Gå til innhold
Hundesonen.no

Manglende kjemi?


Huldra

Recommended Posts

Nei, ikke "føler-føler" sånn vi mennesker gjør, tror jeg. Men selv om hunder er enkle sjeler, så er de ikke SÅ enkle allikevel? Det går vel mer på at de leser kroppsspråk, og at du kanskje ubevisst er litt avventende? Man kan ikke lure hunder til å tro at man f.eks ikke er sinna når man er sinna, så hvorfor skulle den tro at du "liker" den om du faktisk ikke liker den?

Ang denne nussinga, så må det nok være et "ærlig" forsøk liksom, ikke "pliktsussing". Som Jeanette skriver, om du skal rette opp dette, så må du nok gå inn for det med hele sjela og mene det. All aktivitet dere gjør "sammen", vil jo knytte dere mer til hverandre. Du trenger jo ikke nødvendigvis å fjerne Tulla av den grunn, bare avvise henne litt i en periode? Også kanskje huske på at Aynï er Aynï, ikke Tulla eller moren sin? Du føler deg kanskje avvist eller "lurt" fordi du forventer noe annet av henne, at hun skal være mer "springer-aktig", eller i det minste sånn som moren sin?

Jeg forventer ikke hun skal være noen Tulla, men mulig jeg forventer at hun skal være mer som moren sin. Årsaken er enkel, og jeg skrev litt om det i startinnlegget, men det kom kanskje ikke så tydelig frem: Aynï ER prikk lik moren sin i oppførsel, mot andre. Men ikke mot meg. Oppdretteren har aldri fått et avkom noensinne som har så til de grader vært så lik moren. Ja, det var moren jeg falt for, og jeg vet jeg ikke kjøpte henne, men jeg tenkte at hadde jeg bare fått litt av moren i Aynï, ville jeg vært fornøyd. Jeg har fått mye mer enn bare litt, men hun er bare ikke slik mot meg.. Så jo, jeg savner at hun ikke er mer som moren sin mot meg, siden hun er sånn med alle andre, og det er vel kanskje litt av kjernen i "problemet". Ikke at hun ikke er som moren, men at hun er annerledes mot meg enn mot andre. Og denne "annerledesheten" er altså morens trekk, i stor grad. Ble det forståelig, eller ble alt bare surr? :)

Du har nok rett i at jeg må være ærlig, gå inn for det med hele meg og ikke "pliktnusse". De er jo noen råtasser på kroppsspråk, disse hundene, så hun gjennomskuer meg nok antageligvis. Kanskje er det ganske enkelt derfor hun er slik hun er..?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 57
  • Created
  • Siste svar
Jo, tanken har slått meg. Vet ikke om noen vil ha henne på fôr, fordi da blir de jo nødt å levere henne fra seg etterpå, og det tviler jeg sterkt på at de vil..! :)

Uansett, både fôr og omplassering er ekstreme løsninger, og jeg vil helst prøve andre ting før jeg går til det skrittet. Men det hadde vært interessant og sett om hun ville "gått lei" av de hun evt var på fôr til, og om hun evt ville blitt mer knyttet til meg når hun kom hjem. Jeg merker jo at hun er mer ivrig på kontakt med meg når hun har vært borte fra meg, men det er jo begrenset hvor lenge hun kanskje bør være borte fra meg hvis jeg har tenkt å ta henne tilbake. Selv om hun takler det, er det jo ikke en ideel situasjon å bytte hjem så ofte.

det kan jo hende du er 'det faste hjemmet hennes' du er liksom ikke noe spenndene, men en trygg plass å komme hjem til.

Du sier hun er veldig glad i å møt ny/andre folk, men hva syns hun om enn nær venn av deg som du ser ofte å regelmessig da (som hun å ser)? Er den personen like intressan vær gang dere møtes, eller oppfører hun seg som hun gjør til deg til den personen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

det kan jo hende du er 'det faste hjemmet hennes' du er liksom ikke noe spenndene, men en trygg plass å komme hjem til.

Du sier hun er veldig glad i å møt ny/andre folk, men hva syns hun om enn nær venn av deg som du ser ofte å regelmessig da (som hun å ser)? Er den personen like intressan vær gang dere møtes, eller oppfører hun seg som hun gjør til deg til den personen?

:) Hun elsker Line! :rolleyes: Hver gang de møtes, og uansett når Line snakker til henne, om vi har vært sammen lenge den gangen, eller om vi nettopp har møttes. Senest i dag la vi merke til det, og snakket om det..

