Gå til innhold
Hundesonen.no

Spansk Mynde-Galgo Espanol


Guest Jonna

Recommended Posts

Jeg lurer på om det er noen som har kjennskap til denne rasen. Jeg har truffet to fantasktisk individer av denne rasen som var utrolig sosiale av seg for mynder å være. Og siden det er lett å få feil inntrykk av slike "ferske" raser som det er få av så muligens noen flere her har erfaring med dem som vil deles?

(Jeg har desverre for lenge siden sendt mail til oppdrettere i norge uten å få ett svar *skuffende* :D

Prøver nå å få kontakt i Sverige med noen oppdrettere)

ps: har ikke tenkt å skaffe meg en hund av denne rasen med det første, vil nok fort gå 5-10år. Men tiden er alt inne til å innhente informasjon ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis man skaffer seg spansk galgo må man huske at de er som mange andre mynder hets hunder.. Man må bare ha det i tankene hele tiden..

Galgoen sies å ha en kanske mildt lunne.. Men som andre mynder jan de være litt skeptiske og sky mot fremmede folk da... Og de er gjerne litt egenrådige, men nå regnes de som en god og snill familie hund(Bemerk, med de rette linjene)

Hvis du vil vite mer har jeg ei vennine med det;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Naboen min har en Galgo som er omplassert fra Spania. :lol: Han er nydelig, men veldig redd.

Dem to jeg har møtt (flere ganger) er også omplassering fra Spania, men dem er kjempe sosiale og ikke redde. Så dem har gitt meg ett godt inntrykk.

Hvis man skaffer seg spansk galgo må man huske at de er som mange andre mynder hets hunder.. Man må bare ha det i tankene hele tiden..

Fullt klar over at mynder er det :P Har vært borti flere typer mynder i min tid i familli med mer, så mynden, som gruppe, er ikke meg ukjent. Men det er først etter møte med Galgoen jeg har hatt lyst på det selv. Har forresten fått kontakt med en oppdretter i Sverige, så da får jeg litt mer infor der fra.

Takk for at dere svarte :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde nå satset safe og kjøpt en hund fra oppdrettere her i Norge eller i Sverige, en hund som du fikk som valp og som hadde fått en trygg og god oppvekst. Det er "bra" å redde hunder, men man vet aldri noe om bakgrunnen deres - og er det hunder som har vært aktivt brukt på jakt, vel, da kan man få et problem... med en hund som kan bli vanskelig å slippe løs.

Har kjent noen forskjellige, en som var veldig forsiktig over mot det redde - og noen norskeide som er MEGET trivelige. Selv om de også har bra med jaktinstinkt - en ble vel europamester i coursing nylig?

Hvorfor bli sur forresten, over at oppdrettere ikke øyeblikkelig svarer på e-post? I "gamle dager" ringte man og snakket hyggelig med folk, eller oppsøkte utstillinger og tok kontakt rundt raseringen. Travle mennesker har ikke alltid tid til å sette seg ned med e-poster som ikke haster; i og med at du har god tid, kan du jo ringe og heller høre om oppdrettere her hjemme skal til noen arrangementer/konkurranser/utstillinger, og møte dem i det små der? Når du ikke skal ha hund før om 5-10 år, så er det kanskje ikke så rart i at de ikke øyeblikkelig svarer på e-posten, eller venter at du skal ta litt mer initiativ - eller kanskje leser det de skriver om rasen på sin hjemmeside el.l. :-)

Selv kjenner jeg en dyktig oppdretter som er på flere e-postlister, er rasekontakt etc - hun får 20-30 e-poster på det verste om dagen, og da sier det seg selv at ting kan ta tid...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde nå satset safe og kjøpt en hund fra oppdrettere her i Norge eller i Sverige, en hund som du fikk som valp og som hadde fått en trygg og god oppvekst. Det er "bra" å redde hunder, men man vet aldri noe om bakgrunnen deres - og er det hunder som har vært aktivt brukt på jakt, vel, da kan man få et problem... med en hund som kan bli vanskelig å slippe løs.

Og som du også ser så har jeg kontakt med en som har to Galoger og nei jeg har ingen planer om å "redde" noen hund. Men det er den måten jeg har kommet i kontakt med rasen på. Vil nok ha en valp ja..

