Jump to content
Hundesonen.no

Menneskets mest avlede venn?


Recommended Posts

Jeg er veldig spent på hva andre synes om innsatsen til de forskjellige deltakerne, og hva de formidlet.
Har gjort meg opp noen tanker, og min første reaksjon, mens jeg fulgte streamingen, var at NKK fremstår veike og svært lite engasjerte.
De ser ut til å ha problemer med å si annet enn at NKKs oppdrettere er seriøse, og "jobber med saken", til enhver problemstilling dagens raseavl måtte ha.
Jeg har fulgt med på en rekke diskusjoner, over lang tid, hvor bl.a. Dyrebeskyttelsen blir rakket rimelig godt ned på.
Her fremstår representanten fra Dyrebeskyttelsen så vanvittig mye mer fornuftig og konkret enn representanten fra NKK, at jeg faktisk sliter med å skjønne hvordan man kan motsi argumentene. 
Synes det er litt trist at NKK påstår at de har stort fokus på andre hundeaktiviteter enn utstilling, når utstilling er hva hvermansen forbinder med NKK, og utstilling også er aktiviteten man lettest finner info om på deres egne sider (Dogs4All som eksempel: det er lett å finne utstillingsresultater, mens man må lete litt etter lydighet og rally).
Hva synes dere? Hvor ER egentlig dagens renrasede avl på vei? Blandingsavl spiller ingen rolle i denne sammenhengen, slik jeg ser det, da de i beste fall kan NOX-regges. 
De faller dermed litt utenom FCI og NKK. 

Anbefaler å se dette, for de som ikke har fått gjort det :) 
 

 

 

 

  • Like 2
Link to post
Share on other sites

Om utstilling ble brukt som det egentlig var ment for, et verktøy for å evaluere avlen med en kvalitetsbedømmelse av avkom, så hadde det jo vært fint. Men som det er nå er konkurranseaspektet det viktigste, der resultatene i ringen styrer utvkiklingen av rasene, gjerne i form av "mer" (og dermed går man mot ekstreme trekk) og for mange raser har vi fått en todeling av rasene... 

Jeg synes dyrebeskyttelsen og Odd Vangen hadde mange gode poenger.

 

 

  • Like 5
  • Thanks 1
Link to post
Share on other sites

Har endelig fått tid til å se denne (med unntak av paneldebatten). Jeg synes det var en deprimerende konferanse som bare understreket det jeg tenker: ingenting skjer.

Mattilsynet og myndighetene tar ikke noe ansvar for å håndheve det lovverket vi har for å hindre avl på, og av, syke dyr. Jeg forstår at NKK ikke gjør mer, for hvordan skal de regulere noe som ikke en gang øverste myndigheter anerkjenner som lovbrudd? Jeg er enig med NKK-representanten i at alle har sine roller, og NKK har ingen reell makt når verken myndigheter eller raseentusiastene er med på laget. Uansett hva NKK gjør eller ikke gjør, vil avlen på disse deformerte og syke hundene fortsette. Valget NKK har er egentlig bare om avlen skal skje i mer organiserte former eller ikke.

Det er opprørende å tenke på at det finnes så mange som enda oppdretter og kjøper hunder som ikke har de mest grunnleggende funksjonene i behold. Jeg lurer oppriktig på hvordan folk ikke klarer å se hvor syke og hemmet hundene deres er av sin egen anatomi, det er snakk om helt åpenbare, graverende avvik som vi kan se og høre. Vet de ikke hvordan en funksjonsfrisk hund beveger seg og puster?

Jeg lurer også på hvorfor ikke flere stiller spørsmål ved mye annet som framelskes i utstillingsringen og som vi vet medfører risiko for problemer, sykdom eller skader. Hva er det som gjør at man fortsetter å avle på trekk som man ser gir hundene unødvendige problemer? Er det fordi det er mindre åpenbart hvor hemmende det er for hundene når de ikke brukes til noe?