Altså, jeg kan si det slik: det er okei at hundene mine hilser på andre folk og er blide og glade for det. Men i motsetning til Tulla, som også hilser minst like ivrig på meg, så gjør ikke Aynï det. Man skulle tro at den gleden de viste når de møtte nye/kjente folk, ville vært noe lignende de viser meg når jeg kommer hjem. Det stemmer i høyeste grad for Tulla, men ikke for Aynï. Aynï viser ingen glede når hun møter meg igjen, bortsett fra hvis hun har vært borte lenge fra meg (flere dager).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg prata med sjefen min, Stig, i dag. Og han ser meg og Roya hver dag, alene, sammen med andre osv. Og han mener at det er litt at hun 'tar meg for gitt', fordi jeg er jo her hele tiden, er med henne hver dag, uansett. Hun blir fryktelig glad for å se Anne, den andre sjefen min, selv om hun ser henne hver dag, men hun bor jo ikke sammen med henne. Han hadde derimot ikke noen gode råd å komme med for å bli kvitt det, mente kanskje hun kom til å vokse det av seg.

Jeg skal nå iallefall prøve en stund til, gir ikke opp så lett, så begynner vi på kurs på mandag som kommer, og får se hva vi får høre da. Ellers så har jeg jo prøvd hardt å trene inn 'Nei', men det har hun aldri reagert noe særlig på fra meg, hvis ikke jeg har hatt et veldig truende kroppsspråk i tillegg.

Huldra, du får ha lykke til med Aynï, så skal jeg prøve hardt med Roya, og så får vi håpe det går bra for oss begge. Kommer til å følge med på tråden. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forventer ikke hun skal være noen Tulla, men mulig jeg forventer at hun skal være mer som moren sin. Årsaken er enkel, og jeg skrev litt om det i startinnlegget, men det kom kanskje ikke så tydelig frem: Aynï ER prikk lik moren sin i oppførsel, mot andre. Men ikke mot meg. Oppdretteren har aldri fått et avkom noensinne som har så til de grader vært så lik moren. Ja, det var moren jeg falt for, og jeg vet jeg ikke kjøpte henne, men jeg tenkte at hadde jeg bare fått litt av moren i Aynï, ville jeg vært fornøyd. Jeg har fått mye mer enn bare litt, men hun er bare ikke slik mot meg.. Så jo, jeg savner at hun ikke er mer som moren sin mot meg, siden hun er sånn med alle andre, og det er vel kanskje litt av kjernen i "problemet". Ikke at hun ikke er som moren, men at hun er annerledes mot meg enn mot andre. Og denne "annerledesheten" er altså morens trekk, i stor grad. Ble det forståelig, eller ble alt bare surr? :P

Du har nok rett i at jeg må være ærlig, gå inn for det med hele meg og ikke "pliktnusse". De er jo noen råtasser på kroppsspråk, disse hundene, så hun gjennomskuer meg nok antageligvis. Kanskje er det ganske enkelt derfor hun er slik hun er..?

Forstår jeg deg rett om moren til Aynï er sånn mot sin eier som Aynï er mot deg? Eller er det ikke det du mente med "anderledesheten" som var morens trekk?

For meg så høres det litt ut som "minstemann-syndromet". Man ser det ofte hos folk som har konkurrert på høyt nivå med en hund før, og når de da får valp igjen så klarer de ikke helt å begynne på scratch og forventer ofte mer av sine unghunder enn de har forutsetning for å kunne, om du skjønner hva jeg mener? Man har det travelt, man sammenligner med forrige hund - dette gjorde den hunden slik, og den hunden gjorde det sånn, når h*n var på den alderen så var den så å si startklar osv. Så selv om unghunden er flink og lærer fort, så blir den liksom aldri "flink nok", fordi forrige hund var flinkere (noe som ikke nødvendigvis alltid stemmer, man har lett for å glemme at ikke alt gikk på skinner med gamlehunden når den var unghund heller, når bikkja har vært voksen og veloppdragen og rutinert i noen år).

Det kan overføres til din situasjon, du falt vel først og fremst for moren til Aynï, var det ikke henne som var grunnen til at du i det hele tatt vurderte cairn? Og siden hun er så lik moren sin som hun er, så forventer du kanskje at hun er MER som moren sin? Nettopp fordi hun er mer lik moren sin enn du egentlig kunne håpe på? Hadde hun vært totalt ulik moren sin, så ville du kanskje ikke tenkt sånn på den dårlige kjemien mellom dere som du gjør?

Jeg vet ikke jeg. Til tross for at hunder er enkle sjeler, og mennesker vissnok skal være intelligente, så er hund/eier-forhold en kompleks smørje av ikke alltid så fornuftbaserte følelser.. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forstår jeg deg rett om moren til Aynï er sånn mot sin eier som Aynï er mot deg? Eller er det ikke det du mente med "anderledesheten" som var morens trekk?

Huff, jeg var ganske sikker på at jeg forklarte dårlig, og nå får jeg det bekreftet.. :P For å gjøre det så enkelt som jeg klarer å forklare det: Moren til Aynï (Vera) er glad og blid hele tiden mot alle. Aynï er veldig lik moren sin, og Aynï er også glad og blid hele tiden, bortsett fra når hun er med meg.

