Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg er så fortvilet!

Vi har lenge tenkt på og skaffe oss en hund, lest og undersøkt masse om raser, og endte opp på finsk lapphund. Vi hentet oss en nydelig finsk lapphund jente når hun var 9 uker. Dette var fra en oppdretter som er godkjent av raseklubben.

Hun ble veldig fort trygg på oss i familien, meg, mann og barn, men har hele veien vært veldig redd alle andre mennesker! Vi hadde min far på besøk (langveis fra) når hun var 11 uker, og hun brukte to hele dager på å tørre og gå bort og snuse på ham! Vi har sosialisert og miljøtrent, ut fra hennes premisser. Ingen har presset seg på henne, men folk som har hatt lyst til og hilse på har fått beskjed om å sette seg på huk, på god avstand, og se om hun har lyst til og komme bort og snuse på dem. Altså; helt opp til henne.

Vi bor i ett borettslag, og treffer på mange naboer og folk, både når vi er ute for og tisse, og på tur. Her hjemme står hun og bjeffer og knurrer på alle som går forbi oss. Nå er hun blitt 14 uker, men er fortsatt like redd naboene, selv de hun ser daglig. På tur går hun ut av veien, og setter seg ned når vi møter noen. Der sitter hun til folkene er ute av syne, før hun kan bevege seg igjen. Kan gjerne begynne og bjeffe etter dem når de har passert, men nekter og gå noe sted før de er forsvunnet.

Vi har barn, og når det har vært venner på besøk har hun bjeffet og knurret på dem ved hver minste bevegelse. Dette selv om barnet på besøk ikke har vært i nærheten av hunden, sitti rolig i sofaen el. Så fort det kommer en liten bevegelse, så blir valpen redd, og bjeffer/knurrer.

Valper skal jo ikke være så redd, dette har jo vært i den tiden hun skulle vært trygg på alt og alle! Vi går på valpekurs, og kurslederen der har også sagt at vi har vært veldig uheldig, at valper ikke skal være slik, og at det eneste hun er bekymret for hos noen av valpene på kurset, er det at vår er så redd andre. Og finske lapphunder er jo ikke kjent for og være en redd rase.

Nå vurderer vi adferdsterapaut rett og slett, for og få hjelp til og se på om dette er en oppgave vi kan klare, da dette er vår første hund og vi som sagt også har barn. Vi trenger hjelp til og få vite hva vi skal gjøre, hvor mye det vil kreve, og om det er noe vi kan få til!

Men jeg er så fortvilet, dette var ikke slik vi så for oss og få en valp i hus. Vi har blitt veldig glad i henne, hun er en flott hund, tillitsfull til oss, lettlært (men rampete), nydelig rett og slett. Likevel føles det overveldende når jeg er så usikker på fremtiden! På den ene siden har jeg mest lyst til og levere henne tilbake til oppdretter, da jeg synes det er en skummel oppgave og ha en så redd valp, som skal bli trygg og god. Hva hvis vi misslykkes? Det at vi har barn gjør hele situasjonen mye vanskeligere synes jeg. På den annen side vil vi jo ikke gi opp en liten valp, som vi har blitt glad i!

Hva kan vi gjøre? Er det håp for en valp som er så redd?

Skrevet (endret)

Håp? Tja...hun er enda ung...så man skal aldri si aldri. Men sånn helt egentlig? Nei. Hun kommer nok aldri til å bli en trygg hund. Og jo mer hun blir utsatt for det hun er redd for, jo reddere vil hun bli. Hadde det vært min valp hadde jeg levert den tilbake til oppdretter. Det ikke sånn en valp skal være. Dette vil mest sannsynlig være et problem hele hundens liv, og som ferske hundeeiere er det ekstremt mye å gape over. Lever den tilbake og kjøp dere en ny valp fra en annen oppdretter er mitt råd. Det er ikke verdt å leve i årevis med en redd hund, når dere kan få dere en som har et mye bedre utgangspunkt. Når det er så uttalt så tidlig ligger det sannsynligvis en stor brist mentalt hos hunden, og det er arvelig. 

