Jump to content
Hundesonen.no
Sign in to follow this  

Afghansk Mynde

Recommended Posts

Afghansk Mynde

Opprinnelsesland: Afghanistan.

Hjemland: Storbritannia.

Helhetsinntrykk: Gir inntrykk av styrke og verdighet, samt en kombinasjon av fart og kraft. Hodet bæres stolt.

Adferd/ temperament: Det østerlandske eller orientalske uttrykket er typisk for rasen. Afganeren ser på og gjennom én. Verdig og reservert og gir et visst inntrykk av villskap.

Hode:

Skalle: Lang, ikke for smal, med fremtredende nakkeknøl. Velbalansert, dekket av en lang hårtopp.

Stopp: Svakt.

Nesebrusk: Sort foretrekkes, leverfarget aksepteres på lyse hunder.

Snuteparti: Langt.

Kjever/ tenner: sterke kjever. Perfekt og regelmessig saksebitt. Tangbitt tolereres. Komplett tannsett.

Øyne: Mørke foretrekkes, men gyldne underkjennes ikke. Nesten trekantede, skråner svakt oppover fra indre til ytre øyekrok.

Ører: Ansatt lavt og langt tilbake. Bæres tett inntil hodet. Dekket med lang, silkeaktig pels.

Hals: Lang, sterk, bærer hodet stolt.

Forlemmer:

Helhetsinntrykk: Rette sett forfra fra skulderen og ned. God benstamme.

Skulder: Lang og skråstilt, godt tilbakelagt, muskuløs og sterk uten å virke tung.

Albue: Godt tilliggende, verken inn- eller utoverdreid.

Underarm: Rett. Mellomhånd: Lang og fjærende.

Poter: Kraftige og meget store både av lengde og bredde, dekket av lang, tykk pels. Hvelvede tær. Tredeputene ligger godt an mot bakken.

Kropp:

Rygg: Rett, moderat lang, muskuløs.

Lend: Rett, bred og forholdsvis kort.

Kryss: Lett fallende mot halen. Hoftebena ganske fremtredende og med god innbyrdes avstand.

Bryst: Temmelig godt buede ribben, god brystdybde.

Hale: Ikke for kort. Lavt ansatt, ringlet ytterst. Heves under bevegelse. Sparsomt behåret.

Baklemmer:

Helhetsinntrykk: Kraftige. Stor lengde fra hofte til hase.

Knær: Velvinklete.

Haser: Korte.

Mellomfot: Sporer kan fjernes.

Poter: Lange, men ikke fullt så brede som forpotene, dekket av lang, tykk pels.

Bevegelser: Flytende og fjærende, utpreget stilfulle.

Pels: Hårlag: Lang og av meget tynn struktur på brystkassen, for- og bakben og på flankene. Hos voksne hunder kort og tett pels fra skuldrene bakover langs sadelen. Lang pels fra pannen og bakover med en tydelig silkeaktig hårtopp. Kort pels på snutepartiet. Ører og ben rikelig med pels. Mellomhånd og mellomfot kan ha kort pels. Pelsen må utvikles naturlig.

Farge: Alle farger tillatt.

Størrelse og vekt: Mankehøyde: Hannhunder: 68- 74 cm Tisper: 63- 69 cm Feil:

Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen.

Diskvalifiserende feil: Hunder som viser tegn på aggressivitet og/ eller har fysiske defekter som påvirker hundens sunnhet skal diskvalifiseres.

OBS Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.

Rasebeskrivelsen er oversatt fra gjeldende FCI- standard.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Historie

Afghanerens hjemland er Afghanistan, men man regner også områdene i Nord-India og dagens Pakistan som rasens opprinnelsessted. I hjemlandet brukes de fremdeles til jakt, og den regnes som en dyrebar ”nyttegjenstand”, og ikke som resten av verden, hvor den utelukkende brukes som selskapshund. Rasens opprinnelige anvendelse som er hetsjakt, hvor hunden løper viltet opp i vanskelig fremkommelig og kupert terreng, krever en kraftig bygning med forholdsvis kort rygg og sterkt bakparti. Hunden skal bevege seg lett og smidig med høyt båret hode og hale, nærmest som om den hele tiden er som en spendt fjær, som når som helst kan forsette i flygende galopp.