For meg så høres det litt ut som "minstemann-syndromet". Man ser det ofte hos folk som har konkurrert på høyt nivå med en hund før, og når de da får valp igjen så klarer de ikke helt å begynne på scratch og forventer ofte mer av sine unghunder enn de har forutsetning for å kunne, om du skjønner hva jeg mener? Man har det travelt, man sammenligner med forrige hund - dette gjorde den hunden slik, og den hunden gjorde det sånn, når h*n var på den alderen så var den så å si startklar osv. Så selv om unghunden er flink og lærer fort, så blir den liksom aldri "flink nok", fordi forrige hund var flinkere (noe som ikke nødvendigvis alltid stemmer, man har lett for å glemme at ikke alt gikk på skinner med gamlehunden når den var unghund heller, når bikkja har vært voksen og veloppdragen og rutinert i noen år).

Det kan overføres til din situasjon, du falt vel først og fremst for moren til Aynï, var det ikke henne som var grunnen til at du i det hele tatt vurderte cairn? Og siden hun er så lik moren sin som hun er, så forventer du kanskje at hun er MER som moren sin? Nettopp fordi hun er mer lik moren sin enn du egentlig kunne håpe på? Hadde hun vært totalt ulik moren sin, så ville du kanskje ikke tenkt sånn på den dårlige kjemien mellom dere som du gjør?

Jeg vet ikke jeg. Til tross for at hunder er enkle sjeler, og mennesker vissnok skal være intelligente, så er hund/eier-forhold en kompleks smørje av ikke alltid så fornuftbaserte følelser.. :D

Ja, godt mulig det er et minstemann-syndrom, eller i alle fall at syndromet kommer i tillegg til en eller flere ting. Det trenger jo ikke å være så enkelt som bare en ting (det er det vel sjelden), og da blir situasjonen ofte litt kompleks. Da blir det vanskelig å vite hva man skal gjøre, fordi man kan se ting på forskjellige måter, og de forskjellige måtene krever at man endrer på ting på forskjellig vis.

Men som jeg prøvde å forklare over her; Aynï ER lik moren sin - hun er det bare ikke med meg. Men denne måten å beskrive hvordan hun er på, er bare en beskrivelse, og jeg synes ikke nødvendigvis det er noe problem hun ikke er som moren sin - jeg vil bare at hun skal vise like mye glede mot meg som mot andre innimellom. Og det er muligens noe av denne måten å være på som jeg tolker som hengivenhet (kall det hva du vil), men denne "måten å være på" kunne liksågodt vært noe annet som ikke var likt moren hennes. (Æsj, det er nå jeg begynner å ro meg inn i ting jeg ikke får til å forklare igjen..)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, jeg var ganske sikker på at jeg forklarte dårlig, og nå får jeg det bekreftet.. :D For å gjøre det så enkelt som jeg klarer å forklare det: Moren til Aynï (Vera) er glad og blid hele tiden mot alle. Aynï er veldig lik moren sin, og Aynï er også glad og blid hele tiden, bortsett fra når hun er med meg.

Ja, godt mulig det er et minstemann-syndrom, eller i alle fall at syndromet kommer i tillegg til en eller flere ting. Det trenger jo ikke å være så enkelt som bare en ting (det er det vel sjelden), og da blir situasjonen ofte litt kompleks. Da blir det vanskelig å vite hva man skal gjøre, fordi man kan se ting på forskjellige måter, og de forskjellige måtene krever at man endrer på ting på forskjellig vis.

Men som jeg prøvde å forklare over her; Aynï ER lik moren sin - hun er det bare ikke med meg. Men denne måten å beskrive hvordan hun er på, er bare en beskrivelse, og jeg synes ikke nødvendigvis det er noe problem hun ikke er som moren sin - jeg vil bare at hun skal vise like mye glede mot meg som mot andre innimellom. Og det er muligens noe av denne måten å være på som jeg tolker som hengivenhet (kall det hva du vil), men denne "måten å være på" kunne liksågodt vært noe annet som ikke var likt moren hennes. (Æsj, det er nå jeg begynner å ro meg inn i ting jeg ikke får til å forklare igjen..)

Jo, da skjønner jeg hva du mener. Hun er lik moren sin på "alle" måter, bortsett fra at hun ikke er like hengiven mot deg som hun og moren er mot alle?

Løsningen er enkel, men vanskelig, jeg tror du prøver for hardt, men allikevel er "avventende"? Ikke anstreng deg sånn "til vanlig", men ha alenetid med henne, og den alenetiden skal bety noe, liksom. Jobb med noe, ikke vær "gratis", men belønn med hele deg og vær helhjerta. Forklarer jeg dårlig nå?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jo, da skjønner jeg hva du mener. Hun er lik moren sin på "alle" måter, bortsett fra at hun ikke er like hengiven mot deg som hun og moren er mot alle?

