Leaderboard

Hvis du med «får» mener at jeg ikke korrigerer eller straffer så ja, absolutt. Knurring er et signal på en stige av signaler med økende «alvor». Et ufarlig, men klart signal. Jeg vil ikke risikere å fjerne et trinn på stigen - det neste den tyr til kan være enda mindre hyggelig. Knurrer hunden på barn, feks, så må jeg gjøre noe med grunnen til at den knurrer (enten lære den at barn er ok, eller unngå barn) ikke fjerne hundens språk. Har jeg lest/lært i alle fall - og det høres logisk ut i mitt hode.

Atlas opplever sine første varmegrader og syns det er ufattelig slitsomt? Han har vertfall lært at det er smartere å ligge i skyggen enn sola, men har ikke tørt å bevege seg noe mer uti vannet enn at potene blir våte. Blir nok badehund av han også etterhvert som motet får bygge seg opp?

Selvsagt "får" hun det. Folk som nekter hunden å bruke språket sitt burde strengt tatt ikke ha hund, for det kan potensielt bli farlig.

Jeg skjønner ikke hvorfor akkurat NKK tilsynelatende sliter så veldig, når tilsvarende organisasjoner i samme situasjon klarer seg bra?

Det hjelper jo økonomisk fordi jeg på en måte vil «få igjen» en del av de utleggene jeg har hatt, sånn at jeg kan starte treningen av en ny hund med alt det innebærer av utgifter til kurs osv. Det har jeg ikke nødvendigvis økonomi til (i hvert fall ikke uten uforsvarlig store inngrep) hvis jeg må hente penger både til valp og andre utgifter rett fra lomma.

Kondolerer ❤️

Har en ticket to the moon-hengekøye. Har ikke noe negativt å si om den, men kan ikke si at jeg har brukt den så mye da. ?

Ticket To the Moon har gode køyer for nyebgynnere (mange erfarne som også sverger til de). Myggnetting er et must på sommerhalvåret, og og man må ha liggeunderlag (mange bruker reinskinn, saueskinn osv, gjerne i tillegg). Man blir ofte kald på skuldrene. På høst/vinter/vår er det nødvendig med underquilt, et teppe under køya for isolasjon. Husk å lage en mønesnor, dette er alfa og omega for å ligge riktig og godt i køya. Ser de fleste henger opp køya feil, gjerne for stramt og uten mønesnor. Med mønesnor får man ikke hengt den feil, man får rett vinkel og rett "sagg" i køya. De fleste ligger feil i den. Man skal ikke ligge rett i hengekøya, men på skrå, slik at køya blir så rett som mulig og man slipper å ligge som en banan.

Et godt liggeunderlag sånn at det ikke blir så kaldt fra bunn, kanskje myggnetting også er det fint med en presenning etc. over.

Tja ... hva skal man si... Hvor lang tid tar det før håret vokser ut igjen? Har i alle fall notert meg at et håndspeil og godt lys kan være noe å vurdere til neste gang. Og at YouTube er fint det, men det er begrenset hva man kan lære av å se en video. #coronasveis

Jeg er veldig fornøyd med HengeGøy sin (www.hengegoy.no). Jeg har også tarp i tillegg, veldig kjekt så får man ly for regn og vind ?

Følte for å oppdatere her, nå som jeg klarer det. Verdens fineste Dixieline gikk bort 20.desember 2018. En helt forferdelig dato, som jeg gikk lenge og gruet meg til, men visste den dagen måtte komme. Oktober den høsten begynte hun å tisse inne, ofte, og tisset på seg i sengen sin uten at hun merket det. Blodprøver viste at hun hadde begynnende nyresvikt. Hun begynte også å bli ustødig i bakparten. Svaiet litt om hun sto i ro, og hendte hun kollapset i bakparten. Hun var ikke plaget av det, reiste seg bare igjen og så ikke ut til å ha smerter. Men med familien ble det besluttet at det var på tide å la henne slippe, før hun ble sykere. Nyresvikten ville bare gå en vei, og vi ville heller la henne reise mens hun var smertefri og livsglad. Separasjonsangsten begynte også å tære veldig på oss som familie, spesielt da innetissingen gjorde det umulig å plassere henne bort til passere. Men Dixie ble en veldig gammel dame, hun ble 15 år og 3 måneder. Jeg er ufattelig glad for at vi fikk ha henne så lenge, og at vi sto i med separasjonsangsten og tilrettela så lenge vi kunne. Det var forferdelig å gå rudnt og vente på den datoen vi hadde bestemt. Men det var det rette. Dyrlegen kom hjem til oss, så hun slapp å oppleve noe redsel hos dyrlegen som hun var så redd for. Det gikk fort og hun sovnet uten ene neste rykning eller noe, veldig fredfullt. Etterpå opplevde jeg overraskende lite sorg, selv om jeg selvfølgelig savnet henne ufattelig mye, og ikke klarte se på filmer og bilder på lenge lenge. Livet mitt etter den julen endret seg veldig, jeg fikk min første faste relevante jobb etter studier, jeg flyttet fra kollektiv til en leilighet alene, og fikk en helt ny frihet. Det er klart at det for meg personlig var en lettelse å ikke lenger være tynget av separasjonsangsten, det hadde vært noe som hang over meg i mange år, og gjorde meg veldig sliten. Men jeg tror også det har veldig mye å gjøre med at jeg gjennom de siste årene hennes faktisk var veldig flink til å sette pris på de vakre øyeblikkene vi hadde. Jeg har aldri tenkt "ååh, om jeg bare hadde satt mer pris på ", for det gjorde jeg, hver eneste gang vi hadde sånne fine stunder. Jeg husker jeg ofte tenkte for meg selv, "dette er kvalitetstid, dette øyeblikket skal jeg huske", hver gang hun løp av gårde og var så sprek tross alderen, kastet seg i gresset for å rulle seg, ulte av glede, tøyset med de teite små pipelekene hun var så glad i, den rare måten hun lekte på, hvor sassy hun var når hun ville ha viljen sin, hvor fin hun var når vi trente sammen, hvordan hun var noe som knyttet søsteren min og meg sammen, alltid kunne vi le av henne selvom vi akkurat hadde kranglet, vi samarbeidet alltid om Dixie. Jeg fikk også tatt veldig mange vakre bilder av henne de siste årene siden jeg skaffet meg kamera i 2013, og også tatt mange fine små videosnutter. Så jeg sitter igjen med ufattelig mange gode minner, lærdom, og takknemlighet over å ha vært så heldig å ha hatt en hund som fikk bli så gammel. ❤️ Dette bildet fikk jeg trykket i stort format, og var julegave til søsteren min julen som var nettopp. Hun ble veldig glad, og det trillet noen tårer hos hele familien da hun pakket opp bildet. Jeg skal få trykket et bilde til meg selv også. Takk for alt, fineste Dixieline. ❤️