Hvorfor bli sur forresten, over at oppdrettere ikke øyeblikkelig svarer på e-post? I "gamle dager" ringte man og snakket hyggelig med folk, eller oppsøkte utstillinger og tok kontakt rundt raseringen. Travle mennesker har ikke alltid tid til å sette seg ned med e-poster som ikke haster; i og med at du har god tid, kan du jo ringe og heller høre om oppdrettere her hjemme skal til noen arrangementer/konkurranser/utstillinger, og møte dem i det små der? Når du ikke skal ha hund før om 5-10 år, så er det kanskje ikke så rart i at de ikke øyeblikkelig svarer på e-posten, eller venter at du skal ta litt mer initiativ - eller kanskje leser det de skriver om rasen på sin hjemmeside el.l. :-)

Selv kjenner jeg en dyktig oppdretter som er på flere e-postlister, er rasekontakt etc - hun får 20-30 e-poster på det verste om dagen, og da sier det seg selv at ting kan ta tid...

Jeg ble ikke sur, da har du missforstått. Men jeg har tidligere fått svar på denne måten av folk. Og jeg trives bedre med å sende mail siden (som du sa) dem ofte er travle mennesker og ikke har tid til å ta en samtale med en gang.(og ettersom jeg har en vanskelig dialekt som jeg ofte blir stående å gjennta meg selv til "ente" gang så skriver jeg helst mail..)

Men å ikke høre noe på 3 mnd... det er litt over min forventning når jeg sender en mail, da tror jeg den har gått i søpla.

Det står forresten ikke så mye på div hjemmesider som jeg har funnet, mest cursing og utstillings resultaer. Ettersom jeg gjerne vil vite litt mer enn bare hvor bra dem gjør det i konkurranse...

Jeg har prøvd å oppsøke rasen på utstilling, men som oftest så har ikke rasen deltatt når jeg har vært det (ingen påmeldte) eller jeg har akkurat ikke vært riktig tid ringside pga ustilling av egen hund.

(En gang ble jeg blankt avvist når jeg viste interesse.. Sikkert pga nerver før ringen :icon_redface: )

ps: jeg har heller ikke nevnt noe tidspersketiv til noen oppdretter, bare ønsket mer info..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De norske galgofolkene jeg kjenner til, er veldig hyggelige :-)

Så prøv å ta en telefon hvis du kan, det er jo et forsøk verdt igjen. Mail er et tveegget sverd, og det er jo synd å gå glipp av muligheten til å kjøpe en valp du kan besøke noen ganger underveis i valpetiden - på grunn av slike misforståelser eller generelle henvendelser. Vet som sagt hvor lett det er å skyve på ting som kan vente litt... når huset er fullt av bikkjer og travle ting!

Kanskje du kan få kontakt med noen valpekjøpere, og få kontakt via dem? Kanskje noen her inne kjenner noen etc...

Men det er noen få coursingtreff/konkurranser i sommerhalvåret - kanskje du kan finne ut av startlistene der, sjekke at det er galgoer påmeldt, og så dukke opp der? Eller på Myndeklubbens egen spesialutstilling her på Østlandet? De ER sjeldne, da må man kanskje reise litt ekstra...

Lykke til, det er noen artige raringer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Naboen min har en Galgo som er omplassert fra Spania. :icon_redface: Han er nydelig, men veldig redd.

Tror det er viktig å merke seg at "galgo" bare betyr "mynde" på spansk. Sloughi heter "galgo arabe," greyhound heter "galgo ingles" osv. En omplassert "galgo" fra Spania trenger derfor ikke nødvendigvis å være det vi kjenner som renraset galgo espanol - ofte er det mye kappløpsgreyhound i disse omplasseringene, såvidt jeg har forstått.

Og at slike omplasseringshunder er redde, er kanskje ikke å forundres over - det er vel flere enn meg som har sett bilder av mishandlete kappløpshunder i Spania. :-(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror det er viktig å merke seg at "galgo" bare betyr "mynde" på spansk. Sloughi heter "galgo arabe," greyhound heter "galgo ingles" osv. En omplassert "galgo" fra Spania trenger derfor ikke nødvendigvis å være det vi kjenner som renraset galgo espanol - ofte er det mye kappløpsgreyhound i disse omplasseringene, såvidt jeg har forstått.

Og at slike omplasseringshunder er redde, er kanskje ikke å forundres over - det er vel flere enn meg som har sett bilder av mishandlete kappløpshunder i Spania. :-(

Det var nå kanskje nettopp derfor jeg kun skrev Galgo :lol: Det er ikke godt å vite hva som er i slike hunder, de kommer ikke akkurat med stamtavle. Det er i alle fall en spansk mynde.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...