Løsningen er enkel, men vanskelig, jeg tror du prøver for hardt, men allikevel er "avventende"? Ikke anstreng deg sånn "til vanlig", men ha alenetid med henne, og den alenetiden skal bety noe, liksom. Jobb med noe, ikke vær "gratis", men belønn med hele deg og vær helhjerta. Forklarer jeg dårlig nå?

Der har du det, ja! :D Puh, var fryktelig vanskelig å forklare for meg, atte.. :P

Så da foreslår du alenetid med henne, ikke overse og drite i henne, men bruke tid på henne alene. Virkelig mene det med hele meg.. Jepp, jeg føler også det er mer riktig enn å overse henne (enda mer).

Kan gjerne prøve på det, og legge sjela i det, men å "bruke hele meg" å belønne med har jeg prøvd, og hun står bare og ser dumt på meg. Jeg har vært klovn for henne, men neimen om det er noe kult.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan gjerne prøve på det, og legge sjela i det, men å "bruke hele meg" å belønne med har jeg prøvd, og hun står bare og ser dumt på meg. Jeg har vært klovn for henne, men neimen om det er noe kult.

Vel, om hun ikke syns det er kult, så vil det jo neppe virke. Du må jo finne noe hun vil ha.. Og den klovninga - da prøver man kanskje for hardt igjen? Bare for å være vanskelig.. hehe

Jeg hadde noe av det samme problemet med Gubbelille, han var en husky, og syns at sånn direkte kontakt med folk var unødvendig. Han var ikke redd folk eller noe, han bare var ikke interessert i det hele tatt. Når jeg lekte klovn, så han på meg som om det feilte meg noe skikkelig alvorlig galt noe, han syns ikke det var noe morsomt i det hele tatt, bare rart *flir*

Med han så måtte jeg lære han at jeg var kul (det var vel forsåvidt det jeg gjorde med Emma og). Det skjedde ikke noe morsomt, så sant det ikke var med meg. Om han ikke ville jobbe med meg, vel - da kunne han bare stå der og kjede seg rett og slett. Kontakt med meg, og det å jobbe med meg, det ga han belønning - han slapp å kjede seg og han fikk pølsebiter for å slippe å kjede seg, liksom.

Poenget er at de skal jobbe for å oppnå noe (som TonjeM skreiv så fint om). Det er ingenting i livet som er gratis, og skal man ha det morsomt og få belønning, så må man gjøre seg fortjent til det. Det blir nesten som bortskjemte drittunger som får alt de peker på uten å gjøre noen gjengjeld, de er mye mindre takknemlig enn f.eks en unge som må hjelpe til hjemme og være flink på skolen for å få noe de ønsker seg. Får man ting hele tiden, så betyr det ikke noe, men må man jobbe for det, så verdsetter man det på en annen måte.

Du skal ikke være tilgjengelig hele tiden, men NÅR du er tilgjengelig, så er du tilgjengelig. Om det skal ha full effekt (og ja, det kan nok virke litt slemt, men det pleier ikke å være nødvendig i en lengre periode), så burde hun ikke ha det moro med noen andre heller. Ikke la henne leke og herje med Tulla, ikke la andre degge og kose med henne, det er du som gir henne godbiter og forer og lufter. DU er hennes eneste kilde til all moro i verden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alt det 2ne sier høres veldig fornuftig ut i mine ører.

Og anbefaler deg å prøve klikkertrening, Huldra! I dag klarte jeg og Roya å klikke oss fram til å lukke en skuff!

Fant fram noe pølsebiter(som helt sikkert tar drepen på bikkja, se fôr-trådene), noe leverpostei, tørket lever, litt tørrfôr og noe ostebiter, blanda sammen alt sammen(herlig mix, fin og klissen på fingrene), tok med klikkeren, targetstick(som forøvrig egentlig er en katteleke) og satte oss på badet(for der har jeg kommode med lette skuffer).

Klikka først fram berøring på targetsticken, det gikk enkelt, og hun elsker jo å dytte i ting med snuten, og så berøring på skuff med targetstick, og så med litt plunder, berøring på skuff uten targetstick. Tok ikke lang tid, og må si jeg synes det var kjempemorsomt, for Roya tok det virkelig, også merka hun jo at jeg synes det var morro da. Tror det er den beste stunden jeg har hatt med bikkja i løpet av denne uka iallefall! Hun var helt med! :whistle: Så tok det to klikk, så hadde hun skjønt at hun måtte bevege skuffen for å få klikk, og så ga vi oss når hun lukka skuffen på tre dytt. :P

