Jump to content
Hundesonen.no

Torvald tåke

Medlemmer
  • Content Count

    10
  • Joined

  • Last visited

Community Reputation

13 Good

About Torvald tåke

  • Rank
    Nykommer

Recent Profile Visitors

The recent visitors block is disabled and is not being shown to other users.

  1. Jeg går med planer om valpekjøp i løpet av 2020/2021, og har bestemt meg for å gå for en mindre rase enn den jeg har fra før. Ettersom jeg er glad i å planlegge (og spare 💰), har jeg allerede begynt å tenke på bilburløsninger. Nåværende hund er ca. 23 kilo og 51 cm i manken, neste hund blir 30 cm +/- og ca. 8-10 kilo. Jeg har alltid hørt at et "trangt" bur er det tryggest - betyr det at jeg bør gå for to separate bur, i og med at hundene er av så ulik størrelse? Har noen erfaring med å få laga bur på mål der den ene delen er mindre enn den andre? Eller tror dere at det kan funke med et vanlig dobbeltbur til gutta? Jeg blir meget glad for alle innspill! PS: gratulerer med dagen! 🙂
  2. Torvald tåke

    Hannhund vs tispe

    Jeg har hannhund nå, og har vokst opp med både tisper og hannhunder. Jeg valgte hannhund fordi min erfaring er at de er morsommere, lettere å dra igang, mer ukompliserte i hodet (som Simira skriver), og fordi jeg ikke orker mer løpetid. Jeg har delt hus med tisper som løp to ganger på 1,5 år, og med tisper som løp fire ganger i året. Jeg har delt hus med hormonelle, kåte hannbikkjer som gjerne tok seg en tur i nabolaget hvis vi ikke barnesikra alle dører, og jeg har delt hus med hannbikkjer som var ganske uberørte av løpetid hos naboen. Det har vært flere av sistnevnte enn av førstnevnte, vi har vel bare hatt én av førstnevnte type. Når jeg skulle gjøre regnestykket før jeg kjøpte min første egne hund, var jeg aldri i tvil om at jeg skulle ha hannhund, fordi jeg foretrekker worst case-hannhunden over worst case-tispa. Men det vil jo være individuelt hva man foretrekker og hva man syns er verst. Min største innvending mot min hannhund er at han helst vil gå med nesa limt i bakken, og at det har vært mye jobb å få han inn i arbeidsmodus, men sånne ting handler jo både om individet, hundens alder og modenhet, og om oppdragelse, og jeg veit om flere tispeeiere som har lignende utfordringer. Jeg skal ha hannhund neste gang også!
  3. Torvald tåke

    Hverdagstrening + et par utfordringer!

    Dette høres veldig kjent ut, jeg har en hund som var helt lik. Jeg har jobba aktivt med det i snart to år, og nå begynner det å løsne. Det jeg har gjort, er å gradvis innarbeide en slipp-kommando og gi han en jobb som innebærer å ha ting i munnen. Man, eller i hvert fall jeg, kunne ikke begynne med ball eller draleke, det har for høy verdi, så jeg begynte i det små, med ting han ikke har sterke følelser for. Jeg begynte med å la han "låne" ting, altså jeg ga han noe, et lokk til en matboks for eksempel. Med en gang han tar den i munnen, tilbyr jeg noe han liker bedre, godis i min hunds tilfelle, og bytta tilbake. Sånn holdt jeg på LENGE, med hverdagslige objekter av lav verdi. I begynnelsen fikk han bare beholde objektet i ett sekund, gradvis lot jeg han holde det lenger før jeg bytta tilbake. Jeg passer på å aldri havne i situasjoner der jeg må "jekke" noe ut av munnen hans, med mindre han har fått tak i noe som kan være farlig på tur, for eksempel. Det har heldigvis aldri skjedd. Etter lokk gikk vi til sokk, som han er glad i, men ikke besatt av. Jeg la også på slipp-kommandoen, som er "takk". Når det begynte å sitte greit med objekter av lav og middels verdi, satte jeg han i arbeid. Jeg øvde inn "bære"-kommando, som vi kaller det, som er en apport. Han henter ting for meg, tar dem med til meg, og bytter mot godteri, lokk eller sokk. Med dette på plass har jeg gradvis introdusert ting av høy verdi. Han er ikke klar for gul tennisball enda, det er lidenskapen hans, men alle andre leiker går nå fint å bytte bort. Han har også blitt en veldig nyttig hund, driver jeg med hagearbeid kan jeg få han til å hente hanskene eller vannkanna, og han elsker det. Jeg begrenser fremdeles tilgangen på leiker av veldig høy verdi, han får for eksempel bare ha gul tennisball når han svømmer, og andre baller når vi er på trening eller etter konkurranse. Kluet for meg har vært å ta kontroll over leikene hans, være den som setter igang leik og også avslutter den, uten at han føler at jeg stjeler fra han. Siden din ikke vil ha godbiter, ville jeg ha prøvd å bytte objekt mot objekt, og kanskje sette ord på det når leiken er over, for eksempel "ferdig". I drakamp trenger han ikke å vinne hver gang, si "ferdig" og belønn med ros og magekløe, siden det høres ut som han liker det. Husk at belønning ikke må være godteri, stemmebruk og toneleie kan ha stor effekt, og med en hund som er så glad i kos ville jeg definitivt ha prøvd å utnytte det i treninga. Min erfaring er at å jobbe med dette også er med på å styrke relasjonen mellom dere, fordi hunden lærer seg å se til deg for leik og moro. Det kan ha veldig positive ringvirkninger for møteproblematikken også 🙂
  4. Torvald tåke

