Gå til innhold
Hundesonen.no

Ia

Medlemmer
  • Innholdsteller

    1,624
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Days Won

    6

Alt skrevet av Ia

  1. Marvin

    La oss gjøre det offisielt! Jeg blir valpeeier! Helt på ordentlig! Mange av dere har vært en del av oppkjøringen til det her. Skravling om Chihuahuaavl, scanning av DogWeb, roing av valpenerver, kjærlighet på EFIT og ikke minst "Kjæresten liker ikke hunder"-tråden. Og her er vi, altså. På søndag besøkte jeg kull og mor, i går bekreftet jeg at jeg ville ha ham, og i dag betalte jeg depositumet. Så, selv om det føles uvirkelig og skummelt, er det vel helt innafor å nå si at jeg får valpen min hjem om et par uker!! Marvin kom helt ut av det blå. Det var egentlig ingen ting som klaffet da jeg ble gjort bevisst på denne lille herremannen - jeg skulle bli samboer med en mann som ikke ville ha hund med det første, jeg skulle tilbringe hele "ferien" min med å spille teater oppe på fjellet i lite valpevennlige omgivelser, jeg visste ikke hvor mye penger eller hvor lang ferie man måtte ha for å være en god valpemamma. Men bildet av den lille, sorte valpen hadde prentet seg inn i hodet mitt. Helt siden Tinka døde har jeg scannet Facebook og hjemmesider og forumer og tittet på valpekull og planlagte valpekull, men jeg var innerst inne overbevist om at jeg ikke kom til å like noen annen hund på flere år - det har bare vært meningsløs drømming. Men det var noe med den lille. Så jeg sendte en mail til oppdretteren, hvor jeg var pinlig ærlig og kvalm om det å føle en "connection", og om hvor tullete overtroisk jeg ble da jeg møtte Tinka og bare visste at det var riktig selv om jeg var seksten år og alle omstendighetene sa at hund var en forferdelig dårlig idé. Tinka er jo det beste valget jeg har tatt hele mitt liv, og følelsen jeg hadde nå var noe av den samme. Hun svarte forståelsesfullt, langt og ganske vakkert, og etter det var dialogen gående. Jeg sa det ikke til noen, men da hun spurte om hun skulle holde han av til meg til jeg hadde møtt han og de andre hundene hennes sa jeg ja uten å blunke. De rundt meg hadde glemt bildet jeg hadde sendt dem litt sånn i forbifarten, tenkte at dette var det samme som finn-annonsene jeg har sendt dem av Phaléne etter Phaléne, men så var det jo ikke sånn. Jeg holdt det for meg selv en liten stund. Jeg ville kjenne ordentlig etter, og ikke lure meg selv inn i noe som var kompensasjon for sorgen over Tinkelink, eller bare en teit fantasi. Etter at valpen dukket opp har jeg egentlig hatt det ganske jæ*lig. Å ikke vite hva jeg skal gjøre, og å gå rundt med et så stort valg, rakk å tære skikkelig på psyken min. Jeg var redd for å skuffe kollegaer, redd for å gjøre noe skikkelig dumt uten å vite hva som var skikkelig dumt. Jeg følte meg som en dust som følte så mye rundt en valp jeg ikke hadde møtt. Jeg var så uendelig forvirret, enda magefølelsen min sa at jeg egentlig godt kunne sende den kjipe mailen til produsenten med en gang. Selv etter at alle rundt meg var inneforstått med og gira på at det kanskje ble valp istedenfor forestilling, syntes jeg det var vanskelig å måtte ta sånne store, voksne valg selv. Jeg er da bare 23, kan ikke noen bare komme inn og fikse det for meg! Så kom endelig dagen jeg skulle møte ham, som dere kan få vite alt om i verdens beste EFIT, og, nei, ja, altså. Jeg ante ikke hva jeg gikk til, altså. Har aldri møtt så små valper selv, og det at jeg ikke fikk møtt Tinka som valp var alltid et savn for meg, og jeg ble altså så overveldet. Vi kom kjørende ut til VERDENS vakreste småbruk. Der møtte vi først to nydelige og tillitsfulle hester, før vi ble møtt i hagen av to voksne Chihuahuaer. Jeg har stalket så mye i det siste at jeg visste med det