Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund med prolaps.. noe hunden kan leve med?


Recommended Posts

Det er ikke noe fasitsvar på det. Det kommer veldig an på prolapsen og hunden, og hva slags livskvalitet hunden kan ha, om det hjelper nok med smertestillende osv. Om du er usikker på anbefalingen til veterinæren så kan du gå til en annen veterinær for å få en second opinion.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hvorfor anbefales avlivning?  Det kommer an på type prolaps og hvordan hunden blir påvirket av det.  Hvis hunden kan ha en fin hverdag med bruk av medisin er jo det bra. Men hvis hunden har smerter og plages med bevegelse og blir hemmet er det best å la den slippe. Det finns operasjoner for det, men vet ikke noe om prognoser og slikt. Det må du høre med dyrlege om. 

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han er sur, muggen og glefser når folk kommer bort til han, han kan være blid som ei sol helt til han får vondt, da vender han om med engang..

Han halter og vegrer seg for trapper.. Han har alltid vært så aktiv, han har alltid vært lunefull, men ikke i nærheten av sånn han er nå..

Kjenner jeg strever med å la han gå

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Stort sett så har jo kroppen en utrolig evne til å reparere. Nå har jeg ikke mye erfaring med prolaps hos hund, men hos mennesker iallefall så vet jeg at det ofte er større problem med sekunderplager i ettertid enn selve prolapsen. Dvs, prolaps er jo helt sikkert ikke godt mens det står på, men de fikses jo stort sett, men når det skjer så har man kanskje fortsatt veldig vondt fordi man har gått å avlastet, spent seg, hatt feil bevegelsesmønsteretc som har ført til andre vondter igjen.  Også er det selvsagt noen som er mer plaget ifht å få nye prolapser enn andre som kanksje bare har en og det var det. 

Om det er sammenlignbart mellom hund og menneske, så tenker jeg at det raskt kan gå veldig fint, på sikt. Men, man må også huske på at dyr ikke er mennesker. De vet ikke hvorfor de har vondt, vi kan ikke forklare dem det, vi kan ikke spørre hvor ille det er, når de trenger mer smertestillende, om vi kan gjøre noe annet for dem som lindrer osv osv. Og kanskje får vi ikke borti dem for nødvendig behandling heller og da må man selvsagt vurdere livskvalitet okke som hva prognosene er. Synes iallefall jeg. Hvor lenge kan man forvente at hunden må ha vondt før det kanskje blir bedre? Hvor mye hjelper smertestillende? Hvor mye hjelper fysio osv? Får man utført nødvendig opptrening og styrketrening? Og hvordan er livskvaliteten til hunden underveis her og hvor lenge er det innafor å utsette hunden for noe slikt? Det er jo veldig lite konkret selvsagt, men det du beskriver feks høres jo virkelig ikke ut som en hund som har det veldig bra, så asap på smertestillende om han ikke allerede får det. Ta en vurdering med en ny dyrlege for å få en second oppinion både ifht prognose og evt behandling. Det er sikkert forskjell på prolapser og hvordan det påvirker og, og sikkert og forskjell på prognosene i ettertid da ettersom hvordan det rammer. Og du må gjøre en skikkelig vurdering på hvor lenge du synes at det er ok at hunden skal ha det sånn, samme hvor mye du ønsker at alt skal bli bra og at han skal leve lenge enda. 

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en hund med prolaps. Hun er liten da, veier under 5 kg. Hun har hatt 2 tilfeller hvor hun har hatt utrolig vondt. Begge gangene har veterinæren sagt til oss at vi må vurdere hvor lenge vi skal la henne gå slik. Jeg fikk sterke smertestillende hos veterinæren som hun gikk på i 1 uke før vi trappet over på mildere smertestillende. Hun hadde helt ro i ca 2 uker ved begge tilfellene, kun ut i hagen for å tisse i denne perioden. Etter de 2 ukene med ro trappet jeg det veldig sakte opp med aktivitet. Først bare 5 minutter tur i bånd. Så 10 minutter osv. Hun ble heldigvis helt fin igjen begge gangen :) Etter den forrige runden hvor hun hadde veldig vondt er hun faktisk blitt bedre enn hun har vært siden første prolapsen. Sist gang hun slo den opp var nå i vinter, i Februar. Nå i sommer har hun vært med på flere kilometer lange turer og fjellturer uten problemer :)

Så jeg signerer de over. Få hunden på smertestillende, gi den helt ro i en periode og trapp veldig gradvis opp aktivitetsmengden og se hvordan hunden blir. Viser den livsglede og lite tegn til smerte går det nok helt fint :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...