Så for å svare på hvor raseavlen er på vei: For mange raser, eller utstillingslinjene av disse, har det allerede gått rett i dass. En god del av de andre rasene er på god vei til samme destinasjon, og jeg ser ikke hvordan disse skal klare å endre kurs. Heldigvis er det fremdeles en del raser, eller brukslinjer, som det enda er liv laga for og som man kan stå for med god samvittighet.

  • Like 2
  • Thanks 1
Link to post
Share on other sites

Nå har jeg sett hele greia. Viktig tema.

Det første som slår meg, nok en gang, er hvor defensive NKK er. Og hvor lite jeg egentlig har lyst å være medlem i den organisasjonen. Representanten for NKK gikk egentlig bare i forsvar. Alle forslag ble avfeid med at det er så «komplekst». Hun framsto som en forsvarsadvokat for NKK ikke en diskusjonspartner.

Den store elefanten i rommet ble dessverre ikke diskutert i særlig grad: Utstilling. Det som er tenkt å være en kvalitetssikring har blitt noe annet. Det har blitt en arena for noe som er bra (en sosial arena for hundefolk), men også en rå konkurranse hvor eiere, oppdrettere og dommere søker en form for status. Man vinner ikke med fjorårets modell, man må ta det et skritt videre for å skape det neste «wow»-øyeblikket. Når rasestandardene er mildt sagt vage og når det kun er eksteriør som belønnes, så går det selvsagt galt. Her har NKK et enormt ansvar. Det er de som har skapt denne kulturen. Jeg vil påstå at de til og med pleier den. Selvsagt har raseklubbene et stort ansvar for sin rase, men all den tid de er tilknyttet NKK så blir det ansvarsfraskrivelse fra NKKs side. NKK har imidlertid et godt poeng å dra opp av hatten her: Blir vi for strenge melder folk seg ut og holder på helt uten kontroll. Derfor er det viktig at norsk lov oppdateres på en slik måte at det ikke er noen friplasser å stikke. Enn så lenge kan NKK uansett gi vesentlig sterkere signaler enn de gjør, selv om de begrenser sanksjonsmulighetene sine for ikke å skremme folk vekk.

De snakket litt om hvordan enkelte raser har delt seg og at NKK sa at de hadde bedt raseklubbene ta tak i det. Beklager, men det holder ikke å bare be om noe slikt. Nå er ikke jeg NKK, men de gangene jeg har luftet temaet for min rase, i min klubb, så er det NULL forståelse. Det blir, blant enkelte, rett og slett uggen stemning, det bedrives fornektelse på høyt plan og det er åpenbart hvem som styrer dette. Jeg snakker om golden retriever. Da jeg kom som helt nytt medlem og var så uheldig å si at jeg hadde en jaktgolden (fullt inneforstått med at det er et kallenavn), så holdt enkelte på å bite hodet av meg. Ordet er bannlyst i klubben (også sentralt virker det som, jeg kom i klinsj med en fra raserådet grunnet at jeg brukte ordet på Wikipedia). Noen påsto videre at det bare var en «trend» å avle på slike hunder og at de ikke burde avles på. Videre ble det påstått at alle golden var like gode jakthunder. Dette på tross av at i mange linjer har ikke noe som ligner bruksegenskaper blitt testet på mange generasjoner. At det er ingen som helst regler i klubben for at avlsdyr skal ha prestert eller gjennomført noe som helst annet enn å se «riktig» ut i ringen. Ingenting. Samtidig blir hunder som min, som ser mye ut som de gjorde da rasen ble skapt, som kan gjøre det rasen ble skapt for, latterliggjort av dommere («fin hund, men jeg aner ikke hvilken rase det er» er et omtrentlig sitat fra et dommerskjema) eller i beste fall skjenket med Good (VG hvert skuddår) fordi «det var vel det du trengte» - gjerne med et lite blunk attåt. Uff, jeg kunne holdt på lenge, det er jo helt vanvittig hele greia. Resultatet er at genpoolen i praksis innskrenkes og faren for sykdom øker. Nå har golden sluppet de verste sykdommene (men er genetisk disponert for mange) og absurd anatomi (som feks schæfer), så det er helt sikkert andre raser man bør starte med, men jeg tror historien er beskrivende for mange klubber og hvor lite de bryr seg om alt fra fakta til motforestillinger om hva som foregår. Noen har kuppet showet, og slik vil de ha det. Har man brukt de siste 25 år av livet til å avle utstillingschampions uten å gjort så mye som en mentaltest eller en ferdselsprøve med hundene, så er det klart det blir nærmest en eksistensiell trussel om kravene skulle endres.

