Thea

Hmm, jeg syns det høres ut som du gjør mer enn vi gjør...? De siste dagene her har vært: Lørdag: Var med på Biltema og et par dyrebutikker. Var med i stallen og gikk en tur. Søndag: Aktivitetsdag med valpekurset som varte i tre timer, hvile noen timer etter det, korte tisseturer etter det. Mandag: Halvtimes formiddagstur, valpekurs på kvelden. Tirsdag: Var varmt i dag, så han sov mye på dagen. Halvtimes tur når det ble kjøligere. Lekte med noen hundevenner utenfor blokka på kvelden. I morgen er det valpekurs igjen. Og så klart får han tisseturer og mental trening utenom Så det burde ikke være så altfor mye å forholde seg til... Burde være mye som er kjent og litt som er nytt og spennende. Men vi har jo aldri hatt valp før, og syns det er litt vanskelig å vite hva som er passe. Andre vi kjenner med valp gjør mye mer enn vi gjør, og vi syns egentlig vår valp er med på nok. Han har massevis av leker og tyggeting, lurer på om han har litt for mye tilgjengelig og blir stresset av det. Så i det siste har vi tatt vekk en del av det. Men for å ta akkurat nå som eksempel: Han har fortsatt strutsesene, en bit av et okseøre, to-tre tyggeleker og et kjøleteppe liggende rundt. Men gardinene han må strekke seg etter fordi vi har lagt dem oppå vinduskarmene - det er kulere enn leker og andre ting som er "lov". Ja, vi sier nei eller "ah-ah" når han gjør noe han ikke får lov til, i tillegg til å dytte ham unna hvis det passer i den situasjonen. Men i de fleste situasjoner funker det best å ignorere ham (noe som ikke går når han tar en iPod eller noe lignende). Men det største problemet er det han gjør når vi ikke ser ham. Og når vi står rett ved siden av virker det ikke som det gjør store inntrykket å si nei og få ham unna - han prøver igjen med det samme. Men han er kanskje for liten enda. Vi har lest at hvis det ikke funker å blokke, dytte ned, gjøre så valpen ikke kommer fram til det han ville - så er det fordi han er for liten til å skjønne det enda... Vi prøvde å binde ham fast til bordet når han ble virkelig slitsom, men han ble kjempestressa av det og dro med seg bordet... Så nå har vi timeout i buret i stua, så han kan se oss, hvis han blir for hyper. Men det har vi vel strengt tatt bare gjort en kveld han var helt rabiat, og da gikk det et par minutter, og så roa han seg.

Før han begynte med å stjele ting i kveld hadde vi gått en halvtimes tur der han fikk snuse mye og se mye rart (han stiller seg opp og stirrer på alt fra syklister til radioer ) og rett etter fikk han en strutsesene. Den var kjempegøy, det var bare ikke så gøy når jeg går i et annet rom. Tror han stjeler for å få oppmerksomhet fra oss. Så når jeg da gikk på do og ble borte mange sekunder måtte han finne på noe for å få meg til å komme tilbake... Hm, tror dere han kjeder seg, altså? Vi har vært redde for at han får for mye å gjøre. En typisk dag er tisseturer rundt blokkene her annenhver time, og at han f.eks er med i stallen (og går en rolig tur der) eller miljøtrener et nytt sted. Eller at han får noen kortere tisseturer og en halvtimes tur (prøver å gå mest mulig nye steder hver gang) i tillegg til valpekurs på kvelden. Og så har han noen lekekamerater blant nabohundene, så han treffer en hund eller tre stort sett hver dag. I tillegg får han ting å holde på med, som et kalveøre, lammepenis eller noe papp med godbiter inni som er vanskelig å få ut, og så leker vi med ham så klart. Og når han kommer og vil ha kos eller lek får han det. Det er bare når han kommer og BARE er bøllete at vi overser ham. Men kanskje vi kan bli flinkere til godbitsøk og sånt. Vi kaster ut litt tørrforkuler på plenen innimellom, men vet ikke helt hvordan vi skal gjøre det mer spennende enn det. Ei venninne av meg som har peil på spor skal komme og hjelpe oss litt i gang med spor til helga, det blir spennende Han er flink til å roe seg også. Her en dag var han med på Biltema, og da vi stod stille ved datamaskinen der for å sjekke hvor noe var, la han seg ned med en gang Det er sånn han bruker å være. Roer seg fort overalt, spesielt hjemme. Men hvis vi går mye rundt (han liker at menneskene sitter rolig ) eller ikke passer på som hauker... Da finner han på ting selv. Andre ganger virker det ikke som det er noe logikk i det... Han er kjempesnill, og så plutselig stjeler han alt han kan finne. Det er litt dumt å ikke kunne ha ei vannflaske eller fjernkontroller på bordet, liksom. Men da får vi kanskje prøve å øke aktivitetsnivået for å se hvordan han blir da, og så prøve motsatt hvis han blir verre. Han er jo veldig snill etter at vi har f.eks. vært i sentrum eller gått tur med andre hunder, men da er han også veldig sliten. Og da er han jo veldig behagelig Men jeg har ikke lyst til å slite ham ut for å få ham rolig, og da blir han vel bare overstimulert. Er redd for å få en hyper voksen hund... Haha, Ida, da er det bra vi aldri skal ha barn

