Gå til innhold
Hundesonen.no

Eldre Whippet med diffus sykdom, er avliving neste stopp? (langt innlegg)


miemichelle
 Share

Recommended Posts

Jeg har en Whippet hannhund ved navn Kenzo på 9.5 år (født 29.april 2008), han har vært kastrert siden han var ca 1.5 år. Jeg overtok han som omplassering i feb. 2014. Jeg er hans fjerde hjem. Da jeg kjøpte han så tok det ikke lang tid før jeg la merke til at han slet med stive muskler spesielt etter tur. Etter hvert begynte han også å tisse inne i tide og utide (ikke markering). Noen ganger rant det bare ut av han, altså en form for inkontinens. I 2015 var han veldig syk. blant annet så pustet han fryktelig fort når han egentlig skulle hatt hvilepuls. På et punkt var jeg sikker på at han ville bli avlivet da utsiktene så mørke ut. Han ble etterhvert diagnotisert med sykdommen Lupus og prolaps i ryggen. Han fikk kortison og andre medisiner men kortisonen ga alt for mange bivirkninger så dette måtte vi slutte med etter 1mnds tid. Jeg valgte i 2016 å bytte dyreklinikk da problemene ikke ble løst men kun kortvarig bedring og jeg måtte bare punge ut med tusenlapp etter tusenlapp på tross av forsikringen som tok en stor del av kaka, heldigvis!

Dyreklinikk nr. 2 sa at han har hverken Lupus og ryggen hans ser helt fin ut. Derimot ble han diagnotisert med Urinveisinfeksjon. Medisinene hjalp og han sluttet å tisse inne. Problemene med stiv kropp har gitt seg sakte men sikkert, men Kenzo har hatt tilbakevendene Urinveisinfeksjon. Ca 2-3 ganger per år. Siste gangen vi var hos dyrlegen nå i beg. av 2017 så ga ikke prøvene utslag for UVI, dog sa dyrlegen at det noen ganger ikke slår ut selvom han kunne lide av en form for UVI. Medisiene hjalp og han ble igjen bra.

Tidligere prøver har vist at han har Lavt stoffskifte, men dette er typisk for rasen uten at de er syke sier dyrlegen, så derfor har han aldri blitt medisinert for dette. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært hos dyrlegen men jeg vil tippe det ligger oppe i 15-20ganger fra 2014-2017 og jeg orker ikke tenke tanken på hvor mange tusen kroner jeg har brukt på han men det har nok blitt flere ti-tusener av kroner. I år har vi altså vært hos dyrlegen en gang pga. at han lekker tiss, og medisinene hjalp. MEN nå er han i gang igjen, og denne gangen gjør han i fra seg også. Han er også løs i magen når han har gjort fra seg inne, noe som jeg tenker er forbundet med en form for stress siden han ellers er fin i avføringen. Jeg har også to Mexikanske Nakenhunder som krever ordentlige lange turer på 1-2timer i skogen og de turene blir for tøffe for Kenzo (han stivner i kroppen). Derfor må han være hjemme alene og de tre siste gangene han har vært alene hjemme så har han gjort i fra seg inne, og siste gangen i dag hadde han både tisset og gjort fra seg. Det kan nesten virke som han har utviklet en form for lettere seperasjonsangst viss han ikke har en firbent ved sin side siden han har gjort fra seg tre ganger og alle tre gangene var han helt alene uten noen firbent venn. Han var hjemme alene et par timer tidligere dag men da sammen med de to andre hundene og da gjorde han ikke i fra seg inne.