Fatter ikke at jeg ikke har prøvd på det der før, når jeg vet at hun liker å dytte snuten borti alt mulig. Er jo en grunn til at jeg må holde henne unna lillpusen, hun dytter så hardt i ham. :P

Og så fikk hun en session med bare meg, og der hun måtte gjøre noe for å få oppmerksomhet fra meg, uten påvirkning(oppmerksomhet) fra min side for å gjøre det(i motsetning til vanlig trening der du ber om noe først(gir oppmerksomhet), så belønner, i stedet for å la hunden tilby atferd for så å belønnes). Så det blir jo riktig trening i forhold til å la hunden jobbe for å få oppmerksomhet og belønning også. :P

Nå har jeg sikkert gjentatt meg selv fjorten ganger, men det får bare være, jeg synes det var så morro! :P

Lykke til med Aynï! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alt det 2ne sier høres veldig fornuftig ut i mine ører.

Og anbefaler deg å prøve klikkertrening, Huldra! I dag klarte jeg og Roya å klikke oss fram til å lukke en skuff!

Fant fram noe pølsebiter(som helt sikkert tar drepen på bikkja, se fôr-trådene), noe leverpostei, tørket lever, litt tørrfôr og noe ostebiter, blanda sammen alt sammen(herlig mix, fin og klissen på fingrene), tok med klikkeren, targetstick(som forøvrig egentlig er en katteleke) og satte oss på badet(for der har jeg kommode med lette skuffer).

Klikka først fram berøring på targetsticken, det gikk enkelt, og hun elsker jo å dytte i ting med snuten, og så berøring på skuff med targetstick, og så med litt plunder, berøring på skuff uten targetstick. Tok ikke lang tid, og må si jeg synes det var kjempemorsomt, for Roya tok det virkelig, også merka hun jo at jeg synes det var morro da. Tror det er den beste stunden jeg har hatt med bikkja i løpet av denne uka iallefall! Hun var helt med! :P Så tok det to klikk, så hadde hun skjønt at hun måtte bevege skuffen for å få klikk, og så ga vi oss når hun lukka skuffen på tre dytt. :P

Fatter ikke at jeg ikke har prøvd på det der før, når jeg vet at hun liker å dytte snuten borti alt mulig. Er jo en grunn til at jeg må holde henne unna lillpusen, hun dytter så hardt i ham. :P

Og så fikk hun en session med bare meg, og der hun måtte gjøre noe for å få oppmerksomhet fra meg, uten påvirkning(oppmerksomhet) fra min side for å gjøre det(i motsetning til vanlig trening der du ber om noe først(gir oppmerksomhet), så belønner, i stedet for å la hunden tilby atferd for så å belønnes). Så det blir jo riktig trening i forhold til å la hunden jobbe for å få oppmerksomhet og belønning også. :P

Nå har jeg sikkert gjentatt meg selv fjorten ganger, men det får bare være, jeg synes det var så morro! :P

Lykke til med Aynï! :P

Wops, jeg dobbeltklikket når jeg la inn. :P

Haha, lett å dobbelklikke når det har klikket for deg..! :P

Klikkertrening er jo ikke ukjent for meg, jeg har bare ikke trent noe særlig med Aynï, rett og slett. Jeg har vel stort sett kun trent agility, og innkalling.

Jeg gikk meg faktisk en tur med Aynï i kveld, bare henne og meg. Klikket for kontakt, og etterhvert gikk hun da der og bare kikket på meg nesten hele tiden. Etterhvert ble det jo litt vel mye av det gode, så da begynte jeg å klikke for sitt (som hun har begynt å tilby). Begynte også å legge kommando på sitt, så nå sitter det snart, haha. Neida, hun er ikke så flink enda. Men hun er generelt ikke trent i vanlig lydighetsting, kun agility - grunntrening.

Hadde henne med på agilitytrening også tidligere på kvelden, og da var hun faktisk interessert i leverposteien min! Ble med at jeg klikket for kontakt der også, og for at hun kom mot meg. Faktisk logret hun til meg, og hadde halen oppe store deler av tiden også. :shocked: Har aldri fått så mye kontakt med henne (der) før, så jeg må vel innrømme at jeg ble veldig overrasket. Hun har også virket mer interessert i mat i det siste, så kanskje dette med maten kun er/var en greie i denne unghundperioden? Tulla var også sånn på denne alderen; hun skulle ikke ha noe særlig med mat, men godis var derimot ganske snask.

