*Marianne*

Høres ut som situasjonen m H (minus morkaka osv, men det hadde jeg m L?) ganske slitsomt og stressende, men det er veldig godt de følger med. Men du har jo kommet så langt at det som regel går veldig bra (og ganske "normalt"), og selv om han er liten, så er han ikke bitteliten (men du kommer til å syns det når han kommer ut;) Regner med at han er for liten til at du settes i gang hvis han ligger i seteleie? Jeg fikk beskjed om at H på litt over 2 kg uansett var for liten til at de tillot en naturlig fødsel, så her ble det ks. Og lykke til med de neste dagene, det er veldig surrealistisk når det begynner å nærme seg sånn plutselig

Ta med det som skal til for å gjøre det enklest mulig for dere lykke til og gode tanker herfra

Med nr 1: bæresele, vogn, bilstol (og bleier), drikkeflaske (til meg under amming) Med nr 2: bytt ut bæresele (likte ikke bæreselen) med gulpekluter/siklesmekker (gulpet mye), så er det ganske likt I tillegg har jeg satt veldig stor pris på vaskemaskin og tørketrommel? ---- H har hatt sin første fjellpåske, vært med på sitt første påskeskirenn (i bæremeis) og til og med fått premie? L er erfaren med påsketur og var selvfølgelig også med på påskeskirenn, og var fornærmet i lang tid fordi hun "ikke vant" (hun kom jo i mål som nr 2, og det er BARE de som kommer først som vinner, må vite). Hun har konkurranseinnstinkt den jenta...? Alle forsøk på å forklare at alle vant og at det bare var for moro skyld osv ble kontant avvist. Heldigvis tok begeistringen for premien over etterhvert? Fint på fjellet, men med to små barn er det veldig deilig å bare være hjemme og, med normale leggerutiner og rolige dager før ferien er over...?

Veldig viktig! ? Håper alt holder seg som det skal så babyen kan være inne til den vil ut av seg selv?

Hvor langt har du kommet? Bra du blir tatt alvorlig:)

Jeg er plutselig mamma til en femåring! Verdens fineste jente har blitt fem år og har feiret dagen sammen med bestevenninnen som hadde bursdag for en stund siden. Akkurat passe selskap med tre jenter i tillegg til bursdagsbarna. Nå hviler utslitte foreldre og lillebror mens den nye femåringen er laaaangt inni en rollelek med sin nye Bratzdukke (*grøss*). Prøver å fortrenge at det er et nytt selskap i morgen. Heldigvis et med lave skuldre?

Det er jo større enn det H var som ble født i 36+4, og der konkluderte vi med at han var bare liten og skulle være det:) (det er mange av de små babyene i min familie) Og han klarte seg veldig fint, bare med litt tillegg i starten:) Men ja, det aller aller beste er om de får være i magen til det er meningen at de skal ut. Bra du ikke bekymrer deg, det er godt å være i en sånn situasjon at du får så god oppfølging av man ikke bekymrer seg selv om det er noen småting. Så slapper man bedre av og det er mye bedre for både mor og barn:)

Til og med 30kg golden klarte å komme seg under gjerdet og inn i naboens hage, og hadde det superfestlig Det var riktignok på et litt utsatt punkt, men allikevel, hun hadde tydelig jobbet og planlagt i noen dager, og jeg er egentlig bare glad vi slapp å sage henne løs?

Eldstemann her legger seg fint uten at vi er på rommet, hun er fem. Hun kan gjerne leke litt etter at hun har lagt seg også, og det får hun lov til så lenge hun er på rommet, for hun legger seg som regel veldig fort. Jeg tror hun var rundt halvannet år da vi begynte å bare kunne legge henne, og si natta og gå ut av rommet. Ofte har vi hatt ting å ordne i etasjen hvor rommet er, så vi er ikke langt unna uansett. Men vi brukte veldig lang tid og "babysteps" på å komme fra at vi satt inne hos henne helt til hun sovnet (hun godtok ikke å være i sprinkelsenga en gang i begynnelsen) til å kunne gå ut med en gang. Mange runder med å gå ut og inn igjen for å vise at vi var der osv. Yngstemann sitter jeg inne hos til han sovner. han er 13 mnd. Vi hadde en periode hvor han syns det var greit så lenge jeg var i nærheten, dvs at jeg kom med en gang han "ropte" (det gjør vi jo uansett, men er vi i en annen etasje så tar det nødvendigvis lenger tid), men etter en laaaaang periode med mye sykdom nå, så har behovet for å ha oss der vært større. Så jeg sitter inne hos han til han sovner. I tillegg ordner jeg gjerne klesvask mm rundt da, så jeg romsterer jo rundt rommene til ungene en stund uansett, så de vet jeg er der. Yngstemann har også en tendens til å våkne et par ganger ila kvelden, men da trenger han som regel bare litt hjelp til å legge seg ned igjen, få smokken og bamsen, så sovner han fort.

