Gå til innhold
Hundesonen.no

Vi trenger råd! Avlivning av hund.


Recommended Posts

Jeg har aldri vært så usikker i mitt liv. 

Omplasseringahubden  vår på 8århar vært igjennom mye de 3 årene han har vært hos oss. Betennelse i bulspytt kjertel, uheldig kennelopphold som endte med 3 mnd sår behandling og vurdering av amputasjon. Diverse operasjoner for å ta ut det som viste seg å være godartet svulst. 

Nå fikk vi svar fra legen. Irritable bowl syndrome med kronisk betennelse i tynntarmen. Han har kronisk diaré og oppkast.

Legen sier de kan behandle symptomene. Dvs oppkast og diaré, samt behandle betennelsen med antibiotika i ca 30dager. . Han må gå på daglig behandling resten av livet i form av syreregulerende til mage, bakterietildkudd til tarm, B12 sprøyter da tarmene ikke er i stand til å ta dette opp. Hunden vil få tilbakefall med opplast, diaré og smerter i buken. For dette får vi smertestillende og kvalmedempende  

Attpåtil har han kraftig seperasjonsangst og er svært lettskremt. Kan finne på å glefse mot tilfeldige sykkellaget, barnevogner eller rullestoler. Han hoppet opp og glefset etter bestefar da han kom inn i huset uten å ringe på. Han hyler på natten for hver eneste lyd. 

Grunnet nåværende sykdom må han på hydralisert fôr og dette blir en streng diet. Det finnes godbiter med disse kan gis Max 7stk per. 24-timer. Så avsløring av aggressive tendenser og seperasjonsangst er svært vanskelig. Han er matstyrt og motiveres ikke av ros eller leker. 

Vi vurderer avlivning. Dyrelegen vil behandle. Der vi fikk hunden omplassert fra mener at hunden har fått nok og støtter ikke ny omplassering. 

Vi føler oss som de verste eierne som vurderer avlivning av vår beste venn. Han kan få et liv  med begrensninger. Angsten vi neppe bli bedre og vi er usikre på om aggresjonen vil utvikle seg. Vi ønsker ikke å holde en hund i live lengst mulig, og vente til han blir skikkelig syk før han får dø. 

Trenger bare å høre hva andre ville gjort, evt lignende erfaringer. 

 

Hilsen oss

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er utrolig vanskelig å svare på egentlig. Hadde hunden "bare" hatt irritable bowl syndrome, så ja, da synes jeg kanskje det hadde vært litt drastisk å avlive, kanskje. Så lenge hunden kan ha det greit. Men med alt det andre den sliter med i tillegg, så synes jeg ikke det er rart dere vurderer det. Om hunden ikke kan få godbiter, vil det være mye vanskeligere å jobbe med problemene i tillegg. For å si det sånn, hadde noe jeg kjenner fortalt det du forteller og sagt de ville avlive, så hadde jeg støttet de i den. Jeg hadde ikke tenkt det var slemme eiere som "ikke gadd mer". Det er vel det beste svaret jeg kan gi. Til syvende og sist er det deres valg. Dere må vurdere hundens livskvalitet. Ingen andre kan det, dere kjenner hunden best. Lykke til!

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er jo alltid en utrolig vanskelig avgjørelse, man vil jo gjøre det som er best for hunden, men hvordan kan man vite hva det er? Jeg tror dere må se an hunden, har han det bra sånn som det er nå? Det høres ut som han er skikkelig redd, og det vil jo være vanskelig å hjelpe han uten godbiter, men det kan jo hende dere kan bruke tørrfôret til trening. Det er jo mat han uansett må få i seg i løpet av en dag. Uansett hvordan man ser på det er det å ha en redd hund vanskelig, og ikke gøy for noen. Jeg håper dere finner en løsning som funker for dere og hunden. Lykke til! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vanskelig å si ja eller nei uten å kjenne hunden og deres liv. Selv om det absolutt høres ut som avliving kan være en reell vurdering.

