Gå til innhold
Hundesonen.no

Hensyn til eldre hunder


MegaMarie
 Share

Recommended Posts

Hvilke hensyn tar du/har du tatt til eldre hunder?

Blondie er 12,5 år nå og det begynner å merkes. Hun sover veldig mye. Hun er stort sett med på alle turene med Tidi, men noen dager virker det som at hun blir veldig sliten av det. På tur merker man ingenting. Hun holder fint følge og virker til å kose seg. Men når vi er kommet hjem ligger hun strak ut og ser ut som hun har vært med på et maraton. Jeg vet ikke om jeg burde begynne å ta hensyn til alderen hennes, eller om det er vanlig at ligger strak ut som det? De gangene jeg tar henne alene på tur virker hun også mer usikker. Noen ganger stirrer hun ut i luften/på noe og virker usikker. Halen faller ned og det virker som om hun ikke helt vet hvor vi er. Sammen med Tidi skjer ikke dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er litt usikker på hva du mener med 'hensyn'? :) Hvis du tenker på turer så kan det være litt problematisk, etter egen erfaring. For alle vil som regel være med, uansett om kondisjon /helse etterhvert blir nedsatt pga alder. Jeg syns det er veldig vanskelig å skulle nekte en hund som VIL være med ut på tur å få være med men problemet er da gjerne  at turene blir kortere enn hva resten av oss ønsker/hadde tenkt i utgangspunktet.. For jeg vil nødig presse en hund som later til å være sliten og ikke alle hunder er jo så små at man enkelt kan bære dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, QUEST said:

Jeg er litt usikker på hva du mener med 'hensyn'? :) Hvis du tenker på turer så kan det være litt problematisk, etter egen erfaring. For alle vil som regel være med, uansett om kondisjon /helse etterhvert blir nedsatt pga alder. Jeg syns det er veldig vanskelig å skulle nekte en hund som VIL være med ut på tur å få være med men problemet er da gjerne  at turene blir kortere enn hva resten av oss ønsker/hadde tenkt i utgangspunktet.. For jeg vil nødig presse en hund som later til å være sliten og ikke alle hunder er jo så små at man enkelt kan bære dem.

Ja, jeg tenker vel mest på tur. Min er heldigvis liten nok til at jeg kan bære henne, og det er jo forsåvidt et godt forslag. Ta med sekk på tur så kan jeg bære henne et stykke om hun virker mye sliten etter tur. Så kan hun få bli med, men slippe å bli for sliten. For henne er det ofte viktig bare å få bli med, ikke så mye hva vi gjør. Men jeg opplever også om det er veldig kaldt og surt ute at hun ikke har noen problemer med å stå over turen. Da tror jeg faktisk hun foretrekker å være inne. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, MegaMarie skrev:

Ja, jeg tenker vel mest på tur. Min er heldigvis liten nok til at jeg kan bære henne, og det er jo forsåvidt et godt forslag. Ta med sekk på tur så kan jeg bære henne et stykke om hun virker mye sliten etter tur. Så kan hun få bli med, men slippe å bli for sliten. For henne er det ofte viktig bare å få bli med, ikke så mye hva vi gjør. Men jeg opplever også om det er veldig kaldt og surt ute at hun ikke har noen problemer med å stå over turen. Da tror jeg faktisk hun foretrekker å være inne. 

De som frivillig står over tur slipper å være med her :) De minste her som i tillegg er korthårede har som regel ikke lyst å være med på tur på vinterstid. Å vasse i snø når det er mange kuldegrader ute, kjøler de fort ned, uansett om jeg bruker dekken. Ikke minst fryser de på føttene. 

Har du mulighet til å bruke sekk, så er ikke det så dumt. Det har jeg selv benyttet meg av til gammel hund :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min erfaring med gamle hunder: Når de vil være med på tur, får de være med, men jeg har gjerne kortet litt ned på lengden, og unngått de bratteste kneikene. At hun virker usikker, kommer nok av at syn og hørsel begynner å svikte, og da er det naturlig at  de blir usikre. Et par av mine gamliser ble døve ettervert, og de ble såpass usikre på fremmede steder at da ble de holdt i bånd. Det er ellers helt normalt at gamliser sover mye mer og tyngre enn før. Stivhet, forkalkning  og vonde ledd vil dukke opp etter hvert, de synes gjerne det er ubehagelig å gå på grus/asfalt, så jeg har gått mest mulig på gress og skogbunn med dem.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg måtte begrense Rocky, han hadde jo vilje av stål og levde virkelig for å gå tur. Dessverre hang ikke kroppen helt med. Siste året gikk vi f.eks så godt som ingen fjellturer, de vi gikk var ikke i bratt terreng. Rett og slett fordi brå bevegelser/hopp/feil landinger osv fort førte til vond rygg og dermed smertestillende og ro. På sommeren måtte jeg gå tidlig eller sent pga han var såppass sensitiv for varme blitt at solsteika midt på dagen var no go, noen dager måtte jeg droppe lange turer helt. (Pga hjertet) Det ble mye asfalt tusling på meg og gresskanter på ham. Vår/høst/vinter så jogget vi regelmessig, men ikke alltid han hang med i mitt tempo oppover så da ble det såklart i hans tempo istedenfor. 

