Gå til innhold
Hundesonen.no

Gos d´Atura Català


Ingvild
 Share

Recommended Posts

Info om rasen, hentet fra kennel Marengo - http://www.marengo.se:

En medelstor vallhund som ursprungligen kommer från Katalonien i Spanien. Troligen resultatet av korsningar mellan inhemska hundar från landet och de som kom med Romarna.

Man kan klassificera den tillsammans med andra vallhundar i Europa, tex. old english sheepdog från England, berger des pyrénées och briard från Frankrike, bergamasco från Italien och cão da serra de aires från Portugal.

På den tiden användes inte ordet ras och värdet låg inte i utseendet, utan i hundens förmåga att utföra sina arbetsuppgifter. Rasen anses ha ändrats i mycket liten omfattning sedan sitt ursprung. Den har utfört sina uppgifter i de katalonska pyrenéerna och har vunnit respekt hos herdarna som den bästa hunden för vallning av både kor och får. Det är en duglig vakthund och trots att den inte är aggressiv, vaktar den det som den anser som sitt.

Den katalanska vallhunden blev erkänd som ras när den deltog på den internationella utställningen i Barcelona 1929.

Sedan dess har den blivit introducerad som arbetshund likväl som sällskapshund i flera länder världen över. I Sydamerika och Israel som vallare, i Holland, Belgien, Italien och Tyskland som sällskapshund, vilket visar att den anpassar sig och lever ett gott liv lika bra i hus som på gård. En ny arbetsuppgift är under utveckling i Schweiz som räddningshund i bergen.

Standard för Katalansk vallhund/Gos d´Atura Català

Historia

Hund som härstammar från de Katalanska pyrenéerna, den är spridd till alla boskapsområden i Katalonien, genom sin uppgift att valla.

I Helhetsintryck och karaktär

Beskrivning: Sansad, alert och intelligent med ett ädelt uttryck, lugn och känslig, hängiven den flock den blivit anförtrodd. Den undviker främlingar, vilket kan få den att verka vara osocial eller blyg. Det är en duglig vakthund. Motståndskraftig mot värme, kyla och andra extrema omständigheter. Sparsam utfodring är tillräckligt, även för arbete under dessa omständigheter.

Mankhöjd: Mellan 47-55 cm för hundar och mellan 45-53 cm för tikar.

Storlek (proportioner): välbalanserad, välformad, medelstor med en vacker päls. Något längre än sin mankhöjd, ungefär i proportion 9 till 8.

Användningsområde: Det är i sitt vallningsarbete som hunden visar sitt rätta jag. Den lyder inte bara sin förare utan fattar egna nödvändiga beslut och ledsagar sin flock med förvånansvärd lätthet, så att inget djur blir separerat från flocken. Den kan också användas som vakthund tack vare sitt mod och sin tapperhet. På grund av sin storlek, den vackra pälsen, sin intelligens och lojalitet till sin ägare är den också uppskattad som sällskapshund.

II Huvud

Allmänt intryck: Kraftigt huvud men ej tungt, aningen konvex och vid vid basen, välproportionerligt med resten av kroppen. Proportion skalle-nos, 4:3.

Skalle: Aningen längre än brett, med en klart markerad fåra på den främre tredjedelen som sedan plattas ut och bildar en kam fram till nackknölen. Nackknölen är uttalad. Den övre profilen av skallen är något välvd men det kan vara något mindre uttalat på ett mindre område mitt på huvudet. Pannbenets hålrum skall vara välutvecklade på längden såväl som på bredden. Välmarkerade ögonbrynsbågar.

Stop: Väl synligt men ej för uttalat.

Nosparti: Rakt, ganska kort, som en avkortad kon med rundade kanter.

Nosspegel: Rak, i proportion med huvudet, alltid svart.

Läppar: Ganska tjocka, strama, nästan raka utan hängande veck i mungipan. Kraftigt pigmenterade svart. Gommen skall helst också vara pigmenterad svart.

Tänder: Kraftiga, stora och vita, saxbett. Filade hörntänder är tillåtet på arbetande hundar.

Ögon: Välöppnade, uttrycksfulla med en alert och intelligent blick, rundade, mörk bärnstensfärg med svarta ögonlockskanter.

Öron: Högt satta, triangulära, tunna och spetsiga. Mjuka vid basen och inte tjocka. Hängande öron faller tätt intill huvudet. Relation mellan längd och bredd 8:10. Täckta med lång päls som bildar fransar. Kuperade öron accepteras på arbetande hundar.

III Nacke

Kraftfull, fast, muskulös, ganska kort men med proportioner som tillåter god rörlighet. Väl ansatt mot skulderbladen.

IV Kropp

Helhetsintryck: Aningen långsträckt, stark och muskulös. Ger ett intryck av styrka och rörlighet.

Manke: Väl synlig

Rygg: Rak överlinje, ej välvd. Aningen högre, lika eller något lägre över korset än över manken. Korset ser dock nästan alltid högre ut på grund av den myckna pälsen.

Kors: Kraftigt, muskulärt, lätt sluttande.

Bröstkorg: Bred, välutvecklad, djup ned till armbågarna. Väl rundade revben, ej flata, för att tillåta full lungkapacitet för arbete.