Det er vel ikke noe annet å gjøre enn å rydde unna, men kanskje det fins bedre måter å løse det på som vi ikke har tenkt på... Valpen vår på fire måneder stjeler alt han kan. Han stjal sko fra alle skohyllene, så nå har vi ikke sko i gangen lenger. Så nå hopper han opp på skohylla og tar jakkene som henger over. Han stjeler pledd og puter fra sofaen (kjekt å kunne ha det i sofaen...), hopper opp med framlabbene på kjøkkenbenken for å se om det er noe å stjele der, og akkurat nå var jeg ute av rommet i ett minutt, og da hørte jeg han stjal iPoden som lå midt på stuebordet... Altså, den lå så langt innpå som mulig, så han må ha hoppa opp for å få tak i den. Det er litt håpløst at vi ikke kan ha NOE noe sted. Samme med matlaging, sist jeg skjærte opp kylling hoppa han opp med framlabbene RETT ved siden av der jeg stod. Vi dytter ham ned og sier nei når han hopper opp, gir ham noe annet å gjøre, prøver å avlede rett før han gjør noe ulovlig, og ignorerer de situasjoner vi kan (som når han hopper opp på senga når vi har lagt oss), men i det siste har det begynt å eskalere også - nå prøver han for eksempel å finne noe å stjele på nattbordet når han skjønner at vi ikke gir ham noe oppmerksomhet etter vi har lagt oss. Når han stjeler ting gir vi ham noe annet i bytte, som en leke eller godbit. Men han er så smart... Vi prøvde å gjøre det der med sko, gi ham noe for å slippe skoen, og det resulterte i at han gikk og henta sko for å få godbit. Så når vi bare bytta med leke i stedet var det ikke såå spennende å stjele sko lenger. Er det virkelig sånn at vi ikke kan ha NOE som helst på noe bord eller kjøkkenbenken eller nattbordet eller hyller lavere enn 1,20 meter i et år framover nå? Eller går det an at de blir dytta ned så ofte at de ser at oppførselen ikke fungerer? Eller vil han da tenke at det fungerer så lenge vi ikke er der? Vi vil ikke være hardhendte med ham, for det syns vi ikke noe om, og det er jo bare valpeoppførsel, men samtidig prøver han vel å se hvor langt han kan tøye strikken. Det er vanskelig å vite om vi reagerer bra... Eurasieren er jo kjent for å være litt av en skuespiller, som kan tvinne menneskene sine rundt lillefingeren...

Han her også Jeg fatter det ikke, hadde han vært vill så ville han jo dødd med en gang av alt det rare han prøver å spise. Et ubevoktet øyeblikk i stallen og så spiste han så mye hestebæsj at han ble så dårlig etterpå at vi måtte til veterinæren (han fikk så magesjau at han ikke ville drikke en gang). Plastbiter, tyggis, brukte snusposer, sneiper, hestepels, jord, sånne gressklumper det blir etter gressklipperen, fuglebæsj, jo eklere, jo bedre virker det som. Brukt tyggis er favoritten. Jeg skjønner at de er nysgjerrige og vil kjenne på alt med munnen, men spise tyggis og snus?? Det er jo ikke videre smart.