samme hva de het og hvem de var, og at den ene var mammaen til Marvin. Det var ikke et bjeff på dem, og ingen hopping, bare glede og kjærlighet. Så møtte jeg oppdretter for første gang. Hun sa at valpene akkurat hadde sovnet, men at vi fikk gå inn og titte og håpe de våknet senere. Joda, alle valpene sov. Untatt en. Jeg kjente han igjen bakfra, så mye har jeg tenkt på han. Han strakk seg og ristet seg da han hørte noen komme inn. Så snudde han seg søvnig mot oss, og stavret mot meg med en hale som gikk i hundre. Hun sa at han nesten ikke hadde vært ute av kassen i dag, så det var bare å løfte han opp. Med skjelvende hender plukket jeg han opp og la han inntil brystet mitt. Mammaen la seg ved siden av meg, han la hodet rett på puppen min og døste av litt. Av og til strakk han det bitte lille hodet sitt opp mot meg og susset meg på haken eller leppene hvis jeg så ned, og så la han seg til igjen. Plutselig gikk halen, også sovnet han litt igjen. Og jeg satt nå der og gråt, da, haha. Jeg var helt slått ut av noe jeg beskriver som et motsatt angstanfall. Jeg ville bare aldri slippe han, jeg gruet meg til å dra fra han, og jeg satt og stirret på han og venninnen min, som sa rolig: "Ja, men da var det valget tatt, da!" Etter hvert kviknet han litt til. Vi godsnakket og tullet litt med han og moren, før jeg la han tilbake i valpekassen i frykt for å overdrive. Vi koste på han når han orket, og skravlet med oppdretter, og sånn var det bare. Enkelt og greit. Jeg trengte å se at moren og helsøsteren hans (født for et år siden) var herlige hunder jeg gjerne kunne eid, og å se at hun avler for helse og gemytt, ikke sitte-i-veske-evne. Jeg tenkte det var fornuftig å sove på det. Noe som resulterte i at jeg sov to timer den natten tross NULL søvn helgen i forkant. Og det var alt jeg trengte å vite og mer! Så jeg sendte mail til produsenten min, og så til oppdretter. Det var tidenes største lettelse, det føles så utrolig riktig, og hjertet mitt bare hamrer av glede! Når han endelig kommer hjem til meg har vi nesten fem uker sammen i fred og ro før hverdagen begynner, og det er den beste ferien jeg kunne ønsket meg. Dagen etter, altså i dag, betalte jeg depositumet. Så nå føler jeg at jeg kan lage tråd! Og da er det vel bare å la det synke inn! Jeg er nervøs, forfjamset, men absolutt aller mest glad! Her er Marvin! På dagen 5 uker: Jeg kan ikke tro at dette er på ordentlig. Jeg gleder meg SÅNN til å følge han fra baby til voksen, og gjennom livet. Jeg er forferdelig sentimental rundt dette, haha. Tinka var syk så lenge, og nå gleder jeg meg sånn til å trene igjen, leke igjen og lære sammen med hunden igjen. <3 Håper dere vil følge oss på reisen! Hvis noen er nysgjerrige på rasevalg, forresten, er det bare å sende PM. Har ikke så lyst til at denne tråden skal handle om det. Kanskje jeg legger ut et innlegg om det, men antageligvis ikke. Er så mange fordommer, og mange av dem er sanne, men vit at dette er et godt gjennomtenkt raseønske og at han ikke er kjøpt som pynt. Har vurdert Chi som rase i årevis, og skrekkhistoriene har liksom satt en stopper for tanken om det, men dette er hunder som avles frem med fokus på helse og gemytt, ikke championater og en rasestandard som blir mer og mer usunn (selv om de er innenfor standarden, altså!). På Marvin sitt kull er det 0.0% innavl, som er veldig uvanlig på Chihuahua, og jeg har ikke klart å finne et eneste faresignal verken på DogWeb eller hos alle valpekjøperne jeg har snakket med (jeg har stalket dem alle stakar, haha). Vet ikke hvorfor, men jeg føler sånn for å forsvare valget. Men dere kjenner meg jo, og vet at jeg ikke ville kjøpt hund for å ha den i vesken hele dens liv. OKEI! La oss begynne denne reisen, da, dere!
  2. Marvin

