeven blir litt treg/"klikker" hvis man skjærer tenner. Det hender i stressede perioder at jeg skjærer tenner om natta, da merker jeg ikke det selv, men jeg merker at jeg har vondt i kjeven dagen etterpå og at det klikker i kjeveleddet når jeg spiser feks. Min tannlege sa bare at jeg måtte lære meg å takle stress (på andre måter enn å skjære tenner), og evt gå til fysioterapaut hvis kjeveproblemene fortsatte. Evt kan man bruke sånn biteskinne om natta.