Gå til innhold
Hundesonen.no

Å velge oppdretter


Colargol
 Share

Recommended Posts

Hei!

 

Ny her inne, og ny i hundeverden, så bær over med meg om jeg spør dumt!

 

Vi skal få oss hund. Har brukt mye tid på å finne rett rase for oss (Golden Retriever), og er så smått begynt å lete etter en oppdretter som vi kan tenke oss å kjøpe hos.

Men det er jo en jungel å navigere i! - og spesielt lettere blir det ikke når man leser, bla her inne, om oppdrettere som skjuler informasjon om sykdommer/problematisk gemytt osv.

 

Så jeg lurer på: hvor finner man en god oppdretter? Hvilke spørsmål bør man stille oppdretter, hva bør man se etter?

Hva kan man som hundekjøper gjøre for å finne en valp med gode forutsetninger mtp helse og gemytt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En god oppdretter står som hovedregel oppført hos raseklubben og følger både raseklubben og NKKs etiske regler og krav for avl. Mange raseklubber har en valpeformidler som ofte kan gi noen tips og råd (men ikke hør utelukkende på denne, folk i rasemiljøer har ofte sine konflikter og greier).

Alle hunder og raser har styrker og svakheter. Om oppdretter hevder at deres hunder er feilfrie så skjuler de noe. Selv om du ikke har så mye peiling bør en oppdretter kunne fortelle hvorfor de har valgt akkurat denne hanhunden til den tispa (og si at de er en bra kombinasjon er et åpenbart ikke-sigende svar, "hvorfor" er spørsmålet).

Har hundene hatt tidligere kull (sammen eller hver for seg), se på statistikk på valpene deres, er de helsesjekket og hvordan er resultatene der? (og har de hatt MANGE tidligere kull bør det være en særdeles god grunn til det. Det er også uvanlig å bruke to hunder der ingen av dem har hatt kull før, sammen. En seriøs oppdretter vil gjerne vite at en av dem har gitt gode avkom tidligere.)

Be om å få snakke med tidligere valpekjøpere.

Spør oppdretter om hvordan hunden fungerer sammen med andre hunder, dyr, barn. Har hunden hatt noe sykdommer, eller tegn til usikkerhet eller aggresjon i noe tilfelle?

Hvordan bor og sosialiseres valpene før de er leveringsklare?

Om du snakker med folk som er aktive i miljøet og flere oppdrettere så vil du få informasjon fra flere kanter. Seriøse oppdrettere bør heller ikke ha noe problem med å anbefale andre gode oppdrettere. Du kan selvfølgelig ikke ta alle uttalelser og rykter for god fisk, men snakker du med mange så vil du ofte få en oversikt.

Besøk aktuelle oppdrettere, se hvordan de behandler hundene sine og hvordan de bor. Du bør også besøke valpekullet før henting og se hvordan de lever og om valpene bor inne, er friske og virker fornøyde.

Sikkert flere her som kan legge til ting jeg har glemt å nevne, men dette er ihvertfall noe av den listen jeg hadde sist, som jeg ikke finner igjen akkurat nå...

Lykke til!

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bruk gjerne NKKs side for å plukke litt info også :) 
http://web2.nkk.no/no/kjope_hund+/valg_av_oppdretter/
Du finner mye mer der inne, men dette er en artikkel som er rimelig rett på det du spør om.

Jeg tenker at gjennom raseklubb har man den største sjansen for å finne en god oppdretter, men ingen regel uten unntak.
Du bør spørre om hva foreldredyrene brukes til (er de rene familiehunder, er de stilt ut, konkurrerer de i noe?), helsestatus, og da også i slekta forøvrig. 
Så vidt jeg vet er golden en del plaget med allergi, så her er det greit å være obs. 
Spør om dette. Ligger det mye av det på linjene? 
Besøk gjerne oppdretter før valpene har kommet, sånn at du får hilst på tispa i normale omstendigheter.
Så gjentar du besøket når valpene er gamle nok.
Følg magefølelsen, og ikke bare ønsket om valp. 