    Er ikke noe utpreget vintermenneske, kanskje det er derfor det passer meg så fint nå Å, fy! Kommer nok til å sette hjertet i halsen, ja. Har vært i et par situasjoner hvor jeg må bruke alt jeg har av viljestyrke for å ikke løfte han opp. Selv om hundene da har vært lagt unna og gjerne i treningssituasjon. Er ikke så lett! Men ja, små er bra! Jeg er jo nå på randen av å skaffe meg 10 små til og drive oppdrett så jeg kan ha minivalper rundt meg for alltid. Neida (joda), men en dag må jeg nok legge en tispe til i flokken. Er litt lei meg for at Tinka tilbragte dagene alene med meg, tror hun hadde likt å ha "småsøsken" om hun ikke hadde blitt syk. Så når Marvin er voksen, trygg og krever litt mindre oppmerksomhet tenker jeg at en liten Phaléne eller Chi-frøken er på sin plass. Men først skal han få alt han kan ønske seg en stund!
  3. Akkurat nå august 2018

    Sitter med sånne teite tårer i øynene etter å ha oppdatert Marvin-tråden. Trodde genuint at jeg aldri kunne bli glad i en hund igjen da Tinka døde - også kommer han her og bare graver seg inn i hjertet han også. Jeg skulle ikke ha hannhund, ikke ha røytehund, ikke ha hund før om noen år, har aldri likt B&T noe særlig og skulle alltid bare adoptere. Også sitter jeg her med en renraset og registrert black&tan Chihuahua-hannhund, og han er bare ALT jeg kan ønske meg. Så feil kan man ta, haha! For dere som hjalp meg i vinter da livet var litt håpløst (både med penger og jobb og syk hund): Takketakketakk! Nå har jeg samboer, valp og fast jobb ved siden av studiene. Merkelig hvordan livet fungerer noen ganger.
  4. Marvin

    Altså, jeg vil bare ha fler!! Du, det har ikke skjedd enda. Er jo båndtvang, og de få som går løs er for lydige for å komme løpende bort. Men jeg går stadig og er redd for at noen skal tro han er middag, så vi prøver å utsette det litt til! (Mamma fortalte forresten at det ligger en overraskelse til meg hos henne? Veldig spent!!) Åå, 9! Tenk at Marvin er 9 år en dag! Min forrige (Phaléne) var 9 da hun døde, da hadde jeg hatt henne i 6,5 år, og den tiden var lang. La oss håpe de blir gamle! Vi koser og nyter og leker og lærer! Altså, jeg har lyst på en ny en allerede. Blir nok to til slutt, om ikke Chi så en annen liten en. Jaa, det er det! Kjenner du til mamma?
  5. Marvin