Det er bra de stort sett bryr seg mest om sunnhet og bruksegenskaper Har sett og hørt en del om tilfeller hvor det ikke er sånn, så det er bra det ikke er normalen. Det virker som hos noen raser har utseendet fått mer å si enn bruksegenskapene eller helse, som med bakparten på utstillingsschæfer eller nesa på boxeren og mopsen. Jeg vet ikke så mye om dette, annet enn det jeg har sett på tv og lest, a la denne rapporten. Men forhåpentligvis er avl bedre regulert i Norge.

Skjønner meg ikke helt på utstilling, jeg... Syns det er litt snodig at det skal bestemmes hvilke hunder som er fine å avle på utfra penhet og eksteriør, og (ettersom jeg har forstått, mulig jeg har misforstått) ikke hvordan hunden er i hodet eller hva hunden kan brukes til. Er hun/han tullerusk eller lite intelligent så spiller det ingen rolle...? Men jeg kan ikke noe om utstilling, så jeg aner ikke hva det egentlig går ut på. Mulig vi kommer til å stille litt, som miljøtrening og for å se hva de utstillingsgreiene er, men jeg har ikke noe behov for å høre hva en dommer syns om pels og brystvidde på vofsen. Jeg syns han er best i verden uansett hva en dommer sier

Takk for bra tips! Absolutt gode poenger.

Jeg bruker dempende signaler f.eks. ved å gjespe overdrevent når vi legger oss, for å si at nå er det natta og nå skal vi ta det heeelt rolig. Slikking, blunking, snu meg bort, sitte med ryggen til og sånt bruker jeg også i forskjellige situasjoner, men når valpen hilser på hunder trekker jeg meg helt unna og lar hundene prate sammen, helst uten bånd eller hvert fall med langt bånd, slik at de får pratet mest mulig uanstrengt. Men jeg spør først hvordan hunden er med valper om det er en hund vi ikke har sett før, og prøver å trene en del på at vi ikke skal prate med alle vi ser. Hvis jeg ser at den andre hunden "vimser" veldig og er urolig så prøver jeg å få til at de ikke hilser, selv om noen jo slipper hundene sine bort til valpen før jeg får stoppet det... Da prøver jeg i det minste å få ham unna før han blir overveldet av den urolige hunden og etter at han forhåpentligvis har rukket å oppleve at den andre hunden var ganske okei selv om han styra fælt og var urolig. Enig med Marjan i at å gå ved siden av en annen hund kan være bedre enn å stå rolig på et sted og "tvangshilse". Vår kan bli stresset av å stå lenge på et sted og prate og leke med en annen hund, men når vi går turer med andre hunder er stressnivået myye lavere.

Spøkelsesperioder - at ikke vi kom på det selv! Vi blir så bekymra vofseeiere at rasjonell tenkning går ut vinduet når det skjer noe Godt å høre at hunden din ikke har separasjonsangst nå! Vi prøver å være veldig rolige, ignorere piping og bare gjøre alt som normalt, så jeg tror ikke vi stresser ham opp mer... Det er bare slitsomt å ikke kunne flytte seg litt i sofaen uten at han må reise seg opp og sjekke om vi har tenkt å bli borte. De første dagene vi hadde ham lå han klint inntil oss hvor enn vi var, men så begynte han å finne egne steder å ligge og gjøre sin egen greie, og nå er vi tilbake til klint inntil oss. Det er hyggelig, det, altså, men vi vil jo at han skal kunne slappe av og føle seg trygg i eget hjem