    Hvorfor så voldsomme fordommer mot Doodles?

    Det er en grunn til at doodleprodusentene hovedsakelig retter seg inn mot familiehund-markedet. Svært få folk som har et snev av genuin hundeinteresse er interessert i å betale 20000+ for en blandingshund, og enda færre for en blandingshund som reklameres for som allergivennlig og røytefri. Folk som har litt erfaring med hund skjønner ganske fort at det er reinspikka ljug. Dessuten skal du ikke kunne mye om genetikk for å forstå at måten rasen presenteres på av oppdretterne ikke kan være realistisk, og at resultatene av avlen vil variere enormt. Det som nok provoserer meg mest, er at doodlepopulariteten i 99% av tilfellene handler om utseende. Hvorfor kjøpte du ikke en puddel, eller en labrador, har jeg mange ganger spurt. Svaret har hittil alltid kokt ned til at de er "sååååååå mye søtere". Vel, der har du det. Folk er ikke interessert i helse, mentalitet, pelskvalitet eller bruksegenskaper, de vil ha en hund som ser ut som en liten bjørn. Du sier man alltid har avla fram nye raser, men har man alltid avla fram nye raser uten tanke for noe annet enn at de skal ser søte ut? Svaret er stort sett nei, og der svaret er ja, så har vel mange av de rasene det gjelder store helseproblemer? Ergo burde vi være i stand til å støtte oss på den empirien og svare entydig "nei" på spørsmålet om vi trenger flere raser som har som hovedfunksjon å være søte. Med at alt dette sagt føler jeg for å presisere at jeg selv er oppvokst med hauger og lass av merkelige blandingshunder med ulike utfordringer og fordeler. Jeg har ikke noe mot hunder, jeg elsker hunder, det er derfor jeg bruker mesteparten av fritida mi på dem, og jeg diskriminerer ikke på rase eller mangelen på det. Det jeg er svært skeptisk til, er uetisk avl, umoralske oppdrettere med kyniske markedsføringstaktikker, manglende informasjon til valpekjøpere, bevisst avl på bikkjer uten papirer eller helsetester og det reindyrka fokuset på at hunden skal være "søt". Jeg syns selvfølgelig at min hund er fin, og jeg ville ikke ha kjøpt en hund jeg virkelig ikke likte utseendet til, men jeg kommer aldri til å la utseendet råde over valget av "rase", det være seg blandingshund eller rasehund. Kjøp en puddel eller labrador, da vel, hvis det er de egenskapene man er ute etter. Noe annet er i mine øyne å innrømme at man velger hund etter estetikk, og da kan man like så godt kjøpe seg en kampfisk. De har veldig fine farger!
  5. Torvald tåke

    Hund nr. to, aktiv treningskamerat i lite/mellomstort format

    Hadde faktisk ikke tenkt på Cairn, mest fordi jeg vokste opp med en nabo som hadde 4-5 Cairns av gangen, og alle var overvektlige, late og uflidde drog som prøvde å spise alle andre hunder de møtte på sin vei. Men jeg ser jo at de egentlig er fryktelig søte, og laga for å ha en jobb sånn fra gammelt av, så jeg skal ta en ekstra kikk på rasen 😊 Morsomt å høre at det finnes individer som går elite, selv om det kanskje ikke er normalen. Jeg har tenkt på sheltien, men egentlig slått den fra meg på grunn av pelsen og fordi de individene jeg har møtt har vært mer nervøse enn reserverte. Er det et utbredt problem i rasen, eller har jeg bare vært uheldig med de jeg har truffet?
  6. Torvald tåke