Når du kommer fra Drammen går den av til høyre ganske fort etter at du er ute av bebyggelsen i bakken opp fra Drammen.

Har ikke satt opp gjerde selv, var så heldige å kjøpe hus med ferdig inngjerdet hage, MEN vi har satt opp et par porter, og jeg ville bare si at vi til slutt konkluderte med at vi ikke klarte å få til porter som var både helt hundesikre og som tre-fireåringen (nå snart fem) vår klarte å få opp. Så fram til barna er litt større må vi hjelpe dem. Fant ut at det eneste som var enkelt nok til at barna klarer å åpne og lukke er krok og sånn "øyeskrue", men da klarte hundene å få det opp (som regel ved et uhell) hvis de hoppet opp på grinda.

Jeg kjenner igjen mye av den der tristheten av at hele permisjonen blir annerledes enn man har tenkt, selv om det ikke var fullt så omfattende her. For min del var det på grunn av egen sykdom og mye bekymring og oppfølging rundt det. Det er lov å føle at det er litt trist, både på barnets vegne og dine egne. Man skal jo liksom bare kose seg og barna skal utvikle seg sånn og sånn og være på et visst sted i utviklingen når man er ferdig med permisjonen. Også blir det ikke sånn. I tillegg til den åpenbare tristheten som går på barnet og hva det må igjennom. Håper de har en del erfaring på sykehuset med hvordan man kan "underholde" så små barn som må ligge så stille. Og at dere kan få litt avlastning av og til så dere får litt frisk luft. Du får bruke oss her til å få ut litt frustrasjon og tanker underveis.

Det er ikke noe mulighet for at de som passer kan komme hjem til der valpen bor isteden, da? Jeg tenker at det kommer veldig an på valpen om det går greit eller ikke, men at det ikke er ideelt med tanke på at valpen skal slå seg til ro hjemme osv. Må man så må man, og det er jo en del som for eksempel har med valpen på jobb den første tiden uten at det er noe problem. Vi hentet vår siste valp i sommerferien og startet med to uker på hytta. Det gikk for så vidt greit, men vi måtte på en måte starte litt på nytt med hjemmealene-trening og renslighetstrening da vi kom hjem til huset vårt. Hun var en veldig trygg valp, som var fornøyd bare hun hadde sine faste folk rundt seg, og så la vi opp til en ganske rolig hverdag de første ukene uansett hvor vi var (mye nok å venne seg til å med komme inn i en småbarnsfamilie).