    I dag er det en måned siden jeg hentet lille frosken! Jeg har ikke fått tatt fine ute-sitte-pent-bilder denne uka, men det overlever vi! Den siste uken har vi oppdaget noen nye greier. 1. Marvin ELSKER å bo i byen. Heldigvis, for nå har vi flyttet tilbake til Grünerløkka. Han har faktisk begynt å ville ut på tur, det er deilig! 2. Han blir mer og mer nysgjerrig og modig, og har spesielt en merkelig fascinasjon for vann. Her om dagen gikk vi tur i botanisk hage, og plutselig hørte jeg et "plump", og der var Marvin uti bekken og svømte rolig av gårde med halen i full fart. Angret litt etterpå, da, er litt sent på sommeren, men han har ikke blitt noe redd for vann. Han skal også helst være med inn i dusjen, og driter i om han blir helt gjennomvåt. Bare leker med vannet og er generelt happy. 3. Å være alene hjemme er egentlig litt deilig. Han blir glad når vi kommer hjem, men ikke mer enn han blir når vi har vært på do, liksom. Stort sett er det en døsig Marvin som kommer tassende mot oss, revet ut av søvnen sin. Ellers er livet mye fryd og mye gammen. Vi koser oss bare masse, og han er no joke dobbelt så stor som han var for en måned siden. Veldig bra, sier dyrlegen, sett på pause, sier jeg! Men ja. Her er bare noen random bilder fra hverdagen den siste uken: Åja, og pappa er fortsatt det beste som finnes: Tror ikke han har en bekymring i verden, annet enn den dumme selen og at han ikke kommer seg opp i sofaen selv. Han sover alene, er alene på dagtid, og alt uten problemer. Alle er kule, men han er høflig mot både hunder og mennesker. Vil gjerne hilse hvis de vil, på en måte. Føler jeg har fått drømmehunden kastet på meg, og håper han vokser opp så fin og rolig som foreldrene er. Virker jo sånn! Fikk et bilde av helbroren hans i dag, nå 2,5 år gammel, og det er som å se inn i fremtiden, de var så like! Liten bonus på slutten av innlegget: Marvin møter cherrytomat for første gang:
  6. Hm, nja, alt og ingen ting - som Malamuten sier: litt det som faller oss inn og som vi (jeg) har lyst til der og da. Vi bor midt i byen, så sosialiseringen skjer litt av seg selv (dog ikke så mye med hunder, hilser ikke på fremmede hunder med mindre han selv tar kontakt og de virker veldig trygge). Tissetreningen går i hans tempo, vi går ut når han har sovet eller vært alene og det ser ut til å begynne å fungere veldig bra. Han blir utrolig stolt når han gjør fra seg ut og får ros, så det har plutselig kommet litt på plass. Han er min første valp, så jeg begynner nå etter en måned å forstå hvor mye jeg har stresset unødvendig. Det jeg gjør veldig bevisst er å ta han med på "alt". Han forholder seg heeelt rolig til alle situasjoner hvor man som student og "alenemor" plutselig må ha med hunden. Ting vi har gjort mer bevisst er å trene kontakt, enkle kommandoer og hva man kan tygge på å ikke. Samt å sitte før man før mat og slikt som kan bli hendig senere i livet. Bruker mye tid på å kose, snakke sammen, bli kjent med hans kroppspråk, signaler og behov og å lære han å trene og lytte.
  7. Ting du har gjort feil

    Nå sitter jeg jo her med en ti uker gammel valp, og er for første gang ansvarlig for oppdragelsen av dyret fra starten. Og det er fryktelig mange måter å gjøre det perfekt på, og fryktelig mye som er feil. Tror vi klarer oss ganske bra, men det er jo like mange regler som det er hundeeiere jeg tror jo stadig jeg har gjort noe som kommer til å gi han varige mén, fordi noen på kvinneguiden gjorde det annerledes. Vi har jo alle vært nye med valp en gang, og uansett hvor lite nye vi er gjør vi vel kanskje fortsatt "feil". Så jeg tenkte kanskje noen har noen morsomme/lærerike/fine eksempler og historier? Husker ikke hvor, men jeg så i en tråd her at noen skrev: "Hadde alle lest forum hadde ingen fått seg valp", og det er noe i det, for det er fryktelig lett å være perfekt på internett. Så fortell meg ting du gjorde med din første (eller siste) hund. Ting du ville gjort annerledes nå, og ting du kanskje fremdeles gjør i svake øyeblikk som er etter en litt annen bok enn den du vil følge.
  8. Hund på MC-tur - meninger?

    Ser for meg at dette er noe man må jobbe med og prøve seg frem på, som alt annet. Hvis dere har mulighet til å verne for bråk, vind, og farer på en forsvarlig måte, og samtidig kan vende hunden til det gradvis og kan holde øye med hvordan det har det er det vel ingen ting som står i veien. Det siste er kanskje et nøkkelpunkt, da - jeg har ikke peiling på MC, men de hjelmene jeg har lånt når jeg sitter bakpå er ganske skjermende, men det vet dere tusen ganger bedre enn meg! Prøv - lytt til hunden og fornuften - mange gjør det jo med stort hell
  9. Knurring på valp

    Han er sånn uansett når den taes av, ja. Men nå har vi funnet ut av en løsning her, tror jeg. Vi har byttet tilbake til den første selen vår, som han tråkker inn i, og som kan stilles ut til å passe selv en voksen Marvin. Med den går det nemlig helt fint, så det er dette med å få noe over hodet. Puppia-selen tar vi nå en liten treningsøkt med hver dag. Han stikker hodet villig inn selv for en godbit, og jeg tar den raskt av og belønner når det går fint. Han er 0% redd for selen i seg selv, det har han aldri vært, så tror han bare må bli vandt til det! Går helt fint å bruke tråkkesele nå (og resten av livet for det saks skyld), men han må jo lære seg dette som alt annet
  10. Knurring på valp