I natt er planen å ha henne i sengen (typen er borte, så da er sånt lov), mens Tulla må sove på stuen stakkars.. :whistle:

Men 2ne: jeg tror det blir uhyre vanskelig å ikke la Tulla og Aynï "herje". Jeg aner ikke hva de driver med når jeg ikke er der, men skal jeg skille de da, for sikkerhets skyld? Jeg må vel også sette opp noen sperrer i huset rundt omkring, sånn at jeg kan skille de hvis de begynner å tygge på hverandre (noe som skjer minst 27 ganger om dagen). Da er det mye enklere å begrense hennes morro med andre folk og hunder..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så bra! :whistle: Ja, kan nok hende den spisingen er litt sånn ungdomsgreie, og kanskje litt sånn 'ungdomsopprør', jeg skal ikke spise fordi jeg vet at du venter det, eller noe sånt. Roya var jo som jeg sa litt sånn en god stund, heldigvis ble det brått slutt når katten kom i hus.

Får ha lykke til videre da! Så skal jeg klikke meg selv i vei, før det klikker helt for meg av overtrøtthet og klikkerlykke og kattepuser og sprekk i røykestoppen. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror de slutter å spise i unghundalderen fordi de ikke vokser så mye som de gjorde da de var valper. Men spise må da jo etterhvert, og så blir de mer modne og vips er mat godt igjen.. Synes det er mange som "klager" over at hunden ikke spiser når den er mellom 6 mnd og ett år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror de slutter å spise i unghundalderen fordi de ikke vokser så mye som de gjorde da de var valper. Men spise må da jo etterhvert, og så blir de mer modne og vips er mat godt igjen.. Synes det er mange som "klager" over at hunden ikke spiser når den er mellom 6 mnd og ett år.

My var sånn hun også, men nå er hun 9mnd og spiser som en hest igjen. Hun er alltid på utkikk etter mat faktisk :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men 2ne: jeg tror det blir uhyre vanskelig å ikke la Tulla og Aynï "herje". Jeg aner ikke hva de driver med når jeg ikke er der, men skal jeg skille de da, for sikkerhets skyld? Jeg må vel også sette opp noen sperrer i huset rundt omkring, sånn at jeg kan skille de hvis de begynner å tygge på hverandre (noe som skjer minst 27 ganger om dagen). Da er det mye enklere å begrense hennes morro med andre folk og hunder..

hehe - Egentlig så er det ganske ironisk at det er meg du spør, jeg er ikke så god på sånn type "oppdragelse" sjøl, og har fått beskjed på minst to hunder at jeg må slutte å være så innmari "billig". Men altså, JEG ville vel neppe gjort noe med hva de har mulighet til å gjøre når de to er alene (jeg er langt mer bløthjerta enn jeg virker som), da bør de i det minste få selskap av hverandre. Men å sperre de litt fra hverandre i hverdagen når du er der, er nok lurt.

Ser allerede nå med Nora og Dina at jeg må gå inn og anstrenge meg mer for å få Nora interessert i meg enn i Dina. Med Dina så er ikke det et problem, hun foretrekker meg fremfor både hunder og folk som regel, men hun er tydeligvis en morsom leketante (antageligvis fordi hun ikke er like billig, det skjer bare nå og da at hun nedlater seg til å leke med sine undersåtter, og da er det stort sett dominans hun leker inn - og der er hun flink. Hunder som vokser opp med Dina i sin omgangskrets, tror hun er O'stor Dronning stort sett, til tross for at hun egentlig er en diger wannabe). Emma var veldig mye mer opptatt av å leke med Dina enn med meg, og som nevnt, jeg ser jeg må begynne å jobbe inn at jeg er kulest med Nora alt nå for å ikke få den samme greia. Det er greit at de leker med hverandre, så lenge jeg er kulere enn det, liksom.

Det er ulempen med å ha to hunder, at man må konkurrere med den andre hunden om å være kul. Fordelen med å ha to hunder, er at man kan bruke konkurransen dem i mellom om å bli "den kuleste av de kule". Jeg har grind inn til gangen, og når vi trener i stua, så må den hunden som ikke trenes stå i gangen og se på. Det er effektivt det! Nora kan ikke fordra å være den som må stå i gangen (og som den vokale hunden hun er, så prater hun høyt om det :rolleyes: ), og Dina, som egentlig er en laidback frøken som ikke syns det behøver å være nødvendig å anstrenge seg aller mest for å få godbiter (egentlig syns hun at vi burde være fornøyd med at hun er vakker og sjarmerende *flir*), jobber mer intenst når det blir hennes tur.

Det blir litt av den samme greia - det er kjedelig å stå i gangen, man får ingen godbiter når man står der, og man står der alene mens "resten av flokken" har det morsomt sammen. Egentlig ganske slemt, men som sagt, veldig effektivt.

