Usikkerhet, adferdsproblemer og barn

[diamanten]

Vi har en to og et halvt år gammel hund vi fikk som valp og som fra om lag dag en av har vist stor grad av usikkerhet. Vi har etter beste evne, og etter råd fra ulike fagpersoner, prøvd å trene henne for å gi henne en mer harmonisk liv. For et lite siden år ble barnet vårt født, og i tiden etter har problemene eskalert. Det som er problemet er i all vesentlighet knyttes opp mot usikkerhet/utrygghet og her er et forsøk på en oppsummering:

• Hun vokter vinduer (vi har måttet få vindusfilm på lave vinduer) og bjeffer til alt og alle hun får øye på utenfor
• Bjeffer/knurrer voldsomt på fremmede og dørklokka. Helt håpløst om f.eks. noen ringer på etter leggetid. 
• Vokter i gata - bjeffer for den minste ting/er på vakt. Gjelder også i hagen/foran huset. 
• Liker ikke andre hunder, men utagerer sjeldent. Trekker seg unna. 
• Inne bruker hun lang tid på å falle til ro og kan vandre rastløst rundt, tar barnets leker og jukker på puter og pledd om vi ikke har fått gjemt de unna.
• Ressursforsvar mot leker/liggeplass/puter og knurrer om vi prøver å ta det bort.
• I tillegg har hun påvist allergi og biter på poter. Når vi prøver å få henne til å slutte å bite knurrer hun. Vi har fått laget vaksine til henne, men det er enda for tidlig å si noe om effekt. 

Det som nå har fått beger mitt til å bli ganske fullt er at hun har begynt å knurre til barnet vårt når barnet har nærmet seg hunden på liggeplass. Jeg innser at det er mer snakk om når hun biter enn om, men det er mulig jeg er farget av frykten overfor barnet vårt og ikke ser lys i tunnelen her. Vi har derfor hatt innom en adferdskonsulent i dag som etter et forholdsvis langt besøk og observasjon av hunden konkluderer med at det nok vil være vanskelig å få henne trygg nok til at det vi får den familiehunden vi ønsker å ha. På spørsmål fra meg om han hadde latt sine barn besøke oss svarte han klart nei. Det uroer meg, fordi vi har et lite barn som om ikke så alt for lenge skal få seg venner som vi jo ønsker at hun skal kunne leke med også her hjemme. 

Vi skal nå få et 2 ukers treningsopplegg som vi skal gjennomføre for å se om hun responderer på det og hvis det ikke gir noen bedring mener adferdskonsulenten at vi bør omplassere henne. Det jeg derimot er svært usikker på er hvorvidt jeg synes det er en god løsning. Fordi om hunden ikke kan bedre sin adferd gjennom trening, så vil den jo kunne bite uansett om den bor hos oss eller andre. Og vil jeg ha på samvittigheten at den evt biter et annet barn bare i noen annens eie når vi vet dette nå? 

Jeg kjenner i hvert fall at jeg orker ikke 10 år med en hund som denne. Det tærer for mye. Men så er hun jo også en nydelig hund når hun er på tur i skogen og klarer å slappe av inne. 

Hva ville dere andre ha gjort i en tilsvarende situasjon? Omplassere eller avlive?

[simira]

Jeg synes det er en veldig fornuftig vurdering du gjør, og det er åpenbart at dere har jobbet mye med dette, og fått god hjelp. Jeg regner med dere har vært gjennom ting som at mengden aktivisering både fysisk og mentalt er passe, riktig mat, oppførsel rundt måltider, sosialisering med folk og hunder, osv.

Når det gjelder omplassering eller avliving så tenker jeg at det avhenger veldig av hunden, alvorligheten, og rase/type/størrelse på hunden. Hvis hunden kan kommer til et hjem der den ikke trenger å omgåes barn hos noen som har erfaring med å jobbe med utrygge hunder så kan hunden få bedre tid og oppfølging til å bli trygg nok til å ikke være en risiko for et tilfeldig barn der ute. For å ta min egen hund som eksempel, han var fryktaggressiv mot andre hunder. Over en to års periode omgikkes vi kun noen få kjente hunder, og holdt oss langt unna alle andre, gikk tur på ukurante tider, god avstand på kurs, osv. Min hund ble veldig mye tryggere av dette, å lære at han slapp å forholde seg til andre hunder i hverdagen. Denne muligheten har dere jo ikke selv nå som dere har barn i huset.

Men hvis det er snakk om en større hund, som har en adferd slik at den kan prøve å komme seg løs for å jage/skade fremmede, så tenker jeg at risikoen er for stor. Da skal det mye omhu og tilrettelegging til, og fort gjort at det skjer et uhell. Ja, man kan alltids oppleve at et fremmed barn kommer løpende bort for å hilse, men når man vet at hunden er vàr for det så er man som oftest på vakt og klar til å avverge slike situasjoner.

Men såklart, det kan være krevende å finne et godt hjem hos noen som har både kapasiteten og kompetansen for en slik hund, så jeg tenker at avliving er et bedre alternativ enn et hjem som ikke er tilstrekkelig.

Lykke til med treningen, håper dere ser effekt!