Leaderboard

Jeg kan snu spørsmålet. De som synes rutinemessig kastraring for å redusere risikoen for noen sykdommer: har dere hatt hunder som har fått alvorlig allergiske reaksjoner på narkose? Eller mistet hund til blodpropp grunnet operasjon? Jeg er ikke i mot kastrering som behandling, og det tror jeg ingen andre er heller. Inkludert Norsk lov. Som sagt, vår første hannhund ble kastrert på grunn av helsa når han var 9 år gammel, og ja, jeg har hatt hund med jursvulst og tispe med store løpetidsutfordringer (spiste seg igjennom en av Swedoors lyd- og kuldeisolerende innedører). De situasjonene du beskriver er ikke rutinemessig prevantiv kastrering, og jeg går ut i fra de var ute av tenåringsfasen. Da er kroppen "ferdig" utviklet, og bivirkningene av kastrering er redusert. Som vi snakket om i tråden om angring på hundekjøp: en del folk vet ikke hva som er naturlig adferd for hunder i de forskjellige fasene av livet. For et år siden kom jeg over denne fantastiske overskriften på NRK: "Ny studie: hunder går igjennom en tenåringsfase." Jeg er ganske sikker på at mange eiere av pubertetspøbler tror hunden har unormal adferd, men dersom veterinærer i Norge går med på å kastrere tenåringshunder grunnet det som er normal tenåringsadferd, så er det et problem.

Når man først skal sammenlikne fôr er det viktig å sammenlikne vedr mengde hunden faktisk spiser og ikke sammenlikne på andre måter. VOM har slett ikke for lite kalsium f.eks i sitt fôr, det er helt på normalen, men hundre prosent ideelt litt mye heller enn lite, så her tilsetter jeg littegrann muskelkjøtt/fiskefilet (fosfor) til VOM. Hunder har ikke forskjellig ernæringsbehov som valp/voksen/senior, men det er derimot vintigere for valper i vekst at kosten er riktig sammensatt, og for eldre hunder i likhet med valper ekstra viktig at det ikke er for mye kalsium i kosten.

Dere som er kategorisk i mot kastrering, har dere hatt tisper med livmorbetennelse eller mistet tisper i samme sykdom, hatt tisper med jursvulster, pissenisser som ikke ‘bare’ markerer på ting i gulvhøyde men også i sofaer, på bord o.s.v.? Eller hatt hannhunder som ble helt skrudde når det er løpetid i hus? Regner med dere også er i mot kastrering av fører og servicehunder også, for dette gjøres jo ikke av medisinske årsaker. Det er lett å være prinsippfast når det ikke rammer en selv eller egne hunder.. Hannhund av miniatyrrase i bekjentskapskretsen; markerte ikke bare i gulvhøyde men på absolutt alt og overalt. Det var enten kastrering eller avliving. Hunden ble kastrert og pissingen overalt opphørte. Hvis det er hundens beste man har i tankene, tror dere at hunden hadde foretrukket avliving? Omplassert hannhund ( til meg) super hund på alle måter men var fullstendig frakoblet og helt umulig å nå inn til , selv om hunden ellers var lett på tilsnakk. Hunden satt i sofaen ved siden av meg og ristet , helt umulig å snakke til eller på andre måter stoppe. Uten tvil måtte denne hanhunden ha tilbrakt store deler av løpsperiodene i bur eller innestengt på ett rom, hele sin livstid. Ingen av delene anser jeg som god dyrevelferd.. Han ble forøvrig over 14 år før han takket av. Andre kastrerte hannhunder både egne og bekjentes har blitt både 16 og 17 år før de takket av. Mulig de hadde blitt enda eldre hvis de ikke ble kastrert..? Jeg har hatt det jeg kaller ‘normale’ hannhunder også, (intakte) brydde seg knapt om tispene i det hele tatt før de hadde stådager og kunne fint ligge i sofaen med løpetisper, så lenge jeg var tilstede. Slik burde det være men realiteten er at det for sjelden fungerer slik. Er det mer ‘humant’ å stappe slike ( de ‘gale’ ) i bur eller inn på ett eget rom, enn å kastrere dem og la dem leve som vanlig? Jeg betviler ikke at det kan finnes negative ( fysiologiske) effekter av kastrering ( her vil jeg tro at alder ved kastrering spiller inn i vesentlig grad) men jammen finnes det mange negative ( for hundene) effekter av å tviholde på prinsipper, uansett hva..

