8000kr for fôrvertsvalp?

[Guest Stella]

Leser Finn-annonser og kom over en annonse for fôrvert, der det står at valpen (hannvalp) blir stående på oppdretter, fôrvert plikter å holde hunden i god form og tilgjengelig for oppdretter når denne måtte ønske (samt masse annet), men valpen koster likevel 8000kr, noe jeg antar er halve valpeprisen. Er det normalt? Og er det greit? Om man ikke får stå som medeier, og man står for utgifter til daglig stell/fôr osv, så må man i tillegg betale halve kjøpesummen for valpen? Man betaler altså for å få lov til å ha hunden, og ha de løpende utgiftene på hunden, som en annen står som eier på?
Fôrverter gjør jo oppdrettere en stor tjeneste, ved at oppdretter får tilgang til flere hunder i sitt oppdrett uten å måtte ha daglige ansvaret/stellet/utgiftene. Og jeg har tidligere trodd at fôrverthunder var gratis, og at overdragelse til fôrvert etter avtale (etter 1-2 kull på tispe el.l) var dennes "belønning" for jobben denne har gjort. At det var hele poenget, og grunnen til at slike ordninger fungerer/aksepteres. Men å betale halv pris for valpen, uten å få stå som medeier, høres jo ille ut. Da betaler man for en vare man ikke eier? Er det lov?

Jeg hadde selv aldri godtatt slik avtale, og ville aldri satt ut hund på fôr under slike betingelser heller. Men lurer altså på om dette er akseptert/vanlig/lovlig?

[Guest Kåre Lise]

Mulig jeg har sovet i timen men har inntrykk av at halv valpepris var en vanlig fôrvertavtale. Det som er rart akkurat her er vel at hunden ikke overføres til fôrvert. Mulig det er forskjell på tisper og hanner her?

En fordel med fôrverthund kan jo være at du får oppdretters førstevalg i kullet. Det er jo ikke helt uten betydning. 

Uansett er dette mye greiere enn å selge med tilsvarende klausuler. Er nok mange som med fordel kunne forstått og praktisert det. Det er mange salg som egentlig er rene fôrvertavtaler. 

 

 

[Snøfrost]

Jeg ville kalt det deleie om man betalte halve valpeprisen. Vurderer selv deleie på en potensiell fremtidig hannvalp, men da står jo også denne andre personen som eier av hunden, men jeg som hovedeier. Forskjellen på å være "deleier" og "heleier" er at jeg som hovedeier vil kunne ha visse rettigheter til å ta med meg hunden på utstilling eller trening, og jeg som den parten som var mest interessert i oppdrett (med annet det var oss begge) ville lagt ut for alt av helsetester.  Og med en slik avtale så vil hunden kunne bli værende deleid hele sitt liv. 

Jeg deleier en innkjøpt hund pr i dag, og vi deler på veterinærutgifter + selvsagt innkjøp osv. Det er meningen denne hunden skal være deleid hele sitt liv og vi har en kontrakt oss i mellom om hvor mange kull vi hver har rettigheter til, hva vi har rettigheter til med henhold til utstillinger, treninger osv osv.

En fôrvertshund derimot ville jeg fullt og helt eid, og fôrvert kun betalt daglige utgifter for + at hunden da måtte vært enda mer tilgjengelig for meg som eier når det kommer til ting jeg ville hatt den med på. Den ville også blitt skrevet over på fôrvert seinest ved et gitt antall år for en hannhund og år + kull for tispe (det som kom først ville vært gjeldende). Er jo ikke fôrverts feil om jeg ikke brukte hannen eller tispa innen x antall år.  Det er heller ikke fôrverts feil om jeg finner at hunden ikke holder de krav jeg ønsker i min avl, og dermed ikke brukes. 

[SFX]

Det er så mange varianter av fôrvertsavtaler at det er mye som er normalt i den forstand at det er utbredt.

Jeg har selv to tisper på halvfôr, hvor de kjøpte valpen til halv pris, og jeg har krav på halvparten av det jeg ville ha skissert i en helfôravtale. For min del er det ett valpekull på halvfôr, med mulighet for et kull nummer to om det bare blir en eller to valper i det første kullet, og tispa skal uansett overføres på fôrvert når hun er senest fem år. Jeg har da betalt røntgenfotografering, eventuelt DNA-tester, MH, utstilling og forsikring.

Det er ikke andre enn meg som står som eier, fordi det er en fôrvertsavtale hvor jeg har ordinær råderett over tispa (som avtales med de hun bor hos, for jeg ser det som et samarbeid), men i et redusert tidsrom og med redusert antall kull sammenlignet med ordinær fôrvertsavtale.

