Leaderboard

Ja, da ender vi jo opp med det samme, gamle forslaget som alltid dukker opp i disse diskusjonene: kursing, sertifisering osv. Personlig er jeg derimot ikke så opptatt av spesiell sertifisering for å eie x-type hund, for det er ansvarsløse eiere generelt som jeg opplever som et problem. Jeg er derfor mer interessert i noe som rammer alle hundeeiere, som f.eks ressurser til å faktisk håndheve den hundeloven vi allerede har. Slik det er nå er det ingenting som skjer om man klager til politiet på eiere som bare slipper løs igjen og igjen uten tilsyn eller kontroll, med mindre hunden har skadet noen. Ei er det noen steder å henvende seg hvis man har en uegnet hundeeier i nabolaget med truende hund, man må bare vente på at skaden skal skje før det kan gjøres noe.

Og det vet du hvordan ...? Siden du legger til en egen link som dokumenterer at det ikke føres statistikk over hundeangrep. Som det står, føres det ikke statistikk over hundeangrep i Norge. Statistikken i USA viser til at pit bull dreper flest, greit nok la oss se bort fra alle potensielle feilkilder i et slikt materiale, men hva viser disse tallene egentlig? Det er etter et kjapt google-søk, veldig mange pit bulls i USA, de står for minst 20% av hele hundepopulasjonen der borte. Til sammenligning står rottweilere for ca. 2% av hundepopulasjonen. Altså kommer ikke pit bulls dårligst ut når man ser på antall drap begått av dem opp mot antall individer i populasjonen.

Jeg har en hund som fort går i negativt stress, særlig på prøver. Min trener sier at jeg må være veldig obs på hva jeg selv gjør. Ha så rolig, naturlig og bestemt kroppspråk som mulig. Ikke ta unødvendige steg eller vendiger. Ikke nøle, bare gå selvsikkert. Passe på hvordan jeg tar på hunden når jeg tar på henne, at det er en rolig kontakt og ikke urolig så hun får mer stress. Og under trening, ikke belønne hunden nor den er i negativt stress, og begynner å gjøre feil. Men prøve å roe ned, puste med magen og belønne når hunden lander litt og gjør riktig. Veldig mange belønner jo når hunden gjør noe riktig, men er i høyt stress. Da blir jo stresset belønna/ forsterka. Men jeg har ikke klart å få det ordentlig til enda, så ? finner du på noe lurt, let me know! ?

Jeg tenker det er forskjell på "god" og "dårlig" stress, og det er dette de snakker om når det ikke er feil å være stresset eller bruke stress. Stress som gjør at hunden blir ufokusert og utilgjengelig er problematisk om man skal løpe en ag-bane, mens mye energii kropp og bevegelser er ikke noe problem så lenge hunden greier å holde fokus. Det "gode" stresset tror jeg ikke er noe problem i innlæring heller, fordi det er den modusen hunden jobber i. Jeg ser ikke noen grunn til å skille mellom trening og konkurranse i så måte, tvert i mot er jeg for å trene slik du vil konkurrere. Jeg er helt med på å jobbe med stresset heller enn mot det, men da tenker jeg også at det er superviktig å ha en "av-knapp", alså "nå jobber vi ikke"-funksjon. Om det er å ligge på en matte, en snuse-kommando eller annet må være opp til hver enkelt. Det er nok det jeg ville hatt mest fokus på. En annen viktig ting er å lære seg å lese hunden. Selv om de jobber bra og lenge, tror jeg det er lett å dra øktene for langt med hunder som er høyt i stress fordi det er vanskelig å se når de er forbi "toppen". Jeg har sett det litt selv på min egen dsg, når vi holder på for lenge sitter stresset i etter trening og han greier ikke å koble av og roe ned, eller det tar lengre tid. Og han er ikke akkurat noen malle. Jeg tror også at egen holdning er viktig. At man greier å slappe av, puste med magen, og ha en rolig holdning i hele kroppen. Er man spent som en stålfjær vil det påvirke hunden også. Jeg har bruker ofte dype pust og øyekontakt/blinking, noen ganger i kombinasjon med fysisk kontakt, med urolige dyr. Særlig å lære hunden dype pust/risting og andre avspennende øvelser kan hjelpe.

Din mening er vel at alternativ 1 det beste. Min mening er alternativ 2, siden jeg ikke er for raseforbudet. Alle som evt. ville vært interessert i de forbudte rasene har rikelig med lovlige alternativer å velge mellom per i dag, og det er ikke et omfattende problem at staffer eller presaer / cane corso / am. bull osv. som står for store skader eller drap i Norge. Skal noe i det hele tatt forbys, må det jo i det minste være raser som har vært involvert i alvorlige saker gjentatte ganger. Jeg har mer forståelse for at et forbud mot f.eks rottis skulle blitt diskutert, enn helt random utvalgte, sjeldne raser som knapt svært hundeinteresserte har hørt om og amstaff som vel aldri har vært involvert i noen alvorlige saker (så vidt jeg er kjent med).

Først, godt at du ikke hørte på dyrlegen i dette tilfellet. Som Pingeling sier, å kastrere en usikker hund er en dårlig ide! Jeg tror i dette tilfellet at jeg ville gått for å finne et godt hjem til hunden uten barn. En hund som har blitt plaget av barn og har blitt redd/usikker på barn , er ikke bare, bare å ‘snu’. Jeg tror at for både hunden og deres egen del vil et godt hjem uten barn medføre minst stress og usikkerhet fremover. Til sist, dette illustrerer bare hvor utrolig viktig det er at barn IKKE skal få mulighet til å plage hunden, skaden kan være uopprettelig og det vil som godt som alltid gå ut over hunden til syvende og sist.