Man liker å kalle afghaneren verden eldste hunderase. Det er i alle fall sikkert at det er en gammel rase. Det hevdes at det var nettopp den afghanske mynden som var med som representant for hundene i Noahs Ark. Afghaneren er en mynde, som alle har til felles at de jakter med synet (mynder på engelsk: sighthounds).

I prinsippet er det ingen forskjell på mynder og andre jakthunder som selvstendig driver byttet foran seg og til slutt, når det er tilstrekkelig utmattet, knekker nakken på det med et hurtig og kraftig bitt.

Forskjellen ligger i myndenes hurtighet. De kan ta igjen nesten hvilket som helst bytte i løpet av meget kort tid. Til gjengjeld forhindrer farten dem i å bruke nesen under jakten. De skal hele tiden ha byttet i synsfeltet.

Afghaneren kom til England i 1890-årene og i 1895 ble de første hundene utstilt. Det var Mrs Ella Withbread som stilte ut en tispe og en hann ved navn Shahzda og Mooroo. Disse to ble slik en stor sensasjon at da de døde, ble de utstoppet og kan den dag i dag sees på British Museum.

I 1907 kom hunden Zardin til England og det var nettopp denne som senere skulle danne grunnlaget for standarden. Zardin ble invitert til Buckingham Palace for å møte Dronning Alexandra.

Zardin0001.jpg

"Zardin"

Første verdenskrig satte en stopper for hundeoppdrett i England, men i 1920-årene så kom Major og Mrs. Bell-Murray tilbake til England med et stort antall ”innfødte” Afghanere. Disse hundene var fra grenseområdet mellom Baluchistan og Afghanistan, og sammenlignet med Zardin var de høyere, lengre i kroppen og meget sparsomt bepelset.

I 1925 brakte Mrs Amps noen av sine ”Ghanzni” hunder med fra sin kennel i Afghanistan; en av disse var den senere så berømte Sirdar av Ghazni, som av mange regnes som en av rasens fundamenter. Sirdar minnet av type mye om Zardin.

Det er fra disse to kenneler; Bell-Murray og Ghazni som de europeiske og siden amerikanske afghanere stammer fra. Man kalte den gang Bell-Murray hundene for fjell-afghanere og Ghazni-hundene for ørken afghanerene. I 1924 ble det laget en ny felles standard utifra de beste fra begge varianter. Dagens afghanere er således en blanding av disse to typene. I begynnelsen ble det importert mange forskjellige mer eller mindre behårete varianter fra disse områdene. Størrelsen og proporsjonene varierte veldig, pelsmengde og struktur likeså. Noen var svært elegante, noen var kompakte og tunge. Alt dette ligger i genbanken til dagens afghanere.

Wtamasar1affe.jpg

Her er et bilde av idealtypen som kanskje de som lagde den nye standarden så for seg - "Westmill Tamasar"

Hentet fra http://www.afghanhoundsofnorway.com

Share this post


Link to post
Share on other sites

Afghaneren i Norge i dag:

Den første afghaneren kom til Norge i 1938. Det har aldri vært en rase med store registreringstall i Norge, men det er mange som er trofaste til rasen og som aldri kunne tenke seg en annen hund.

Den afghanske mynden har ikke sin egen raseklubb i Norge, men Afghanerutvalget i Norge hører inn under Norsk Myndeklubb som eget raseutvalg for rasen. Afghanerutvalget arrangerer egen utstilling, treff for afghanereiere, har egen kolleksjon med logoprodukter.

Det blir registrert mellom 3 og 5 valpekull i Norge hvert år, mao ingen stor rase.

Men vi som har rasen, kan ikke skjønne at det går an å leve uten. De er snille og hengivne, dog hengivne når det passer dem. Det er vel nettopp deres eiendommelige vesen som tiltaler så mange, for ikke å glemme deres skjønnhet. Finnes det noe vakrere?

Den afghanske mynden er ikke bare en sofahund. Det finnes mange aktiviteter man kan ta med afghaner på. Det er mange av dagens afghanereiere i dag som velger å stille ut sin hund. Mange har ambisjoner om at sin hun skal bli champion, men det som driver de fleste er nok fellesskapet de opplever rundt ringen.

LC- (Lure Coursing) har kommet opp som en ny populær sport for myndeeiere i Norge. LC er falsk jakt på hare – der haren er en plastpose.

Agility og lydighet – I Sverige, Finland og USA er det mange som er ivrige innenfor både agility og lydighet. I Norge er det vel ingen som vi kjenner til som har drevet med dette som regelmessig trening – bortsett fra noen som har forsøkt seg på agilitybanen (afghaneren elsker det!) og litt i lydighet.

