Jeg har selv en tispe med genetisk sepreasjonsangst..genetisk fordi hele kullet lider av det samme
Det er viktig å skille mellom "vil ikke være hjemme" og seperasjonsangst..seperasjonsangst kan ikke oppstå om ikke hunden allerede er disponibel for det..
Jeg har hatt min hund i 1.5 år fra hun var valp, jeg hadde 10 uker hjemme med henne da hun var valp og trente sikkelig etter boka, men det fungerte bare ikke.... jeg begynnte å ane fare på fare etter mange uker med jobbing, og ingen forbedring...skolestart nærmet seg og jeg var desperat.... Hun fikk panikk da jeg dro, vi snakker oppkast, diare, skum ut av munn...så jeg valgte å sette henne i bur...et stort et.... i buret ble hun passiv, hun bare lå og stirret frem for seg, nektet å spise eller drikke...det var grusomt! heldigvis var jeg ikke mye borte fra henne første året.... jeg droppet masse forelesninger, sluttet å være med venner og trene for å komme RETT hjem fort som mulig!
Så i sommer bestemte jeg meg for at dette ikke kunne fortsette.... for hundens skyld... jeg kjøpte inn alle DAP produktene og tok med 4 mnd fri! jeg filmet henne med web kamera og begynnte alene treningen på nytt.... Men det funket ikke.... så da skrev jeg annonse om omplasssering, til noen hjemmeværende mennesker...men fikk meg ikke til å legge den ut, fordi jeg elsker denne hunden såååå høyt...
Så etter å ha pratet med adferdskonsulenter og veterinær fikk jeg skrevet ut medikamentet Clomicalm, det er antidepressiva til hund.... det skal brukes sammen med et treningsopplegg! medisinen begynnte å fungere etter 3 uker.... også trappet jeg gradevis ned...nå 6 mnd senere, ligger hunden og snorker i sofaen når jeg er borte...
Poenget mitt er: Hvis du har forsøkt alt annet, og er nær å gi opp..snakk med veterinæren om Clomicalm, det er bedre enn enda en omplassering eller avlivning!