Gå til innhold
Hundesonen.no

Vanskelig å vite når nok er nok!


Recommended Posts

Hei!

Jeg har en alaskan husky som fyller 11 i juni i år, og sånn generelt er hun en sånn lykkelig, veldig søt og kosete hund. Jeg overtok henne da hun var 10, altså for litt over ett år siden, og har hele tiden syntes hun er fryktelig gammel i forhold til min snart 10 år gamle AH. Individuelt sett er de ganske ulike, og 10-åringen som har vært hobbytrekkhund i en liten kennel og egentlig bodd mer inne enn ute har levd et ganske skjerma liv ift 11-åringen som jo har vært "proff" løpshund i en stor folkehøgskolekennel. Da jeg overtok henne var tanken at hun skulle gå i spann med resten av mine, men jeg så raskt at selv om hun hang med og gjorde jobben sin, så hadde hun null glede av å gå i spann, og dermed ble hun sofapensjonist. 

Da jeg fikk henne lukta hun ganske betent, og jeg vaska henne med allergishampoo ei stund for å roe ned huden, som overproduserte fett og dermed ble betent. Den er fin nå, men jeg legger stadig merke til flere og flere svulster og vorter som dukker opp på ubeleilige steder (f.eks har hun ei vorte mellom tærne, men den er ikke til plage). Veterinær sier alle svulstene er godartede, så jeg trenger ikke bekymre meg (men jeg gjør det selvsagt likevel).

Veterinær har også sjekka tunga hennes (som er høyere på den ene sida enn den andre) uten å finne noe galt, sjekka huden uten å finne noe galt (men hun har rødmusset hud på magen og i ører, og tidligere har hun ikke klødd, men i dag så jeg at ørene stod ut til sida, som om hun plagdes med ørene). Potene ser fine ut, med unntak av at hun klør på ene bakpoten, hvor hun nå har fått samme hud oppover baksiden som hun har på poteputene, sånn svart, ru hud. Det er såpass mye at jeg ikke tror det kan opereres vekk. 

Hun har alltid spist potesokker, halm osv (jeg hadde henne som elevhund på FHS da hun var 2 år gammel), og hun spiser fortsatt alt hun kommer over, hovedsakelig tøybiter. Hun river opp pledd og svelger det, og ingen har funnet noe galt med henne, meeeeen jeg synes jo det er litt rart at hun gjør det + at hun har dårlig ånde. Var hos veterinær og trakk 11 tenner nå på høsten + skrapte tannstein, og hun hadde fortsatt dårlig ånde etterpå. 

I tillegg legger hun seg rett ned på brystkassa med beina under seg istedet for å bruke beina til å legge seg rolig ned. Det ser ut som om hun prøver å unngå å bruke forbeina til det. Litt vinglete i bakparten, men det hører liksom med å bli gammel, synes jeg. Og hengebuk, uten at hun noensinne har fått valper, og det er øyensynlig ingen grunn til pløsete mage.

Som sagt så virker hun glad og sånn, hun logrer og er blid og kosete, men hun er også ekstremt klengete og løper aldri tulling. De andre hundene kan sprinte avgårde mens hun faller av og legger seg bak meg på tur (hun er forøvrig opplært til å gå pent bak gjennom 10 år som folkehøgskolehund, men jeg synes det er rart at hun VELGER dette når hun får lov å løpe fritt). 

Sånn økonomisk er jeg student og har dermed veldig begrensede midler til å utrede henne stort mer enn jeg allerede har gjort, og hun var selvsagt ikke forsikra da hun kom til meg, ergo får jeg ikke dekt noenting på forsikring. Problemet mitt er at jeg ikke har noen måte å vite om hun har smerter nok til at jeg bør avlive eller ikke på. Jeg føler det er ubehagelig å gå rundt i uvisshet, for på den ene siden får jeg utrolig dårlig samvittighet over å se på den vakre, snille, søteste og blide hunden min og tenke "Burde du egentlig vært avlivet, du? Har du det bra, sånn helt egentlig?", men på den andre siden har jeg ikke noe lyst til å la henne lide, om hun lider? Problemet mitt er rett og slett at jeg ikke vet noenting. Det virker som om hun hadde vært blid uansett hvor ****** hun hadde det, samtidig som jeg ser jo at enkelte ting er smertefulle pga ting hun unnlater, og at hun stivner under håndtering. 