Hentet fra http://www.afghanhoundsofnorway.com

Share this post


Link to post
Share on other sites

Temperament:

En afghaner er en tiger, en løve, en katt og en apekatt i en og samme innpakning.

Da er det vel ikke så unaturlig at et slikt dyr kan drive sin eier til vanvidd i det ene øyeblikket, samt få samme eier i neste øyeblikk til å tape sitt hjerte til dette herlige vesen.

Vil man eie en afghaner – eller rettere sagt eies av den – så er det av aller største nødvendighet at du setter deg godt inn i rasen før du går til anskaffelse av en.

Afghaneren kan være mer eller mindre reservert overfor fremmede. Den vil gjerne se deg an før den kommer bort og hilser, og kanskje ønsker den ikke å hilse i det hele tatt.

En afghaner er også en forkledd tyv. Den hopper gjerne opp på benken og ser om du har glemt noen middagsrester. Den er en kløpper til å åpne kjøleskap og glidelåser på bager.

Det temperamentet vi finner på afghaneren i dag, ble formet av nomadene. Da jegeren slapp hunden etter byttet, var hunden på egenhånd. En jaktende hun kan ikke gå tilbake og sjekke med sin herre hva han skal gjøre i neste øyeblikk; å gjøre dette ville kunne medføre at han gikk glipp av byttet. I stedet for måtte afghaneren ta sine egne avgjørelser, og utviklet således seg til å bli en selvstendig hund. En jagende hund måtte også stole på sitt syn og kunne jage på alt som rørte seg. En hund som skulle jage snø leoparder måtte også opptre fryktløs. Summen av dette har blitt rasen slik vi kjenner den i dag.

Det er ikke lov til å drive jakt på levende dyr i Norge i dag. Det er vel også de færreste som tenker på jakthunder da de går til anskaffelse av en afghaner i dag. Men – man bør ha bakgrunnen til disse hundene klart i tankene. Hos enhver mynde ligger jaktlysten der, gjemt like under overflaten. Selv hos den snilleste og mest veltilpassede afghaner kan den dukke opp – som lyn fra klar himmel. En katt som løper over plenen kan utløse en eksplosjon som du sikkert ikke har sett maken til. Da hjelper det lite å rope… At hørselen på denne måten av og til kan svikte, har ikke noe med ulydighet å gjøre. Og det er heller ingen svakhet hos mynder. Alle drivende jakthunder kan oppvise denne form for ”akutt døvhet.”

Hentet fra http://www.afghanhoundsofnorway.com

Share this post


Link to post
Share on other sites

Stell og mosjon:

Leser du gamle hundebøker, står det ofte at afghaneren må gres hver dag.

Gjør du dette, vil du garantert få en slitt og stygg pels. Tørr børsting sliter enormt på pelsen.

Generelt kan vi si at du bør sette av en dag i uken til stell og bad av afghaneren din.

Hvis du ikke liker og kunne tenke deg å stelle pels i 2-3 timer en gang i uken, ja, da bør du styre unna en afghansk mynde.

Afghaneren krever mye mosjon for å holdes i topp kondisjon.

Bør få en god tur hver dag. Vil gjerne løpe løs – men vil også gjerne stikke av, om ikke de har fått mulighet til å gå ofte løse.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Forumet fortsetter under annonsen
hmm jeg lurer på om det er en spesiell grund til at afganeren blir barbert/har kort pels midt på ryggen! :(

Afghanerens lange pels skyldes et annet gen enn andre det som gir langhår hos andre raser. En afghaner med korrekt pelsmønster vil ha naturlig "sadel", men det er vel ikke til å komme unna at naturen må hjelpes litt i en del tilfeller blant moderne afghanere som har blitt avlet en del opp i pels. Ser du på de gamle bildene i denne tråden, vil du se afghanere som høyst sannsynlig har naturlig sadel.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Men kan de stilles da som "korthårsafganer"? :(

Nei. Det finnes bare en rase som heter afghansk mynde, og i følge standarden skal den ha lang pels. Du kan selvsagt stille en korthåret afghaner, og den på linken har faktisk blitt stilt - med svært varierende resultat. Det blir litt opp til dommeren å vurdere hvor stor feil mangelen på lang pels er.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg var fast handler, og brukte all min fritid på afghanere i min ungdom.. Stilte i Juniorhandling, vant et par ganger og kvalifiserte meg til norges finalen og greier.. :(