L var 3 år når Linux døde, og siden det skjedde litt brått ble det tilfeldigvis sånn at hun var med til dyrlegen. Ikke med når de satt sprøyta og sånt, men hun fikk gi han en kos, og se han etterpå. Klappe og si ha det. Akkurat da var hennes første reaksjon "når skal vi få en ny?", og vi pratet litt om det at nå var han ikke noe mer, at alt i kroppen stoppet opp og at dyrlegen passet på han så han ble begravet (akkurat detaljene der gikk vi ikke inn på). Så pratet vi litt om at det var det samme som når oldemor døde (der besøkte hun rett før, og var med i begravelsen), og at selv om de ikke er mer her hos oss så kan vi huske dem inni hjertet vårt og tenke på alle de fine minnene. Hun hadde lagt veldig merke til det der at oldemor var gammel og syk, og at det var derfor hun døde. Så det ble det litt spørsmål om, når noen rundt henne var på sykehus senere. Det med Linux gled forbi ganske fort først, hun hadde ikke så mye behov for å snakke om det. Men nesten et år senere når hun var 4 kom det plutselig opp igjen. Da skjønte hun at det var noe mer rundt det at Linux døde ("var Linux syk?"), og ville ha alle detaljer (og hun slo seg ikke til ro med en litt sånn "tilpasset historie"). Så da måtte jeg fortelle hele historien om at når man har en hund så har man ansvaret for at den har det bra og at den ikke er til skade på andre, og så snakket vi om at hun hadde sett at han kunne være litt sint og at han bet en mann, og at det kanskje betydde at han ikke hadde det så bra ("men han var jo alltid snill med meg, mamma?"). Og så pratet vi oss gjennom hele avlivningsprosessen trinn for trinn (prøvde meg på snarveier, men det fikk jeg ikke lov til "men fortell ALT sammen, mamma"). Men akkurat den siste delen der, hun tror fortsatt at dyrlegen har begravet han. Vi har hatt mange sånne prater, og jeg har prøvd å fokusere litt på forskjellen mellom dyr og mennesker, så hun ikke skal dra paralleller mellom dyr og mennesker (det er jo tross alt litt forskjell der), for da kan det fort bli litt skremmende. For henne tror jeg det var riktig å vite alt (nesten). Hun er en som tenker MYE og reflekterer mye over det hun ser og opplever, og noen ganger kan det hjelpe mye å være ærlig om hvordan ting er og la henne spørre seg ferdig om ting. Hun har grått mye over Linux etterpå også, men da er det mer savn. Vi skaffet et bilde av han og henne som nå henger over senga hennes, og så har vi pratet om at hver gang hun savner han, så kan hun se på bildet eller tenke inni hodet sitt på ting de har opplevd sammen.

Mispel, Krypmispel tenker jeg kanskje

Uansett så kan det jo være en idé å tenke på hva du ville gitt henne uavhengig av graviditeten. Hun er jo seg selv selv om hun er gravid;) (ofte syns jeg det blir fokusert veldig mye på magen mens man er gravid, så det kan jo være godt å få noe hvor noen har tenkt på henne uavhengig av magen også;)

Spørs litt hvor hun er i graviditeten, men jeg tror jeg hadde satt pris på noe lesestoff, ivertfall sånn på slutten, alt fra et lite abonnement på et blad jeg likte, til et blad eller en bok. Eller noe sånt som bare er til henne, noe te (hvis hun drikker det), eller sjokolade eller en deilig håndkrem eller noe. Sånn litt velværeaktig. Nå ser jeg liksom for meg den siste delen av graviditeten, da, og da er man jo ofte litt tung og lei og orker kanskje ikke så mye. Men det kommer jo helt an på hva slags person hun er, hva hun liker. Greit å gi mor litt egen oppmerksomhet og, ikke bare barneklær og barneting

Vi har roomba irobot (https://store.irobot.com/default/roomba-vacuuming-robot-vacuum-irobot-roomba-960/R960020.html) Den er ganske (veldig) dyr, og vi hadde nok ikke kjøpt den (eller noen robotstøvsuger i det hele tatt) hvis vi ikke hadde fått en del penger litt sånn "uventet"... Vi har en golden retriever som røyter mye, og enda mer når det faktisk er røyteperioder. Støvsugeren kan styres med en app, og man kan slå den på for eksempel når man sitter på jobb eller man kan stille inn en fast tid den skal gå hver dag. Vår går kun fast i stue/kjøkken, som er i 2. etg, og hunden er i 1. etg på dagen, så da er ikke det noe konflikt. Vi har også barn og det ligger stadig leker her og der. Det vi opplever som ulemper er at det har vært litt styrete av og til å få til det at den går når vi ikke er hjemme, av og til har ikke appen virket, og ofte møter den på hindringer. Så vi må rydde slik at det er sånn nogenlunde ok for den å gå rundt i stua (ofte samler vi bare leker i en haug og setter større leker som et gjerde rundt). Ledninger som ligger i en krøll i sofaen er også sånt som den kan rote seg inn i, og det har hendt at den har tatt seg vann over hodet og slukt en trekloss eller to (og fått litt vondt i magen). Vi må nok også tømme tanken, og rense rundt hjulene osv litt oftere enn andre pga goldenhår og også lange lyse Marianne-hår. Fordelen er at den gjør en super jobb, støvsuger pent, også inntil alle vegger, under sofaer, oppå skiferhellene rundt peisen osv (mange steder jeg nesten ikke når uten å dra fram alle møbler, og det skjer...sjelden). Dvs at jeg kan sette den i gang oppe, mens jeg rydder klær nede, og så gå å vaske oppe, mens den støvsuger nede. Eller den kan gå som den gjør nå, hver dag kl 13. Og vi kommer hjem til nystøvsugd stue og kjøkken. For eksempel. Noe som faktisk er ganske stor hjelp i en travel hverdag, med små barn, hvor man egentlig aldri får gjort noe før kl 8 på kvelden. Latskap? sikkert Men for meg er det utrolig god hjelp sånn at jeg ikke alltid trenger å "jobbe" men faktisk være mer sammen med barn og mann og hund uten at det alltid er plikter...

