Leaderboard

Nå er de her - 3 tisper og 2 hannhunder ble født 18.11.2020, alle sort/hvite. Dessverre kom der også 2 bittesmå tisper med englevingene på vi gjerne skulle hatt med oss Floss er en fantastisk herlig mor sålangt, noe som slett ikke var overraskende, men likevel så herlig å se. Jeg gleder meg så til å følge gjengen min videre de neste ukene! Dårlige mobilbilder av 1 dag gamle marsvin-valper. Rød, tispe Sort, tispe Gul, tispe Blå, hannhund Grønn, hannhund

Personlig hadde jeg blitt hjemme. Men om alternativet er å sitte alene for din del så er det kanskje greit om du drar allikevel? Bruke maske og sprite godt på reisen + ikke klemme og være altfor mye nær gjennom jula? Og om mamman din vil ha dere hjem, så tenker jeg hun er inneforstått med risikoen, men at det står høyere for henne å få være med barna ❤️

Jeg har invitert deg til en gruppe nå (tror jeg, hvis jeg fikk til )

Bruker ikke munnbind her, fordi smittepresset er så lavt at jeg føler ikke det er nødvendig. Vasker henda godt, bruker sprit der det er mulig og elsker jo å holde avstand til folk. De periodene jeg har vært i Slovakia i vår og høst har jeg brukt munnbind. Det var ikke særlig høyt smittepress der jeg bor, men det var påbudt i hele landet allikevel, og jeg syntes ikke slovakerne var særlig flinke til å holde avstand så det greit å bruke munnbindet. Om det blir anbefalt her jeg bor etterhvert kommer jeg selvfølgelig til å bruke det

I dag er det ett år siden Eine fjernet en kul i endetarmen og den ble sendt inn til analyse. Svaret på den var at det var kreft, men at beliggenheten ikke var så farlig og at dette var noe han kunne leve med ei stund. På kontrollen i januar var det derimot andre nyheteter, kreften hadde spredt seg til lymfene og prognosene var svært dårlig og ikke minst kort. Ingen av oss trodde vel at han skulle holde til påske... Men han er her enda, glad og fornøyd og med god allmenntilstand. Jeg er så glad og takknemlig for det! Førsorgen er fæl, men jeg prøver å fokusere på tiden vi har sammen og det går stort sett greit. Selv om jeg er ganske sikker på at han vil gi beskjed når tiden er inne og jeg også vil vite det, så synes jeg likevel at det ansvaret er helt surrealistisk. At jeg skal bestemme når et annet individ skal dø. At jeg skal bestemme når min elskede venn skal dø. Jeg tror ikke folk som ikke har hund vet hvordan det er. De kan ikke vite det, tror jeg. Det er ansvaret vi påtar oss når vi får et kjærledyr, men det er likevel nesten helt umulig. Om et tobeint familiemedlem blir kreftsyk, er det leger og sykepleiere og et helt apparat rundt som støtter både pasient og pårørende, mens når den firbeinte blir kreftsyk, er det liksom ingen der og heller ikke særlig med medfølelse å få fra andre. Det blir et ensomt og tungt ansvar å bære.