Legger ved bilder av mine to favoritter:

N S uch Karnak Sandberry (Sandy)

12102009104401L8lbxq7U3tFX.jpg

Zarasja av Poppyfield (Tikk tikk)

12102009104401896hRXf4H9L6.jpg

(begge bildene er fra www.poppyfieldafghans.com)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Nesten enda rarere er det at det en sjelden gang kan dukke opp en korthåret afghaner i et kull etter langhårete foreldre:

http://www.kolumbus.fi/punapaula/eng-afg/gallery/Silee6.htm

Hadde den vært godkjent i den korte pelslengden, så hadde det utvilsomt vært min neste hund. Den var bare utrolig vakker! Er så lite glad i pels, så den hadde vært perfekt. Men må jo bare si at afghaneren er jo et majestetisk syn der den flagrer avgårde!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Var da veldig lik en sloughi den korthårs afghaneren.. Eller er kanskje endel kraftigere? Vanskelig å bedømme ut fra et bilde bare.. :whistle:

Share this post


Link to post
Share on other sites

Så gøy Blondie! :banana: Jeg er egentlig litt betatt av mynder, men lurer litt på om det er noe for meg. Så jeg holder på utforske litt.

Hvordan var de du holdt på med? Er de veldig overlegne, selvstendige? Har hørt fra noen at de ikke liker å holde seg i nærheten av menneske sine og man får ikke nære bånd til dem. Dette begynte jeg litt å lure på... er det sant? :whistle:

Og hvordan er de med hverdagslydighet? De kan vel kunne lære lite godt (kanskje flere repitisjoner en en BC) sitt, ligg, bli, kom, nei, værsegod, på plass osv?

Share this post


Link to post
Share on other sites

De er litt "fjerne" ja.. Veldig arrogante og selvstendige.. Dog ikke så ille som du beskrev over her, men de er mere lik katter enn hunder.. Men jeg har også drevet aktivt med greyhound, og jeg må si at jeg synes det er STOR forskjell på de britiske og de orientalske myndene.. Greyhounden jeg trente gikk både agility og tok bronsemerket i lydighet. Han gikk også løs overalt. .DET hadde jeg ikke gått med afghanerene.. De er nydelige hunder, og jeg er glad i rasen. Men for meg er de litt for lite hengivene og rett og slett for lite "hund"........ :whistle:

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg husker dette bildet fra en svært gammel hundebok jeg har.

Og jeg skulle ha en slik GUL mynde, det var jo kjempetøft.

Det er jo nødt til å være noefargefeil på dette bildet.Selv om afghanere kan komme i nær sagt alle farger.

oktoberlitekamera11011.jpg

Share this post


Link to post
Share on other sites

Heisann!

Har en affie valp på 7 måneder. Han er omgjengelig og ganske lydig til å være 7 mnd. Begynner på grunnkurs lydighet om ikke mange dagene. Han har gått også på hvalpekurs hverdagslydighet. På hvalpekurset som favnet et vell av forskjellige hunderaser, så jeg at afghaneren ikke lå tilbake på noen som helst måte når det gjaldt å lære noe nytt eller utføre kommandoene. Enhver hund liker å bruke hodet. Alt handler om motivasjon.

Flere affie oppdrettere driver aktivt både med lydighet såvel som agility.

http://www.warrenoak.com/agility.htm

http://www.aquaafghans.com/Aiden.asp

hilsen jvc

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg husker dette bildet fra en svært gammel hundebok jeg har.

Og jeg skulle ha en slik GUL mynde, det var jo kjempetøft.

Det er jo nødt til å være noefargefeil på dette bildet.Selv om afghanere kan komme i nær sagt alle farger.

oktoberlitekamera11011.jpg

Rasefeil, om ikke annet! Nederste bildet er av borzoi.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Forumet fortsetter under annonsen

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now
Sign in to follow this  

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.