Nettopp. Det er vel få som påstår at noen raser eller individer ikke kan eller vil utvise aggressivitet , enten mot andre hunder, mennesker eller begge deler. Men man kunne vel forvente at alle nogenlunde oppegående mennesker ser forskjellen på at enten en selv eller hunden blir angrepet av ‘Fluff’ på 2.5 kg eller ‘Rambo’ på 60 kg.. En annen ting jeg har bitt meg merke i at mange eiere av potensielt farlige raser skryter uhemmet av hvor snill deres hund er mot folk men unnlater beleilig å nevne noe om hvor kompatibel selvsamme hund er med andre hunder. Noe jeg personlig tenker er vel så viktig med mindre man bor innerst i Yttre Ødevik. Det er lite trivelig, pent sagt, å møte på et frådende udyr ( og som Terrierpia nevner over, eier gjerne sliter med å holde igjen) når man er ute med egne hunder.

Hvor ofte hører man, internasjonalt, om de forbudte rasene som dreper folk? I USA er det vel rottis som er den rasen som topper "farlig" listen sist jeg sjekket. Staff har vel vært involvert i en eller annen barnedrapssak, sammen med en medskyldig JRT. Siden det eksisterer ekstremt mange pit bulls (og det er blandinger) blir det jo ikke sammenlignbare tall når man ser på bittstatistikker. En del av motstanden mot den norske forbudslisten er jo at den er fullstendig inkonsekvent. Den består av en haug med raser som knapt eksisterte i Norge og dermed var lette å forby, mens hunder med lignende "farlige" egenskaper (presa canario, am. bulldog, rotweiler, staff osv.) fortsatt er lovlig. Når raseforbudet snakkes om, virker det jo også som om det vil eksplodere med farlige hunder rundt om kring - det vil det jo ikke. Den eneste rasen som var populær og sikkert vil øke i særlig popularitet er vel amstaff, og den er jo ikke akurat særlig forskjellig fra den fortsatt lovlige staffen. De "rasene" som har drept eller skadet mennesker mest alvorlig i Norge per i dag er vel i hovedsak rotweiler, blandinger og huskyer/polarhunder (men arrester meg gjerne, mulig jeg husker helt feil nå). Det er ingen som snakker om å forby disse, i alle fall ikke polarhunder? Jeg tenker også som så at forbud ikke hjelper på det egentlige problemet: at mange hundeeiere ikke tar ansvar og/eller gjør dårlige vurderinger. For jeg vet ikke med dere andre, men i den grad jeg er og har vært plaget av andres hunder, er det alltid slike "snille" og "lydige" raser. Det er utstillingsschæfere, lapphunder, settere, spaniels, retrievere og diverse selskapshunder som tydeligvis er veldig lette å slippe løs uten at eier har kontroll. Jeg vet om hunder av min rase som er drept eller ble så alvorlig skadet at de måtte avlives, av et par overnevnte raser. Av de hundene jeg har møtt som har vært aggressive mot meg, er det også overnevnte raser. Så jeg går ikke rundt og bekymrer meg spesifikt for presaer, rottiser eller staffer - jeg misliker å møte absolutt alle bikkjer som er større enn mine og som er løse. Å forby noen raser løser jo ikke dette problemet.

Det er omtrent like sikkert som ‘amen i kjerka’ at enhver diskusjon om potensielt farlige raser/individer rimelig kjapt ender opp med at forsvarerne av disse rasene henviser til hvor aggressive og ‘farlige’ miniatyrhunder også er. Fullstendig forutsigbart og like dumt hver gang. Jeg ønsker ikke å bagatellisere mentale brister eller resultatet av uvitende/dumme eiere , på ingen måte. Men seriøst, hvor mange angrep med dødelig/svært alvorlig utfall kan det vises til ( fra seriøse kilder) enten det dreier seg om mennesker eller andre hunder, utført av chihuahuaer? Hvis man kan velge mellom å risikere å møte på en aggressiv bjørn eller en aggressiv mus, hver gang du og bikkja går en tur i nabolaget, hva vil majoriteten velge da mon tro? Det framstår som useriøst og ansvarsfraskrivende når man som eier av potensielt farlige raser ( enten det dreier seg om mennesker, andre hunder eller begge deler) kommer trekkende med ‘jammen småhunder er også aggressive!’ Sorry men da mangeler man gode argumenter for egen sak.

Om det er valp av denne rasen, så er det ikke mulig å få den registrert i NKK som renraset, nei. Denne rasen er ikke anerkjent av NKK og FCI, de regnes dermed som blandingshunder og kan kun registreres under NOX-registeret til NKK. Stamtavlen oppdretter må få fra UK er dermed ikke verdt et pøkk for registrering i NKK.

Er dorset old tyme FCI-godkjent da? Jeg trodde ikke det, men husker snart ikke hvilke bullehunder som er det og ikke. Uansett tror jeg nok du må anse dette som en tapt sak hvis ikke moren er omregistrert fra England til Norge etter fire år.

Siden det fortsatt er folk her inne som kjenner Odin, så vil jeg dele dette. Odin ble nesten 17 år. Han var ganske frisk fysisk, men nesten døv og blind, og mot slutten hadde han mye uro og separasjonsangst og totalen med småting gjorde at jeg tok den vanskelige avgjørelsen til slutt. Jeg tror det er det vanskeligste jeg noen gang har gjort. Det har vært noen dager med mye grining, og selvfølgelig har han vært veldig fin og opplagt siden avgjørelsen ble tatt. Men i dag sovnet han rolig inn hos dyrlegen. Vi hadde 17 år med oppturer og nedturer, og et spesielt bånd som jeg aldri vil glemme. Sammen med all den lærdommen som kommer med en førstegangshund med litt ekstra utfordringer. Takk, Odin!