Bergenslabb

Bursdagsdyret: Echo er et år i dag!

Er gjerne med på å treffes en dag. I og med at jeg ikke vet mer om Cairn enn det jeg har lest i dag hadde det vært supert å lære mer fra en som kan mye. Også hadde det selvsagt vært veldig kjekt å få hilse på en Cairn eller to =) Alt jeg har lest om rasen så langt har vært positivt i forhold til hva vi ønsker oss. Ut i fra det jeg har lest ser det ut til at de har en ganske høy gjennomsnittlig levealder, er sprek og elsker tur samtidig som de tåler en rolig dag innimellom (ikke at det blir mange av de med en dachs i hus, han gir beskjed hvis han er misfornøyd med aktivitetsnivået), varsler men er ikke utpreget bjeffete, glad i kos og generelt glad i mennesker, intelligent (men sta). Med høy levealder regner jeg med at det er en relativt frisk rase, men er det noen vanlige sykdommer man bør være obs på? Jeg er altfor valpesyk for tiden og vil helst ha valp med en gang, men vi kommer nok til å vente en stund til. Echo blir et år på lørdag, og trenger nok fremdeles å utvikle seg litt før han kan være en noenlunde ansvarlig storebror (ergo, før vi kan stole på at han ikke lærer valpen veldig mye jævelskap - dog noe kan det vel bli uansett). Men fra og med januar 2013 ser jeg for meg at det begynner å nærme seg tid for ny valp.

Så nydelige hunder. Herlige bilder av dem på sofaen =) Måtte faktisk lese litt om Cairn Terriere etter å ha sett hvor skjønne dine var, og det virker som en rase som kan passe for oss. Vi håper på å kjøpe hund nummer to etter jul en gang, og ser stadig på ulike hunderaser for å finne ut hvilke som kan være aktuelle. Stemmer det at Cairn er aktive og glad i tur og trening, samtidig som de er fine familiehunder som trives på sofaen? Er det sjelden de veier over 7 kilo? Samboeren min er skeptisk til at hund nummer to skal være mindre enn den vi har nå, og han er 9 kilo (men har til gjengjeld korte dachs-ben, så mindre hunder kan lett virke større enn vår). Jeg leste at Cairn er sta og egenrådig, men det er vi vant med, og jeg må innrømme at jeg blir lett sjarmert av hunder som er sta. Jeg er ganske tålmodig, en hendig egenskap når man skal trene lydighet med en dachs

Haha, da kan det bli vanskelig. Du kan prøve å skrive oppgaveteksten her, kanskje noen av oss forstår oppgaven.

Har brukt SPSS, men kun til regresjonsanalyse. Hva er det du må gjøre på eksamen?

Jeg pleier å gå tur med ham først og så gi ham mat. Vi går gjerne i en time først, og så gjør jeg meg klar til å gå. Han får mat rett før jeg skal gå. Da blir han først sliten, så tung i magen, og da tipper jeg det er deilig for ham å sove. De dagene jeg ikke går fra ham etter tur og mat pleier han å sove på fanget mitt i flere timer uansett. Det er tidkrevende, men for oss er det daglig rutine. Men så skal Echo stort sett være hjemme alene i mellom 4 og 8 timer når jeg går fra ham, så da er det greit å slite ham skikkelig ut før jeg går. Nå i det siste har jeg begynte å bygge inn godbitsøk og trening på turene våre, slik at han får bruke hodet litt også. Han har blitt veldig bjeffete de siste månedene, så trener på å dempe det hver gang vi er på tur (og ellers terper vi på "kom" - et evig mareritt). Sikkert noen som kan svare på hvor ofte du bør gå fra ham. Jeg husker ikke helt hva vi gjorde, men det blir jo en annen situasjon også siden Echo var valp. Din hund tåler gjerne mer nå enn han ville gjort som valp i og med at han har trent på å være alene før. Men til gjengjeld har han vel også blitt godt vant i det siste... Prøv dere frem. Begynn med et par ganger for dagen og øk etterhvert. Når han klarer å være alene en stund kan dere holde dere til en gang for dagen kanskje? Tror noen andre bør uttale seg her, det er litt skummelt å gi råd med tanke på at jeg selv er nybegynner.