    Hund nr. to, aktiv treningskamerat i lite/mellomstort format

    Pyrineer har jeg tenkt på, men det er en del av dem i hundeklubben, og jeg ser at de nok er hakket for aktive. De fleste jeg kjenner som har rasen er folk som driver med hund på heltid, og jeg er redd jeg ikke klarer å tilfredsstille aktivitetsbehovet 100%. Både Airdale og Schnauzer står på kortlista mi, jeg syns det er en innmari spennende raser. Har også andre terrierraser der, jeg dras nok mot de litt mer viljesterke rasene, kravet om en førerorientert hund kan vel kanskje modereres til at jeg ønsker en hund som med trening kan bli det. Trenger ikke å være født myk, eller bli det! Det viktigste er at de er treningsglade. DSG er definitivt aktuelt, skulle bare ønske de kom i en strihåra variant 😉 Papillon har jeg dessverre noen inngrodde fordommer mot, skal se om jeg klarer å kvitte meg med de fordommene gjennom litt grundig research. Takk for gode forslag! Spennende! Denne hadde jeg ikke tenkt på. Takk!
  7. Om omtrentlig ett år ser jeg for meg å gå til anskaffelse av en hund til. Spørsmålet er bare hvilken rase jeg skal gå for. Jeg har en portis fra før, men ønsker ikke en til, hovedsakelig fordi jeg syns det er gøy med utstilling, men ikke like gøy med den voldsomme utstillingspelsen som kommer i veien for seler, drar med seg halve skogen hjem hver gang, og som krever enormt mye stell jevnt over. Ønskelista mi er som følger: - En aktiv rase som vil være med på det meste - Helt greit med pelsstell, men vil helst ha en rase som ikke har en utstillingspels som gjør det vanskelig å være høyt og lavt i skogen og på treninger. Vil ikke måtte ta hensyn til det i hverdagen. - Jeg vil gjerne ha en rase med strihåra pels, men det er ikke et krav - Helst litt mindre i størrelse, men ikke minimini. Ser for meg ca. 5-15 kg. - Relativt utadvendt gemyttmessig. Vil heller jobbe med ikke å hilse på alle, enn med å godta nye folk og steder. - Bjeffing bryr jeg meg lite om, rasen kan godt være av den vokale typen - Treningsvillig og lærevillig, rimelig førerorientert. Planen er å bruke hunden i rally, lydighet, smeller, spor og alt mulig annet som jeg bruker portisen til per nå. Jeg har jo gjort meg noen tanker om aktuelle raser selv, men det hadde vært spennende å se hvilke andre raser som kan passe disse kriteriene!
  8. Torvald tåke

    Godt skjult på-knapp?

    Takk for mange gode tips, jeg skal definitivt sjekke ut kurset til Fanny Gött! De siste ukene har ting faktisk løsna litt. Det som virkelig gjorde susen (tror jeg), var at jeg lånte med meg hunden til foreldrene mine hjem, og innlemmet han i treningsrutinene våre. Hver gang Torvald skrudde seg av og la seg ned eller begynte å snuse rundt, bytta jeg hund, og Torvald syns nok det er uuuuuurettferdig. Plutselig er han på igjen, og vi har endelig fått øvd inn en del av klasse 3-øvelsene som han hittil bare har rynka på nesa av. I tillegg har høyreføringa virkelig begynt å falle på plass. Den siste uka har det bare vært meg og Tore på sporet, lånehunden var savna hjemme, og jeg var nervøs for at uvanene skulle vende tilbake litt fort som de forsvant, men det har de hittil ikke gjort. Hurra!
  9. Torvald tåke

    Godt skjult på-knapp?

    Han er en portis. Der tror jeg du traff spikeren på hodet! Jeg har tenkt samme tanke selv, at jeg i for stor grad har vært på tilbudssida i treninga, og at han har blitt litt blasert av alle forsøkene på å skape engasjement. Rådene jeg har fått av ulike instruktører vi har deltatt på kurs hos har hele veien vært at jeg må tilby mer, være morsommere, mer interessant, men nå har vi kommet dit at jeg må iføre meg klovnekostyme for å bli noe særlig morsommere. Forrige rallystevne vi gikk var han helt med til skilt sju, da kom det en dekk, og han responderte med å legge seg ned på sida og bli liggende. Halen går, og han viser ingen tegn til stress, han ser bare ut til å føle at han trenger en siesta. Vi holder til på sentrale Østlandet.
  10. Torvald tåke

    Godt skjult på-knapp?

    Hvordan lokalisere hundens på-knapp? Torvald (tåke) er en strålende hund, lettlært og morsom, men han vil kun gjøre ting i sitt eget tempo. Etter å ha vært utsatt for et hundeangrep som valp ble han reaktiv og stressa, og jeg gikk inn i totalt ro-modus. Resultatet er en hund, som nå er tre år, som finner roen i alle situasjoner, også når jeg ønsker trøkk og fart. Vi trener lydighet og rally, men blir fort stående fast, fordi han skrur seg av raskere enn lynet. Rasen er normalt aktiv og med mye driv, så dette dreier seg nok mest om individ og oppdragelse. Jeg føler jeg har prøvd "alt": verdens beste godbiter, ulike plasseringer, drakamp, apportbelønning, korte økter, lange økter, favorittballen, jeg har løpt, krabba, rulla rundt, lagd spennende lyder og leikesloss - ingenting har langvarig effekt. Er det noen her som har forslag til hva jeg kan gjøre?
×