Hva som er riktig? Tja, jeg fikk henvendelse på min fôrvertsannonse fra folk som ikke aksepterte betingelsene - de ville ha helfôravtale, fordi de ikke hadde råd til halv pris. Jeg trengte derimot ikke mange kull på tispa, derfor halvfôr. Jeg fikk også henvendelse fra noen som ville være fôrvert under forutsetning av at tispa aldri hadde valper, for de orket ikke tanken på å gi fra seg tispa for en periode. Hvorfor skal jeg sette på fôr uten å planlegge valpekull? Eller de som ville være fôrvert, men bodde i motsatt ende qv landet selv om jeg hadde geografiske spesifikasjoner i annonsen.

Raringer finner en i begge ender av en slik avtale, det viktigste for meg er å finne noen en kan samarbeide med, som er enig i avtalen, og at jeg er klar på mine plikter som juridisk eier - ikke bare rettigheter. Jeg beholder heller en valp litt lenger for å finne det rette hjemmet. Jeg har ikke kapasitet til å ha drøssevis av kull, så for min del ser jeg for meg i framtiden at halvfôrsavtale kan være aktuelt hyppigere enn helfôravtale. Neste kull håper jeg derimot å beholde fra, uten at det betyr at den tispa skal ha fem kull.

[Hundenavn]

Jeg har ei Rottweilertispe på fôravtale. Jeg fikk overtok henne vederlagsfritt. Oppdretter har hunden forsikret frem til dem har hatt 1 kull til på henne eller til avtalen opphører og vi overtar henne på papiret. småutgifter hos vet dekker vi. Oppdretter dekker alle utgifter i forbindelse med parring/inseminering og henter og bringer hunden i forbindelse med siste tiden av drektighet og når vi skal få henne igjen når valpene har forlatt redet. 

[QUEST]

På 7. oktober 2017 at 5:18 PM, SFX skrev:

Det er ikke andre enn meg som står som eier, fordi det er en fôrvertsavtale hvor jeg har ordinær råderett over tispa (som avtales med de hun bor hos, for jeg ser det som et samarbeid), men i et redusert tidsrom og med redusert antall kull sammenlignet med ordinær fôrvertsavtale.

Jeg er nysgjerrig på hvordan en slik avtale fungerer rent juridisk?  Hvis man står som ene-eier  hunden på stamtavla, kan man ikke da med loven i hånd bare hente hunden hjem for godt, om det skulle være i ens interesse ? 

Hvor juridisk holdbare er egentlig slike forvertavtaler?  

[Guest 2ne]

19 minutes ago, QUEST said:

Hvor juridisk holdbare er egentlig slike forvertavtaler?  

Det kommer an på hva du mener med juridisk holdbar, og for hvem. Fôrverter har nok flere rettigheter enn både de og oppdrettere tror, sånn jevnt over, uavhengig av hvem som står som eier på hundens papirer. 

[QUEST]

Akkurat nå, 2ne skrev:

Det kommer an på hva du mener med juridisk holdbar, og for hvem. Fôrverter har nok flere rettigheter enn både de og oppdrettere tror, sånn jevnt over, uavhengig av hvem som står som eier på hundens papirer. 

For meg har forvertavtale aldri vært aktuellt, så jeg har ikke satt meg inn i lovverket angående slikt.  Jeg innbiller meg dog at tidligere så het det at den som sto som eier på stamtavla også var hundens juridiske eier? Mao, hvis jeg skulle inngått en forvertavtale der oppdretter alene står som eier på stamtavla, så ville det juridisk være hens hund, til eventuell omregistrering skjer. Som igjen betyr(?) at hen kunne ombestemt seg og hentet hunden tilbake, så lenge den er registrert kun på oppdretter? 

[SFX]

40 minutter siden, QUEST skrev:

Jeg er nysgjerrig på hvordan en slik avtale fungerer rent juridisk?  Hvis man står som ene-eier  hunden på stamtavla, kan man ikke da med loven i hånd bare hente hunden hjem for godt, om det skulle være i ens interesse ? 

Hvor juridisk holdbare er egentlig slike forvertavtaler?  

Det er jeg ikke 100 prosent sikker på - jeg vet om fôrverter som har flyttet uten å informere oppdretter/eier, og de har dermed ikke hatt sjanse til å finne tilbake hunden og få brukt den i avl. Jeg vet om oppdrettere som har hentet fôrhund fordi de mener fôrvert ikke klarer pelsstell eller lignende, og det har da her inne vært foreslått for forsmådd fôrvert at de sender regning på dagsrater for hundepass den tiden de hadde hunden.