Har hunden det bra i hverdagen? Viser han livsglede?

Et forslag som har vært gitt flere ganger tidligere her inne: Skriv en liten logg for hver dag, om hvordan hunden har det, hva som er bra og hva som er dårlig. Hvis dere etter litt tid ser tilbake og at hunden ikke har noe livsglede, og flertallet av dagene er stress og ubehag med sykdom, behandling og andre problemer, så er det lettere å ta avgjørelsen.

Ellers ville jeg undersøkt nærmere om det virkelig ikke er noe annet den kan få som godbiter? En del av maten eventuelt?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan går det ut over hundens livskvalitet? Fortsetter den som vanlig, eller blir den veldig begrenset i hva den kan gjøre? 

For min del hadde jeg nok avlivet. Det blir så mye som bare kan holdes i sjakk uten å kunne bli bra igjen, i tillegg til atferdsproblemene.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uten å gå inn på dette tilfellet, for jeg kan virkelig ikke si hva dere bør gjøre (det er mange faktorer som bør få spille inn), så kan jeg si litt om hva jeg tenker på generell basis, når det kommer til kronisk syke hunder, som kanskje også har mental ballast (enten blitt frynsete i atferd pga smerter, eller bare født med et litt dårligere utgangspunkt).

Jeg har hatt syke hunder, en det ikke var noe å gjøre noe med, en man kunne operere (som med stor sannsynlighet ikke hadde overlevd operasjonen), og en som var syk over lengre tid, og som hadde flere operasjoner og behandlinger. 
Disse tre lever ikke i dag. 

Veldig ofte kan man dra ut livene deres veldig langt. Rett og slett fordi veterinærer kan prøve så utrolig mye (med bl.a. forsikringer og videreutdannet personell/spesialister, muliggjøres dette), og fordi så mange har gode forsikringer.
Det man underveis er nødt til å ta stilling til er om man ønsker å prøve ut ALT før man eventuelt gir seg, eller om man skal vurdere det ut fra hvordan hunden har det (så langt man klarer å vurdere dette). 
Jeg synes vi (hundeeiere) har en tendens til å dra strikken i lengste laget til tider, men det er min personlige mening. Hver og en må ta stilling til dette selv, og agere deretter. 

Er det gode prognoser? Er det mulig for hunden å leve et så normalt liv som mulig?
Hvor mye smerter skal hunden måtte tåle å gå med? Hvor mye tilrettelegging og omveltning skal eier måtte belage seg på?
Skal man ta hensyn til økonomi i dette? 
Dette og mere til bør man ta stilling til. Og det er ingen fasit her. 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forstår godt at dette er et utrolig vanskelig valg. Det er alltid vanskelig å stå i den situasjonen, fordi man har en hund som man er enormt knyttet til, og så må man avgjøre om den skal leve eller dø. I tillegg er det vanskelig når veterinær anbefaler behandling, da føler man seg enda mer som en bøddel selv. 

Jeg kan ikke si at dere skal gjøre det ene eller det andre, fordi jeg har ikke sett hunden og vet ikke hvordan dagene er og om han har en veldig redusert livskvalitet eller ikke. 

Jeg har avlivet en hund en gang som hadde noen av de atferdsproblemene du beskriver, og som ellers var frisk. Hun var skikkelig engstelig, og til tross for mye jobbing med bygging av selvtillit og trygghet så ble det verre og verre. Hun var omplasseringshund. Hun var livredd lyder og vær. Hvis det blåste ute kunne hun ligge i flere timer og skjelve. Tilslutt begynte hun å angripe både andre hunder og mennesker. Da valgte jeg å la henne slippe, fordi i mine øyne var hun syk og hun hadde en dårlig livskvalitet. 

