Leaderboard

Unge hannhunder vil i større eller mindre grad preges av hormonelt stress. Og det stresset på toppen av det eventuelle "vanlige stresset" i mangel på bedre beskrivelse, kan fort føre til en mer hektisk unghundperiode. Så å kjemisk kastrere en ung hannhund som har diverse utfordringer og som har et stressnivå som gjør det vanskelig å nå inn, trenger ikke være en dum ide. Min erfaring er at unge hanner som gjerne stresser en del, ofte blir lettere å nå inn til når de får en kjemisk kastrering. Og så betyr jo ikke det at man trenger å kastrere hunden kirurgisk etterpå. I mange tilfeller kan hunden forbli intakt etter at chipen har gått ut, fordi den i større grad er moden og i stand til å håndtere hannhundedriftene sine. Det jeg leser her, er at du har en hund som maser på dere når dere slapper av. Han vil ha mat, oppmerksomhet eller at noe skal skje. Det tyder enten på at hunden ikke har god nok avknapp og at han synes det er vanskelig å finne roen selv og derfor finner på måter å aktivisere seg på (dette fordrer at han i bunn og grunn får nok stimulering). Eller at han er understimulert og jevnt får for lite aktivitet og derfor maser for at det skal skje noe. Du må huske at når du har kjemisk kastrert hunden, så fjerner du også hans store (og ofte intense) interesse for tisseflekker, hunder (kanskje det er tispe med løpetid?) og generelt lukter på tur. Og det betyr også at han får mindre mental stimulering (fordi omgivelsene byr på mindre stimuli for han). Unge hunder trenger ofte også å få frest i fra seg. Altså fått løpt seg litt slitne på den ene eller andre måten. Å bare gå tur i bånd i rolig tempo skaper ofte oppbygget "frese-energi" som må ut. Har hvert fall jeg opplevd i stor grad med mine hunder Jeg har selv en ung hannhund på 1 år, og han trenger mer jevnlig stimulering heller en mye om gangen. Hvis vi har gått langtur tidlig på dagen, så må vi finne på noe mer på ettermiddagen, hvis ikke terger han opp oss eller de voksne hundene hjemme. Det er ikke alltid så mye som skal til. En treningsøkt, en liten luftetur eller fresing i hagen. De dagene han har vært alene hjemme en arbeidsdag på dagtid, er han nesten ikke til å ha i hus når vi kommer hjem, før han har fått utløp for all energien han har ladet opp i løpet av natta og så dagen. Sånn er det å ha unghund Det roer seg etter hvert.

Jeg er stort sett veldig enig med det du skriver om å ta kontakt med en som kan mye om hundeadferd. Men selv om jokking ofte handler om stress, så er det ikke til å komme fra at mange hannhunder stresser langt mer i disse tider hvor det er mange tisper med løpetid. Derfor så kan absolutt hormoner være en grunn til stress (kommer nettopp fra en tur hvor den eneste inntakte hannhund skulle jokke på ei tispe som ikke engang hadde løpetid. Masse stress. De kastrerte hannhundene kunne ikke brydd seg mindre).

Jokking handler om stress. Fysisk kastrering vil neppe hjelpe mot det, heller tvert imot. Kjemisk kastrering KAN hjelpe en periode fordi hormonene i chipen virker dempende. skaff deg time hos en som kan mye om hundeadferd og få tips til hvordan du kan trene hunden din fremover. Stress kan ha mange årsaker, så viktig at treningen tilpasses hunden din. Og alder 18 mnd ca og rundt der, er den alderen da det meste er verst ift hromoner og adferd. Tren videre, ikke gi opp, få hjelp. Og du kan etterhvert få en hund du vil ha glede av i mange år fremover.

Hva er "greit med tur"? Og hvilken rase er det? I den alderen har hunder uendelig med energi og trenger utløp for det både fysisk og mentalt. For meg høres denne hunden understimulert ut. Som det sies over her, jokking (og bjeffing og biting) er oftere symptomer på stress og understimulering enn aggresjon eller dominans. Les deg opp på aktivisering av hund (du finner en del på forumet her) eller meld dere på et kurs i hundesport av noe slag. Det kan også hjelpe å gi hunden ekstra turer i en periode. I den alderen tenker jeg gjerne et par timer tur i løpet av dagen (med snusing, kanskje litt triksetrening underveis osv.) i tillegg til korte turer morgen og kveld. Avhengig av rase og aktivitetsnivå såklart, mer om det er en aktiv arbeidshund/rase.

Den konkrete situasjonen du nevner er sannsynligvis masing. En del hunder opplever at de får oppmerksomhet for ulovlig adferd, og synes negativ oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet. Dersom hundn bjeffer på mat og den får mat eller at dere går på kjøkkenet, så er målet nådd. Dersom dere slapper av på sofaen og han bjeffer, så snakker dere sikkert til han. Kanskje dere er irriterte og kjefter, men han har likevel fått det han ønsket: oppmerksomhet. Hvor mye tur får han? Og hvor mye mental stimulering? Du beskriver han som en krevende hund, og da går jeg ut i fra at det er mer enn bare masing når dere slapper av eller det er mat i bildet? Hva var grunnen til at han ble kastrert?

Begge rasene er i utgangspunktet arbeidshunder, men langhårscollien har fått avlet bort mye av behovene sine. Begge har vakt- og gjeterinstinkter, og skal samarbeide med fører. Jeg tenker at langhårscollie er en fin familiehund og at australieren passer bedre hvis man vil satse litt aktivt på hundesport.

Spørsmålet er hvorfor det går fint noen ganger, mens andre ganger ikke. Har du sett om det er noe mønster? F.eks. at han reagerer på noen lyder utenfor? Eller at de gangene han ikke klarer seg så godt, så har du bomma på aktiviseringen i forkant? For mye eller for lite? Er det industrielt arbeid i nærheten av der du bor? Der kan det komme lyder som er skremmende eller som gjør han urolig. Er det forskjellige tider på døgnet han er alene hjemme, eller samme tid hver gang? Noen hunder som bare er vant med å være alene på dagen, kan reagere om de blir gått fra på kvelden f.eks. Kanskje du kan prøve å ha på radio eller en rolig liste på spotify? For å evt. døyve ut lyder fra utenfor huset som han kan reagere på. Det er også et poeng å komme tilbake når hunden blir urolig enn å bare la den holde på. Når den bråker alene hjemme er det som regel et tegn på at den ikke håndterer det og skaper bare mer stress og dårlige assosiasjoner til å være alene. Det er også viktig å variere hvor lenge en er borte, slik at en ikke er borte lenger og lenger. Noen raser er tregere med å lære seg å være alene enn andre, og for noen er det en genetisk komponent som gjør de mer disponert for seperasjonsangst. Så det lureste du gjør, er å prøve å holde deg innenfor de rammene som hunden din tåler og gradvis pushe tiden. Jeg har god erfaring med å la valpene være alene der de sover om natten. I vårt tilfelle betyr det som regel på soverommet vårt. Der har de en forventning om å være rolig og slappe av. Så kan de vennes til å være andre steder når de blir eldre og treningen går fint.

Kanskje de er litt funksjonshemmet