Jeg belager meg i større grad på god tone og kommunikasjon enn juridiske rettigheter - men ja, for NKK så er jeg som står registrert som eier den som disponerer hunden, og jeg vet om fôrverter som har tapt i forliksråd etc. når de har nektet å oppfylle sin del av fôrvertsavtaler - og da kan eier selvfølgelig få hjem hunden. Jeg opplever vel at det er litt avhengig av hvem en møter i forliksråd/retten, kombinert med hvor rettferdige og saklige avtalene er. Når fôrvert må dekke alt av utgifter, få tispa paret, ha valpekullet og ikke får noen inntekter, da står jo den fôrverten sterkere i en juridisk konflikt om hundens eierforhold, enn for eksempel hos meg hvor jeg har dekket røntgenfotografering, MH, DNA-tester, utstillinger, forsikring og gjør alt praktisk og økonomisk i forhold til valpekull. 

Jeg vet om en hund som hadde to eiere, hvor en av eierne (som ikke skulle bruke hunden i avl) klarte å foreta eierskifte slik at oppdretter (som hadde valpeplaner) ikke lenger var eier av hunden. Jeg vil ikke havne i en situasjon hvor andre ikke vil signere kullregistrering eller andre viktige papirer, så da synes jeg det er enklest å bruke fôrvert heller enn medeier. 

Jeg har i mine avtaler at hunden kun kan hentes ut av hjemmet av meg ved kontraktsbrudd eller vanskjøtsel, og at de ikke har lov til å omplassere eller avlive hunden (akutte situasjoner unntatt, selvfølgelig, men det er sjelden så akutt at en ikke kan forsøke å ringe meg i et halvt minutt). Første delen gir dem trygghet for at hunden i hverdagen er deres, andre delen gir meg trygghet på at jeg bestemmer de viktigste sakene. Jeg har også kontraktfestet at både utstillinger og valpekull skal planlegges i god tid i samarbeid med fôrvert, så vi tar hensyn til hverandre. Jeg droppet for eksempel å ta med ei fôrtispe på ei utstilling fordi fôrvert gjerne ville ha henne med på ferie - no biggie, det var ikke viktigere å stille henne der enn at de skulle få kose seg på fjellet med hunden.

Dette ble kanskje langt om ingenting, men poenget er at jeg heller ikke kan det juridiske på fingertuppene, jeg har sett ulike utfall når det har vært konflikter i rettsapparatet, så som sagt - kommunikasjon og god tone så langt det går er mitt fundament  

[Guest 2ne]

Just now, QUEST said:

For meg har forvertavtale aldri vært aktuellt, så jeg har ikke satt meg inn i lovverket angående slikt.  Jeg innbiller meg dog at tidligere så het det at den som sto som eier på stamtavla også var hundens juridiske eier? Mao, hvis jeg skulle inngått en forvertavtale der oppdretter alene står som eier på stamtavla, så ville det juridisk være hens hund, til eventuell omregistrering skjer. Som igjen betyr(?) at hen kunne ombestemt seg og hentet hunden tilbake, så lenge den er registrert kun på oppdretter? 

Jeg har vært både fôrvert og deleier (er fôrvert nå faktisk, for humla), og om disse som sto som eiere hadde prøvd å ta disse tispene fra meg, så hadde de fått seg en liten overraskelse over hvor lite lettvint det ville vært - og ja, jeg hadde som @SFX skriver sendt en regning på hundepass med dagsrater. Nå har ikke det vært noe annet enn en hypotetisk problemstilling, jeg har kjent de jeg har vært fôrvert for før jeg har blitt fôrvert, så vi har hatt avtaler jeg kan leve med. 

Jeg har dog folk i min bekjentskapskrets som har hatt hunder på både helfôr og halvfôr der oppdrettere har prøvd å ta tilbake hunder, en var beviselig vanskjøttet, type halsbåndet hadde laget et digert sår på halsen, var for tynn, fått veterinærtilsyn for seint osv, hvor oppdretter ikke ville levere tilbake hunden etter at h*n hadde hatt den. Der hentet den andre parten hunden ut av bilen på et arrangement uten oppdretters viten, og så vidt jeg husker, så tapte oppdretter den saken. 

Eierskap er ikke alt. Kan man bevise at man har hatt hunden i en viss tid, og har hatt utgifter på den, så har man noen rettigheter som oppdrettere fort glemmer når de skriver i sine kontrakter at de kan hente hunden hvisomattedersomatte. Spørsmålet er vel mer hvor langt en sånn konflikt får gå før partene kommer til "enighet". 