  • Nye innlegg

    • @Pajko Man gjør så godt man kan med de forutsetningene man har. Men du spurte om du aktivt burde gå inn for det, og jeg mener ja. 😊
    • Kanskje jeg misforstod da.  Jeg gjør mit absolut beste for at hun skal med ut og opleve alt jeg kan komme i tanke om, men eneste jeg har litt svært ved er at finne valpe på hendes egen alder hun kan leke med. Utover hendes bror, som vi skal møtes med litt senere i dag. Nu har hun jo kun boet her en uke, men so far vi har hilst på to snille tisper af vidt forskellige raser og set på to andre hunder ute på tur, vi har været i barnehagen og mødt de store barn, vi har været på strand fyldt med leke unger og masse folk, vi har været på stranden alene og lekt i vannkanten, vi har hatt gjester af begge køn flere gange, vi har snakket med små barn i parken, vi har set på lastebiler og traktorer, set på sauer og vært i skogen og mye mer.  Jeg prøver at gjøre ting litt i hendes tempo, så ikke hun blir overstimuleret, men samtidig får med sig det hun skal.  Men jeg bor på en liten plass og kan ikke skaffe lekekammerater af forskellige raser på hendes egen alder. (Håper dog veldig der dukker noen opp). 
    • @Wilhelmina@Pajko Det dere beskriver er ikke det jeg mente i det hele tatt, og ikke det jeg har lest. Å hilse på alt av fremmede hunder og folk på tur er det vel ingen som kan hund som anbefaler. Og jeg har da presisert at positive møter er veldig viktig, så fokus på å finne trygge, voksne hunder samt valper helst i ca samme alder.  Den malen jeg leste virker også fullt overkommelig, men er jo heller ikke noe man må følge slavisk, det gjorde ikke jeg heller, men det med at valpen bl.a skal møte møte mange forskjellige hunder/valper, se «alt» av forskjellige folk (f.eks etpar utflukter til sentrum om man ikke selv bor et sted man møter dette til daglig), og utsettes for en del forskjellige underlag de første ukene tror jeg bare er lurt. Uten at man må stresse med det, mye av dette kommer tross alt helt naturlig.  Den første hunden jeg hadde, tenkte vi ikke på det med sosialisering av forskjellige hunder, han hadde en-to faste hundevenner, denne jeg har nå som valp har vært utsatt for mange (og skjermet fra negative opplevelser den første tiden, altså ink bare for voldsomme hunder etc), og det har lønnet seg her, han er svært god til å lese andre hunders språk, leker veldig bra etc, noe min forrige overhodet ikke gjorde. Min første var også redd/veldig skeptisk til alle brachy raser og lydene deres, sikkert mye pga han aldri møtte noen slike som valp.  Man gjør jo som man vil og kan, men jeg synes personlig ikke det høres lurt ut langsiktig å ikke gå inn for at valpen møter mange forskjellige hunder og får gode opplevelser med det. 
    • Hvor mye og hva slags aktivitet får han ellers?  Det er jo en blanding av aktive raser dere har fått dere, labradoren kan jo være en liten håndfull som unghund, især hannene. Ikke at det er noen trøst akkurat. 😅  Hva gjør dere når han maser/er urolig på kvelden? Dvs. hvilken respons får han på det?
    • Vår 11 mnd gamle Australsk Cobberdog er veldig urolig, stresset og masete på kvelden. Han var det også som valp, frem til 5 mnd. Roligere frem til 8-9 mnd, og nå i puberteten har det gått seg skikkelig på igjen. Kveldene blir veldig krevende, og noe vi nå gruer oss til. Legging og nattesøvn, som alltid har gått greit, har også blitt vanskeligere. Han bruker nå 15-20 min m piping/bjeffing før han blir rolig på soveplassen sin. Men dette «står vi i».  
      Men kveldene, når vi ønsker å sitte rolig i sofaen og slappe av, er altså utrolig krevende. Vi både håper og tror det går over, men det kan ta noe tid er jeg redd. Han har ikke finnet en fast Roplass på teppe el seng. Spretter bare opp og vil til oss. Kan invitere til bite i jakke-erme-lek på mannen min. Vilter. Vi har nå prøvd ulike varianter av når vi går kvelds-tur og lengde på turen, med tyggebein og uten tyggebein osv. Ingen forskjell virker det som. Når han var valp jobbet jeg litt med å holde han litt fast i fanget, og belønnet m godbit og brukte rooolig-ordet. Det virket i noe grad da. Kanskje gjeninnføre det? Han er forøvrig en fin kar ellers. Veldig rolig og fin hund på dagtid. Veterinær mener han er en skikkelig smarting. 
      Ønsker innspill på å få han rolig på kveldstid. Nedtrapping til legging. 
       
  • Nylig opprettede emner

×