Gå til innhold
Hundesonen.no

Valp i hus med hund som ikke liker valper?


idalilla
 Share

Recommended Posts

... Ja, går det?

Har prøvd å finne lignende tråder i forumet, men uten særlig treffprosent. Jeg driver og vurderer hund nummer to, og det har jeg forsåvidt gjort i bortimot ett år nå. Har bestemt meg for rase, oppdretter, og fått tilbud om valp fra et kull på slutten av sommeren eller begynnelsen av vinteren, så alt dette er ikke noen sak.

Problemet er vel egentlig hunden jeg har fra før av - men dette har jeg ikke innsett før ganske nylig.

Han er nesten to år nå, men fortsatt ganske leken og en skikkelig unghund med energilager til de uendelige. Han er ikke noe særlig dominant og underkaster seg hvis han får beskjed, kjønnsdrift på tisper nærmest ueksisterende og går fint overens med de fleste hunder. En av hovedgrunnene til at jeg søker hund nr to er fordi jeg er enslig, og gjerne skulle sett at han hadde litt selskap. Vi går også mye i fjellet og driver med agility, så det kan være fint for ham å få litt "avlasting" og bare være sosial av og til. Også har jo JEG veldig lyst på en ny valp da, he he he...

PROBLEMET kommer vel egentlig der at han utøver ressursforsvar - ikke på leker, mat eller noe slikt, der gir han ofte fra seg alt uten å tenke, men på MEG. En hund han leker med og jager i ett øyeblikk kan plutselig bli den største syndebukken hvis den våger seg bort til meg for en klapp eller kos. Da er det ikke for min hund å bare å dytte den vekk og kravle under meg, da skal den andre LEGGES NED. Dette får han selvfølgelig streng beskjed om at ikke er greit, og jeg prøver å venne ham av med det ved å gi ham ros og belønning hvis han tåler å sitte ved siden av mens jeg hilser på noen andre, men det går ikke spesielt fort fremover. Dette er hovedsaklig på hannhunder på hans egen alder og yngre, eldre hunder eller tisper viser han respekt for mesteparten av tiden.

I tillegg har jeg observert at han ikke er noe særlig glad i valper. Han er ikke spesielt stor selv (ca 7 kg, 34cm høy) og havner ofte på størrelse med valper rundt 4-5-6 måneder fra andre raser. Om de kommer for nærme legger ham dem ned i bakken også,  altså ikke bare et lite glefs eller flekking av tenner, men rett og slett angripe dem. Dette kom som lyn fra klar himmel en dag, han har alltid lekt med valper helt til han "plutselig" ikke var valp lenger selv, og da ble de det verste som finnes. Jeg håper litt at dette er unghunden i ham som overkompenserer når han skal sortere ut hierarkiet, men det er jo ikke så godt å si... Hører jo mange si at det er en del hunder som rett og slett ikke liker valper, og det er greit, er ikke så glad i unger selv, men måten han reagerer på synes jeg er litt vel drøy. Ja, man skal vel la hundene få ordne opp selv (men jeg skjønner valpeeiere som ikke vil stå og se på når valpen deres blir behandlet sånn), men hvor mye er for langt? Det har vel skjedd to-tre ganger at han har vært så heftig på valper og ikke gitt seg selv når han har lagt dem i bakken, og da har jeg grepet inn ganske kjapt - et par-tre sekunder, kanskje. "Det ser fælt ut, men er helt normalt", ok, men når slutter det å være normalt da? Jeg vil ikke vente til jeg ser blod i pelsen før jeg reagerer...

Det er åpenbart en utfordring med valp i huset her, og jeg ser for meg at dersom jeg bestemmer meg for å skaffe en, så kommer jeg til å søke hjelp hos en hundetrener til introduksjonen mellom hundene for at det skal gå så greit som mulig - men da skal jeg likevel være sikker på at den valpen skal bli. Det jeg ønsker å høre, er om dette er en håpløs situasjon som det bare er å glemme med en gang, eller om dette er sånt som kan jobbes gjennom ganske greit. Alt er individuelt selvfølgelig, men er det noen som har lignende historier med en happy ending? Jeg vil ikke skrive under på papirene og overta valpen dersom jeg kanskje må levere den tilbake eller omplassere den etter kort tid, så jeg vil gjerne vite om dette i det hele tatt har sjangs i havet.

