Siden det fortsatt er folk her inne som kjenner Odin, så vil jeg dele dette.
Odin ble nesten 17 år. Han var ganske frisk fysisk, men nesten døv og blind, og mot slutten hadde han mye uro og separasjonsangst og totalen med småting gjorde at jeg tok den vanskelige avgjørelsen til slutt. Jeg tror det er det vanskeligste jeg noen gang har gjort. Det har vært noen dager med mye grining, og selvfølgelig har han vært veldig fin og opplagt siden avgjørelsen ble tatt. Men i dag sovnet han rolig inn hos dyrlegen.
Vi hadde 17 år med oppturer og nedturer, og et spesielt bånd som jeg aldri vil glemme. Sammen med all den lærdommen som kommer med en førstegangshund med litt ekstra utfordringer. Takk, Odin!