Hva gjorde du for å få henne til å slutte å bite? Altså, hva er "tydelig beskjed"? Vi fikk høre av noen med valp at det bare er å dytte fingrene langt inni munnen på valpen og trykke når han biter, så slutter han fort med det. Det gjør han nok, men jeg vil ikke at han skal få assosiasjonen "menneskehender i munnen er vondt og ekkelt". Så vi har ignorert valpebitinga så godt det lar seg gjøre, og det funker bra så lenge han ikke er i raptus-modus. Ikke gøy å bite noen som ikke beveger seg, ikke tar ned hendene, og ikke sier masse rart som "fy skamme deg det der må du ikke gjøøøree". Men hvis han blir helt bananas dytter jeg ham vekk og sier nei, og da slutter han. Da gir jeg ham noe annet å holde på med. Et kvarter senere kan han godt begynne å bite igjen Valpebitinga er slitsom, og vi har blitt bitt til blods, men jeg vil heller at vi får litt vondt enn å gjøre noe som gjør vondt for valpen. Jeg syns egentlig ikke valpebitinga til vår valp er så ille... Det er mest når han kjeder seg, så da får vi bare aktivisere ham før han kjeder seg veldig. Og valpebiteperioden kommer jo ikke til å vare evig.

Valpen vår har blitt 14 uker og vi begynte så smått med hjemme-alene-trening for noen uker siden. Vi har tatt det sakte, og fram til i går hadde jeg gått ut på gangen i blokka og stått der et par minutter, og en gang tok jeg heisen ned og sjekket postkassa uten ham. Så det lengste han har vært helt alene er vel 3 minutter. Når jeg går fra ham bruker jeg å gi ham noe å holde på med, f.eks. litt tørrfor i ei flaske eller en kong med noe godt, og da går det som følger: "Oi, jeg får noe godt, hva kan det væ... Herregud, du går!!" og så løper han mot døra som jeg lukker bak meg. Jeg tror han er stille når jeg er borte, men når jeg kommer igjen står han i gangen. Jeg har tenkt at han blir vel vant til at vi kommer igjen hver gang vi går, og at det sikkert går seg til. Okei, til poenget: I går skulle jeg dra og trene. Jeg, samboer og valp går ut, så kommer jeg på at jeg har glemt ipoden, så jeg går fra dem og går inn igjen. Da var han ikke så opptatt av å følge etter meg. De venta ute, jeg kom ut igjen, gikk kort bort til dem og sa et setning eller to og gikk avgårde. Da reagerte han voldsomt. Klynka, begynte å bjeffe, dro i båndet og ville følge etter. Jeg bare gikk videre, samboeren min tok han med seg andre veien og lata som ingenting, og han fortsatte å klynke og pipe. De gikk litt ute, mens han peip. Så kom de etter hvert inn igjen, og han fortsatte å pipe og lete etter meg. Han virka veldig stressa, klarte ikke å roe seg, så samboeren satt stille en halvtime fordi han ble stressa av at hun flyttet på seg. Han la seg etter hvert på balkongen, men kom inn igjen innimellom for å si pip. Det er ikke som om dette er første gangen en av oss går fra ham, det gjør vi hver dag, men kanskje det at jeg på en måte gikk fra ham to ganger på kort tid gjorde ham stressa. I tillegg er han mer vant til at samboeren går enn at jeg går, så kanskje det er noe der også. Etter dette har han vært som da vi fikk ham igjen - hvis en av oss reiser oss opp følger han etter, han vil ikke ligge alene på balkongen, han legger seg sånn at han ser oss begge hvis vi er i forskjellige rom, legger seg utenfor dodøra hvis en av oss er på do... Han er tydeligvis veldig opptatt av å passe på at menneskene ikke går sin vei, for de kan plutselig finne på å bare bli borte. At vi alltid kommer igjen virker det ikke som han har skjønt enda... Nå skulle vi liksom begynt å trene mer på å være alene, men nå har han plutselig blitt utrygg igjen. Det her er veldig rart, for han virker som en veldig trygg valp, som kan finne på å gå ganske langt unna oss for å utforske, og han blir veldig sjelden redd for ting. Men at menneskene hans blir borte, det er kjempefarlig. Nå vet vi ikke hvordan vi skal fortsette hjemme-alene-treninga uten at han blir enda mer utrygg. Er det noen som har noen tips til oss? Det virker som alle andre har sååå trygge valper som ikke har noe problem med å være alene hjemme omtrent fra de kommer i hus...

