Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund nr 2 — erfaringer


Karen79
 Share

Recommended Posts

Hei

Vi har en Wheaten Terrier på 7 år, og ønsker oss en hund til. Vi har så langt tenkt på en Bichon Havanais. Vår Wheaten er ikke spesielt sosial. Hun er rolig ovenfor mindre hann-hunder, men blir lett irritert på andre tisper i alle størrelser. Hun er vant med våre barn og leker hengiven, men andre barn er hun ikke interessert i. Hun kan flerre tenner og knurre om noen Vil kose og klappe. Hun vokter oss alle. Yngstemann er yngre enn hunden og det gikk ikke lang tid før hun var en del av flokken. Så om hunden vår vil akseptere en valp like fort som hun aksepterte en baby så skal det gå bra. Det vi bekymrer Oss for er om hunden vår vil akseptere en valp, eller om det blir kaos i heimen. Noen med erfaringer?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker det er stor sannsynlighet for at det går bra så lenge dere tilrettelegger for det.

Jeg hadde selv en fryktaggressiv hund på 4 da vi fikk valp. Vi startet med å aldri ha dem sammen uten tilsyn og gå separate turer (så valpen ikke skulle plukke opp aggresjon mot andre hunder). Mat i hvert sitt rom (særlig siden valpen skulle ha dobbelt så mange måltider). Adskilt med solide grinder eller hvert sitt rom ved alene hjemme-trening. Gradvis var de mer sammen, og de siste årene har de ligget i en haug og slappet av sammen.

Eldstemann har aldri fått lov å være ufin mot minstemann, ved tegn til det tok vi ham unna og skilte de. Mye trening på ro, og selvfølgelig ikke la valpen få lov til å terge eldstemann.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde også en wheatentispe da vi fikk hund nr 2, en storpuddelvalp. Vår wheaten var 8 år, også grinete mot andre tisper, men det skal sies at den var veldig glad i alle barn. Vi var spent på hvordan gamlehunden ville takle valpen, men det gikk helt fint etter en noe kjølig mottagelse; det var nesten som hun ikke kunne tro vi mente alvor med å innlemme dette komplett uinteressante og ganske irriterende vesenet i familien. Jeg vet ikke om det var rasetypisk, men hun oppfattet nok fort at vi definerte valpen inn i flokken, og forholdt seg til det. Vi gav dem mat på forskjellige rom, luftet dem separat (for at valpen ikke skulle plukke opp unotene fra den store), og passet på at valpen ikke fikk plage den voksne. Men etterhvert ble den voksne som en mor for puddelen, i den grad at når vi nå flere år etter at gamlehunden er død møter helt ukjente wheatenterriere, er det sånn jubel og glede på puddelen at det må en forklaring til. Det er iallefall helt tydelig at den skiller wheatenterriere fra andre raser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hentet hjem nummer to Desember 2019, så han er nå rundt 9 måneder. Har en hannhund på straks 4 år fra før. Hannhunden har aldri vært noe glad i viltre og overivrige hannhunder, valper har heller ikke vært noe stas - aldri stygg med de, men vil helst ikke ha noe med de å gjøre. Dette har gått over all forventning! Etter at valpen hadde vært to dager i hus lekte de sammen og eldste tillot valpen å ligge nær han. Det var helt fantastisk å se på! Nå er jo «valpen» blitt irriterende unghund, men eldste er fremdeles like tålmodig med han. Eldste er dog seg selv med andre unghunder, men han skiller godt på «mine og dine». Veldig gøy å se hvordan de har utviklet seg som flokk! Har satt noen regler som feks at de får ha sine bein i fred uten at noen får stjele, mat separat (når han var valp) og mye egentid/aktiviteter på hver av de. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde en eurasier på fire år da yngstemann kom i hus, en tollervalp. Eurasieren liker ikke mye ståhei og lurte i starten på når kokodyret hadde tenkt å dra hjem ? Vi hadde kjøpt inn romdeler slik at vi kunne dele av hele stua når det trengtes for å gi eldstemann ro. Da byttet vi på hvem av oss som satt på hvilken side av stua. Det var vi som valgte å få inn en valp, så han skulle ikke få masse mas med det. Vi passet godt på dem så ikke valpen utnyttet valpelisensen til å plage altfor tålmodige eldstemann. Det gikk veldig fint og de to har blitt kjempegode venner ? Vi passer fortsatt på at det ikke skal bli noe bråk når de f.eks. får tyggebein og når de er alene hjemme er de alltid adskilt med grind, sånn at de kan se hverandre. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...