Snu hundens atferd rundt barn

[NaaTo 0]

Jeg har innsett at jeg har litt å jobbe med her. Har ei tispe på 9 år som jeg dessverre har feilet en del i sosialiseringen med barn, og kanskje til og med lært henne opp til å bli usikker på barn. Frem til hun var 2-3 år var det ikke noe problem å ha henne rundt barn og min eldste nevø og henne var gode venner. Det var aldri noe problem å ha henne sammen med barn og hun var sikker og stø i situasjonen. Så kom det en nevø til, og da han begynte å gå ville hun hoppe og leke da dette for henne var signalene han sendte. Fra familie kom det mye press på at jeg måtte roe ned hunden min osv, noe som resulterte i at det ble mye "nei" hver gang hun var i nærheten av nevøene mine. I ettertid har jeg jo forstått at dette har blitt helt feil og hun er nå mer usikker i situasjoner med barn. Nevøene mine er nå 7 og 11 år, og det er fremdeles et problem. Hun kan "fryse til" om de klapper henne og så komme med et plutselig bjeff mot dem. På avstand har hun ikke noe mot barn og viser ikke aggressiv atferd. Det er når de kommer tett innpå henne at hun blir usikker. Jeg forbedrer sikkert ikke situasjonen ved at jeg selv er usikker og nervøs for at det skal gå galt. Hun har forhåpentligvis 5-6 år igjen så jeg vil jo veldig gjerne at dette skal løse seg.

Ifølge min mor virker det ikke som om hun reagerer like mye på barna når jeg ikke er til stede, og det kan nok stemme. Jeg tror likevel ikke at hun føler seg helt trygg i situasjonen likevel, da min mor ikke er noe god på å lese hundens signaler. De første gangene hun reagerte på barn var ikke jeg nervøs i situasjonen, så jeg tror dette er noe jeg må jobbe med både med min egen håndtering og hennes.

Jeg håper derfor at noen kan komme med noen gode tips til meg her, for dette er en forferdelig situasjon for meg. Hvordan kan man klare å kontrollere sin egen nervøsitet rundt dette? Og hvordan kan jeg jobbe med henne for å få henne tryggere rundt barna? Er det noen som har noen gode erfaringer med hvordan en kan snu dette rundt?

Generelt er hun en hund som liker å ha litt kontroll og kan være litt smånervøs i enkelte situasjoner.

[Avani 545]

15 timer siden, NaaTo skrev:

Jeg har innsett at jeg har litt å jobbe med her. Har ei tispe på 9 år som jeg dessverre har feilet en del i sosialiseringen med barn, og kanskje til og med lært henne opp til å bli usikker på barn. Frem til hun var 2-3 år var det ikke noe problem å ha henne rundt barn og min eldste nevø og henne var gode venner. Det var aldri noe problem å ha henne sammen med barn og hun var sikker og stø i situasjonen. Så kom det en nevø til, og da han begynte å gå ville hun hoppe og leke da dette for henne var signalene han sendte. Fra familie kom det mye press på at jeg måtte roe ned hunden min osv, noe som resulterte i at det ble mye "nei" hver gang hun var i nærheten av nevøene mine. I ettertid har jeg jo forstått at dette har blitt helt feil og hun er nå mer usikker i situasjoner med barn. Nevøene mine er nå 7 og 11 år, og det er fremdeles et problem. Hun kan "fryse til" om de klapper henne og så komme med et plutselig bjeff mot dem. På avstand har hun ikke noe mot barn og viser ikke aggressiv atferd. Det er når de kommer tett innpå henne at hun blir usikker. Jeg forbedrer sikkert ikke situasjonen ved at jeg selv er usikker og nervøs for at det skal gå galt. Hun har forhåpentligvis 5-6 år igjen så jeg vil jo veldig gjerne at dette skal løse seg.

Ifølge min mor virker det ikke som om hun reagerer like mye på barna når jeg ikke er til stede, og det kan nok stemme. Jeg tror likevel ikke at hun føler seg helt trygg i situasjonen likevel, da min mor ikke er noe god på å lese hundens signaler. De første gangene hun reagerte på barn var ikke jeg nervøs i situasjonen, så jeg tror dette er noe jeg må jobbe med både med min egen håndtering og hennes.

Jeg håper derfor at noen kan komme med noen gode tips til meg her, for dette er en forferdelig situasjon for meg. Hvordan kan man klare å kontrollere sin egen nervøsitet rundt dette? Og hvordan kan jeg jobbe med henne for å få henne tryggere rundt barna? Er det noen som har noen gode erfaringer med hvordan en kan snu dette rundt?

Generelt er hun en hund som liker å ha litt kontroll og kan være litt smånervøs i enkelte situasjoner.

Jeg er ingen ekspert på området, men det jeg umiddelbart tenker er at du roser henne mye og evt drysser godbiter når dere er i nærheten av barn. Hvis hennes reaksjon grunner i at du har korrigert henne mye så er det bare å snu om på din oppførsel til henne når det er barn til stede. Barna trenger heller ikke klappe henne i starten. Men de kan gi henne godbiter uten noe fuzz rundt det. Mest som i forbifarten.

[Malamuten 10940]

Siden hun begynner å bli godt voksen og ting har blitt verre med alderen ville jeg startet med å sjekke hennes fysiske helse, selv om det ikke trenger å være noen sammenheng der. At hun ikke har vondt noe sted feks l, evt syn og hørsel osv. Ellers kommer det jo litt an å situasjonen hva som er enklest /best. 

Et alternativ kan jo være at hun har en plass litt skjermet som hun får være i fred på, samt hun kan lære seg kommando gå på plass e. L. Og bli der. 

Ellers ville jeg bare begynt å snu ting om til noe positivt. Ha godis på deg, tren inn et ord som betyr belønning, ala en klikker, bare at du sier et ord på en viss måte. I tillegg til å være et belonningssignal vil et slikt ord ofte kunne bryte opp litt spente situasjoner uten at man trenger å gå bort å ta i hunden. Feks om du ser at hun stivner litt så kan du si "bra", som betyr godis og hun vil mest sannsynlig gå over i en helt annen modus og komme bort til deg for belønning istedet for å bli stående til det blir for mye og hun bjeffer til. 

Kan hjelpe å la barna engasjere seg litt i hunden også, gi noen godbiter, "trene" litt, feks gi en kommando og belønne. Klappe litt og gi en godbit etc. Leke litt med den ute, med en leke, ikke herje med barna. Du eller en av de andre voksne kan være i nærheten om de vil klappe henne og gi godis og ros mens de klapper eller etterpå, alt etter som. Eller bare generelt trene på litt bedre verbal lydighet slik at om du ser det brygger opp til noe så kan du bare kalle henne til deg uten noe mer om og men. Ifht deg selv er det vell bare å prøve å tenke litt nytt, senke skuldrene, se at det går bra å ta til deg det. Evt unngå settinger som du blir ukomfortabel i. Hun høres jo ikke farlig ut så selv om det kanskje er litt å trene på så er det vell ingen grunn til å være så veldig nervøs ?