Leaderboard

Nå spiller det ikke så stor rolle, for tallene er jo veldig dårlige uansett, men den beregningen blir bare riktig dersom man antar at HD og AD er helt uavhengige av hverandre. Hvilket jeg betviler at man kan. Men uansett, sammenlignet med andre raser så kommer jo newfoundlandshund forferdelig dårlig ut. Det hjelper ikke at RAS for rasen beskriver et oppdrettermiljø som ikke er interessert i å ta tak i de mange helseproblemene. Forfriskende ærlig, men alvorlig, Sånn ellers ... Berner sennenhund hadde en gjennomsnittlig levealder på 6.9 år i siste helserapport. Halvparten dør av kreft. Det er en nydelig rase, men jeg klarer ikke å se at det er mer forsvarlig med slik avl enn de rasene som av mange er avskrevet grunnet pusteproblemer, feks. Det angis også her store problemer med bevegelsesapparatet. Jeg kom til å tenke på noen naboer her - i 60-årene - som har en nydelig berner sennentispe på et par tre år. De kunne fortelle at det var dere syvende berner sennen. Dette var før jeg visste om problemene ved rasen - så jeg spurte om de hadde hatt flere slike store hunder samtidig da, og om hvordan det var sånn rent praktisk. Nei, de hadde hatt bare en i gangen. De ble bare ikke så gamle. Leonberger er vel ikke spesielt mye bedre, så vidt jeg kan finne ut. På Wikipedia (fant ikke noe på norsk raseklubbs side) er gjennomsnittlig levealder anslått til 7 år. Kreft i rundt halvparten av tilfellene der også. Og mye skjelettproblematikk. Jeg vet ikke om det i det hele tatt er noen av disse gigantrasene som er relativt friske, men jeg ville virkelig tenkt meg om, mange ganger, om ikke ståa er bedre enn for disse tre rasene. Er det rett å avle på slike hunder? Er det riktig å støtte slik avl? Vil vi ha en hund som har stor sannsynlighet til å dø før den blir 7 år? Etter et år eller to med kreft? Eller er så dårlig til beins at den må avlives? Kanskje ikke kunne være med på teltturer i mange av sine år? For meg er svaret et klart nei på alle spørsmålene, dere får finne deres svar. Beklager at dette ikke ble så oppløftende fra min side, men jeg synes det er rart at det ikke brukes like sterke ord når det kommer til avl av disse rasene som det blir gjort for kortsnuteraser med pusteproblemer, feks.

Jokking kommer ofte av stress eller usikkerhet. Jeg ville holdt barna og hunden adskilt sånn at det ikke skjer flere ganger (bruke barnegrind inne eller bånd feks) og trent på ro. I tillegg ville jeg sett på hvor mye aktivitet han er vant til, og hvor mye han får nå. Både mye mer eller mye mindre aktivitet kan føre til høyere stressnivå. Trenger han mental stimuli, kanskje? Det tar også en stund før en hund slår seg til ro i et nytt hjem, det i seg selv kan være stressende for han. Jeg ville nok tatt kontakt med en hundetrener som jobber positivt for litt starthjelp, ettersom dette er en situasjon som potensielt kan bli farlig, spesielt for det minste barnet.

