Jump to content
Hundesonen.no
Sign in to follow this  

Hund nr 2 — erfaringer

Recommended Posts

Hei

Vi har en Wheaten Terrier på 7 år, og ønsker oss en hund til. Vi har så langt tenkt på en Bichon Havanais. Vår Wheaten er ikke spesielt sosial. Hun er rolig ovenfor mindre hann-hunder, men blir lett irritert på andre tisper i alle størrelser. Hun er vant med våre barn og leker hengiven, men andre barn er hun ikke interessert i. Hun kan flerre tenner og knurre om noen Vil kose og klappe. Hun vokter oss alle. Yngstemann er yngre enn hunden og det gikk ikke lang tid før hun var en del av flokken. Så om hunden vår vil akseptere en valp like fort som hun aksepterte en baby så skal det gå bra. Det vi bekymrer Oss for er om hunden vår vil akseptere en valp, eller om det blir kaos i heimen. Noen med erfaringer?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg tenker det er stor sannsynlighet for at det går bra så lenge dere tilrettelegger for det.

Jeg hadde selv en fryktaggressiv hund på 4 da vi fikk valp. Vi startet med å aldri ha dem sammen uten tilsyn og gå separate turer (så valpen ikke skulle plukke opp aggresjon mot andre hunder). Mat i hvert sitt rom (særlig siden valpen skulle ha dobbelt så mange måltider). Adskilt med solide grinder eller hvert sitt rom ved alene hjemme-trening. Gradvis var de mer sammen, og de siste årene har de ligget i en haug og slappet av sammen.

Eldstemann har aldri fått lov å være ufin mot minstemann, ved tegn til det tok vi ham unna og skilte de. Mye trening på ro, og selvfølgelig ikke la valpen få lov til å terge eldstemann.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Vi hadde også en wheatentispe da vi fikk hund nr 2, en storpuddelvalp. Vår wheaten var 8 år, også grinete mot andre tisper, men det skal sies at den var veldig glad i alle barn. Vi var spent på hvordan gamlehunden ville takle valpen, men det gikk helt fint etter en noe kjølig mottagelse; det var nesten som hun ikke kunne tro vi mente alvor med å innlemme dette komplett uinteressante og ganske irriterende vesenet i familien. Jeg vet ikke om det var rasetypisk, men hun oppfattet nok fort at vi definerte valpen inn i flokken, og forholdt seg til det. Vi gav dem mat på forskjellige rom, luftet dem separat (for at valpen ikke skulle plukke opp unotene fra den store), og passet på at valpen ikke fikk plage den voksne. Men etterhvert ble den voksne som en mor for puddelen, i den grad at når vi nå flere år etter at gamlehunden er død møter helt ukjente wheatenterriere, er det sånn jubel og glede på puddelen at det må en forklaring til. Det er iallefall helt tydelig at den skiller wheatenterriere fra andre raser.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg hentet hjem nummer to Desember 2019, så han er nå rundt 9 måneder. Har en hannhund på straks 4 år fra før. Hannhunden har aldri vært noe glad i viltre og overivrige hannhunder, valper har heller ikke vært noe stas - aldri stygg med de, men vil helst ikke ha noe med de å gjøre. Dette har gått over all forventning! Etter at valpen hadde vært to dager i hus lekte de sammen og eldste tillot valpen å ligge nær han. Det var helt fantastisk å se på! Nå er jo «valpen» blitt irriterende unghund, men eldste er fremdeles like tålmodig med han. Eldste er dog seg selv med andre unghunder, men han skiller godt på «mine og dine». Veldig gøy å se hvordan de har utviklet seg som flokk! Har satt noen regler som feks at de får ha sine bein i fred uten at noen får stjele, mat separat (når han var valp) og mye egentid/aktiviteter på hver av de. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Vi hadde en eurasier på fire år da yngstemann kom i hus, en tollervalp. Eurasieren liker ikke mye ståhei og lurte i starten på når kokodyret hadde tenkt å dra hjem 😂 Vi hadde kjøpt inn romdeler slik at vi kunne dele av hele stua når det trengtes for å gi eldstemann ro. Da byttet vi på hvem av oss som satt på hvilken side av stua. Det var vi som valgte å få inn en valp, så han skulle ikke få masse mas med det. Vi passet godt på dem så ikke valpen utnyttet valpelisensen til å plage altfor tålmodige eldstemann. Det gikk veldig fint og de to har blitt kjempegode venner 😊 Vi passer fortsatt på at det ikke skal bli noe bråk når de f.eks. får tyggebein og når de er alene hjemme er de alltid adskilt med grind, sånn at de kan se hverandre. 