Hadde det vært opp til meg så hadde hele graderingssystemet for utstilling blitt avskaffet. Gode, men relativt vide, rasebeskrivelser burde ligge til grunn for en bedømmelse fra feks 3 dommere som dømmer hunden innafor eller ikke. Med tilhørende en eller annen form for ankemulighet. Videre burde det være krav om rasetilpassede mentalitets- og funksjonstester for alle raser i forbindelse med avl. All den tid en del raser alltid vil være godt egnet både som brukshunder og familiehunder så vil man få en viss deling, men det går an å sørge for at de ikke blir totalt forskjellige raser i alle fall.

Det er en lang vei å gå, og jeg har egentlig store problemer med å se hvordan man kan få representanter fra de forskjellige fløyene i raser som har delt seg til å komme til noen enighet. Men hvis man kunne begynne med at man sørger for at systemet ikke belønner stadig utvikling i eksteriør og undervurdering av andre egenskaper og at man ikke ekskluderer «opphavet», så kan det se annerledes ut om 20-30 år.

  • Like 2
  • Thanks 2
Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.



  • Nye innlegg

    • Det du beskriver er ikke dominant adferd, ei heller enn dominant hund. Jukking er som oftest stress, en sjelden gang hormonell adferd, men ikke dominant adferd. Her må du bare sørge for at den voksne får nok ro for valpen, og skille de før det blir for mye mas eller herjing. Hva er aggressiv adferd mot barn? Utagering? Knurring? Alt dette er avstandssøkende signaler, som tyder på at han enten er usikker på dem, eller forsvarer dere eller huset mot dem. Mest sannsynlig det første. Bjeffing mot folk som kommer på besøk er også ofte det samme. Det kan være ganske mye jobb å endre innarbeidet adferd hos en godt voksen hund, så jeg vil anbefale dere å kontakte en instruktør/adferdsspesialist som bruker positive metoder, til å komme hjem til dere for å vurdere ham og komme med et treningsopplegg. Fram til dere får jobbet med det er det et poeng å ikke utsette ham for de situasjonene der denne adferden skjer, og skjerme ham for det som stresser ham eller gjør ham usikker. Ikke la folk nærme seg ham, og om dere får besøk sørg for at han er nok skjermet til at han slipper å føle at han må forsvare seg selv eller hjemmet.
    • Trenger råd!!!! Har en dorset bulldog som vi fikk omplassert hit et par år siden. Han har en veldig dominant atferd, og vi har nå nylig fått en valp som han jukker på blant annet. Han kan også få agressiv atferd mot barn, bjeffer ekstremt på folk som kommer. Hva kam jeg gjøre? Ønsker virkelig å få ting til å fungere 
    • Så bra at du tenker gjennom dette! Jeg tenker at det er viktig at hunden, uansett rase, får møte og bli litt kjent med andre mennesker fra tidlig av. Det første året ville jeg nok lagt litt ekstra arbeid i å møte ulike mennesker, men for de færreste vil det være noe problem å unngå kun deg og familie og venn(er). Ellers holder det nok å møte hunder og folk på tur og i nærområdet, tenker jeg. Det kan være en fordel å være litt ekstra obs på det dersom du ser på typiske vokterraser med instinkter for å passe på, men jeg tror likevel ikke det er en stor bekymring så lenge hunden er normalt sammensatt. Når det gjelder rasevalg er det nok viktigere hva slags type hund du ønsker deg, og hva slags hundehold du kan tilby. Det er mange gode kandidater som turkompis, så det spørs om du vil ha mye eller lite pels, er bjeffing ok, må/bør hunden kunne gå løs, osv. Om du overnatter mye ute kan det jo være greit med en hund med god pels, for eksempel.
