Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund nr 2 — erfaringer


Karen79
 Share

Recommended Posts

Hei

Vi har en Wheaten Terrier på 7 år, og ønsker oss en hund til. Vi har så langt tenkt på en Bichon Havanais. Vår Wheaten er ikke spesielt sosial. Hun er rolig ovenfor mindre hann-hunder, men blir lett irritert på andre tisper i alle størrelser. Hun er vant med våre barn og leker hengiven, men andre barn er hun ikke interessert i. Hun kan flerre tenner og knurre om noen Vil kose og klappe. Hun vokter oss alle. Yngstemann er yngre enn hunden og det gikk ikke lang tid før hun var en del av flokken. Så om hunden vår vil akseptere en valp like fort som hun aksepterte en baby så skal det gå bra. Det vi bekymrer Oss for er om hunden vår vil akseptere en valp, eller om det blir kaos i heimen. Noen med erfaringer?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker det er stor sannsynlighet for at det går bra så lenge dere tilrettelegger for det.

Jeg hadde selv en fryktaggressiv hund på 4 da vi fikk valp. Vi startet med å aldri ha dem sammen uten tilsyn og gå separate turer (så valpen ikke skulle plukke opp aggresjon mot andre hunder). Mat i hvert sitt rom (særlig siden valpen skulle ha dobbelt så mange måltider). Adskilt med solide grinder eller hvert sitt rom ved alene hjemme-trening. Gradvis var de mer sammen, og de siste årene har de ligget i en haug og slappet av sammen.

Eldstemann har aldri fått lov å være ufin mot minstemann, ved tegn til det tok vi ham unna og skilte de. Mye trening på ro, og selvfølgelig ikke la valpen få lov til å terge eldstemann.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde også en wheatentispe da vi fikk hund nr 2, en storpuddelvalp. Vår wheaten var 8 år, også grinete mot andre tisper, men det skal sies at den var veldig glad i alle barn. Vi var spent på hvordan gamlehunden ville takle valpen, men det gikk helt fint etter en noe kjølig mottagelse; det var nesten som hun ikke kunne tro vi mente alvor med å innlemme dette komplett uinteressante og ganske irriterende vesenet i familien. Jeg vet ikke om det var rasetypisk, men hun oppfattet nok fort at vi definerte valpen inn i flokken, og forholdt seg til det. Vi gav dem mat på forskjellige rom, luftet dem separat (for at valpen ikke skulle plukke opp unotene fra den store), og passet på at valpen ikke fikk plage den voksne. Men etterhvert ble den voksne som en mor for puddelen, i den grad at når vi nå flere år etter at gamlehunden er død møter helt ukjente wheatenterriere, er det sånn jubel og glede på puddelen at det må en forklaring til. Det er iallefall helt tydelig at den skiller wheatenterriere fra andre raser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hentet hjem nummer to Desember 2019, så han er nå rundt 9 måneder. Har en hannhund på straks 4 år fra før. Hannhunden har aldri vært noe glad i viltre og overivrige hannhunder, valper har heller ikke vært noe stas - aldri stygg med de, men vil helst ikke ha noe med de å gjøre. Dette har gått over all forventning! Etter at valpen hadde vært to dager i hus lekte de sammen og eldste tillot valpen å ligge nær han. Det var helt fantastisk å se på! Nå er jo «valpen» blitt irriterende unghund, men eldste er fremdeles like tålmodig med han. Eldste er dog seg selv med andre unghunder, men han skiller godt på «mine og dine». Veldig gøy å se hvordan de har utviklet seg som flokk! Har satt noen regler som feks at de får ha sine bein i fred uten at noen får stjele, mat separat (når han var valp) og mye egentid/aktiviteter på hver av de. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde en eurasier på fire år da yngstemann kom i hus, en tollervalp. Eurasieren liker ikke mye ståhei og lurte i starten på når kokodyret hadde tenkt å dra hjem ? Vi hadde kjøpt inn romdeler slik at vi kunne dele av hele stua når det trengtes for å gi eldstemann ro. Da byttet vi på hvem av oss som satt på hvilken side av stua. Det var vi som valgte å få inn en valp, så han skulle ikke få masse mas med det. Vi passet godt på dem så ikke valpen utnyttet valpelisensen til å plage altfor tålmodige eldstemann. Det gikk veldig fint og de to har blitt kjempegode venner ? Vi passer fortsatt på at det ikke skal bli noe bråk når de f.eks. får tyggebein og når de er alene hjemme er de alltid adskilt med grind, sånn at de kan se hverandre. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...