Gå til innhold
Hundesonen.no

Ikke alltid bra for dyr å bo på sykehjem


Wilhelmina
 Share

Recommended Posts

Kjempefin artikkel! Er hundefører på besøkshund selv og jeg blir bekymret over alle de som skal dra rubbel og bit av firbeinte med pels inn på institiusjoner, det trenger ikke alltid gå bra om man ikke er obs på de potensielt negative sidene :hmm: 

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med resten, veldig god artikkel!

Jeg kunne gjerne tenke meg å bli besøkshundfører, men jeg kan ikke med den hunden jeg har nå. Ayla egner seg rett og slett ikke. Ikke fordi hun er aggressiv eller ufin, hun elsker folk, og koser mer enn gjerne med de fleste. Men hun liker ikke å bli holdt fast, hun er ukomfortabel på de fleste armer og fang. For mange, ser det ikke ut som at hun bryr seg, for hun finner seg i det (bortsett fra om unger prøver å løfte henne, da sier hun fra med et knurr), men om man kjenner henne, eller kan litt om hundespråk, så er det lett å se at hun ikke trives. Og derfor skal jeg heller ikke utsette henne for det.

Når det er sagt, så vet jeg av personlig erfaring hvor mye dyr kan gjøre for psyken. Da jeg var innlagt for halvannet år siden, da jeg etter 2 uker på sykehuset ble overflyttet DPS, satt jeg ute den første kvelden og røyka. Og plutselig kjente jeg noe som strøk seg opp etter beinet mitt. Det var en katt som bodde i nærheten, og som selv hadde påtatt seg å være besøkspus. Å kjenne pelsen, og kosen, var helt magisk den kvelden, og det gjorde underverker med humøret hver gang han kom innom. 

Også tidligere har jeg opplevd terapikatter, om jeg kan kalle det det. På ressurssenteret i Drøbak, der jeg bodde tidligere, var det en katt som bodde i huset kommunen kjøpte til formålet. Pusen nekta å flytte med familien sin, så han ble boende, og vi brukerne, samt de ansatte, koste og stelte med han. Da senteret flyttet til en annen bygning, en verneverdig en hvor man ikke fikk sette inn katteluke, valgte pus selv å flytte inn på demensavdelingen som lå rett ved siden av. 

Selv om hunder kan være vel så flinke besøks- og terapidyr som katter, så egner katter seg nok generelt bedre av de grunnene artikkelen nevner. De er jo mer selvstendige og egenrådige, og finner seg ikke bare i ting bare fordi. Det er langt vanskeligere å få en katt til å gå på akkord med egen natur og vilje. Samtidig, finner man de rette individene, så er de like kosete, like mye selskap, som hunder. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som sagt en interessant artikkel og jeg tenker at dette kan brukes på mange typer 'sevicedyr', alt fra førerhunder til rideskolehester og 'terapidelfiner'. 

Hunder brukes jo ikke bare som førerhunder men også ulike typer servicehunder for ulike typer handicap, både fysiske og psykiske og 'rideskolehester' er jo ikke noe ukjent begrep. 

At disse dyrene kan utgjøre en stor forskjell for brukerne er det vel liten tvil om men legger man stor nok vekt på dyrenes velferd?  Er f.eks alle førerhundeiere virkelig egnet til å ha hund og  servicehunder til brukere med svært omskiftelig og til tider irrasjonell adferd må jo høyst sannsynlig leve med en hel del stress? Rideskolehester er jo et begrep, enten blir disse mer eller mindre apatiske og finner seg i 'alt' eller så slår det ut andre veien. Begge deler tegn på at noe er galt. 

Hvor mye hensyn blir det tatt til dyrenes velferd versus brukernes nytte av dyrene ? 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, QUEST said:

Som sagt en interessant artikkel og jeg tenker at dette kan brukes på mange typer 'sevicedyr', alt fra førerhunder til rideskolehester og 'terapidelfiner'. 

Hunder brukes jo ikke bare som førerhunder men også ulike typer servicehunder for ulike typer handicap, både fysiske og psykiske og 'rideskolehester' er jo ikke noe ukjent begrep. 

At disse dyrene kan utgjøre en stor forskjell for brukerne er det vel liten tvil om men legger man stor nok vekt på dyrenes velferd?  Er f.eks alle førerhundeiere virkelig egnet til å ha hund og  servicehunder til brukere med svært omskiftelig og til tider irrasjonell adferd må jo høyst sannsynlig leve med en hel del stress? Rideskolehester er jo et begrep, enten blir disse mer eller mindre apatiske og finner seg i 'alt' eller så slår det ut andre veien. Begge deler tegn på at noe er galt. 

Hvor mye hensyn blir det tatt til dyrenes velferd versus brukernes nytte av dyrene ? 

Det er mange nok rideskolehester som har det slik du beskriver. Men det er langt fra alle. Mange rideskoler setter skolehestene sine høyt, altså. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
    • Ja, det ble tre dager av 2025 det... Så her må det oppdateres med nye mål for 2025 for frøken Lilje: Blodspor: - Starte AK Nosework: - LGT - Merkeprøve(r) Kurs: - Passering - Nesearbeid (spor/søk) - Apport for moro skyld?    
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...