Jeg vil også nevne at selv når han er hjemme alene sammen med de andre hundene så kan han stort sett ikke holde urinen inne i mer en maks 3-4timer så selv når han er 'frisk' så er det problematisk å kunne reise i fra han feks når jeg skal passe tanteungen min en fredagkveld. Løsningen har vært å ta med Kenzo i bilen, men pga allergi så kan han ikke bli med inn i huset til broren min. Og Kenzo må ligge i bilen, noe som selvfølgelig er ganske vær-avhengig og umulig på vinteren. Og om han blir hjemme i huset i mer enn 3-4timer så vet jeg at jeg må hjem å tørke tiss av møbler og gulv når jeg kommer hjem. Bur hjemme har jeg prøvd men da var han super stressa når jeg kom hjem, og ikke noe jeg ønsker å gjenta. Jeg er ingen tilhenger av å ha hund i bur hjemme alene fra før av, men jeg prøvde en gang for å se, men dette funket altså ikke. Han får heller ikke spise eller drikke mye før jeg reiser i fra han, og han blir alltid luftet rett før jeg reiser og rett etter at jeg kommer hjem.

Jeg tenker jo nå at dyrlegen må kontaktes på nytt og få han undersøkt, igjen... Så det skal jeg gjøre. Men jeg må innrømme at nå begynner jeg faktisk å tenke på tanken om avlivning. Kenzo er stort sett en frisk hund ellers, og for en utenforstående så vil han nok se ut som en hvilken som helst annen hund. Jeg synes symptomene han lider av er litt i gråsonen, og noen ganger skulle jeg faktisk heller ønske at han hadde en konkret sykdom som feks. ondartet kreft og kanskje hadde min samvittighet vært lettet i forhold til at jeg uansett ikke har noe valg, og jeg har gjort det jeg kan gjøre. I stedet går jeg rundt med dette tankekjøret som gnager. Jeg må føle meg trygg på at jeg tar et sikkert valg om avlivning skulle bli valget. En annen ting er det økonomiske aspektet. Med en fast inntekt på ca. 260 000kr brutto per år så har jeg ikke mulighet til å bare hive inn hele livsoppholdet mitt for å utrede han noe mer i histen og pisten, dessverre.

Jeg vet jo også at Kenzo sin framtid er noe jeg må ta et personlig valg på, og at andre kan jo synse og mene både det ene og det andre. Men at det er jeg som kjenner han og at dette er noe jeg må føle på selv. Men hva da om jeg ikke vet hva jeg burde føle og velge? Jeg prøvde å ta opp temaet på dyreklinikk nr. 2 på vårt siste besøk men jeg følte dyrlegen ikke tok meg seriøst og at hun ikke forstod problematikken. Så dermed var det ingen veiledning å hente fra henne. Hun hverken betrygget meg om at hunden er jo frisk som en fisk eller sa at denne hunden har en mørk framtid. Jeg tenker nå å prøve dyreklinikk nr. 3 som er en erfaren litt eldre mann som jeg håper kanskje har tid til å faktisk snakke litt med meg i samme slengen som Kenzo blir undersøkt.

Dette ble et fryktelig langt innlegg, og noe info følte jeg at jeg måtte hoppe over her, for å gjøre det mulig for leserne å komme igjennom innlegget også! :o Men tanken bak innlegget mitt er et håp om at noen kan dele noen tanker bak om alt dette? Ikke bare "dette vet jeg selv best", men kanskje noen vil dele egne eller andres erfaringer, eller andre måter å håndtere problematikken på? 

Den som gidder å i det hele tatt å lese igjennom innlegget mitt fortjener i seg selv en gullmedalje:icon_redface:

HIlsen rådløs :console:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ha prøvd behandling for stoffskiftet jeg, og funket ikke det; så hadde jeg avlivet.. 

kanskje ikke heeelt det svaret du håpte på kanskje, men sånt hundehold er ekstremt slitsomt, og det var en lettelse her i huset når jeg slapp unna ting som tissing inne fordi han tisset på seg i søvnet, at alle hundene kunne være med på tur samtidig osv..  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Holder med Krutsi. Jeg er også av den oppfatning av at når man begynner å tenke i retning avliving, så er det som regel et riktig valg. Det er jo ikke en tanke som kommer ut av det blå, og kanskje har underbevisstheten din lagt i sammen alt det negative og sendt deg på disse tanker, selv om bevisstheten (og hjertet) kanskje ikke har kommet helt dit enda. 