    For en stund siden oppdaget Marvin (Chihuahua på 12 uker) at han hadde en stemme. Han har overhodet ikke blitt noen bjeffehund, han skvetter fremdeles når han hører sin egen stemme, men piper når han er sliten eller må ut på do, som jeg egentlig synes er en fin måte å si ifra på. Men nå har han begynt å knurre. Først til lek, men så når han skulle ha på seg selen, som han ikke likte så godt i starten. Dette har vi fått bort med masse kos og godbiter i forbindelse med selen. Men nå har det kommet noe jeg synes er verre: Knurring (snerring, egentlig) når selen skal AV. Han synes åpenbart det er veldig ubehagelig, og har kanskje fått negative assosiasjoner til det før han begynte å si ifra. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Prøver selvsagt å være så søt og koselig jeg kan med han, og forsterke når han roer seg, men han synes ikke det er noe gøy å få den av seg. Kanskje den er litt trang og jeg burde klippe opp litt? Han har jo stort hode. Men den går helt fint av, altså, den må bare over ørene liksom. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, men vil gjerne ikke ha en valp som nekter å kle av seg. Så snart han har fått selen av blir han veeeldig søt, som om han unnskylder for knurringen, selv om han ikke får kjeft. Han er generelt en veldig trygg og førerorientert tass, men nå vet ikke føreren helt hva som er best å gjøre. Den kan jo ikke henge rundt halsen. What to do, sonen?
  11. Knurring på valp

    Tusen takk for masse gode svar! Jeg har allerede sjekket ørene hans hos dyrlegen, da han er så glad i å bli klødd der at jeg var redd han faktisk klødde. Hun fant ikke noe galt, og han viser ingen tegn til ubehag når jeg tar han i ørene. Tvert imot liker han det like godt som all annen kos. Å bytte til halsbånd er ikke aktuelt. Han trekker ikke, men får plutselig raptus som valper gjør. Han er en liten valp, selvsagt, men desto mer skjør. Han er jo like holdbar som han er sterk, på en måte. Jeg tar ikke sjansen på å gi han nakkeproblemer fordi jeg synes det er styr å ta av selen - han må jo lære det uansett. Jeg rykker selvsagt aldri i båndet, men tror ikke halsbånd er det sunneste for hundens nakke, spesielt ikke i utvikling. Vi har også en sele han tråkker inn i, men denne sitter ikke like bra. Puppia-selen er den som sitter finest, men den er trangest over hodet. Det er absolutt ikke slik at den drar av han hud og ører på veien, men den faller ikke av av seg selv. Tror dere har veldig rett i at vi må finne en annen sele - det er bare et problem i at han har så stort hode i forhold til kroppen, så de jeg har prøvd som ikke er trange over hodet, hemmer bevegelsene i skuldrene. Men vi får lete litt videre! Tror jeg i første omgang skal klippe litt i selen foran, så den ikke strammer så mye over hodet, og følge råd om tilvenningen. Ikke dille og dulle når vi tar den av, og prøve å jobbe som @TonjeM med å få han til å like (iallefall ikke mislike) å ta den på. Han er godbitglad, men ikke SÅ godbitglad, så vi får se. @Pixie, en sånn sele man kan stille på har jeg ikke hørt om en gang - har du en link? Han har akkurat vokst fra xxs til xs, så utvalget er litt magert, haha.
  12. Marvin

    Jaa! Og litt tjukk, da Haha, ja, det slår meg noen ganger også! Men utrolig hvor fort man blir vandt til det - tok bare noen timer før jeg ble helt blind på det. Og plutselig møtte jeg Scilos på 14 kilo som plutselig var en HEST! Og ja, det gjør livet mitt maaange hakk vakrere at kjæresten koser seg sånn med dette! Takk! Du, det går egentlig ganske trått, og jeg er litt bekymret for skolestart. Gikk endelig fremover, før vi flyttet på søndag. Nå har vi selvsagt tatt noen steg tilbake i nye miljøer, og er litt usikker på hvordan jeg skal gå frem. Gjerne PM meg hvis du har råd, husker du var i litt samme situasjon. Nå vurderer jeg å prøve å få lånt en hund som er god til å være alene (kanskje fra oppdretter), for å ha et forbilde for han.
  13. Går stort sett helt fint! Bare å lese seg opp på rasen og ta forbehold, men sånn er det nå med alle hunder. Og er barna flinke med hunden blir hunden stort sett flink med barna
  14. Spørsmål ang allergi

