Hadde en runde med tårer i går, fordi jeg fant igjen "dagboka" jeg skrev ifb med ene dp'en min (hun hadde atopi, fôrallergi, PL som ble operert, og hadde forkalkninger i ryggen hvor to hvirvler sto for tette). Jeg skrev i halvannen måned, og det er halvtannet år siden hun ble borte.
Jeg har mista fem... fire av dem i veldig ung alder og en som fikk bli godt voksen.
Det kommer opp ting innimellom, men stort sett klarer jeg nå å se fremover.
Sørg når det kommer til overflaten.
Det går seg til, med tid og stunder, og innimellom vil savnet føles overveldende.
Jeg føler ikke at det går helt over, men etterhvert blir det lettere å huske ting med et smil enn med tårer.