Simira har vel dekket det meste over her, tror jeg :) 

Lykke til :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Angående gemytt; "the proof is in the pudding", som det heter på nynorsk. Sørg for å treffe mange goldens for å få et inntrykk av hvordan de skal være, og sørg for at du får treffe flest mulig slektninger til en eventuell valp. Kullets far kan jo bo langt avgårde, men treff i hvert fall kullets mor, sjekk om det finnes tanter og halvsøsken og besteforeldre som du kan få hilse på, snakk med folk som har hund fra den oppdretteren og fra den hannhunden. 

Et annet viktig aspekt ved gemytt er den pregningen som tispa og oppdretter sammen gjør i valpekullet fram til levering - kjøp en valp som blir sosialisert og miljøpreget, og ikke fra noen som har kullet i et rom for seg selv til de blir levert. Spør oppdretter hva de legger ned av innsats når de har valper, om valpene får være med på ting eller om de bare "eksisterer". En dårlig tispe og en uengasjert oppdretter kan gi et valpekull et dårligere og vanskeligere utgangspunkt for å bli en trivelig familiehund.

Det finnes egentlig ingen fasitmal, for en dårlig valp kan du få fra oppdrettere som følger de formelle avlsreglene til raseklubben (seriøse oppdrettere kan ha uflaks med en kombinasjon, og avlsregler klarer uansett bare å demme opp for så mye) - men de som ikke følger reglene bør ha gode argument for hvorfor den kombinasjonen var så viktig å gjøre.

DogWeb er selvfølgelig en gratis kilde hvor en kan sjekke røntgenresultat bakover i linjene, samt eventuell øyelysning om det er et tema på rasen. Men i det store og det hele så er det få hunder som dør av HD eller AD. Spør oppdretter om levealder på linjene, spør hva de dør av - om "alle" dør fire år gamle av nyresvikt så er det kanskje ikke den kombinasjonen du ønsker valp fra. Spør om allmenn helse, om det har vært operasjoner og veterinærbesøk - en hund kan leve lenge, men likevel ha et usunt livsløp. Sett deg inn i rasen, les RAS, og se hva som går igjen av helseutfordringer på rasen slik at du kan spørre om det. Har mor hatt våteksem 20 ganger, har far stadig prostataproblemer? Og ikke bare spør om mor og far, en seriøs oppdretter kan fortelle deg om familien bakover og til siden, det er ikke bare foreldrene som preger valpene.

Jeg er personlig ikke enig i alle punktene du har fått i tidligere svar, men det viktigste er at du stiller spørsmål og virkelig lytter til svarene du får - er det genuine svar med innhold, eller er det luftslott og venteboller? Ingen oppdretter er perfekt, men folk flest er hyggelige og engasjerte som oppdrettere, og jeg tror at mengden bevisste løgner er høyt overdrevet - men det kan være at de glemmer å gi info som de ikke tenker på som relevant, men som er det for deg. Så tenk over hva slags hundehold du vil ha, og hva slags hund du vil ha. 

Det er mye sjalusi og misunnelse i hundeverdenen, så om du spør en oppdretter om en annen oppdretter kan det være at du får helt feil svar fordi akkurat de to er konkurrenter og ikke liker hverandre. Jeg selv er oppdretter, og synes det er ubehagelig å skulle anbefale andre oppdrettere når noen spør, fordi det er ikke slik at alle valper hos en seriøs oppdretter er bra, de kan ha uflaks eller plutselig ta en høyrisk-kombinasjon. Jeg kan ikke nødvendigvis stå inne for alt som en oppdretter-venn gjør, og ikke kjenner jeg nødvendigvis alle hundene deres like godt. Jeg vil ikke stå i den posisjonen at jeg har anbefalt en oppdretter hvor valpekjøper ble sittende med mandagsvalpen - jeg forsøker å fokusere på meg og mitt oppdrett, og gjøre det så redelig jeg kan. Snakk heller med valpekjøpere - men jeg har også sett mange valpekjøpere som blindt anbefaler sin egen oppdretter til gud og hvermann, fordi de er så godt fornøyd med sin tre måneder gamle valp som ikke har rukket å bli noe annet enn søt enda. De har neppe et perspektiv for å kunne være kritisk enda.