Jeg hadde ikke på noen av mine. Tenkte ikke veldig mye over det, har få sånne nære venninner, og ingen som er av "babyshowertypen", men syns liksom det var litt trist og. Men tror det er mest fordi jeg ser en del andre får det, og da tenker man jo litt på det. Sånn personlig så syns jeg jo opplegget er litt småtullete, men det er alltid fint med oppmerksomhet?

Ja, jeg fikk liksom inntrykk av at det var en "vanlig" golden han skulle ha

Det tipset jeg fikk når jeg skulle ha golden, var at hvis du gikk ut fra oppdretter og kull-listene hos retrieverklubben så var det ganske trygt (du har jo ingen garantier uansett)... I tillegg finne ut hva du skal bruke hunden til, å se hvilke oppdrettere som fokuserer på hva... Hvis det er jaktgolden det er snakk om er det nok ikke så mange av dem som har registrert seg hos NRK. Men helsekravene for valpelistene kan jo være veiledende uansett. Jeg har engasjert meg veldig lite i rase og helsespørsmål men når jeg ser hva folk spør om på rasesider på facebook så går det mye på hudproblemer/flass/Ichytose. Ichytose testes det ikke for i Norge. Jeg spurte raserådet om dette da jeg skulle ha valp og de sa at det ble testet (avlsdyr) i enkelte andre land, mest fordi gentesten finnes, og at det ikke gir kløe, kun flass. De sier det er arvelig, men ikke gir plager. Jeg lurer litt på om vår har Ichytose i en eller annen mild grad, og vil jo si at det ser ut som flassingen i perioder fører til noe kløe, men jeg har jo ikke noe diagnose på det. Såvidt jeg husker er det krav om både HD og AA-røntgen for hunder som skal i avl. Kan være en ide å lese RAS for rasen bare for å få et inntrykk, jeg gjorde det og spurte raserådet litt om det som sto der for å få et inntrykk (jeg var visst en av de få som hadde kontaktet dem og faktisk lest RAS). (Obs, det ble rar formatering, men får visst ikke fikset fra mobil)

Det var sånn jeg tenkte og, også var det uheldigvis sånn legen min tenkte og, første gang jeg var der. Så ventet jeg en uke til, fikk akuttime en fredag, ble sendt hjem med beskjed om å ha lav terskel for å kontakte legevakt. Så da tok jeg kontakt med legevakt på lørdagen og ble innlagt på sykehus med en gang. Nå har muligens den sykdommen jeg har i tillegg noe med den sykehusinnleggelsen å gjøre, men tenker at det er veldig lurt å ha litt lav terskel når man har baby og ammer osv. Du skal ikke trenge å ha vondt ivertfall... (fikk forøvrig også beskjed om å spise smertestillende, men det var ok å få en avklaring om hva og hvor mye ift amming osv)

Sørg for å få sjekket opp den dårlige formen hos legen og da. Jeg var akkurat som du beskriver etter fødsel, formen ble bare dårligere og dårligere og hadde masse sånne småting (brystbetennelse, hovne kjertler, vond rygg, sånn litt feber...) som ikke helt ble tatt alvorlig, og endte til slutt opp en uke på sykehus med antibiotika intravenøst og full sjekk for alt fra kreft til livmorbetennelse. Lett å tenke at det bare er fordi det er en slitsom periode men greit å ikke la det gå så langt... god bedring?