Leaderboard

I mitt hode er ikke jaktlabbe, settere eller breton noe som bør være rene familiehunder - selv i en aktiv familie slik du skisserer. Det er alle jakthunder med sterke jaktlige drifter som de bør få utløp for for å få gode liv, mener jeg. Nå kan vel onde tunger si at veldig mange settere og breton bedriver forsvinnende lite jakt i løpet av et år og fungerer likevel greit som familiehunder - men det blir likevel feil i mitt hode. Men en jaktlabbe som ikke får brukt sine drifter jevnlig blir i alle fall fort mye å håndtere. Det er MYE hund, og ikke noe man anskaffer uten å ha en klar bruksplan for hunden. De er vel tett på umulig å få kjøpt uten en slik plan også - i alle fall fra seriøse oppdrettere. En labrador av «vanlig» type hadde nok vært midt i blinken sånn bortsett fra størrelse og muligens røyting da… Springer spaniel (fortrinnsvis engelsk - welsh er det vel litt mer rusk på) synes jeg høres ut som en god match, også aussie av moderate linjer (altså ikke bruksavlet).

Med de endringene jeg har sett hos terv de siste årene vet jeg ikke om det er så stor forskjell på rasene. Collie har også sine issues, som også har blitt noe bedre, men jeg vil putte de i samme boks sånn sett. Terv røyter vel også, og må kanskje børstes litt mer for å ha pelsen på stell? Jeg tenker at terv i større grad er en brukshund som vil trives mer med trening og aktivitet, uten at man trenger å konkurrere eller noe for den del. Men hvis dere liker å holde på med hundesport så ville jeg heller valgt terv. Collien er også med på det meste, men krever etter min erfaring (annenhånds, gjennom trening og konkurranser) mindre mental aktivisering og er mer fornøyd med å bare være turkompis og familiehund. Når det er sagt, når det står mellom disse to vet jeg ikke om dere kan gå så veldig feil ut fra beskrivelsen, det er mye mer viktig med valg av oppdretter og linjer som har stødige og friske hunder.

Sier meg stort sett enig med Simira. Jeg tror også linjene er viktige i begge raser ifht trenbarhet etc. Så om mulig møt flere individer av rasene, gjerne få observert dem under trening etc. Se hvilken du tror du vil trives best med i hverdagen. Ang røyting på kortisen så er det like mye og tett pels som en langhår, den er bare kortere. Hvert fall om du har etter linjer som har recessive gener for langhår i seg. Men pelsen er ikke like "stikkete" som f.eks beagle er min erfaring. Sitter ikke fast overalt liksom. Veldig grei pels generelt å ha med å gjøre synes jeg! Collien er litt sånn som blir hva du gjør den til er min erfaring. Super fornøyd om den får bli med, veldig, veldig glad i barn og veldig trenbar om du ønsker det også. (Jeg har en fordel med matvrak også da, men hun fungerer enda bedre for leke egentlig i treningssammenheng. ) Det er nok lettere å finne en god terv, bare sånn helt rent på bakgrunn av antall hunder, da kortisen dessverre er en mindre rase med mindre genpool. Så kan hende du må vente litt lenger om du velger kortis, men det er absolutt verdt det om det er rasen du vil ha! Lill har et par kull på gang nå som begge er i slekt med tispa mi, så kan anbefale å sjekke ut Perfect Image om du er ute etter kortis, hun holder til på østlandet. Har også en terv oppdretter her i Rogaland jeg har hørt mye bra om Lufaliva/Belgerulven, de idividene jeg har møtt derifra selv har jeg også et godt inntrykk av! (De var vel og merke fra samme kullet da)

Vet ikke helt ståa nå, men for noen år siden var det svært få oppdrettere av welsh i Norge og det var visstnok en del problematikk rundt mentalitet. Det betyr ikke at dere nødvendigvis må droppe hele rasen, finnes helt sikkert mange fine hunder, men vær ekstra nøye med å sjekke oppdretter og opphavet. Kan være litt skummelt om man er 100% bestemt på en liten rase med få oppdrettere … man ender kanskje opp med å ta det som er tilgjengelig bare for å få drømmen oppfylt, kravene senkes - alltid greit med valgmuligheter. Nå er vel welsh og engelsk springer spaniel såpass like at det gir mening å være fleksible der … Og så går det an å se til Sverige også - mer å velge i der.

Foreldrenes resultater trenger ikke alltid å være de somme som valpene får. Min eldste har gjort det veldig bra i utstilling, og kunne nok tatt flere championater om jeg hadde vært mer aktiv. Hun er norsk og dansk champion, og vant beste tispe på raseutstilling i Danmark. Har flere gruppeplasseringer og har blitt plassert som bis 4 som veteran. Far var riktig nok dansk champion, men mor hadde en excelent og resten var very good. Yngste tispen min har begge foreldre som internasjonale champions og har flere vinnertitler og champion titler. også flere ledd bakover er har mange ulike titler. Hun har også riktig nok fått championatet, men har en god blanding av excellent og very good. Helse, mentalitet og eventuelt brukeegenskaper er mye viktigere enn utstillingsresultater. å kjøpe hund kun for utstilling er vanskelig, da du aldri vet hvordan den valpen utvikler seg. Les deg opp på rasen, se på utstillinger og lær seg hvordan en god hund skal se ut. utstilling handler ikke bare om hunden, men også hvor flink eieren er til å gjemme hundens svakheter og hvordan den blir gått med. i noen miljøer handler det også om hvor godt kjente oppdretterene er. kjenner til flere hvor hunden gjør det bra om det er oppdretter som går med den, men gjør det dårlig om noen andre går.

Hvordan ser foreldrene fra kull 1 ut da? Har de åpenbare feil og mangler i forhold til rasestandard sammenlignet med det andre kullet? Er de langt unna det som premieres i ringen? At foreldrene er champions har ikke særlig stor betydning. Champions produserer alt fra mindre pene valper med diskvalifiserende feil til gode valper, akkurat som rasetypiske hunder som er sparsomt utstillt. Det vil ofte være variasjon innad kullet, og noen kull blir generelt dårlige mens andre blir generelt gode. Hvor vidt foreldrene er champion eller ikke har nada å si. Etter hvert som valpen vokser til kan mye forandre seg også, risikoen for at hunden utvikler seg mindre heldig eller får diskvalifiserende feil er alltid tilstede når man kjøper valp.