Hjernetrim og lek er også gode alternativer. Med andre ord, gjør alt dere kan for at han blir sliten. Vi har aldri filmet han, men har inntrykk av at Echo stort sett sover når han er alene. De andre som bor i huset har aldri klaget over at han lager lyder når han er alene, og han sover ihvertfall alltid når vi kommer hjem.

Et par tips, hvis du har muligheten til å følge dem: - Gå på tur med han rett før dere drar fra han. Jo trøttere han er når dere går, jo bedre er det. - Gi ham mat rett før dere går. Da blir han også trøtt og søvnig. Kombinasjonen av de to er gjerne det beste (dog kanskje ikke rett etter hverandre. Hunder skal vel helst ikke ha mat rett etter de har gått på tur). Ellers tror jeg du har en grei plan. Begynne smått og øke på.

Det var ikke det jeg spurte om jeg hadde misforstått, og jo det var en som hadde noe i mot åpne bur: At det er stygt må folk selvsagt få mene. Jeg syns også at hundesenger er finere, men gikk for det som var mest praktisk og mulig å få tak i.

Hunden min liker huler. Jo trangere, mørkere, lunere og varmere det er, jo bedre. Da han var valp sov han i et kattebur med tepper i. Han var to til fem kilo i den perioden og hadde meget god plass til å bevege seg i buret, i tillegg til at han kunne gå ut og inn som han ville. Nå sover han i et dogman tøybur, også med masse tepper inni. Det er størrelse medium og han har god plass også i dette buret. Kan ligge som han vil. I stuen har han en kurv med en pute i som han kan hvile i når han vil. Jeg hadde egentlig planer om å kjøpe en myk hundeseng med "tak", men det var vanskelig å finne en som var stor nok til ham. Dessuten er ikke de like solide som buret og kan nok lett velte med hunden inni. Når han er i sofaen med meg skal han alltid presse seg under teppet mitt. Ingenting er bedre enn å ligge nedover bena mine eller på magen min med teppe over seg. Når han får kommer opp i sengen kryper han under dynen og ligger seg helt inntil meg. Når han er i bur handler det ikke om at han skal få fred, eller at jeg skal få fred fra han, men heller at han skal ha et koselig sted å være når han ikke kan ligge under teppet eller dynen inntil meg. Døren til buret er alltid åpen, og jeg plasserer ham aldri inni der. Han får gå inn når han vil, selv om natten. Ser ikke helt poenget med å være i mot åpne bur, eller egentlig bur generelt. Fordi noen bruker dem på "feil" måte bør man være i mot dem helt generelt? Det blir som å si at man er i mot hunder fordi noen eiere ikke klarer å oppdra dem skikkelig. Da kan man heller si at man er i mot burbruk som strider mot hundens beste og mot generell fornuft. Også selvfølgelig diskutere hva det er... Åpne bur som ingen tvinger hunden inn i når han/hun ikke vil være der er vel ikke så farlig? Eller er det meg som har misforstått noe?