Se litt på kullfrekvensen hos oppdretter også - hvilke grunner har de til å pare ei tispe fem ganger, eller at en tispe har to kull i året? Hvorfor bruker de den hannhunden som allerede har 50 valper? Det er ikke nødvendigvis noe mer riktig å pare ei tispe for fjerde gang med flavour of the year (selv om det har vært andre fedre på de andre kullene) enn å pare to debutanter. Jeg har selv paret førstegangsfødende tispe med hannhund uten valper, fordi jeg gransker linjene bakover og ser hva som ligger der. Det er ikke noe mål at alle skal være søskenbarn, og da må en av og til bruke hannhunder uten valper for å få nytt blod. Det er fordeler og ulemper ved begge deler, men det viktige er at oppdretter har en reflektert vurdering av hvorfor denne kombinasjonen ble gjort. Er det fordi det var komfortabelt at hannhunden bare bodde tre mil unna, er det fordi hannhundeier er en god venn, eller er det fordi den hannhunden og hans linjer har det tispa og hennes bakgrunn trenger?

Lykke til! Det er ikke meningen å gjøre dette til hjernekirurgi og overveldende forskningsarbeid, jeg tenker du kommer langt med sunn fornuft, is i magen og evne til både å stille kritiske spørsmål og å høre hva som faktisk svares. Les deg opp på rasen, så du vet hvilke tema som er potensielle minefelt, ta deg tid til å bli godt kjent med oppdretter og deres hunder, bli med på lokale treff for å hilse på flere goldens, og invester litt tid så du har et bedre utgangspunkt.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for mange gode tips og råd! Som førstegangs valpekjøper føles det litt som om man navigerer i jungelen uten kart og kompass ?

Jeg har feks vært i kontakt med flere oppdrettere, og alle sier noe ala «allergi er ikke noe problem hos mine hunder». Samtidig har jeg skjønt at det er mange i rasen som plages med det. Allergi er meg bekjent ingen testing/rapportering av, derfor blir det jo opp til oppdretter å være ærlig. Det gjør det ikke akkurat lett å være valpekjøper!
Og så er det få oppdrettere registrert hos raseklubben (mtp at rasen er såpass stor) - i mitt fylke er det kun en oppdretter. Dermed blir besøk hos oppdrettere vanskeligere, og det frister å lete utenom raseklubbens liste...
Er det et sjansespill å ta? Feks oppdretter som har holdt på i mange år, men ikke registrert i raseklubben?

Ang. dogweb: må jeg være medlem av NKK for å få tilgang? (Er på mobil, så det kan også være grunnen til at jeg ikke får det til å funke)


Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

25 minutter siden, Colargol skrev:

Tusen takk for mange gode tips og råd! Som førstegangs valpekjøper føles det litt som om man navigerer i jungelen uten kart og kompass ?

Jeg har feks vært i kontakt med flere oppdrettere, og alle sier noe ala «allergi er ikke noe problem hos mine hunder». Samtidig har jeg skjønt at det er mange i rasen som plages med det. Allergi er meg bekjent ingen testing/rapportering av, derfor blir det jo opp til oppdretter å være ærlig. Det gjør det ikke akkurat lett å være valpekjøper!
Og så er det få oppdrettere registrert hos raseklubben (mtp at rasen er såpass stor) - i mitt fylke er det kun en oppdretter. Dermed blir besøk hos oppdrettere vanskeligere, og det frister å lete utenom raseklubbens liste...
Er det et sjansespill å ta? Feks oppdretter som har holdt på i mange år, men ikke registrert i raseklubben?

Ang. dogweb: må jeg være medlem av NKK for å få tilgang? (Er på mobil, så det kan også være grunnen til at jeg ikke får det til å funke)


Sent from my iPhone using Tapatalk

Jeg kjenner ikke golden retriever som rase, men hvis allergi er et tema på rasen så kan du spørre "delspørsmål" - klør de ofte, har de ofte våteksem, hva spiser de (hvis de må få spesialfôr for allergi så kommer jo det fram), hvor ofte bades de (allergikere må av og til bades oftere - men noen eiere liker også å ha rene hunder, så ikke døm alle som bader hunden sin ofte! :D ), er de ofte til veterinær, osv. Still spørsmål rundt grøten, hvis folk kvier seg for å bade i smørøyet. Det kan jo være hunder som også har hudproblem uten at det er satt en formell allergidiagnose, fordi eier klarer å sjonglere det i hverdagen med bad, fôr og hjemme-medisinering. Våteksem kan en for eksempel ofte få bukt med hjemme om det oppdages tidlig, jeg har selv gjort det - men det er jo forskjell på om en hund har våteksem flere ganger i året eller en sjelden gang. 