Jeg vil tro det er veldig individuelt hvor mye og hvilke hensyn som behøves å ta. Man må nesten bare lese den enkelte hund. Som eier kjenner du henne best, lytt til magefølelsen din. :) 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar! 

Godt å høre at det er vanlig at de blir mer trøtt med alderen da, da trenger jeg ikke å bekymre meg for det. Heller ta med sekk om hun ønsker å bli med på lengre turer, og ikke gå for mange lange turer i løpet av en uke kanskje. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

((beklager på forhånd en rotete tekst, som kanskje er litt på siden av det du spurte om)

Det ble en naturlig begrensning det siste året med Ganzie. 
Hun fikk diagnosert nyresvikt høsten 2016, samt kreft i blæra. I tillegg hadde hun nok minst HD grad C, med forkalkninger.  Jeg merket siste høsten at hun ble litt fortere sliten, og siden hørselen hadde blitt borte sørget jeg for at hun alltid holdt seg i synsfeltet mitt, og fulgte vår vanlige løype i skogen. Da var hun nesten 14 år.
Hun hadde kroniske forkalkninger i potene som gjorde at hun ikke likte å gå på grus de siste årene, men asfalt og annet jevnt underlag var greit. Det siste året gikk vi mest på skogbunn og lysløype, da det var tydelig at hun ikke likte å gå på hardt underlag lengre.

På vinteren sørget jeg for at vi kun gikk i brøytede løyper, for det ble for slitsomt og kaldt for en gammel kropp å brøyte seg gjennom masse snø. Bar henne litt dersom jeg synes det virket som hun hang litt etter, men ellers greide hun fint å holde følge på tur. 
Sørget for å kompensere for litt kortere turer med å gi Inya mer jobb, som kjettingtrekk på tur, eller en kjapp sykkeltur før eller etter tur.
I januar -17 fikk hun vestibulitt, men kom seg relativt fort etter det, selv om jeg merket hun ble noe redusert i ettertid. Var tydelig når hun ble sliten, da ble hun litt skjev. 
Hun gikk på smertestillende daglig det siste året, både på grunn av ledd, i tillegg til at Metacam (meloxicam/piroxicam) bukes som behandling mot den type blærekreft hun hadde. Hun fikk også Tramadol ved behov. 
Mitt syn på det var at hun hadde ikke så lenge igjen, og da skulle hun i allefall ikke ha vondt. 
Hun sov mye, noe som er naturlig når man eldes.
Den siste våren og sommeren var hun veldig fornøyd med å ligge og sove mens jeg var ute på tur med Inya og Miriel, og så ruslet vi gjerne en kort tur i skogen bak huset etterpå. Men hun var veldig fornøyd med å få rusle i hagen og så ikke helt det store behovet for tur. 

Så for vår del ble det en helt naturlig nedtrapping av turer og aktiviteter, litt tilpasning ved behov, og så kompenserte jeg heller med med litt annen aktivitet for de andre hundene.
Ordnet med en liten trapp ved sofaen siden hun ikke turte å hoppe opp i sofaen etter vestibulitt-anfallet.

I august -17 lot jeg henne sovne inn på sofaen hjemme, i armene mine. Da var hun nesten 15 år, kroppen var sliten, hun sov nesten hele tiden, og så dypt at jeg mer enn en gang var bråsikker på at hun hadde sovnet inn. Da hadde også nyrene blitt dårligere, og matlysten var dårlig.
Så da fikk hun vandre med verdighet, såpass skyldte jeg henne. Den verste avgjørelsen jeg har tatt i mitt liv, men den beste jeg kunne tatt for min beste venn,

Men guri, som jeg savner henne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en tispe på 11,5år som sliter mye med stivhet etter tur. Hun stivner helt i bakparten og blir halt på venstre fremben. Hvis hun får en periode på rimadyl og med helt ro, så forsvinner mesteparten av stivheten. Så fort hun er med på turer igjen så blir hun stiv når vi kommer hjem. Til tider klarer hun ikke å reise seg, opp/ned fra sofa og klarer ikke tråkke ned på venstre fremben (forkalkninger).

Når vi er ute på tur derimot er hun så og si helt fin ofte , masse energi og glede. Hun ser ganske dårlig, ellers klarer hun seg greit. Derfor er det synd å ikke kunne la henne være med, for det får så store konsekvenser etterpå.

Nå i det siste har hun hatt 14dager med helt ro og smertestillende igjen, for å få kroppen bra igjen. Skal prøve med en liten tur igjen i morgen. Så her blir det jo tatt mye hensyn til henne fordi hun er gammel.

Men så har jeg en hund til som er ganske krevende og må ha mye tur og trening. Da er det temmelig trist at den gamle blir liggende igjen hjemme alene. Så hun har fått være litt hos min mor. Men hvis hun fortsetter med å få så vondt i kroppen av å gå vanlige turer så må jeg nok i tenkeboksen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...