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites
Forumet fortsetter under annonsen

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now
Sign in to follow this  

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.



  • Nye innlegg

    • Ettersom resten av allmenntilstanden og temp var fin, fikk vi beskjed om å ikke bekymre oss. Men det var nok melkespreng/begynnende juebetennelse som vi nå jobber med. Hun har det mye bedre nå!
    • Jeg har på alle mine valper kun brukt en metode for å begrense bitingen; hyle til med en litt høy skarp lyd, akkurat som en annen valp ville gjort hvis den ble bitt for hardt. Har alltid virket. 
      Å si nei, fy osv.. skjønner ikke en valp. Et valpeskrik skjønner den instinktivt 👍😊
    • Har du lest gjennom andre tråder om samme tema? Det ligger en del gode råd der.
    • Jah. Der er me. Linus er ein på utruleg mange vis SUPER hund! Han er sosial, leiken, treningsmotivert, kjemepfin i lynne i møte med nye både menneske og dyr... Ja, lista er lang. 

      Men. Den bitinga. Det er ganske leit for mellomstemor på 11 som ELSKAR hunden og gjerne vil gjere ALT med han - men så bit han rett som det er såpass hardt at det er vondt for ho. Ikkje HARDT hardt så det vert sår, men så hardt at ho tek til tårene (også fordi det nok gjer vondt i hjartet at gode vennen bit ho, sjølvsagt...) og det er tann-merke i armen, f.eks. 
      Han gjer dette med mange - og det har ikkje med aggresjon å gjere. Det kan godt skje i leik (som han ELSKAR), når han vil sei ‘hei’, når han vert klødd... 

      Då han var mindre øvde me veldig på det med bitehemming - at han fekk tygge på hendene våre, men me avbraut så fort det vart hardare enn heilt forsiktig (han er einebarn, så me kjende at dette kanskje var ekstra viktig). Det mestra han kjempefint etterkvart, så eg er ikkje så redd for at han skal bite HARDT. Men det er jo kjipt med den bitinga likevel - og det har hendt at han har gjort det same med menneske han ikkje kjenner veldig godt, t.d. mor mi. 

      Eg tenkjer jo at dette er normalt for ein så ung kvalp, men vil likevel gjerne ha nokre tips, tankar og synspunkt på korleis me kan minimere dette? 

      Så langt har me sagt ‘nei’ (ja, har valgt å gjere det rett og slett fordi det er så naturleg for ungane), og avbrote det me gjorde (leiken/kløinga...) og vore ‘kjedelege’ littegrann før me fortsatte. 
      Prøver også å tilby han noko anna å ha i munnen (leike, pinne...), og rose når han tygg på det. 

      Må også legge til at han tidlegare var ‘ram’ på å bite i kleda våre og dra - det har betra set ENORMT - så me har god tru 😊
    • Kom hjem fra jobb idag. Men fikk ikke være hjemme lenge før det var rett ut igjen. Pelsklumpen fant en pakke oreo som han jafset i seg. Pakken lå (trodde jeg) utfor rekkevidde og den har ligget der i en uke. Men idag. Når jeg er sliten etter all gåingen på jobb. DA skal han finne den. Slik at det ble en tur til veterinæren og noe brekkmiddel. Han var slapp et par timer men han har drukket og spist nå. Så alt i alt er almenntilstanden bra igjen. Gud, for en mandag😂 
  • Nylig opprettede emner

×