Si farvel til min beste venn.

[Marie89]

Hei! Jeg skriver egentlig her fordi jeg føler at jeg trenger å få ut de enormt mange tankene som har surret i hue etter jeg avlivet hunden min jeg har hatt i 11 år for 3 uker siden. 
Det ble en sorg som var så vond, og skyldfølelse, anger og sjokk angrep med full styrke. 
 

jeg sliter mest med at han aldri kommer tilbake og at jeg er så fryktelig redd for at jeg lot han gå for tidlig, tenk om det hadde gått en liten stund til. Tenkt om jeg misforsto. 

Det begynte med at vet fant en mistenkelig stor vekst i testikkelen samt to andre svulster i buken. På slutten vokste det en kul til nær urinveiene. 
han hadde lenge hatt en testikkel i buken som ikke ble oppdaget med en gang. (Det gir meg skyldfølelse at jeg ikke klarte å oppdage det med en gang) 

Det står også at han hadde mastcelletumor, en stor kul i brystet, samt flere kuler rundt omkring. 
på slutten hadde han fått væske i buken og vet konst med hjertesvikt også.

I tillegg til dette hadde han artrose og spondylose  han har stått på tab i over to år for. Han ble stiv og slet med trapper og finne hvilestilling. Peste endel og klenget, ville ut og inn og virket litt febril.  Ville ligge mye for seg selv den siste tiden. Sov veldig mye med tung og rask pust uansett hvile eller aktivitet. 

Han var engstelig og ville bare være med oss. Måtte være mer hjemme med han en vanlig. Han hadde sterkt frykt for å kjøre bil og være hos veterinær.  Var litt aggressiv for enkelte vi gikk forbi og noen av klassevennene til barna mine. 

De siste dagene merket jeg at han smattet og drev veldig med munn og tannkjøttet. Ville ikke vi skulle ta på. mulig dette har med hjertet som begynte å svikte. 
Dyrlegen forberedet meg for mange mnd siden at dette ble palliativ behandling, og har ved de to siste samtalene anbefalt sterkt at vi lot han hvile på grunn av dyrevelferdsmessige grunner. 

Når jeg skriver dette skjønner jeg jo egentlig at det ikke var for tidlig, men jeg klarer alikevel ikke helt å slå meg til ro med det. Tre uker etter jeg måtte ta farvel med min utrolig vakre venn Oscar? 

Jeg tenker på dagen før veterinær kom hjem til oss, så virket han litt bedre og ville leke litt i Hagen. Jeg klarer ikke helt slippe den dårlige samvittigheten, selv om hode sier at jeg burde det. 

Jeg håper så inderlig det blir bedre med tiden, jeg savner han så fryktelig. 

Dyrlegen kom hjem til oss i trygge omgivelser, etter den siste injeksjonen stoppet hjertet med en gang. Ingen kamp bare fred og ro.  han var sliten virket det som. 

Oscar lever i hjertet mitt nå, jeg håper han skjønte hvor mye jeg elsket han❤️ 
Det føles godt å få sagt det. 
 

 

 

 

[Malamuten]

@Marie89 det gjør jo alltid vondt å miste disse 4 beinte, bare du vet hvordan han hadde det, men det høres jo ikke ut som du har tatt noen forhastet beslutning og utifra det du beskriver så høres det ut som det var riktig tid. Ville heller prøvd å se på det som positivt at han fikk en god dag før det var slutt ?skyldfølelsen er nok bare et produkt av savnet og ønsket om at han kunne vært med lengre. Samt at det er jo umenneskelig egentlig å skulle ta den avgjørelsen om noen får leve eller dø, spesielt når det er noen vi er så glade i og som ikke kan si hva de selv ønsker. Men alt i alt så tenker jeg at litt for tidlig (i verste fall) strengt tatt er bedre enn litt for sent. Men her tenker jeg ikke at det var for tidlig heller, når hunden har så mye forskjellig og har kommet dit at han sliter med å hvile godt også samt blir litt engstelig osv så er nok tiden kommet ❤️

 

Stor klem til deg og smerten roer seg heldigvis litt med tiden ❤️