    • Heisann. Er en aktiv mann i 20-årene som i noen år nå har vurdert å gå til anskaffelse av egen hund og har noen spørsmål angående sosialisering. Har vokst opp med hund og er hundevant. Etter at jeg flytta for meg selv har det gått mye i å låne hunder, blant annet familiehunden som ble igjen i barndomshjemmet. Driver også og trener/aktiviserer hunden til familien av en venn av meg. Er glad i friluftslivet og å tilbringe tid i naturen, så det å låne hund er noe både jeg og hundenes eiere vinner på. Jeg får mer erfaring samt en turkompis, de får aktivisering av hunden sin.  På mange områder vil nok mange mene at jeg er "klar" til å skaffe meg hund, men selv tenker jeg likevel at det er noen aspekter ved livsstilen min som holder meg igjen fra å bestemme meg for å faktisk gjøre det. Har alltid vært en litt sånn typisk einstøing på grensa til det mange vil mene er en smule sært. Alltid likt meg best i eget selskap, gjør det meste alene, bor alene, og om alt går etter planen blir det hverken barn eller samboer i fremtiden. At jeg er oppvokst med hund er en fordel, men ser på ingen måte på det som et "grønt lys" eller noe som kan være til nytte utover det at jeg er vant til å omgås hunder, vet en del om ansvaret det innebærer og hva det krever av eier å tilfredsstille hundens behov: nettopp fordi hundene jeg er oppvokst med- og vant til er familiehunder som lever tett på- og er knyttet til flere enn ett menneske. Hunder som i hovedsak forholder seg til én person har jeg lite til ingen erfaring med, og det er jo slik det ville blitt for hunden om jeg hadde skaffet meg en. Kan hende jeg overtenker det en smule etter å ha hørt en del skrekkhistorier om enmannshunder som utvikler sterkt ressursforsvar ovenfor én person og som ikke går overens med andre, hverken hunder eller mennesker, kun denne ene personen. Det er her sosialisering kommer inn i bildet: hva innebærer det egentlig å sosialisere en hund som mesteparten av tiden skal forholde seg "nært" til én person? Vil det å møte mange forskjellige hunder og mennesker på tur være helt greit, greit nok, tilstrekkelig, innafor, utilstrekkelig eller direkte uforsvarlig? Det er ikke slik at jeg bor langt uti gokk med ei mil til nærmeste nabo, har kontakt med egen familie og en venn som begge har hunder som min potensielle, fremtidige hund vil omgås. Men er det nok? Tenker det er urealistisk å anta/gamble på at hunden aldri vil måtte være hos noen andre for en periode, enten det er på grunn av eiers sykdom eller andre større hendelser i livet.  Når det kommer til rasevalg, er det noen raser en bør eliminere eller være mer obs på når det kommer til det med enmannshund? Er det noen raser som «har det mer i blodet» enn andre? Noen som har noen erfaringer å dele? Er selvsagt individbetinga (noen vil kanskje si at det har enda mer med individ å gjøre enn med rase), men skader ikke å spørre.  Vil nevne at jeg har vært i tenkeboksen angående det å skaffe egen hund (i hovedsak turkompis/ressurs i friluftslivet/hobby) siden jeg var 18 år, men anser meg fortsatt som helt i starten av prosessen som eventuelt vil lede til en endelig avgjørelse. Det blir ikke noen hund på meg før om et år (minst), da jeg ønsker å få et bedre bilde på hvordan livet mitt vil bli seende ut de neste 10 årene. Har ikke hastverk, men hadde vært greit å lære mer om akkurat denne tematikken. På forhånd takk for svar!
    • Tahlly på 9 har vert inne tre runder, mener eg. Øyebetennelse som valp, trekking av knekte tenner og strekk i akillessenen med belastningsskader i ryggen. Utover det bare småskader som eg behandler selv (type skrubbsår osv). Trez på 6 har hadde noen runder med øyebetennelse som valp, ellers har han holdt seg frisk og skadefri. Unntatt små skrubbsår og lignende.  
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...