Vi bor i tiende, i ganske stor blokk med kun en heis. Så valpen måtte ut døra, bort til heisen, vente lenge på heisen, vente i heisen mens den sneglet seg ned ti etasjer, bort til utgangsdøra, vente til dørene gikk opp, gå ut, gå bort til gresset - og så endelig tisse. Det ble noen uhell i heisen (urine off er supersmart!), men det gikk egentlig veldig bra. Når han begynte å tisse løftet vi ham opp og holdt ham med magen opp, og da ble det en del søte klagelyder, for det var ikke noe gøy å bli løftet opp akkurat når han skulle tisse! Snakk om dårlig timing fra menneskene som skulle løfte ham opp før han var ferdig... Han lærte seg fort at man skal tisse ute, og da han skjønte koblinga ut - tissing begynte han å si fra når han skal ut. Nå er han 14 uker og har ingen uhell lenger

Vi går alt fra fem minutter til en time, men vi forflytter oss ikke så langt på den tida Blir mye stopp, drikkepause, hvile litt i skyggen osv. Det lengste vi har gått er vel et par kilometer, tenker jeg. Vi ser an hvordan han virker, så han ikke skal bli for sliten. Vi har bært ham hvis han har virka sliten, men som regel vil han gå selv. De fleste turene vi har gått har hatt et mål, som f.eks. "nå skal vi se på trikker/syklister/lastebiler/barn som leker" eller "nå skal vi øve på å passere folk og hunder". Så vi har tenkt mest på sosialisering i denne perioden, og mindre på turlengde. Annet enn at vi har prøvd å ikke gå for langt, da. Vi går ikke hver dag, vi prøver å gjøre litt forskjellig. Være med i stallen en dag, ta en tur til familiemedlemmer, være med på uterestaurant eller kjøre en tur til sentrum for å se på livet. Og bare slappe av noen dager, så han ikke forventer at det skal skje mye hver dag. De dagene blir det bare korte tisseturer rundt blokka. Men selv da skjer det jo litt, han møter alltids et par nabofolk og -hunder i løpet av en dag. Han virker som en veldig trygg og rolig valp, så jeg tror aktivitetsnivået funker for ham, i hvert fall

Det er vel heller raptus = fysisk tvang = hunden assosierer eier med ubehag. Jeg har hvert fall lest at det ikke kan brukes hvis man trener positivt, fordi det ikke er positiv forsterkning

Så bra hun spiser mindre stein Jeg bryr meg ikke så mye om han snuser en del, jeg går jo tur for hans skyld, og han har jo bare levd i 13 uker så det meste er nytt og kjempefascinerende. Så om han vil se på noen som spiller badminton ett minutt eller snuse ett minutt så har jeg tid til å vente, jeg For meg er det viktigere at han ikke drar. Har sett ganske mange i nærområdet der hunden er ute og går tur med eieren på slep, og det har jeg ikke lyst til. Men for all del, det er jo hyggelig om han gjør litt annet enn å snuse også, men jeg syns egentlig han har bra fremdrift ute. Og han er stort sett veldig flink på innkalling

Takk for tips og råd, alle sammen Lurer på om vi skal prøve det dere sa med sele/halsbånd, bare med langline/bånd. Altså langline = lov å løpe og sprette rundt mer, kort vanlig bånd = ikke lov å spurte. Og så når han blir stor får vi forhåpentligvis lagt inn joggesele = ikke stoppe og snuse på alt hele turen. Kanskje vi kan få laget en kommando med "nå kan du snuse som du vil" og en med "snusing ferdig, nå jogger vi". Skal prøve å holde øktene korte så han ikke blir frustrert, men likevel kreve at han oppfører seg nå mens han er liten Birgitte, vi merker forresten stor forskjell på ham fra 10 uker som din valp er, til 13 som han er nå. Han skjønner mye mer av hva vi vil og hva han må gjøre for å få godbit. Så Abby forstår nok mer ganske raskt