Så at det manglet en tråd for field spaniel her, det måtte jeg gjøre noe med Som en av de mer sjeldne spanielrasene, er det ikke så mange som har hørt om dem, og er derfor litt gøy å kunne vise dem fram. Selve ordlyden i navnet "field spaniel" blir veldig ofte forvekslet med jaktcocker og jaktspringer, som ofte på engelsk faktisk blir kalt field spaniel, fortkortet fra "field bred cocker/springer spaniel". Men en FCI/AKC field spaniel er altså en helt separat, godkjent rase uten noen inndeling i show eller working. Utseendemessig kan de minne om en stor cocker, eller en ensfarget springer, men det er altså en del som skiller den fra disse. De skal ha et annerledes hode, med et "verdig" uttrykk, og de kan være mer reserverte enn de andre populære spaniel. Hvorfor det er så få av dem kan skyldes rasens opphav, hvor de i starten var samme rase som cocker, kun skilt ved størrelse, de store ble kalt fielder, og de små cockere. Så cocker og field var altså samme rase. Men da de ble offisielt skilt, ble field spaniel utsatt for en tidlig ekstremavl hvor det ble avlet til helt kortbente , tunge hunder, som følgelig ikke egnet seg til jakt overhodet. Så interessen døde nok ut her for mange. Rasen ble reddet ved å krysse inn bl.a springer for å få den høyere på bena igjen, og ser idag ut som en normalt bygd hund. De er likevel mer rektangulære, altså lengre enn de er høye, men uten at de er kortbente. Jeg er veldig fornøyd med valg av rase, den har en mer håndterlig pels enn cocker. Ulempen er at det finnes en del individer som er usikre/sky, og når det er så få oppdrettere, er det vanskelig å orientere seg. Jeg har selv inntrykk av at det er litt variabelt hvor mye de bryr seg om fremmede. Enkelte elsker alle mennesker, noen bryr seg ikke, mens enkelte er altså sky. Det første og andre er helt greit og innenfor standard, men de skal ikke være sky. Når det kommer til farge er de aller fleste leverbrune, nestflest er svart, begge kan ha hvit brystflekk/stripe. Men de kommer også i Black/tan, lever/tan, roan, brunhvit og svarthvit. I miljøet er det etter in oppfatning en del diskusjon om hva en "ekte" roan er, ettersom FCI-standarden sier at ren brunhvit eller svarthvit er "uakseptabelt." Så de aller fleste fieldene som blir betegnet som roan, har den samme fargen som en springer, ofte mer hvitt og. Den ene siden hevder at dette er lever/svart-hvit og ikke roan, fordi en ekte roan er slik som en roan cocker er, altså myye mer brun/svarte hår i det hvite. Dette er ikke en diskusjon jeg har engasjert meg i For de som er nysgjerrige, har vi en norsk facebookgruppe som heter Field Spaniels in Norway, hvor vi er en gjeng entusiaster og et lite miljø, alle liker å snakke field og poste bilder Hender vi arrangerer treff og. Mitt inntrykk er at field er et likegodt alternativ for mange familier som vurderer cocker, men at få får øynene opp for dem simpelthen fordi de ikke vet om rasen. Fielden har definitivt enklere pels enn cockeren, men likevel ganske grei i størrelse. Dette er sakset fra NKK: Historikk: Rasen er en av flere spanielvarianter som har samme opphav. De er tradisjonelt brukt som støtende fuglehunder (tar ikke stand) på de britiske øyer, i tidligere tider for å reise fugl for fangst med nett, senere for å reise fugl og annet småvilt innenfor fellingsavstand av skytevåpen. Rundt slutten av 1800-tallen og i begynnelsen av 1900-tallet var rasen regnet som den samme som cocker spaniels. Hundene ble veid, de minste ble registrert som cocker spaniels, de største som field spaniels. Det kan tidvis være vanskelig å spore rasen tilbake til tidlige tider, da de ulike rasenavn ble brukt om hverandre. Egenskaper/Mentalitet: Vennlig, stødig, verdig, ganske rolig, noe mer reservert enn de fleste andre spaniels, dog uten å være aggressiv eller vanskelig å håndtere. Samarbeidsvillig. Det er en sosial hund som liker selskap og aktivitet. Stort sett sosial med andre hunder. En del individer kan være sky og veike i temperamentet, og vegrer å ta kontakt med fremmede. Lydømfindtlighet og skuddredsel er kjent, men ikke særlig utbredt. Aggresjon er ytterst sjelden. Størrelse/Utseende: Field spaniel er en høyreist og edel spaniel, størrelsesmessig midt i mellom cocker spaniel og engelsk springer spaniel. Høyden er 43-48 cm og vekten ca. 18-24 kg. Den har et meget edelt hode med et tenksomt og litt sørgmodig uttrykk. Den skal ha god beinstamme, velutviklet kropp, være stram og velmusklet og ha sunne, frie bevegelser. Pelsen er silkeglatt på kroppen og den skal ha moderat beheng på ører, bein og buk. Fargen er enten ensfarget sort eller leverbrun, eller skimlete (roan), eller hvilken som helst av disse variantene med rødbrune tan-tegninger. Rene sort/hvite eller brun/hvite tegninger er ikke ønsket. Se hele rasestandarden her. Pelsstell: I likhet med andre spaniels krever den ukentlig pelsstell, men har normalt ganske begrenset beheng. Den skal trimmes jevnlig. Lyst til å vite mer om rasen? NKK anbefaler alle å ta kontakt med raseklubben for de raser de er interesserte i. Rasestandarden beskriver rasens fysiske og mentale særtrekk, og er også anbefalt lesestoff for alle som vurderer å gå til innkjøp av en valp av denne rasen. Lykke til! Her er noen bilder av mine jenter: Lotta Periwinkle's Charlie's Angel), født oktober 2016: Lotta har en amerikansk pappa, og har virlelig arvet hodet hans. De ser noe annerledes ut i USA, litt kortere i hodet og mer markert stopp ofte, mens de i Europa vil ha dem lengre i hodet og mer markert romernese for å få fram det de synes gir dem det edle og noble uttrykket. Jeg er ikke så opptatt av sånt, så jeg synes de amerikanske er nydelige, og at Lotta er verdens søteste. Men hun ser ikke veldig nobel ut, hun ser mest ut som en valp, og det, sammen med de litt for høyt ansatte ørene, gjør at hun gjør det dårlig på utstilling, og ute på tur blir hun veldig ofte tatt for å være en jaktcocker, spesielt siden hun er liten for å være field. Dette er Lotta sine foreldre: Pappa Charlie (Sandscape & Nautica Picture This): Mamma Issa (Periwinkle's Gennie): Den andre jeg har er i skrivende stund 5 mnd, og det er allerede tydelig at hun vil få et mer korrekt hode, og vil mest sannsynlig gjøre det godt på utstilling. Hun er født i Sandnes og heter Nora (Fields of Joy' Bright as a Button): Nora sin mamma Emma (Coverwell Black Ice): Her er diverse bilder jeg gjennom årene har tatt av fielder i Norge og Sverige:

Ta ham i bånd med dere, og tren på at han skal slappe av og være rolig når ungene leker.

Jeg tenker det må være lov til å syte litt også. Ikke over at det er tomt for favorittsjokoladen på Rema, men å ha ungene hjemme hele dagen, i tillegg til den usikre situasjonen, og å helst skulle prøve å få jobbet, er krevende for de fleste. Jeg har all sympati med søsteren min og eksen. Han har hjemmekontor, men hun er for syk til å ha ungene hele dagen selv om hun er sykemeldt og hjemme. Men alle må jo bare komme seg gjennom dette på best mulig måte. Her er det heldigvis vårvær og kjempefint å være ute med unger og dyr. Veldig sunt for alle å komme seg ut av huset tror jeg.

De som ikke tar det på alvor trenger en seriøs reality check. Tro de vi stenger ned samfunnet på denne måten for moro skyld? Tar man det ikke alvorlig vil jo heller ikke tiltakene fungere, og da har alt vært forgjeves.

Jeg er hverken pysete eller særlig redd for å bli alvorlig syk av corona, selv om jeg er i en risikogruppe. Det er på ingen måte hysterisk å følge anbefalingene og påleggene fra det offentlige, det handler om å begrense smittefaren slik at ikke alle blir syke samtidig. Det tåler ikke helsevesenet. Men det er svært, svært få som faktisk blir alvorlig syke av alle som blir smittet, det antas jo at de fleste som blir smittet aldri blir testa fordi de bare har milde sympomer. Men om folk fortsetter å bryte påleggene så risikerer man at for mange blir syke samtidig til at de viktige funksjonene går rundt, det er DET som er den store risikoen her. Foreløpig dør det 100 ganger så mange av vanlig influensa per år som det har død av corona hittil. I snitt 2,5 per dag. Og med tiltakene vi har satt i gang tviler jeg på at vi når hundre ganger dagens tall, selv om det kommer til å øke en del enda.

Blir sofaen på meg inatt. Gira ga meg en kjempestøkk på kveldsluftinga. På vei opp til inngangsdøra for å gå inn igjen så faller hun om, midt i trappa. Hun ble stiv, og fikk på et vis spent seg utover slik at hun ramlet utfor trappa (heldigvis ikke høyt, mellom en halv-1meter). Kom fort til seg selv igjen, men var veldig skjelven etterpå. Sikkert kjempeskummelt for henne, også reagerer hun nok på meg som ble helt fra meg. Hun har ramlet om noen ganger før, men da har ikke jeg vært tilstede. Vi vet jo at hun plutselig bare kan falle om og dø pga hjertet, så jeg er selvfølgelig livredd. Så da sover vi på sofaen sammen inatt. Hadde ikke klart å slappe av i et annet rom enn henne nå. Hun kommer heldigvis ofte med litt sukk og lyder når hun sover, så da hører jeg at hun puster hvertfall.