Jeg tenker at sykdomssymptomene og hva det har å si for din hverdag og hundehold, bør legges til grunn begge deler når du vurderer om du skal avlive eller ikke. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Krutsi skrev:

Jeg ville ha prøvd behandling for stoffskiftet jeg, og funket ikke det; så hadde jeg avlivet.. 

kanskje ikke heeelt det svaret du håpte på kanskje, men sånt hundehold er ekstremt slitsomt, og det var en lettelse her i huset når jeg slapp unna ting som tissing inne fordi han tisset på seg i søvnet, at alle hundene kunne være med på tur samtidig osv..  

Jeg har tenkt tanken selv ang. å prøve medisinering (Levaxin) for Stoffskiftet hans. Faktisk har jeg samme diagnosen selv og Levaxin gis til både hund og menneske, underlig nok.

Uansett så setter jeg pris på alle konkrete innspill, negativt som positivt :) Og at dette hundeholdet har blitt fryktelig slitsomt er jeg 100% enig i. Det er ganske så tappende rett og slett. Jeg får også mye dårlig samvittighet når jeg må la han bli hjemme alene for å gå lange og flotte turer med de to andre.

Jeg føler jo at jeg må prøve å sortere tankene mine litt, og å få høre andres synspunkter er veldig godt. Om dette skulle ende med en avlivning en dag så kanskje jeg kan klare å faktisk rettferdiggjøre det valget som skulle bli tatt. Moren min mener jo nå at jeg skal hive inn håndkle på vegne av Kenzo, men hun er kanskje litt mer kynisk enn meg. Og jeg vet liksom ikke hvor jeg skal sette en strek.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Sprettballen skrev:

Holder med Krutsi. Jeg er også av den oppfatning av at når man begynner å tenke i retning avliving, så er det som regel et riktig valg. Det er jo ikke en tanke som kommer ut av det blå, og kanskje har underbevisstheten din lagt i sammen alt det negative og sendt deg på disse tanker, selv om bevisstheten (og hjertet) kanskje ikke har kommet helt dit enda. 

Jeg tenker at sykdomssymptomene og hva det har å si for din hverdag og hundehold, bør legges til grunn begge deler når du vurderer om du skal avlive eller ikke. 

Ja, ikke sant. Kloke ord dette. Faktisk har jeg aldri tenkt på det slik, men jeg tror kanskje at du har helt rett i i forhold til dette. Jeg ser jo at dette ikke funker og jeg begynner å bli sliten av å ha det slik, men når man begynner å tenke på avlivning så kan det kanskje være et tegn i seg selv, ja. Samtidig kjenner jeg på en slags stigma av ordet avlivning, og jeg føler kanskje litt på et sosialt(?) press på at jeg må bare fortsette å prøve så han kan leve i noen år til. Jeg er også redd for å føle på en anger i ettertid, at jeg gav opp for lett. Men samtidig så vet jeg jo at jeg har prøvd masse i flere år nå.

Jeg setter vedlig stor pris på at dere vil dele litt av deres tanker med meg. Noen ganger er det litt godt å få nye synspunkter fra noen som står på utsiden. Man blir nok også litt trangsynt på godt og vondt når man står midt oppe i det over flere år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 minutter siden, miemichelle skrev:

Ja, ikke sant. Kloke ord dette. Faktisk har jeg aldri tenkt på det slik, men jeg tror kanskje at du har helt rett i i forhold til dette. Jeg ser jo at dette ikke funker og jeg begynner å bli sliten av å ha det slik, men når man begynner å tenke på avlivning så kan det kanskje være et tegn i seg selv, ja. Samtidig kjenner jeg på en slags stigma av ordet avlivning, og jeg føler kanskje litt på et sosialt(?) press på at jeg må bare fortsette å prøve så han kan leve i noen år til.