I vinter måtte jeg avlive tolleren min, som virkelig betydde så enormt mye for meg. Han hadde hatt kreft en stund, og vi hadde operert, men han hadde mange rare symptomer og vi var egentlig ikke 100% sikker på hva det var, men det var blant annet kreft og en hjertefeil. Jeg la igjen endel titusenlapper hos veterinæren og tok mange undersøkelser. Veterinæren foreslo cellegift, men det var mer for å si at det var et alternativ. Almenntilstanden hans ble veldig redusert, og selv om han var aktiv og glad på de korte turene han klarte så var han veldig slapp og sliten resten av døgnet. Jeg kunne sikkert tynt det lenger med han. Gitt smertestillende og kortison og holdt på. Han var bare 7,5 år og jeg bestemte meg for at en aktiv og vital tollergutt som alltid har vært med på alt som er gøy skal få slippe å ligge der og bli redusert til en skygge av seg selv. 

Det jeg mener å si er at veterinæren foreslår behandling, de formidler mulighetene som finnes, og de ønsker å behandle i de fleste tilfeller. Det er jobben deres å hjelpe dyr, og jeg tror mange veldig gjerne vil prøve mye før de anbefaler avlivning. Til syvende og sist er det likevel dere som kjenner hunden og ser hvordan dagene faktisk er for han. Veterinæren ser kanskje ikke hvor engstelig han er. Det er et godt tips å skrive en logg over dagene over en periode. Jeg synes det at han er så engstelig er like alvorlig som sykdommen hans som kan holdes i sjakk. Det er vondt å gå rundt med angst for alt og ingenting. Lykke til :flowers:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

det er jo bare dere som ser og kjenner hunden,  men det høres jo ut som avliving er et alternativ som burde vurderes rett og slett for hundens vellferd.  Jeg personlig synes ikke livsglede i seg er nok nødvendigvis,  det er utrolig mye hunder finner seg i og fortsatt beholder livsgnisten,  men det er ikke alt de skal behøve og leve med synes jeg. 

De usikkerhetsgreiene virker jo ille nok i seg selv til å kanskje bare det ihvertfall gjøre en grundig virdering på livskvalitet og i hvilken grad hunden plages av det.  I tilegg begynner den å dra litt på åra,  har vært igjennom en del før og dere vurderer omplassering pga adferd?  Eller missforstår jeg? Jeg hadde iallefall ikke omplassert en gang til,  da hadde jeg heller avlivd. Garantert. 

Ifht den nåværende greia så er det jo mulig å teste å se an uten at det i seg selv fører så mye negativt med seg for hunden. Om det viser seg at symptomene blir bra lindret og tilbakefall er sjeldne så er det klart at da utgjør det kanskje ikke så mye til eller fra på hundens liv.  Noen endringer fra dere og økte utgifter da selvsagt. 

Ellers så er det faktisk lov som eier å si stopp også,  enten det blir for mye og fo dyrt eller for slitsomt i hverdagen,  være seg pga sykdom eller mentalitet.  Dere er ikke dårligere mennesker av den grunn.  Når man i det hele tatt vurderer å avlive noen man er så glad i så er det som regel en god grunn der, selv om samvittighet kan prøve å overbevise oss selv om noe annet.  

Har selv avlivet 2 hunder og selv om jeg på ingen måte hadde noe annet valg og det ikke er min feil at situasjonen var slik den var så kommer jeg nok alltid til å ha dårlig samvittighet for det. Ovenfor hundene altså. Det er jo egentlig et umulig valg å ta ovenfor noen annens liv,  når det ikke er snakk om "nødslakt". Og atpåtil noen man er så glad i og som man vet er glad i seg og setter sin lit til oss. Men man må bare prøve å se litt pragmatisk på det, og i avgjørelsen så må noen ganger også vår livskvalitet og evt hensyn til samfunnet forøvrig også med i ligningen,  også får man ta en avgjørelse og deale med følelsene etterpå. Heldigvis blir det lettere å leve med etter hvert. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...