Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund som plutselig er redd


SaraJ
 Share

Recommended Posts

Skriver her i håp om at noen kanskje har vært utsatt for noe lignende, eller har en god forklaring!

Vi har ei dansk svensk gårdshund tispe på litt over to år. Helt siden hun var liten har hun vært ekstremt kosete og oppmerksomhetssyk. Hun vil helst være der det skjer hele tiden, og elsker å være med oss. Men nå i det siste er hun blitt livredd for soverommet vårt av en eller annen grunn...det startet med at jeg var hjemme alene en natt, og hunden sov da i sengen sammen med meg slik hun av og til gjør når det bare er oss to. Dette er noe hun eeeeeeelsker, og lyser opp hver gang hun får lov. Den natten våknet jeg av at hun skalv noe fælt, skikkelig skjelving og stiv i hele kroppen. Jeg trodde kanskje hun frøs, lot henne komme under dynen, men det fortsatte et par minutter før hun ville ut av under dynen (hvor hun vanligvis liker å ligge), og satt seg oppå dynen og skalv igjen. Jeg slo på lyset og møter synet av en livredd, stresset hund. Halen mellom bena, og store øyne. Hun kikker rundt seg akkurat som om hun ser/ hører noe ikke jeg klarer oppfatte, før hun går ut av rommet. Siden den gang NEKTER hun å nærme seg soverommet. Vi malte noen møbler på stuen her en dag og tok henne med inn på soverommet for vi tenkte hun skulle få slippe å sove i malingslukt å kald trekk fra åpen dør, men hun sto da bare å skrapte på døren å klynket og ville ut igjen. Hun pleier som sagt elske å sove inne hos oss enten i sengen eller i sin egen seng på gulvet! Det som er rart er at hvis en av oss står opp tidlig om morgenen, og den andre blir liggende, kan hun finne på å komme inn å skal da sove i sengen...hun virker liksom mest redd på kveld/ nattestid (av og til morgen også men ikke alltid). Skjønner ikke hva som kan ha skjedd eller hvorfor hun er så redd for å være der inne? Hvis jeg tar henne inn på kvelden før jeg skal legge meg for eks blir hun redd med en gang å bare kikker rundt i rommet som om det er noe skummelt her...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

et kan jo være så mangt i grunn. Noe hun har hørt, kanskje hun fikk vondt av noe hun gjorde etc Kanskje er det en litt vanskelig periode nå utviklingsmessig som spiller inn, kanskje hun plutselig følte det var et problem at en av dere var borte, hvem vet.  Er det et problem så kan du jo forsøke å trene på det med godis og positive assosiasjoner, eller du kan jo alltids ta en sjekk av hunden for å se om den har vondt noen plass e.l. som kan forklare at hun kanskje har fått plutselig vondt eller noe som kan ha skapt noen dårlige assosiasjoner, evt sjekke syn/hørsel. Ellers så kan det godt hende det roer seg av seg selv igjen etterhvert. Siden hun ikke er redd for rommet på dagtid så virker det jo som det er en hendelse som er mer knyttet til tid eller setting eller noe annet enn rommet i seg selv. Kan du ha sparket borti henne eller noe slikt i søvne? Eller snakket i søvne eller noe som kanskje opplevdes som rart for henne?

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Haha, kattejaging er nok ekstremt krevende. Men jeg var impornert over Grisha Stewart som fikk en jack russel til å ikke jage ekorn ved bruk av BAT (behaviour adjustment training, egentlig et litt teit navn på en metode siden mye trening er nettopp for å justere adferd, men det er nå det det heter). 
    • Han har helt rett! Når de er over 10 får de lov å gjøre som de vil! (I min bok)
    • Det er vanskelig å akseptere at de begynner å bli gamle. Det er mye mer vi kan gjøre for hundene nå enn de gjorde før i tiden, selv om jeg også synes det er urimelig å holde dem i live "så lenge som mulig" for egen del. Men så lenge vi faktisk kan lette livene deres i alderdommen så gjør vi jo helst det. Jeg antar at hun er fulgt opp og sjekket hos dyrlege siden hun går på rimadyl. Jeg er usikker på om det kan (eller bør) kombineres med librela eller andre smertestillende mot forkalkninger, så sjekk det. De siste årene hadde jeg månedlig fysioterapi for hundene, og kan anbefale det. En hundefysio kom hjem til oss og masserte og behandlet stivheter i kroppen, og hundene var betydelig bedre av det. 13 år er en anstendig alder, og jeg tenker nok at uansett alder så er det nok dessverre på tide å innstille seg på at hun ikke kommer til å leve evig.  
    • Hei. Registrerte meg nettopp. Har alltid hatt mine egne meninger om hundehold. Nå begynner min kjære Lady (13 år gammel Border Collie) å tydelig vise tegn på at hu er gammel. Hu har alltid hatt fri tilgang til tørrfor (og vann seff) - ok hu er litt feit - men å begynne å måle opp ting nå? nei. Hu skal ha fri tilgang som alltid. Prøver så godt jeg kan å ordne slik at hu skal ha det bra - vi sitter en plass i naturen - jeg får hu til å ligge / bli - også hiver jeg diverse godbiter (markies) ut over et område som hu går og snuser og leter opp. Hu har gått på "Rimadyl" i et par år (ettersom jeg har forstått så skal dette hjelpe på forkalkninger i ryggsøylen + at de skal være mildt smertestillende (?) I gamle dager var hu en atlet. Endeløs energi. Nå når jeg skal prøve å gå en tur så "stopper hu meg" - hu går foran - og ser på meg, ser tilbake - hvis jeg snur meg så springer hu rett hjem - tydelig at hu vil bare hjem og ligge uttafor døra (bor på gård) så jeg sitter der og liksom bare bekymrer meg. I know - gammel hund. Men jeg vil at hu skal ha det bra - så lenge som overhodet mulig - Jeg jobber ikke - det er bare meg og hu. Jeg synger alltid en sang om morgenene - "God morgen, god morgen lille golli klump - osv" (I know pretty cringe) hu digger det - kos og hale som går. Hu har vært min love - ikke bare for de siste årene - alltid. Orker ikke tanken på at hu skal dø. Fokk det. Det virker som hu har det greit om natta - men noen ganger er det slikking / pesing - som om hu stresser med noe eller har det vondt (og det er vondt å høre på). Noen netter er det helt stille. Ok. I know. Hvis hu lider så skal hu selvfølgelig få slippe, men vi tar ikke livet av våre gamle bare fordi de plutselig må i rullestol eller blir demente. Hu var med på en hel runde disc golf i dag - men måtte hjelpe hu opp fra et dillete område (hu satte seg fast, klarte ikke å komme seg opp) - egentlig så fatter jeg ikke helt hvorfor i helsiken jeg lager denne posten. Er som regel uenig med de fleste. Men hvis noen har noen ideer / gode forslag så hallelujah.
    • Min første.. er noe som hører med i en dagbok, og i dag er det Edes første diare som er tema -_- Stakkars gutt. Han har vært så snill og god gutt så lenge nå, han fortjener ikke det der. Så snill og god at han valgte gå på badet og ha diare der mens jeg sov. Like a sir.  For å alltid se på den lyse siden av ting, å slippe vaske sofa og tepper og sånt er gull. Dette kunne vært meget verre. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...