Underlinje och flank: Underlinjen aningen uppdragen med kort, stark och välutvecklad flank.

V Svans

Mer eller mindre lågt placerad. Den kan vara lång - aningen längre än ned till hasen, eller kort - ej längre än 10 cm. Det förekommer svanslösa individer och kuperad svans är tillåten på arbetande hundar. Vid lugnt tillstånd hänger den bara ner, i rörelse lyfts svansen glatt, men aldrig rullad över ryggen. Svansen är kraftigt behårad med lång aningen vågig päls.

VI Framparti

Helhetsintryck: Kraftiga, torra och raka framben med kraftiga tassar sedda framifrån eller från sidan.

Proportioner: Avståndet mellan armbågen och manken skall ungefär vara lika som avståndet mellan armbågen och marken.

Skuldror: Kraftiga och muskulösa, aningen sluttande.

Överarm: Kraftiga och muskulösa, med parallella armbågar, varken inåt- eller utåtvridna. Riktigt tätt emot kroppen. Vinkel mellan skuldra och överarm är ungefär 1100

Underarm: Lodrät, stark, väl anpassad för arbete. Vinkel mellan över- och underarm ca 1350

Handlov: Ganska kort, följer samma lodräta linje som underarmen.

Framtassar: Ovala med svarta hårda trampdynor. Huden mellan trampdynorna är hårbeklädda med svarta kraftiga klor.

VII Bakparti

Kraftigt, muskulöst med kraftiga tassar, skall ge ett intryck av kraft och vighet.

Lår: Långa, breda och muskulösa med kraftig benstomme. Lårben-höftbens vinkel skall vara ca 1150

Skenben: Kraftig muskulatur på god benstomme. Vinkel mellan lårben och skenben skall vara ca 1200

Has: Ganska låga, parallella och raka. Hasvinkel ca 1400

Mellanfot: Ganska korta, starka och raka.

Baktassar: Lika som fram men med dubbla sporrar med ben, lågt placerade, fästade till den inre tån med hud.

VIII Rörelser

IX Hud

Ganska tjock, stramt åtliggande på huvud och kropp, väl pigmenterad.

X Päls

Pälsen skall vara lång, slät eller en aning vågig. Sträv med riklig underull, speciellt på bakpartiet. På huvudet bildas skägg, mustascher och ögonbryn som ej inverkar på synen. Svansen är väl behårad liksom benen. Fällningen är uppdelad i två omgångar, först fälls den främre delen, vilket ger hunden ett intryck av att vara två olika individer, sen fälls den bakre delen och hunden blir enhetlig igen.

XI Färg

På håll ser de flesta hundar enfärgade ut men om man kommer närmare, ser man att det är en blandning av hårstrån i olika färgnyanser. Det kan vara från ljus beige till brunt, ljus guldgul till rött och ljus silvergrå till svart. Alla färgvarianterna kan vara blandade med mer eller mindre grått, ofta är nyanserna något ljusare på benen.

Fawn: Från ljusa, medium till mörka nyanser, med mer eller mindre grått och mer eller mindre röda toner. Mörkare partier som ger intryck av ”charboné” är helt korrekt.

Sand: Från mycket ljusa toner till mörka, med mer eller mindre grått. De ljusaste individerna kan nästan se vita ut och de mörkaste ser nästan tigrerade ut.

Grå: En blandning av vita, grå och svarta hårstrån. Med toner från mycket ljust, nästan ”silvervit”, till mycket mörkt, i det närmaste svart med enstaka vita strån.

Det finns också individer som har en blandning av svart, röd eller fawn som dominerar på olika partier, vilket mest ger intryck av black and tan.

Varken svarta eller vita fläckar är tillåtet, dock kan enstaka vita hårstrån som sitter i en liten samling på bröstet accepteras, eller på ovansidan på tårna. Klorna ska dock alltid vara svarta.

XII Fel

Allvarliga fel: Flat skalle eller skalle utan fåra. Rosenöron eller felplacerade öron, för tjockt öronbrosk, för långa eller utstickande öron. Ljusa ögon. Avsaknad av två premolarer, litet överbett.

Svankrygg. Utåt eller inåtvridna ben och tassar. Mer än en vit klo. Avsaknad av ben i dubbel sporrarna eller enkelsporre.

Diskvalificerande fel: Dålig pigmentering på läppar, nosspegeln, ögonlock eller gom. Brun nosspegel. Blå ögon. Vita fläckar. Avsaknad av fler än två premolarer eller vilka två andra tänder som helst. Svansen ringlad över ryggen. Avsaknad av dubbelsporrar eller avsaknad av hud mellan tårna. Alla klor vita. Mer än tre cm över eller under standard storlek. Huvud som en berger des pyrénées eller briard. Över- eller underbett.

Kommentarer: (öron, svans eller avkortade hörntänder). Hundar som ej är arbetande tillåts över huvudtaget inte vara kuperade. De välpigmenterande nyanserna på pälsfärgerna föredras. Hanhundar skall ha normalt placerade testiklar.

Bilder:

Hentet fra http://www.tassen.se/Valkommen.htm:

MH2.jpg

http://www.tassen.se/images/Gos/Dschowos.jpg

http://www.tassen.se/Foton.htm

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...