    Hvis du tåler en hund er det sannsynlig at du tåler rasen. Dog, renslighet hos hunden kan ha mye å si Man kan være allergisk mot pels og jeg tror spytt og hud (korrekt meg gjerne), personlig er puddel og vannhunder kjipe for meg, men også hunder med myyye vanlig pels. Små raser uten underull er det eneste som går fint. Jeg fungerer for eksempel med Papillon og Chihuahua. Dersom du vurderer en rase, ville jeg hatt en (gjerne en som er i slekt med kullet du ser for deg) på prøve hvis mulig, det er stor forskjell på å være med en hund en time eller to, og på å ha den hjemme fast. På godt og vondt, da man også kan bli "vant til" hunden over tid, siden kroppen eksponeres for den. Dette er ikke et medisinsk råd i det hele tatt, men erfaring fra en allergiker som nekter å leve uten dyr, haha. Jeg har også hatt retrivere i familien, som har gått fint etter en stund, men vært et problem i starten. Hvis jeg er med moren min sin hund er jeg syk den første uken, så går det bedre. Btw: Jeg har ikke peilig, snakker kun av erfaring!
  15. Marvin

    I dag er hårballen 11 uker, og da må vi oppdatere. Han er så lærevillig, så godbitorientert (som vi faktisk måtte lære oss, haha) og så utrolig trygg. Han sovner hvor som helst, liker hvem som helst, og har til og med blitt litt mer interessert i andre hunder. På en komfortabel måte. Den eneste hunden han egentlig bryr seg om er selvfølgelig den eneste hunden som ignorerer han tvert, nemlig mamma sin Scilos. Marvin gjør alt han kan for at gamle Scilos skal elske han, uten stort hell, og det er veldig, veldig søtt. Tinka ble trygg og rolig av å være med på alt, så Marvin er også med på alt, så langt med stort hell. Han elsker folk, men holder seg veldig rolig (sover på alle fang og slikker alle fjes), og da er det ikke noe problem. Bildebevisene kommer nederst, haha. Han kan sitt og dekk, og er så mammadalt at trening på innkalling er håpløst da det eneste problemet er å få han til å VENTE med å løpe. Vi jobber med "bli", og å vente før mat, som går veldig fint. Sove alene har vi gitt opp - alle har det bedre med hund i sengen. Etter kjærestens initiativ. Ellers er han så syyyyyyyyykt kosete. Iallefall på mamma'n sin. Og ikke bare vil han ha kos, han vil gi kos også. Gnir seg mot ansiktet og susser over alt. I går var vi på vei hjem fra baaaaar (hilsen gamla, 23), og det begynte å pøsregne på vei hjem. Han ville ikke ha hodet inni jakka, for han var så opptatt med å slikke ansiktet mitt tørt. Passer på Okei. Så. Nå kommer det masse, masse (masse!) bilder! Først sammenligne: 8 uker til venstre, 11 uker til høyre: 9 uker til 11 uker: Masse søte bilder fra tur i dag: Med nevøen på 4 år, som han er veldig glad i: True colors : Det er forresten veldig vanskelig å ta bilder av mammadalte valper. Stort sett er han her: Okei, så litt fra livet. Marvin på arm: Marvin i heis (dette gjør han hver gang, 6 ganger om dagen): Marvin på t-bane: Marvin på produksjonsmøte til ny forestilling (ikke mitt fang): Marvin på bursdagen til svigers: Marvin på bar: Åja, og oppdatering på kjæresten som ikke ville ha hund? Jada, det gikk fint, det! Er HELT sykt at jeg bare har kjent han i tre uker - samtidig går det alt for fort. Han begynner å se ut og oppføre seg mer som en hund (mindre marsvin), og blir stadig tøffere i trynet (på den gode måten). I går så han en kråke, og hoppet et par hopp mot den, og ble veldig stolt når den fløy sin veg (den var LANGT unna, men allikevel), og da blir jeg litt stolt av at han begynner å bli modigere. Han er DØDSflink til å gå pent i bånd foreløpig. Bonusbilde: Apropos mammadalt. Mens jeg har skrevet denne posten, har han ligget sånn: Han er piraya og liker best å tisse under tak, men ellers perfekt.
  16. Ny valp