Jeg kjøpte et Dogman hundebur i stoff: Echo elsker å ligge i "huler", men det finnes svært få hundesenger med tak som er store nok til ham, derfor ble det et hundebur i stedet. Har kjøpt masse tepper og lagt dem inni slik at han får det varmt, mykt og godt. Inni er det god plass, så han kan velge om han vil ligge krøllet sammen eller på ryggen med bena i været. "Døren" er selvsagt åpen, slik at han han tusle utav og inni når han vil

Hahaha, for en hund! Skulle gjerne lånt han et par dager Min skal sove inntil meg om morgenen når samboer har dratt på jobb. Han skal være med på do, med til kjøkkenet for å se på når jeg finner meg frokost. Skal oppi sofaen og ligge på fanget, og det beste han vet er å ligge fjeset sitt oppå mitt. Puste, hvem trenger da å kunne sånt? Fotfølger meg hele dagen, piper når han vil ha tur, men spise, det skal han ikke. Å få han til å spise opp ALL maten i skålen er en utfordring. Også må jeg legge til: herregud for en nydelig hund. Scruffy, skjønn, bedårende. Ser ut som verdens snilleste. Og kanskje litt bortskjemt hehe, men det er nok min også...

Hunden min begynte å bjeffe mer og mer for et par måneder siden. Tidligere har det vært veldig lite lyd i ham, men nå bjeffer han ofte og for ting han aldri bjeffet for før. Om det er spøkelsesalder eller bare varslingsinnstinkt som har dukket opp vet jeg ikke. Før ville han hilse på absolutt alle og var ikke redd for et eneste menneske. Nå er det enkelte mennesker han nekter å hilse på og som han alltid bjeffer på. Det er alltid menn (som han ikke hadde møtt før bjeffeperioden startet). Dessuten bjeffer han på fugler, når han hører rare lyder ute (mens han er inne), naboen og sitt eget speilbilde. Vi trener på å dempe bjeffingen og har sett resultater veldig raskt. Han bjeffer fremdeles, men slutter raskere enn tidligere og er lettere å avlede. Dachs'er er jo kjent for å bjeffe mye. Kanskje var det heller unaturlig at han bjeffet lite som valp? Uansett er jeg glad for at det virker som om det skal være mulig å dempe det. Helt kvitt bjeffing blir vi aldri, men litt lyd må han få lov til å lage, så lenge bjeffingen ikke er et symptom på et annet problem. Er han redd for det han bjeffer på når det er såpass lett å avlede ham? Ofte skjer bjeffingen når han er hjemme eller i hagen, så deler av grunnen er vel at han er blitt mer territorial.

I år ble det sofakos på hytten med "pappa". Og hjemme med meg. Før påsken ble han for øvrig nappet, noe som gikk overraskende greit. Se, bustepelsen er vekke. Men skjegget er inntakt!

Påske = hyttekos og Echo elsker hyttelivet. Første gang vi tok ham med til hytten var dagen etter at vi hentet ham hos oppdretter og han fant seg raskt til rette. På den tiden var han en reser i ca. en halvtime før han sloknet på passende steder, helst enda bedre innpakket enn på bildet under. Mamma sin hytte i Øygarden duger også, for der er det så annerledes landskap og dermed mye å utforske: Og det er ikke bare naturen som er spennende: På hytten gjelder det å kose seg ute, uansett vær. Men det er digg å komme inn igjen å kose foran peisen. Eller eventuelt å sitte fint foran peisen og vente på at det skal skje noe spennende.

Dæven, han ser voksen ut. Jeg fikk nesten like stort sjokk som da fetteren min plutselig var blitt høy, tynn, kvisete og tenåring, i stedet for en unge med bollekinn. Enorm forvandling på lille Kuro som ikke er så liten lenger. Hvor stor tror du han blir? Det dukker opp de merkeligste ting i avl. Det finnes en strihåret dachstispe i nabolaget, og hun kom fra et langhåret kull. Det var et godt stykke opp i slektsleddene man fant en annen strihåret hund. Kremfarget Shiba var veldig fint, ihvertfall på de googlebildene jeg fant. Men farge er ikke akkurat det jeg er mest opptatt av når jeg skal velge hund. Echo var først svart og så grå og nå er han brun (med diverse andre nyanser i tillegg). Klarer visst ikke å bestemme seg for hva han liker best.