Når alt i tillegg er så diffust, og veterinæren ikke egentlig finner hold i ting, så vet jeg ikke hvor alvorlig det er. Man kan si det sånn at en død hund lider ikke, men jeg greier ikke å ta lett på å avlive likevel, ikke når hun er så snill og søt og viser at hun er glad så lenge jeg er hos henne og gir henne oppmerksomhet. Sånn utenom når hun får oppmerksomhet ligger hun bare og sover, egentlig. Hun gjør aldri noe med de andre hundene. 

Er det noen som har noe god input til meg her?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes vel egentlig at det høres ut som om hun har blitt gammel. Og det er lov å bli gammel. Alderdom i seg selv er ingen sykdom.

Det er ikke uvanlig for gamle hunder å få små kuler og vorter her og der, og det er stort sett noe de dør med og ikke av. 

Hvis du virkelig føler at hun har vondt så kan du jo evt. høre med veterinæren din om du kan prøve å sette henne på smertestillende en periode og se om hun viser bedring av det? Hvis det ikke er noen respons så har hun kanskje ikke så vondt som du frykter...?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har da hatt endel gamle hunder tidligere, uten at jeg har følt at noe har vært galt med dem av den grunn. Vortene er ikke det som bekymrer meg mest. Prata akkurat med en jeg kjenner som har litt mer greie på veterinærmedisin enn meg (har jobba på klinikk), han synes det høres ut som det er vondt i rygg og/eller mage ut fra hengebuk, dårlig bakpart og at hun stivner under håndtering og legger seg på måten hun gjør. Han anbefalte kiropraktikk, så jeg får prøve og se litt om hun blir bedre av det. Det er jo ikke akkurat sjeldent gamle trekkhunder får en eller annen type ryggvondt, så for meg høres det fornuftig ut. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg holder med i forslaget om å be om å prøve smertestillende. Siden hunder er råe på å skjule smerter, vil det kanskje gi deg noen svar. Enten pga bedringen ved oppstart, eller pga forverring når behandlingen eventuelt stopper. Min erfaring er at når man begynner å lure på om man skal vurdere avliving, så er det en svært god grunn for det. Kan anbefale å skrive dagbok. Noter ned positive og negative ting, hver dag. Du ser fort hva det er mest av. Også greit å vise veterinær når behandlinger skal vurderes. Det er så fort å glemme ting man ikke noterer ned. 

  • Thanks 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Smertestillende høres lurt ut. Og det kan variere hvor lang tid det tar før du vil se noen bedring- mine har vært alt fra 4 dager til en mnd.

HUSK: ikke ta kiropraktikk og smertestillende samtidig- det kan lure deg. Hilsen ei med erfaring.

Lykke til

  • Like 1
  • Thanks 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å prøve et par behandlinger til kiropraktor eller fysio med en skikkelig gjennomgang av hele kroppen kan nok absolutt gi noen svar og er du heldig så kan det jo løse en del ting og. Ellers holder jeg med forslaget om å prøve smertestillende en periode, da ser man jo fort om det blir noen merkbar forskjell på hunden og sånn sett kan det være en fin måte og få noen svar på om man ikke kan eller vil begynne noen stor, grundig utredning. Og blir hun feks da bedre så kan hun jo evt få gå på smertestillende og få noen flere gode uker/måneder/år før alderen tar henne igjen. Om hun oppfører seg slik du beskriver pga smerter så vil jeg tro du kommer til å merke forskjell på smertestillende, selv om hun ikke nødvendigvis blir en helt ny hund så kan man jo merke at hun blir mer aktiv/livlig, ikke så forsiktig lengre, kanskje hun engasjerer seg litt mer i de andre hundene eller ja, er nok mange måter det kan gi utslag på tenker jeg. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...