Men dette fordrer jo litt at hunden VIL jobbe med deg, Gubbelille (huskyen) ga blanke når jeg trente Herverket. Godbiter var ikke SÅ viktig, så han var det ikke nødvendig å sperre bort, han kunne ligge i sofaen og se på at Hero fikk trene han (nå skal det nevnes at han var 11 år når Hero kom, det er jo en faktor det og, med en hund som i utgangspunktet aldri var så førerorientert som disse fårehundene er). Så du må nok starte der, lære Aynï at det er kult å jobbe med deg.. Det ser jo ut til at hun hadde det morsomt i går, så da er du nok på rett vei? :whistle:

Ang. dette med spising, så er det nok ikke unaturlig at pubertetslus "glemmer" at de er glade i mat i en periode. Ikke bare trenger de mindre mat, men det skjer mye både med kropp og hode i denne perioden. Det vil jo gå over når hormonene stabiliserer seg, vil jeg tro :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Til trådstarter..

Har ikke noe direkte råd til deg, men vil bare fortelle deg en liten historie.

Jeg har en hund, en Flat på 9 år, som jeg aldri har hatt kjemi med. Han har kronisk vært mer fascinert av andre enn av meg rett og slett. På tur går han til alle andres lommer for å snuse etter godbiter når han kommer på innkalling, selv om det er JEG som kaller på ham. Han har, fra han var 8 uker, vært en stripeis av en hund, og jeg har sikkert møtt denne striheten på feil måte : jeg har gått inn med lederskap. Ingen i hele verden kan irritere meg slik som denne hunden kan. Og jo mer jeg legger på krav, jo striere blir denne h**** hunden :) Da han var 5 år, så bestemte jeg meg for å gi denne "drittbikkja" en siste sjans. I stedet for å kreve at han så på meg som sjef, så la jeg om stilen, og bare var klovn. Ja, det er jo hunden som har makten da, men jeg tenkte å prøve å spille på lag med hunden - og det funket det..:icon_confused: Vi fikk et bedre forhold jeg og hunden, selv om ikke dette skulle så mye til da.

Men det jeg sitter igjen med, er en erfaring som sier at hvis jeg får en hund/valp, som jeg ikke har kjemi med en gang i framtiden, så skal denne tilbake til oppdretter sporens strek. Flat'en kunne hatt det mye bedre enn det han har hos meg. Han får dekket sine fysiske behov her selvfølgelig, han blir likegodt tatt vare på som "lille" Gråmann på 2 år, men han lever jo med et menneske som ikke klarer å elske den hunden for hva han er. For han ER en fantastisk hund, han er snill som dagen er kang, og har aldri i sitt liv gjort noen noe vondt - aldri !

Disse 9 årene som jeg har hatt denne hunden, har jo utviklet meg som menneske og som hundefører, han har lært meg en masse. Og som enkelte har sagt "på fleip" : Kanskje du ikke liker denne hunden fordi han er like sta og egen som deg selv ?? :yes:

Lykke til uansett hva du gjør ift hunden din. Du kan jo prøve en stund til, du har fått mange gode råd i denne tråden synes jeg. Prøv litt å se, hvis ikke så er det nok noen derute som kan elske hunden din for det den er, selv om ikke akkurat du kan det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aynï er snart 8 mnd, og hun har vært sånn fra hun var ca 5 mnd. Før det var hun "normal"; dvs spiste med godt mot, og oppførte seg mot meg slik hun nå oppfører seg mot andre.

Ser ut som du har faatt gode tips. Husker da Abby ble 5 mnd. da ble jeg luft en periode, hun gadd ikke komme naar jeg prata til henne, kunne godt finne paa aa gaa seg en tur eller legge seg langt unna meg. Utrolig irriterende. Jeg tok den slemme fremgangsmaaten der, og ignorerte henne totalt i et doegn eller saa. Hun fikk mat og luftings, og det var det. Jeg var der alltid, men kom hun for aa ta kontakt saa fikk hun nada respons. Det tok vel omtrent 3 dager med minimalt med respons fra meg foer hun innsaa at "Hey! Jeg maa faktisk foelge med her" og da loesna det for oss.

Haaper virkelig du finner en loesning paa det, for det hoeres virkelig ikke moro ut.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, så kom løpetiden, i går. Helt snikende og rar, og vips var lille Aynï "voksen". Kanskje er det denne som har gjort henne litt rar i det siste? Pubertet og hormoner og det som verre er (hvis det fins noe verre da?). Man kan jo i alle fall alltids håpe. :lol:

Jeg har uansett merket at hun er blitt mer kontaktsøkende nå, kommer og skal ha mer kos, oppmerksomhet. I helgen har hun måttet kjempe om oppmerksomheten min med flere andre hunder, og hun har opplevd at hunder har ville hatt meg for seg selv. Kanskje har hun skjønt at de verdsetter kontakt med meg, når hun ser at de tar kontakt med meg, hopper opp og er glade for å se meg?

Men "prosjektet" pågår fremdeles; mer trening, mer kvalitetstid bare oss to, og mer "jobb" for goder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så bra da, da går det fremover :P Ser du litt lysere på ting nå da?

