Gå til innhold
Hundesonen.no

Lapsk vallhund


Lavi
 Share

Recommended Posts

PSX_20200222_220740.thumb.jpg.418039bbc03f3698ff8560fde692da80.jpg20200117_161824.thumb.jpg.88d424ed6fbf5deff5aad5cdbe31551f.jpgHistorikk:

Lapsk vallhund er nært knyttet til Nordkalottens historie, kultur og næringer. De første innbyggerne på Nordkalotten etter istiden var trolig samer eller fangstfolk som samene blandet seg med. Kulturen deres var en typisk fangstkultur, de var jegere og fiskere, og funn som er gjort, tyder på at de hadde hunder. I Varanger er det funnet rester av hundeskjelett fra omkring år 7000 f. Kr.

Hundene måtte dekke flest mulig av folkets behov, de måtte både være vakthunder, allsidige jakthunder og samtidig være nært knyttet til eierne som familiehunder. Ca. 1500-1550 var det på Nordkalotten utviklet en reindrift som baserte seg på tamrein. Den årlige vandringen sammen med reinen førte til at hunden fikk som hovedmål å holde reinen samlet som beskyttelse mot rovdyr. Da kom det godt med at hundene var vant til å jakte både ulv og bjørn. Hundene skulle ringe og drive reinflokkene mot eieren. Hundene var så viktige for eierne at de hadde sin egen plass innenfor døra til lavvoen eller gammen.

Utvikling og målrettet avl på den lapske vallhunden startet på 50-tallet. Målet var å beholde reinhundens opprinnelige egenskaper og å registrere rasen. I 1966 fikk den lapske vallhunden sin første rasestandard, og FCI godkjente rasen i 1967. De første oppdretterne var ulike reingjetere, samt Paliskuntain Yhdistys som hadde en egen «reinhundstasjon». Rasen ble dermed reddet og fikk navnet Lapinporokoira – lapsk vallhund.

Rasen ble altså standardisert av Finlands reingjetere, og først nå de senere årene er den i ferd med å gjøre «comeback» hos reingjetere i Sverige og Norge. Den nye rasestandarden la stor vekt på arbeidsegenskapene, og det stod helt klart at rasen skulle være egnet som brukshund.

På 80 -tallet ble den naturlige eksistensen til den lapske vallhunden satt på prøve. Populariteten til rasen var på bunn, og populasjonen var så liten at bare noen få hunder fikk formere seg. Avlen foregikk for det meste sør i Finland, og reineierne i nord fikk mindre og mindre å si for hvilke karakteristikker som var nødvendige for en velfungerende reingjeterhund. Svært få av hundene var egnet for avl, noe som medførte en genetisk flaskehals for rasen.

Siden sent på 90-tallet har derimot interessen for den lapske vallhunden økt. Sør i Finland finnes det nå relativt mange individer og man har begynt å benytte seg av deres utmerkede bruksegenskaper også til andre formål en reingjeting. Til tross for at den er en fåtallig rase har den vist at den duger som tjenestehund innen ulike grener, og mange har også deltatt på mentalprøver.

 

Egenskaper/mentalitet:

En bra lapsk vallhund er naturlig lydig, arbeidsvillig, hardfør, utholdende og har et rolig temperament. Den er lojal, uredd og har nær familietilhørighet. Det medfødte gjeterinstinktet, samarbeidsviljen og eksteriøret gjør den anvendelig i reindriften der samling/driving av reinsdyrene kan pågå i flere dager i strekk under polare forhold.

Det er vanlig at hundene bjeffer under gjeting, men de må også kunne være stille når det trengs. Derfor skal ikke hundene være generelt «bjeffete». Hundene arbeider forholdsvis selvstendig over et større område. Det er ikke ønskelig med for mye jaktinstinkt, da dette vil kunne ødelegge for gjeteregenskapene. Den lapske vallhundens vaktsomhet og bjeffing gjør den godt egnet som vakthund, men den må ikke fremstå som aggressiv.

Den knytter seg nært til sin eier, og vil følge denne i vått og tørt. Den lapske vallhunden er åpen og vennlig. Nervøse, aggressive eller bjeffete hunder er utypiske.

Det selges fremdeles valper av rasen til reineiere. En god bekreftelse på at den lapske vallhunden fremdeles har sine opprinnelige bruksegenskaper i behold, er at disse hundene fungerer som reingjetere.

 

Størrelse/Utseende:

Rasen er en middels stor spisshund, rektangulær. Kraftige ben, muskuløs. Spenstig, men virker ikke tung. Tydelig kjønnspreg. Pelsen velegnet for arktisk klima med forholdsvis stri, rette dekkhår med tett og fin underull. Pelsen er svart, brun eller viltfarget og gjerne med lyse avtegn på hode, bryst og ben. For hannhunder er ideal størrelse 51 cm ± 3 cm og tisper 46 cm ± 3 cm.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Personlig er jeg veldig for kastrering dersom det gir hunden et bedre liv = Dyrevelferd  
    • Hva annet har dere gjort? Får han nok aktivisering? Hvor går grensen mellom at dette er et problem, og naturlig adferd? Det er normalt at en hannhund ikke går overens med andre hannhunder. Og at de kan stresse en del når det er løpetid i nærheten, og stikke på damejakt om de får muligheten. En del adferd blir fort forsterket om hunden ikke får nok eller riktig aktivisering. Og en del kan bli bedre med trening. Og så er det noen som har såppas sterk hormonell adferd at det er et problem som bare kan løses med å kastrere. Uten at jeg vet bakgrunnen din for hundetrening så ville jeg vurdert en time med en adferdsekspert for å vurdere hunden også, om han får riktig aktivitet, og om det er noe som evt. kan hjelpe.
    • Jeg har en hannhund på 3,5 år. Han var tidlig (1 år) veldig stresset,peip,sov ikke, dro seg ut av seler/åpnet dører for å stikke av, jokket på ting. Så han ble kjemisk kastrert da han var litt 14 måneder. Dette funket kjempe bra! Vi fikk en rolig hund, uten piping, stressing, sov om natten, stakk ikke av og sluttet å jokke. For 6 måneder siden valgte vi å ikke kjemisk kastrere han, for å sjekke hvordan han var i væremåte nå. Nå, 6 måneder etter er han superstresset, piper og ynker seg, og blitt yppete og hissig mot hannhunder, noe vi aldri har sett før! Han har også behybtå dominere leken. Han har pr nå ikke fått sjangs til å stikke av, men jeg stoler heller ikke på han. Væremåten er helt forandret.  Kommer dette av at vi sluttet med kjemisk tro? Burde vi bare bestille kastrering? Vet vi burde, og skal, snakke med veterinæren vår, men måtte bare lufte ting nå, høre om dere har hatt noen lignende tilfeller..?? Hilsen frustrert eier, og hund!
    • Går an å tørke av hunden, samt ha et teppe i sofaen feks. La hunden få velge selv om den vil ligge i sin egen seng, eller på sofaen med menneskene. Det er vel det minste man kan gjøre for denne skapningen som er i vårt fangenskap, totalt prisgitt oss.. så mye trist hundehold.
    • Takk for innspill, men jeg tror hunden min kommer til å ha et fullverdig og helt fint liv selv om den ikke får være i sofaen når den er våt og skitten. Jeg ville heller ikke latt en et barn som nettopp hadde rullet seg i gjørme eller bæsjet på seg sette seg rett ned i sofaen i stua (da bør jeg kanskje heller aldri ha barn?). Jeg tror at en hund som får ligge i sin egen seng i stua, midt i mellom alle menneskene den er glad i, har det veldig fint og føler seg som en del av flokken. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...