    Nja, det spørs litt. Du sier at det er du som skal ta vare på den, og isåfall merker den nok det, og vil antageligvis dilte på dere begge (hvis den er en dilter). Vet ikke helt hvor gammel du er, men min erfaring er at hundene gjerne henger seg litt på de "voksne". Men prøv å ikke ta det personlig om det skulle skje - de søker gjerne dit maten, moroa og oppdragelsen kommer fra, men det betyr ikke at den er noe mindre glad i deg.
  17. Ting du har gjort feil

    Ah, så deilig at dere er så uperfekte! Neida, dette er jo småting, men veldig gøy å lese!
  18. Blondie & Tidi

    Ååå!! Håper du får ha henne frisk og rask i mange, mange år til
  19. Jeg er aller mest allergisk mot røytefrie hunder (OT, sorry!) Tror veldig mange hunder kan passe ønskene dine, med god oppdragelse. Med tanke på at du ikke ønsker det størte aktivitetsbehovet ville jeg styrt unna de åpenbare arbeidsjernene, men litt virker det jo som om du kan leve med. Har du sett på Kooiker eller Aussie? Nå går jeg heeeeelt bortifra allergi-vennlig-saken, da. Personlig (er allergisk mot ALT) reagerer jeg minst på hunder uten underull, og jeg vil selvsagt be deg se på Phaléne/Papillon (min hjertehund), men du skal trene den godt for at den vil løpe en mil eller to, ikke alle som har lyst til det, haha.
  20. Akkurat nå august 2018

    168 treff på "Dings" på finn.no, så dette skal nok ordne seg!
  21. Sosialisering i nærheten av Oslo

    Det høres veldig lurt ut. Marvin trenger å lære at hunder er samme art som han. Han vil liksom ikke snakke med dem.
  22. Hoi, hoi! Marvin er nå ti uker, og jeg klør litt etter å få sosialisert ordentlig. Han nærmer seg 1,5 kilo, så trenger å møte hunder som kjenner sin egen størrelse og styrke - en pote over ryggen kan knekke den, på en måte. Han er oppvokst på småbruk, og jeg har en teori om at han tror alle hunder som ikke er like små som han er hester, da han viser omtrent null interesse for dem. Jeg ønsker å gi han utelukkende gode opplevelser så langt det lar seg gjøre, og ønsker at han skal bli vandt til hunder av alle aldre og størrelser - gjerne hunder som er flinke og trygge med valper. Han er ikke en masete valp, men jeg håper å få opp interessen hans for andre dyr litt. Ønsker ikke å delta på organiserte hundetreff/valpetreff, da det av erfaring er mange som ikke har peiling på kroppsspråket og de sosiale antennene til sin egen hund. Håper noen vil møte oss! Bor i Oslo, men tar gjerne tog/buss/whatever et stykke, det har han også bare godt av!
  23. Akkurat nå august 2018

    Dings? Sak? Greie!
  24. Sosialisering i nærheten av Oslo

    Haha, kanskje litt senere! Han vokser jo i en strålende fart! Fordi han må sosialiseres Sosialisering nå er å se på på avstand, og krype mellom bena mine. Så jeg vil rett og slett bare være i nærheten av hunder så han ser at det ikke er noe skummelt. Tror distansen hans bygger i usikkerhet, og jeg mistenker at han ikke møtte noe annet enn chihuahuaer før han kom til meg, så jeg er redd det skal utvikle seg til noe kjipt hvis han ikke blir eksponert for andre hunder. Dårlig/manglende sosialisering er jo ofte grunnen til at mange små ender opp usikre og "bjeffete", og det gidder jeg ikke, haha. Har absolutt ingen intensjoner om at det skal bikke over til hilse-på-alle-alltid-modus, men en mellomting hadde vært hyggelig!
×