En kan aldri garantere seg for at folk snakker sant, men det er jo ingen grunn til at du ikke skal kunne bruke samme teknikk som noen av oss oppdrettere benytter oss av når vi vurderer om noen skal få kjøpe valp: Snakk masse, få det til å bli mer skravling enn revolverintervju, snakk flere ganger og ta opp samme tema flere ganger (uten at det virker som om du er dement) for å se om svarene endrer seg. Skal folk lyve, så får de i hvert fall lyve konsekvent over flere uker :D

I min rase er det oppdrettere som har holdt på i mange år og er medlem av klubben som jeg aldri hadde kjøpt valp av, så verken det å være medlem av raseklubben eller å ha holdt på i mange år sier noe om kvalitet. Men hvis folk velger å avle utenfor raseklubben, så forventer jeg at de har en god begrunnelse for det. Jeg skummet gjennom avlsreglene for golden retriever, og det er slettes ikke vanskelige krav å oppnå - men ingen regel uten unntak, en hund kan være et verdifullt bidrag i avlen selv om den ikke er avlsklarert, og avlsreglene er ingen eurekaoppskrift. Så hvis folk ikke avler etter klubbens regler - spør hvorfor. Uansett om en er følger klubben eller ei, så skal oppdretter ha en gjennomtenkt mening bak kombinasjonen, utover "oj, hun er avlsklarert og nærmer seg fire år, det er sikkert koselig med kull, og Bonzo bor i nærheten og ble avlsklarert forrige helg."

DogWeb er en database over alle registrerte hunder i Norge, og med de offisielle resultat som finnes på hver enkelt hund - røntgenresultat, mentalbeskrivelser, utstillingsresultat og prøveresultat. Da kan du lese stamtavler og sjekke statistikk bakover og til sidene. DogWeb er gratis for alle, bare gå til dogweb.no så kan du begynne å søke. Jeg mener jeg har vært inne fra mobilen.

Hvis det ikke er noen oppdrettere i nærheten, så kan du jo oppsøke den lokale avdelingen i retrieverklubben, de har sikkert treff og aktiviteter som gjør at du kan komme og snakke med folk. Jeg anbefaler ofte potensielle valpekjøpere å besøke lokalavdelingen i min raseklubb for å bli bedre kjent med rasen. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det enkleste å begynne med, tenker jeg, er å finne noen aktuelle kull, feks via raseklubbens valpeformidling, også sjekker du statistikk på HD, AA evt annen helse og evt utstilling og konkurranseresultater ettersom hva du synes er viktig. Dette finner du i dogweb, på nkk(mener denne er åpen for alle nå, men viss ikke så kanskje du kjenner noen med rasehund som kan hjelpe deg med tilgang). Der sjekker du de hundene som er planlagte foreldre. Sjekk deres søsken og besteforeldre og evt tidligere valper de har hatt. Jo mindre forekomst av sykdom jo bedre.

I tillegg så kan det være fint å legge ut noen følere i en rasegruppe på facebook feks om det finnes. Hør hva folk sier og kjenn litt på magefølelsen. Her kan du jo høre om det som du ikke finner i dogweb, andre sykdommer som feks våteksem, allergier mm, arbeidslyst osv om du har noen spesielle preferanser der, hvordan jobb oppdretter har gjort med valpene, hvor fornøyd folk er med oppdretter og kommunikasjon der, oppfølging, og håndtering om problemer oppstår osv. Mye som kan være viktig i valget. Så får man også huske på at alle har som regel noe negativt, det dukker opp sykdom og skavanker her og der slev om man er en flink oppdretter osv så legg vekt på helheten i det du finner ut ?