Jeg tror det er en misoppfatning av hva en forvert er, hos mange. Det er ikke en hundepasser, det er ikke en som låner en hund, det er en som betaler for hunden ved at vi som oppdrettere får bruke den i avl. Det er ikke fordi oppdrettere er så godhjerta, vi er avhengig av fôrvertene våre (vel, i hvert fall de av oss som ikke vil ha altfor mange hunder hjemme om gangen). Det er ingen som får en hund gratis eller billigere, det at oppdretter disponerer hunden i avl for et kull eller tre er en del av betalinga. Så, uavhengig av hva som står på selve eierskjemaet, så er det et eierskifte når hunden flytter til fôrvert - og det bør være i begge parters interesse at avtalen er ryddig, oversiktelig og noe begge kan leve med. 

[QUEST]

Takk for lange og utfyllende svar SFX og 2ne  Så lenge både oppdretter og forvert er rimelig greie og fornuftige mennesker, så tviler jeg ikke på at slike avtaler fungerer utmerket for begge parter  Men så vet vi jo alle, at det ikke bestandig er sånn..

Hvis jeg har oppfattet svarene deres korrekt, så kan en eventuell tvist og utfallet ( juridisk) avhenge endel av skjønn? Man kan ikke henvise til en lovtekst og si; Sånn er det, ferdig snakka! 

[SFX]

Akkurat nå, QUEST skrev:

Takk for lange og utfyllende svar SFX og 2ne  Så lenge både oppdretter og forvert er rimelig greie og fornuftige mennesker, så tviler jeg ikke på at slike avtaler fungerer utmerket for begge parter  Men så vet vi jo alle, at det ikke bestandig er sånn..

Hvis jeg har oppfattet svarene deres korrekt, så kan en eventuell tvist og utfallet ( juridisk) avhenge endel av skjønn? Man kan ikke henvise til en lovtekst og si; Sånn er det, ferdig snakka! 

Mitt inntrykk er at det handler om skjønn - nettopp fordi det finnes så mange ulike saker med ulike utfall, så det finnes presedens for både ditt og datt. Det er nok også fordi det er ørten varianter av fôrvertsavtaler der ute - jeg har fått beskjed av enkelte om at jeg betaler for mye av utgiftene på mine fôrtisper, mens jeg betaler det jeg synes er rimelig og som også gavner meg. Jeg vet for eksempel om fôrtispe som endte med keisersnitt, og det måtte oppdretter betale fullt ut fordi fôrvert hadde glemt å forsikre hunden. Derfor betaler jeg forsikring for hunden, for da vet jeg at den er sikret om den blir syk, skadet eller må ha keisersnitt - det er en trygghet for meg. 

Jeg vet om saker hvor fôrvert har blitt dømt til å betale erstatning til oppdretter fordi de kastrerte/steriliserte fôrhund uten eiers viten og vilje - og det var ikke akutt. Fordi det har vært kontrakt på avlsrettigheter og begrensning på hva fôrvert har lov til å gjøre. Jeg mener de da har blitt idømt å betale tilsvarende kjøpssummen, mens jeg tenker jo at eier har mistet mer enn valpeprisen - de har investert i et potensielt avlsdyr, de har kanskje mistet linjer og fått ødelagt valpeplaner. Så i mitt hode er jo en bekvemmelighets-sterilisert tispe mer enn 15.000 tapte kroner, om en skal tenke på oppdrett på den måten. 

Som 2ne sier, så har en automatisk en del rettigheter når en har hatt omsorgen for en hund over en viss tid, selv om det er grunnpilaren i en fôrvertsavtale. Det er jo fôrvertsavtaler som tilbyr fôrvert å kjøpe ut hunden til full valpepris om hunden ikke kan brukes i avl - mange vil være enig om at det er en hårreisende avtale. Om jeg velger å vrake ei fôrtispe fra mine avlsplaner fordi hun fikk C på hoftene eller svake mellomhender, så er det min investering og mitt tap, og det kunne ikke falle meg inn i grøftefylla å mene at fôrvert skal kjøpe ut tispa. De har innfridd sin del, jeg har innfridd min del, også har Naturen og Skjebnen føkka til sine deler av avtalen  