Ja, vi gir også masse godbiter I tillegg til at vi noen ganger bruker tørrforkuler også, så han får litt av maten sin som godbit. Så han vet han får noe godt (alt fra tørrfor til skinke, ettersom hvor vanskelig det vi ber ham om er for ham) når han gjør ting riktig, og stort sett gjør han det meste riktig også Det er bare når han girer seg veldig opp at jeg ikke vet om jeg bare skal overse det at han drar, fordi han likevel ikke er i noen tilstand der han kan lære noe... Eller om jeg bør prøve å få ham til å gå pent, ved hjelp av innkalling, stopping, belønning når båndet er slakt osv. Eller om jeg bør droppe å gå langs veien enn så lenge. Det skjer bare når vi går langs bilveien, for ellers får han tusle mye som han vil selv: Løpe de meterne langlina gir ham, eller løpe og leke med oss, stoppe og gnage på en pinne, se på noen barn leke, leke med en nabohund... Han er så liten enda, så vi syns det er viktig at han får utforske verden Men vi styrer jo litt hvor vi vil gå, ved å stoppe når han går feil vei og å oppmuntre ham til å gå riktig og sånt. Det med å spise ting har vi funnet ut at er best å bare ignorere, for vår valp skal mest bære på ting (søppel), og de tingene slutter å være interessante når vi ikke bryr oss om dem, så da slipper han dem.

Valpen vår er 13 uker og valpekurset starter på mandag Jeg prøver å gå litt med ham langs veier så han skal venne seg til trafikk, syklister, joggere, lastebiler, rulleski, rullestoler, ja dere vet. Prøver å venne ham til en del i sosialiseringsperioden. Men noen ganger forandrer den lydige, lettlærte valpen vår seg fullstendig, og blir til en rabiat tulling jeg bare må holde i kjempekort bånd så han ikke skal løpe ut i veien og bli påkjørt. Å prate til ham da nytter ikke. Godbit, øyekontakt, kindereggøvelsen, innkalling... Nyttesløst. Vanligvis går han pent i bånd, uten at vi har trent noe på det. Han er jo så liten enda, så vi har bare stoppa hvis han går feil vei og bedt ham komme og få godbit for å gå riktig vei. Jeg har ham ofte i langline, og da får han noen meter å utforske, men langs veien må han jo gå pent på fortauet for ikke å bli drept i trafikken. Han er for det meste rolig, og drar sjelden i båndet. Men når han drar...! Da går det ikke an å prate med ham. I dag prøvde jeg å stoppe når han dro, jeg prøvde å sette meg ned, be ham komme osv, men det eneste jeg oppnådde var en veldig frustrert vofs som begynte å pipe fordi han ikke kunne forstå hvorfor vi ikke kom oss framover når han dro og hvorfor jeg var så teit som ikke lot ham gå. Jeg vet ikke hva vi skal gjøre når han får slike raptuser eller hvorfor han får det... Tror ikke det er at han blir redd, for vanligvis står han bare rolig og betrakter alt som skjer, enten det er lastebiler eller syklister som kommer forbi. Skakker litt på hodet og undrer seg over den rare verdenen, hvis han ser noe nytt. Unntaket er joggere, som han prøver å bli med. Da hjelper det lite med øyekontakt eller kindereggmetoden, for da er han midlertidig døv. Nå begynner jeg å lure på om jeg bare skal slutte å gå langs trafikkerte veier til han blir stor nok til å forstå konseptet "gå pent i bånd", for han blir jo bare frustrert. Men jeg vet ikke helt når det er... Jeg googla litt, og folk skrev at valper ikke har konsentrasjonsevne nok til å klare å gå pent i bånd før de er et halvt år, minst. Jeg vet ikke om vi bare skal overse dra-periodene når det skjer, eller om det er noen vits å prøve å få ham til å komme eller rose ham det millisekundet båndet ikke er stramt, for det virker ikke som han skjønner noen ting av konseptet "slakt bånd gjør at vi kommer fortest fram". Så hva er best på valper som drar? Prøve å lære dem å ikke gjøre det, til tross for dårlig konsentrasjonsevne? Overse det og håpe det går over? Eller ikke sette seg i situasjoner hvor de "må" dra, selv om man da får mindre sosialiseringsmuligheter?