Takk! Det går veldig bra, han er en skikkelig fin fyr. Jeg tror vi har hatt ganske flaks, han sover hele natta, finner fint roen inne og biter overraskende lite. Spent å se om det fortsetter sånn, tannfellingen har begynt, så det kan sikkert endre seg ? Ferdig med første valpekurs, og øver daglig på det vi har lært, tenker å melde oss på kurs nr 2 over nyttår. Lurer innimellom på om han er halvt geit, for han har noen sånne ''stillestående'' geitesprang når han blir ivrig, mulig det er en puddelgreie?? Jeg har ikke blitt noen mesterfrisør enda, men synes det stort sett går bedre for hver gang jeg klipper han. Konsentrerer meg mest om fjes og labber, han er ganske kilen mellom tærne stakkar, så tar litt tid. Alt i alt en gøyal og trivelig valp, som begynner å bli stor gutt, runda 12 kg denne uka. Flink til å gå på do ute, eneste 'uhellene' vi har er når han blir skikkelig glad, da lekker han litt stakkar, men satser på at han vokser det av seg.

???? (Finn.no)

Du bekrefter jo bare mye av det jeg skriver. Hvis hundene må opereres eller medisineres for å kunne ha er ok liv, så er det noe galt med avlen. Et kirurgisk inngrep er alltid en risiko. Jo mer vi tukler med naturen, jo verre blir det. Det er også andre risikoer ved kastrering, og som det nevnes i startinnlegget er det dokumentert stadig flere. Det er ingen grunn til å ta den minste risiko på dyrenes vegne når det ikke er nødvendig. Hvis du ikke liker at en hund er en hund, med instinktene det innebærer, så kan du se deg om etter noe annet. Hvis instinktene igjen er et så stort problem at det er uholdbart - da er vi igjen tilbake på avl, som selvfølgelig må taes tak i fra et annet perspektiv. Angående "hannhundene deres skal aldri i avl", så kanskje ikke, men hva med linjene deres? Ved å i praksis skjule hormonrelaterte adferdsproblemer med kastrering går det mange hunder i avl som aldri burde det, fordi det ikke er noen som er interessert i om de tre siste kullene deres har blitt kastrerte pga. hormoner. Så får de et kull til da. Og kanskje den ene eller de to valpene som fungerte helt greit uten kastrering fører linjene videre, og fordi alle de hyperhormonelle søsknene er kastrerte og fremstår som helt fine og fungerende hunder. Jeg sier ikke at man ikke skal kastrere problematiske hunder for å synliggjøre problemet, men tankegangen kan fort medføre videreføring av "fantastiske linjer så lenge alle hundene kastreres". Er hundens beste et kirurgisk inngrep for å unngå naturlige instinkter og funksjoner, som løpetid og interesse for paring? Eller er det fordi det er komfortabelt for eier å slippe å forholde seg til det? Det er såklart alltid en vurderingssak, og det er veldig stor forskjell på hvor mye hunder er påvirket av hormoner. Jeg er helt for at man kan kastrere en hund som er deprimert i en måned før og etter løpetid, og har løpetid tre ganger i året. Det er slitsomt både for hund og eier. Jeg tenker også at et menneske i den situasjonen (kraftige og/eller langvarige humørsvinginger og unormalt hyppige sykluser). Men å kastrere en frisk, normalt fungerende hund synes jeg ikke er det beste for hunden.

Jeg tror de fleste har fått gjentatt seg selv noen ganger nå, så jeg foreslår at vi roer ned tråden med mindre noen har noe spesielt nytt å komme med som ikke er personlige anektdoter. -Moderator