Og dra å møte noen kan også være kjekt ifht å se hvordan hundene er og hvem du faller for. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, Colargol skrev:

Tusen takk for mange gode tips og råd! Som førstegangs valpekjøper føles det litt som om man navigerer i jungelen uten kart og kompass ?

Jeg har feks vært i kontakt med flere oppdrettere, og alle sier noe ala «allergi er ikke noe problem hos mine hunder». Samtidig har jeg skjønt at det er mange i rasen som plages med det. Allergi er meg bekjent ingen testing/rapportering av, derfor blir det jo opp til oppdretter å være ærlig. Det gjør det ikke akkurat lett å være valpekjøper!
Og så er det få oppdrettere registrert hos raseklubben (mtp at rasen er såpass stor) - i mitt fylke er det kun en oppdretter. Dermed blir besøk hos oppdrettere vanskeligere, og det frister å lete utenom raseklubbens liste...
Er det et sjansespill å ta? Feks oppdretter som har holdt på i mange år, men ikke registrert i raseklubben?

Ang. dogweb: må jeg være medlem av NKK for å få tilgang? (Er på mobil, så det kan også være grunnen til at jeg ikke får det til å funke)


Sent from my iPhone using Tapatalk

For å være førstegangs valpekjøper høres det ut som du har gjort mye riktig allerede ?.  Jeg kar kjøpt valp fire ganger, og gjorde vel omtrent alt feil første gang. En søt valp på Finn, og dermed slo jeg til. Resultatet ble dessverre ikke så bra. Da vi skulle kjøpe valp i fjor, brukte jeg mye tid på å finne riktig oppdretter. Jeg er ikke så god med å avdekke linjer og svakheter der, og har heller ikke noe kontaktnett i rasemiljøet, (ganske amatør, altså, i forhold til mange her), men tenker en kan komme et godt stykke på veg med å snakke og maile med ulike oppdrettere. Og gå etter magefølelse. Jeg var veldig tydelig på hvilke egenskaper jeg ønsket og ikke ønsket i hunden, blant annet ønsket jeg lite jaktinstinkt. Min opplevelse var at de oppdretterne jeg etablerte kontakt med (dvs de som orket å lese og svare på den milelange e-posten min), var ærlige på dette. Og henviste meg videre dersom de trodde deres valper ikke ville passe så godt til mine behov. Slik sett får jeg også mer tillit til en selger som «holder litt igjen», heller enn en som virker litt for lysten på å selge uansett. For min og vår del ble resultatet veldig bra, en harmonisk og trygg mellompuddelvalp, iallefall så langt er god venn med både katter og høner i nabolaget.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig mye er nevnt over, men jeg har en ting til som jeg ville sjekket. Det er om foreldrene er merittert i en eller annen form for hundesport. Det finner du også i Dogweb. Eller om bruksegenskaper kan dokumenteres på annet vis. Behøver overhodet ikke være på elitenivå og heller ikke førstepremier men det er linjer som ikke har drevet med slikt på flere generasjoner, noe som jeg synes er trist med tanke på hva golden retirever egentlig skal være. Dette blir nok av mange ikke sett på som så kritisk som en del andre ting, men for meg er det et tegn på at oppdrettere tar rasen og rasens historie på alvor. Altså et gedigent kvalitetstegn i min bok. Dessverre er det langt mellom disse.

Andre kvalitetstegn: Foreldrene bør være mentaltestet. Sjekk annet avkom fra foreldrene for mentaltester. Samt foreldrenes søsken. Spør oppdretter dersom det ikke ligger i dogweb. Sjekk hvor mange av kennelens avkom som er røntget for HD og AD. At resultatene bør være greie er nå så, men det at oppdretter har kunder som følger opp dette, altså at andelen røntgede er stor, sier meg noe om at oppdretter følger opp og at oppdretter har såpass fornøyde "kunder" at de gidder å bruke 2-3000 kroner på slike tester. Sist, men ikke minst, hold deg unna valpefabrikker. Personlig ville jeg styrt unna de som har noe mer enn et par kull i året, selv om det sikkert her finnes unntak. Vær obs om de holder på med flere raser også - der er jo antall kull totalt som teller. Spesielt om det er snakk om å ha flere kull samtidig. Igjen, sikkert unntak her også.

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...