I RB i dag har de som jobber på kennelen skrevet leserinnlegg. Og det stemmer mye bedre med inntrykket jeg har av stedet! Det står at de har to mål hage hundene får være i, at hundene får senger og tepper med mindre eierne ber om noe annet og at de i tillegg til å være i hagen alltid får mer tur enn garantien på en tur i uka - og det er uten at eieren betaler for mer tur, da så klart. Jeg syns denne kennelen virker bedre enn mange andre kenneler i området. Her kan man blant annet velge om man vil ha hunden alene eller sammen med f.eks. en venn av hunden, mens en annen kennel jeg vet om setter hunder sammen uansett, som kanskje ikke går sammen. Her virker hundene trygge, i motsetning til på nok en annen kennel, hvor man hører om hunder som stikker av. Men de som mener denne kennelen her virker som en konsentrasjonsleir kan dra og se selv, det står i innlegget at de har åpen dag hver vår og høst. Jeg ville heller hatt hunden min på kennel enn hos en eller annen bekjent jeg ikke kan være helt, helt sikker på hvordan behandler hunden. Det er nok av historier om folk som skal gjøre noen en vennetjeneste med å "trene" hunden, med helt feil metoder. Jeg syns det her virker som en journalistvikar som trengte noe å skrive om i ferien... Som ville ha et scoop. Jeg har journalistutdanning og vet hvor lett det er å få ting til å høres ut som man vil. Det er ingenting som heter objektiv sannhet. For eksempel kunne jeg sagt at i går lå den stakkars valpen vår ute i kaldt regn og vind, på kald betong, uten mulighet til å legge seg i en varm seng. Eller så kunne jeg sagt at valpen vår ble så lykkelig i går da det regnet og ble kaldt, så han tok med seg den tykke pelsen ut og koste seg på balkongen og ville ikke komme inn. Begge deler er sant, men det skaper veldig forskjellig inntrykk. Det kommer an på hva man legger vekt på. Og her har journalisten utelatt bilder og informasjon og "framet" saken som han ville.

Oi, så lenge ja... Jeg tenkte det kanskje var vanskelig å forstå "ikke", hvert fall for de under seks-sju-års-alderen, så derfor har jeg satt meg ned og vist dem. Men de har ikke skjønt det likevel, selv om jeg har vist. Jeg får prøve å ikke nevne hvor de ikke kan klappe da, og se om det går bedre Dette blir veldig OT, men får man virkelig ikke empati før i tolvårsalderen? I A-magasinet forrige uke stod det om forsøk der babyer forsøkte å trøste "offere", og det skulle man tro var fordi de hadde empati? Nå har samboeren med seg valpen i stallen for et par timer, og jeg merker hvor utrolig knytta jeg er til den lille piraja-bamsen vår allerede, for jeg savner ham skikkelig! Til tross for raptuser og blåmerker - han er verdens nydeligste kosegutt. Og det er veldig moro å se så mye "på nytt" igjen! Alle småting som han kan synes er kjempefascinerende og verdt å se både to og tre ganger på. Kanskje han er inne på noe der Gleder meg til han får se snø for første gang! Nei, valpetida er fantastisk, selv om det er slitsomt.

Hvis jeg hadde visst hvor slitsomt det var å ha valp tror jeg at jeg ville tenkt meg om ett år eller to til! Men det er bra jeg ikke visste det, for det er verdt det. Jeg tror vi har vært veldig, veldig heldige, for til tross for bitehull i bukser og litt frynsete sofa tror jeg vi har fått en veldig enkel valp. Han sover om natta, har aldri bæsja inne siden vi har fått ham, sier fra når han må ut (selv om han fortsatt driver og lærer at man må prate med store bokstaver så de dumme menneskene skal skjønne hva han sier), han lærer så fort at det nesten er vanskelig å finne på nye ting å lære ham, han er rolig, trygg og nysgjerrig. Han er nesten litt for lite redd for ting i blant, som hesten til kjæresten som han godt kunne vært litt mer skeptisk til "Å, er hun ikke farlig sier dere, da vil jeg gå mellom beina hennes". Selv om han er så lett å ha med å gjøre er det veldig, veldig slitsomt. Det verste er egentlig å måtte ut så ofte siden vi bor i blokk og har veldig langt ned til bakken. Blir mye venting på heisen, og jeg tror ikke jeg har prata så mye med naboene på de årene jeg har bodd her til sammen som jeg har gjort de siste ukene. For all del, koselig det, men det blir faktisk litt mye "næmmen så søt en liten valpedalpe søte lille bjørnen hva er det her for en søt nydelig liten vofse da hva kalte du rasen igjen sa du *klappe uten å spørre om lov* ". Jeg møtte til og med en dame her om dagen som skjønte det - hun sa hun hadde møtt en mann med Eurasiervalp som gledet seg sånn til valpen ble stor, fordi det var håpløst å få gått noe sted, for alle skulle prate med den søte valpen. Jeg trodde jeg var veldig sosial av meg, men nå er det ofte jeg skulle ønske folk bare kunne holde kjeft og gå forbi Tror faktisk det sosiale er noe av det mest slitsomme med valpetida... Det blir helt vilt mange like samtaler i løpet av en dag. Han bør jo sosialiseres på folk, så det er bra om han får hilst på en del folk også, men jeg orker snart ikke mer menneskesosialisering Og jeg har virkelig fått et nytt syn på unger. Jeg har ikke vært helt komfortabel med dem før, men nå blir det verre. Ganske store barn, opp til sånn sjuårsalderen, har tydeligvis kjempeproblemer med å skjønne "du kan hilse hvis du setter deg ned og ikke klapper ham oppå hodet, du kan klappe ham her og her", for da klapper de ham oppå hodet. Men men, de spør da for det meste, det gjør ikke de fleste voksne, som bare hiver seg over valpen før jeg får sagt noe som helst. Så... Hm. Valpetida er tydeligvis mest slitsom pga folk, ikke valpen i seg selv