Jeg er i hvert fall super-takknemlig for mine fôrverter (det er bare to, hvis det høres ut som om jeg har dusinvis av tisper på fôr der ute). Jeg hadde ikke sjanse i havet til å beholde valp da jeg hadde det kullet, og heldigvis fant jeg to fine familier som elsker de tispene høyt og gir dem alt de trenger, så jeg kunne være grådig og sette to tisper fra samme kull på halvfôr, siden jeg ikke klarte å bestemme meg for hvem jeg ville ha. De bidrar med verdifull og "priceless" hjelp, slik at jeg kan jobbe videre med interessante linjer uten å fylle huset med mer hunder enn jeg hadde kapasitet til på det tidspunktet. Jeg føler meg ydmyk for at jeg har funnet så fine folk som jeg har et så godt samarbeid med, det har gått knirkefritt og "smooth" hittil - nå er tispene nettopp fylt tre år. Men så har jeg også stor respekt for at dette er DERES hunder, og setter derfor langt lavere forventninger til de tispene enn egne hunder - jeg forventer ikke å stille ei fôrtispe like mye som jeg stiller hjemmeboende hund, for eksempel. 

Jeg har for øvrig også kontraktsfestet at jeg ikke har lov til å låne med meg tispa mer enn seks utstillingshelger i året, nettopp for å gi fôrvert den beskyttelsen, at de vet de har henne i helgene hvor en stort sett har mer tid til familiekos. Seks helger i året er fremdeles 12 utstillinger om jeg vil, og er mer enn nok for å få noen kritikker og forsøke seg på avlsklarering (vi krever 2 x VG eller 1 x Ex, alt etter 18 måneder). 

Jeg er i mine avtaler opptatt av å gi fôrvert beskyttelse og trygghet, en følelse av at hunden er deres i hverdagen, forutsigbarhet, og er ydmyk for at det å låne tispa for et kull eller to er mer enn nok om jeg ikke skal stille henne 30 helger i året også. 

Men jeg er også forberedt på at om alt går til *******, så vil jeg sikkert kunne treffe rette instans som dømmer meg som tapende part, nettopp fordi det ikke finnes noen entydig presedens. Jeg kan bare gjøre mitt for å helgardere meg selv og fôrvert med rause og tydelige avtaler.

[Kennel XO]

Jeg tror mange konflikter når det kommer til foravtaler er at kavene til forvert blir for store og de får for lite igjen i forhold til den jobben de gjør. Jeg betaler mine forverter når jeg bruker hunden i avl. Med kull på over 4 valper får de prisen av en valp. Min erfaring både fra meg selv og andre med lignende avtaler er at det sjeldent blir problemer med å få ha kull med slike avtaler. Alle parter tjener på det. Jeg får linjen videre i avl og forvert får kompensasjon for den gode jobben den har gjort.

[SFX]

Akkurat nå, Kennel XO skrev:

Jeg tror mange konflikter når det kommer til foravtaler er at kavene til forvert blir for store og de får for lite igjen i forhold til den jobben de gjør. Jeg betaler mine forverter når jeg bruker hunden i avl. Med kull på over 4 valper får de prisen av en valp. Min erfaring både fra meg selv og andre med lignende avtaler er at det sjeldent blir problemer med å få ha kull med slike avtaler. Alle parter tjener på det. Jeg får linjen videre i avl og forvert får kompensasjon for den gode jobben den har gjort.

Jeg tror også noen konflikter kommer av feil kobling av oppdretter og fôrvert - nå sist hadde jeg den ene tispevalpen hos meg til hun var fem måneder, for å finne det rette hjemmet til henne OG til meg. Noen jeg kunne kommunisere fint med, noen som delte mine verdier og tanker om hundeoppdragelse, noen som hadde et åpent sinn for å være fôrvert (og ikke de som vil ha en gratis hund, bor ti timer unna og ikke vil at stakkars hunden må ha valper som skal selges fra tispemora), noen som jeg hadde kjemi med, og hvor magefølelse, hjerte og fornuft stemte. Jeg ser enkelte som stresser med å finne fôrvert fordi valpen må ut av huset når den er åtte uker med sine søsken, og det blir jo lettere konflikter når en gjør forhastede avgjørelser og lander på første og beste interesserte framfor å ta seg tid til å bli kjent og sile ut. Det handler ikke nødvendigvis om at person er uegnet til å være fôrvert heller, men at den personen ikke er noen god samarbeidspartner for meg.

Det er litt som at jeg kan være en god kjæreste for en person, men en annen person kan synes jeg er for needy eller for selvstendig som kjæreste, uten at jeg endrer personlighet drastisk. Jeg har venner jeg ikke ville hatt som fôrvert - men jeg ville solgt valp til - fordi det er noe med at det (i min bok) forutsetter en viss kjemi og dynamikk som jeg ser at vi ikke har. Jeg synes i hvert fall det er vanskeligere å finne den rette fôrverten enn den rette valpekjøperen.