Joda, ser litt lysere på det, men jeg er forberedt på et tilbakefall.. :P

Men i dag var hun helt rar; jeg stod og delte opp godis som jeg skulle ha med på tur med bare henne, og hun var helt med! Hun stod og tigde (noe hun aldri gjør), og virket i det hele tatt veldig lysten å få ut på tur med meg (noe hun aldri er, tvert imot). Flere ganger har hun også kommet og hoppet opp på meg, eller stilt seg foran meg og logret, og det er jo like rørende hver gang. Nå driter jeg i om jeg forsterker det, og kommer til å ende opp med en masete innpåsliten hund! Hun får komme og mase på meg så mye hun vil! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tispa til eksen ble veldig kontaktsøkende og kjælen før og under løpetid, men håper det er noe som varer. :P

Uff, ikke kom og være gledesdreper, da! :PSelvsagt skal det vare! Og det er ikke tilfeldig at hun i det siste har kommet og ville ligge tett inntil meg.. :closedeyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå driter jeg i om jeg forsterker det, og kommer til å ende opp med en masete innpåsliten hund! Hun får komme og mase på meg så mye hun vil!

Med utgangspunkt i Huldra sin konklusjon, hiver jeg meg (noe i enden, men..)på tråden - som sannelig har fått meg til å reflektere.

Først fikk jeg litt hakeslepp, fordi lignende opplevelser egen hund, ikke hadde fått meg til å tenke i de baner, - manglende kjemi.

Men bare at "OK, her har vi en rase/ hund som lever etter prinsippet "det er lov å prøve seg":- får jeg ikke vilja mi med matmor, så prøver jeg meg på andre. You never know hva som kan dukke opp av tomsinger som ikke har hørt om hverken NILIF, enn si vanlig dressur/hundeskikk og som kan lokkes med på ablegøyer og "tøys" når JEG vil.

Da bikkja mi ble slik som Huldras, så jeg det helt enkelt som et resultat av konsekvent NILIF over en periode. En slags baksmell, når det gjelder en hund som - også superkonsekvent og supersta - prøvde å utfolde også sine initiativ og påhitt.

Stengte alle "kraner - som "teorien påbyr" - men denne jenta her lot seg ikke kjede eller matte ut - jeg var ute - gitt opp, -helt klart

Tvert i mot begynte hun å prøve seg på å dra i gang saker og ting med alle nye som kom i hennes vei, og dessuten tydelig at hun visste at dette var uønsket fra min side. Stjal seg til det - holdt f.eks øye med meg som når en uskikkelig småunge sjekker om mamma ser at jeg slikker krem av kaka - fortet seg på plassen sin om jeg reiste meg for å stoppe henne - slikt noe. Dessuten hadde hun superhukommelse for hvem det hadde nytta å lokke med på "uskikkeligheter"/moro før og hvem ikke. Så det gjaldt ikke bare meg det gjaldt - å bli oversett.

Lederskap/hvem er sjefen? - jo - ja - men vi var jo ikke i krig heller.

Tvert i mot, her var jo nettopp det hundedyret jeg hadde ønsket meg - det som aldri kommer til å gå i ett med tapetet.

Dermed endte jeg opp som deg, "Huldra" og "tyson": "drit i NILIF", stol på bikkja og ha det gøy.

Det funker faktisk. Hun er lydig nok likevel. "NOK" betyr fremdeles "NOK" - f.eks når leken er slutt, selvom det var hun som tok initiativet. Det går også an å takke nei til invitasjonene man får - bare ikke være så innmari superkonsekvent avvisende.

Innspill og forhandlinger pågår - fra begge sider. Krevende? - ja, men et særdeles fasinerende hundehold. Helt ulikt de BC-hundeholdene jeg ellers har hatt opp igjennom.

Man kommer aldri til å fremstå som supertreneren, og bikkja aldri som super førerorientert/superlydig. En hund som ligger prydelig på henvist plass og bare venter på eierens minste og neste vink? - nei aldri - og takk for det.

Kjemi? Tilknytning begge veier er det derimot ingen ting å si på - vi har følt hverandre på tennene så og si, kjenner hverandres særegenheter etterhvert, der vi kompromisser oss gjennom "samlivet".

Etter innleggene i tråden å dømme, kan det virke som stikkordet er raser/hunder som har mye motor, mye hund, er lekne, initiativrike, i kombinasjon med å være virkelig skikkelige "stripeiser", egne - sta - selvrådige -selvstendige - viljesterke - "great stamina" - hva man nå velger å kalle det.

I stedet for å "ta til takke" med hva eieren byr på, stenger de like gjerne av - blir apatiske og /eller finner andre "beiter".

Det siste er det noe visst beundringsverdig i, noe som vekker respekt, noe rørende, - kan hende fordi det minner oss om bevisst og ukuelige livsgnist.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



×
×
  • Opprett ny...