Ja, det er nok et litt sosial press på at man skal fortsette omtrent til bikkja faller om selv, men jeg tenker at vår oppgave som hundeeier er å vurdere hundens og egen livskvalitet og ta en avgjørelse ut fra dette. Man må prøve å ikke legge andres meninger og synsinger til grunn i avgjørelsen(så sant det ikke er saklige/faglig gode argumenter). 

11 minutter siden, miemichelle skrev:

Jeg er også redd for å føle på en anger i ettertid, at jeg gav opp for lett. Men samtidig så vet jeg jo at jeg har prøvd masse i flere år nå.

Det er definitivt ikke noe bedre å angre på at man dro det for langt. Det har jeg gjort en gang, og det føltes ikke noe bra. For snart et år siden avlivet jeg en hund pga. sykdom. Da var jeg bestemt på at jeg skulle la henne gå før hun ble så dårlig at hun mista livsgnisten og gleden over livet. Vi hadde også prøvd "alt"(det er jo alltid _noe_ man kan forsøke). Som med deg var det flere faktorer som spilte inn på avgjørelsen. Vår livskvalitet, økonomi og hvilke begrensninger sykdommen hadde for både hunden og meg, samt andre hunder i husholdningen. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lenge siden jeg har vært innom dette forumet, men føler at jeg kanskje kan bidra litt i denne tråden.

Her er litt lesestoff om livskvalitet og når man burde vurdere å avlive.
http://www.vetmobilecare.com/index.php/loving-in-home-pet-euthanasia/a-guide-how-to-decide

De nevner en skala som kalles "HHHHHMM QoL", hvis den summeres under 35 poeng så burde man vurdere å avlive.

Det er kanskje bedre at dyret lever noen måneder for lite en at det må leve noen måneder for mye.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønner godt at dette er en vanskelig situasjon og at det krever mye av deg som eier å gå rundt og gruble på dette.

Jeg har selv en Toller på 7,5 år som er syk og som har hatt diffuse plager lenge som har blitt forverret gradvis over hvertfall 1,5 år. Vi har vært mange ganger til veterinær uten å finne årsak, men han har hatt tre runder med fjerning av mastcelletumorer fra han var 5, så mistanken var kreft. I høst dro jeg til tre ulike veterinærer da jeg av én fikk diagnose leddgikt, og deretter hos neste fant vi en svulst på hjertet. Uansett, kreften vokser sakte, så han er ikke akutt syk, men reduksjonen av livskvalitet går gradvis uke for uke. Jeg vet så godt hvordan det føles å gå og vurdere og tenke og være usikker på om man gjør det riktige. Vi elsker hundene våre, så jeg tror heller ikke at tanken på avlivning kommer uten grunn, men det er så vondt at vi gjerne vil at noen andre skal si til oss at nå er tiden kommet, sånn er det hvertfall for meg...

Jeg har takket nei både til kirurgisk fjerning av svulsten og cellegift, fordi kroppen hans er full av svulster i huden og det kommer stadig fler. Nå får han kortison og får leve så lenge han har glede av tur eller blir tydelig verre. Jeg vet ikke hva jeg vil med å skrive alt dette, jeg bare ville si at jeg forstår deg godt.

Hunden din har ikke den samme livskvaliteten mer hvis han ikke klarer å være med på turer med de andre og han er redd for å være alene. De fleste hunder misliker å gjøre på seg inne og synes kanskje det er tungt også. Kanskje er det noe som gjør at han sliter, men hvor mye skal man legge i undersøkelser om man ikke har mulighet til det økonomisk?

Jeg ville prøvd medisin for stoffskifte (selv om jeg har forstått at det også er en omfattende prosess for å finne riktig dosering) og hvis ikke det hjelper han så ville jeg nok avlivet ❤️ 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...