Voksen omplasseringshund er av diverse årsaker uaktuelt, for øvrig.

Jeg forestiller meg at dette kan gå to veier i det lange løp - min hund kan godta valpen som flokkmedlem og bli beskyttende ovenfor ham etter en liten periode med sutring, eller det kan bli et mas med potensielt farlige situasjoner. Det vil uansett bli uaktuelt å la dem være alene sammen over lengre tid på en god stund, men man kan jo ikke være overalt alltid heller...

Håper på gode svar! På forhånd takk :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes ikke det du beskriver er normalt, og ville ikke akseptert det.

Når det gjelder ressursforsvaret på deg så tror jeg dette er et større problem enn at hunden din ikke liker valper. Jeg har tatt en valp hjem til en fryktaggressiv hund som var verre på valper og unghunder. For oss hjalp det veldig å være to, men hadde nok gått greit alene også.

Vi hadde med Odin i bilen da vi hentet Kovu. Ingen hilsing da, jeg satt med Kovu på fanget i baksetet, og Odin i bur i bagasjerommet. Halvveis på den timelange turen stoppet vi og luftet begge hundene i bånd, uten hilsing. Hjemme holdt vi de stort sett adskilt. De fikk snuse på hverandre gjennom kompostgrind, og Odin ble tatt bort ved det minste tegn til anspenthet. Etterhvert hadde vi de løse sammen, men aldri uten tilsyn før etter et par mnd tror jeg. For vår del hjalp det ekstremt mye å få inn en språksterk valp som respekterte signalene til Odin og holdt avstand, men det var også essensielt at vi passet på å skjerme Odin så han slapp å forholde seg til valpen om han ikke ville. Jeg tror det smalt maks to ganger i løpet av valpe/unghundtiden.

Jeg er som sagt mer skeptisk til dette med ressursforsvaret. Det kan bli forsterket av å få inn en hund til. Hvis du er god og nøye på det fra starten kan det kanskje trenes bort fordi du får jobbet såppas mye med det hver dag, i forhold til en og annen gang i parken. Men jeg vet ikke om jeg ville satset på det...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min yngste har ressursforsvar av meg mot den eldste, og det er mildt sagt slitsomt. Her funker det kun fordi eldste er utrolig grei og tålmodig, og fordi den yngste fullstendig mangler tyngde bak utfallene sine. Tross mye trening og tilrettelegging i nå 3,5 år er det fortsatt en utfordring (selv om det har blitt mye bedre), og det tar mye av gleden med hundeholdet. Her blir det ikke ny hund i hus så lenge yngste lever, for denne adferden synes jeg ikke det er rett å utsette en valp for.

  • Thanks 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min eldste er fryktaggressiv ovenfor andre hunder, avskyr valper og har et meget sterkt ressursforsvar ovenfor både leker og mat. Jeg tok hjem valp i fjor sommer, og tok forhåndsregler ved å skille av inne, ha på munnkurv ute, fysisk skille ved fóring, nøye overvåkning og masse skjerming av den eldste hunden. Tok 8 dager før jeg følte meg trygg på å ta av munnkurven ute, og noen dager til før de fikk være sammen inne. Rundt 2 uker før han begynte å bli skikkelig trygg på henne. Etter det løsnet resten gradvis, og de kunne etterhvert dele de samme lekene (valpen kan til og med stjele de ut av munnen hans), og de kan spise av samme skål. Jeg har ingen betenkeligheter med å la de være alene sammen, ikke engang under fóring eller hvis de har fått hvert sitt griseøre. Det var ganske utenkelig at noen gang kom til å skje, før valpen kom i hus. De er perlevenner og er fullstendig trygge på hverandre.

 

Ingen kan vite hvordan din hund vil reagere, siden hunder er forskjellige og har meget forskjellig baggasje, men det er ikke nødvendigvis noen umulig tanke at det kan gå helt fint etter en overgangsperiode. Det kommer helt an på hva som ligger i bunnen bak atferden og hvor dypt det ligger. For min hund handler det først og fremst om trygghet både rundt andre hunder (at han forstår at de ikke er farlige) og hans egne ressurser (at han også får mat og leker selv om det er andre hunder der).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...