RED: Med barn i ligningen kan dette være direkte farlig. Kanskje ikke mot egne barn, men barn som kommer på besøk. En redd hund kan finne på å bite, fordi den føler den må forsvare seg. Jeg skjønner at dere er glad i henne, men trust me, det er MYE vanskeligere å skille seg ad med en hund man har hatt i flere år, enn en hund man har hatt i halvannen måned. 

Endret av Sprettballen
  • Like 5
Skrevet (endret)

Her tenker jeg at selv med masse trening så blir dette sannsynligvis aldri en trygg hund. Jeg synes heller ikke at dere skal tenke at dere kanskje «mislykkes». Det er ikke deres feil at valpen deres er slik. Her er det en uheldig genetisk pakke som ligger i bunnen, og ikke noe dere har gjort feil. 

Jeg ville levert valpen tilbake til oppdretter. 

Endret av Artemis
  • Like 5
Skrevet

Jeg vet det er enklere å si enn å gjøre, men jeg ville levert tilbake valpen om det er en mulighet. Så ille usikkerhet er det nok ikke noe stor sannsynlighet at blir veldig bra, selv med tid og trening. Og det blir ikke noe enklere å ta denne avgjørelsen om et år, to år eller når man har prøvd og setter strek. Ikke for hunden heller. Nå er vell ikke slike hunder førstevalg for  de fleste uansett, men at det fortsatt er velp kan jo bedre omplasseringsmuligheter. Og kanskje finnes det et godt hjem hos noen som bor landlig til og ikke farter så mye rundt eller har så mye besøk. Kanskje har de en hundevenn til valpen også som kan holde den med selskap om den må stenges bort fra visse situasjoner for å skjerme e.l.

Med barn og jobb osv så er man igrunn avhengig av en hund som fungerer greit i hverdagen ellers blir det fort kjipt for alle. Hunden må potensielt sitte mye bortstengt eller være alene mens dere har besøk eller gjør andre ting og dere får potensielt mye dårlig samvittighet og stress med å få til alt på en god måte for alle.

Skrevet
Just now, frktvertimot said:

Hvilke rettigheter har vi hvis vi leverer valpen tilbake? Har vi krav på å få noe penger igjen? 

Etter loven er vell et hundekjøp det samme som et forbrukerkjøp så du kan ha sterke rettigheter ifht heving av kjøp. Men det er veldig variabelt hva som er vanlig praksis i slike tilfeller og mange vil nok ikke kjøpe tilbake en valp om det ikke er spesifisert i kontrakten(ergo må man kanskje gå rettens vei for å få tilbake penger).

Skrevet
1 time siden, frktvertimot skrev:

Hvilke rettigheter har vi hvis vi leverer valpen tilbake? Har vi krav på å få noe penger igjen? 

Jeg ville i første omgang hørt med oppdretter. Rent personlig synes jeg dere burde få pengene igjen for valpen. Greit nok at det er et dyr man snakker om, og man kan ikke forvente en perfekt valp, men en valp som er såpass redd som det deres er synes jeg er mer enn god nok grunn til å hevde at "varen ikke er som forventet" og dere burde få pengene tilbake. Det burde også være i oppdretters interesse. Valpen har det ikke godt slik den har det nå.

Skrevet

Jeg var i deres sko for litt over 2 år siden...det høres faktisk ut som min valp, bortsett fra at istedet for å sette seg ned når det kom folk, så utagerte hun noe voldsomt. Det har vært mye jobb, fortvilelse, sinne og tårer. Vi har hun enda og selvom hun har blitt litt bedre er det fortsatt store utfordringer. Et sånn hundehold er ikke noe gøy. Det ødelegger hele gleden ved å ha valp/hund. Som flere andre skriver hadde jeg tatt kontakt med oppdretter ang å levere henne tilbake. Hun KAN blir bedre, men sjansen er stor for at hun desverre ikke blir det. Jeg skjønner at det er vanskelig. Man blir jo glad i disse små på kort tid. Nå når jeg har levd med en sånn hund i 2 år, og en gang i fremtiden fikk en slik valp igjen, hadde jeg ikke vært i tvil på å levere den tilbake

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...