Jeg var forferdelig valpesyk fra før, og kan ikke akkurat si at dette hjalp noe særlig på det nei. Bendick

Hundens navn: Echo Rase: Strihåret dachs (standard) Kjønn: Hannhund Alder: Elleve måneder (og en dag) Om hunden: Nysgjerrig, skal alltid vite hva som foregår og vil ikke gå glipp av et eneste steg vi tar. Skal han roe ned bør vi helst roe ned, men da er han til gjengjeld verdens mest kosete og herlige hund. Elsker å snike seg under teppet når jeg ligger på sofaen, slik at han ligger oppå meg, under teppet. Varmt og godt skal det være. Blir hoppende glad, bokstavelig talt. Hopper på oss eller bare rett opp og ned når han får besøk eller det skjer noe spennende. Dessuten er han en apekatt som liker å klatre på skuldrene våre. Generelt ganske rolig og forsiktig, men når han føler seg trygg på andre hunder kan han fort bli litt voldsom, eller, rettere sagt irriterende. Lek med andre hunder kan være en utfordring, men forhåpentligvis roer han seg litt når han blir ferdig med puberteten. Har også nådd spøkelsesalderen og bjeffer på hver minste ting, noe som er en stor forandring fra tidligere da han omtrent aldri lagde en lyd. Ellers er han en glad og utadvent gutt som elsker oppmerksomhet og som gir minst like mye som han får. Han vekker meg hver morgen med å stikke snuten over sengekanten og slikke meg i fjeset. Tur er det gøyeste han vet, spesielt om han får gå på fjellet i skogsterreng. Men å leke med en tomflaske eller en gammel sokk er strålende det også. Jeg har omtrent ingen erfaring med hunder fra før, og kan nesten ikke fatte hvor glad jeg er blitt i den lille krabaten. Jeg har gått fra å være likegyldig til hunder (sikkert fordi jeg ikke kjente noen) til å ikke kunne forestille meg livet uten. Echo kan være sta og rampete (han er en dachs tross alt), men han er utrolig snill og god. Han har et fantastisk lynne og jeg er helt sikker på at han er den perfekte hunden for meg.

Jeg har nettopp begynt å trene på dette med min egen hund (han begynte ikke å bjeffe noe særlig før for et par måneder siden, ved 7-8 måneder), og fikk råd fra en på canis-forumet. Rådet var at jeg burde rose hunden og gi godbit med en gang jeg merker at han reagerer på noe, før han rekker å bjeffe. Når han bjeffer avleder jeg ham, og roser og gir godbit igjen med en gang han stopper. Hvis han bjeffer på mennesker (naboer, besøk, osv...) bør menneskene ikke prøve å hilse på ham eller lokke seg til ham, men heller late som ingenting å vente til hunden er komfortabel med å komme til dem. Jeg hadde et problem for noen uker siden da det dukket opp en rekke mannfolk i hagen som skulle sette opp et stillas. Jeg hadde ikke fått beskjed om det på forhånd, og Echo likte det ikke i det hele tatt. Han bjeffet høyt og lenge, og jeg klarte kun å avlede ham i korte perioder. De kom igjen en liten stund etter at jeg fikk råd om å dempe bjeffing, så da fikk jeg testet ut rådet. Det fungerte utrolig bra. Jeg roste ham med en gang vi hørte lyder i hagen, før han begynte å bjeffe. Han fikk godbit og ros når han var stille, og etterhvert fikk han kun ros. Han bjeffet litt innimellom, men kun noen få bjeff hver gang. Utrolig stor forbedring. Etter det har jeg fortsatt å øve på det i hver situasjon det er nødvendig, og selv om han fremdeles ikke har gitt seg med bjeffing ser jeg fremgang på kort tid. Det tar nok en del tid før han forstår at han helst ikke skal bjeffe i noen situasjoner (dog litt bjeffing vil det nok alltid være, jeg regner ikke med at han gir seg helt, men det gjør ikke så mye). Gratulerer med valg av hund =D