Staff, chihuahua, golden, sheltie, fransk bulldog, leonberger, nuffe, toller og et par settere som rømmer hele tida, så det ser ut som det er mange av dem for jeg ser dem veldig ofte Eurasier som vi har er tydeligvis utrolig lite populært, for alle stopper oss og spør "Er det en elghund/chow-chow/leonberger(!)/schæfer"?

Opplevelser som har ført til at jeg ikke vil ha en rase... Hm. Jeg vet ikke, jeg. Jeg har møtt et par skumle rottweilere, men så har jeg også møtt noen helt nydelige, sjarmerende, supersnille rottweilere. Blant annet ridelærerens hund da jeg var barn (og ridelæreren hadde også barn). Den hunden var sånn en snill barnepikehund! Så det ville vært urettferdig mot rottweileren å ha fordommer mot den på grunn av et par idioteiere som bare har rottweiler fordi det er "tøft", uten å ane hva en hund trenger. Jeg ville ikke hatt ridgeback, BC og andre raser som krever mer enn jeg kan gi dem, men det er ikke pga opplevelser jeg har hatt. Jeg ville nok trivdes med de aller fleste raser, men det spørs om hundene hadde trivdes med meg. Jeg har jo valgt hund utfra hva jeg kan tilby en hund F.eks. syns jeg de fleste gjeterhunder er fantastiske, men de ville kjedet seg i hjel hos meg.

Ja, vi må bli flinkere til det, særlig jeg. Jeg er fra langt uti gokk og ikke vant til at det er så mange som vil en noe hele tida. Hvis vi gir en person lov til å hilse på ham kommer ofte flere til, som ikke spør. Da familien min hadde dyr utpå landet var det ikke mange som brydde seg, for vi møtte rett og slett ikke så mange. De vi møtte kjente vi Så jeg har blitt litt sjokkert over hvor mange som bare kaster seg over en fremmed valp uten å spørre. Eller som prater til ham med lys stemme fra mange meter unna og helt til de har gått forbi. Han kommer til å lure fælt når han blir vilter tenåring og folk endrer oppførsel mot ham.

Ja, nå har vi lært. Det var kanskje greit at det skjedde, for da fortsatte vi ikke å gå dit - det ville kanskje endt verre. Takk for tipset, vi skal fortsette å trene når han er større også Jeg tenker mye på hvordan det vil være når han blir større, for alt er jo så greit nå som alle hunder lukter at han "bare" er en valp, og folk blir sjarmert i senk av den søte bamse-valpen. Nå vil jo alle bort og hilse, og det er nesten ingen som klarer å gå forbi ham uten å si noe til ham. Skulle vært mulig å styre oppførselen til folk Vanskelig å lære ham at vi ikke skal bort og hilse på alle, når "alle" vil hilse nå som han er liten! Når han blir 30 kg og nærmere 60 cm er det ikke sikkert alle syns det er like søtt at han vil hilse. Men vi får fortsette å trene, både på hilsing og å la være å hilse på alle