Gå til innhold
Hundesonen.no

Dilemma som snart tar knekken på meg.


Midas
 Share

Recommended Posts

 

Jeg har skrevet om det tidligere, men det tilspisser seg og noe må jeg gjøre. 

Saken er at da jeg møtte mannen min hadde jeg Midas. Jeg har en kronisk sykdom som gjør at jeg ikke jobber, og derfor blir Midas mer enn bare en hund for meg. Jeg orker ikke å gå mer inn på akkurat det, men jeg elsker den hunden. Det er derfor vi nå har kommet opp i en situasjon som er uholdbar og umulig og som tærer på hele familien. 

Mannen min er så vanvittig allergisk mot Midas. Det har i de syv årene som har gått blitt verre og verre og nå har det gått så langt at allergispesialistene på sykehuset advarer mot alvorlige følger hvis vi ikke kvitter oss med hunden. 
Han sliter helt forferdelig og klarer ikke å være inne i huset mer enn et par timer i gangen... 

Tidligere har vi vært litt sånn; det går bra til Midas ikke er mer, og da blir det såklart ingen ny hund, men nå går det ikke bra lenger. 
For litt over to år siden fikk Midas sin første ondartede svulst. Bortsett i fra det har han vært en frisk, aktiv og veloppdragen hund som er brukt i konkurranser og som er trivelig både mot katter og andre hunder og folk. Dermed er han i utgangspunktet en hund som ikke er noe problem å omplassere sånn sett. Det er bare det at det har sittet så sykt langt inne til meg å gi fra meg "ungen" min og så har han hatt helseproblemer som har gjort at jeg har tviholdt på han.

Nå er helsetilstanden hans en helt annen, vi har funnet en svulst på hjertet hans og han utredes nå (venter på svar på prøver) for Mysthenia Gravis. Uansett, han er ganske dårlig for tiden og klarer veldig lite fysisk. 
Veterinæren snakker om å fjerne svulsten på hjertet kirurgisk og vi vet enda ikke helt hvor ille det er, men det virker ikke helt akutt heller. 

Han har tålt de siste to operasjonene (fjerning av mastcelletumorer) veldig dårlig og blitt dårlig ganske lenge etterpå, det er én grunn til at jeg er negativ til å fjerne svulsten på hjertet. 

Uansett, dette er en grusom situasjon som tar helt knekken på meg. Vi har ingen i familien som kan ha han til han blir frisk/den tiden han har igjen, jeg kan ikke omplassere en hund som har svulst på hjertet, jeg kan ikke ha han her mye lenger. Vinteren er desidert verst for mannen min da vi er mye mer inne da og vi lufter mindre i huset og Midas er mer inne. Jeg vet ikke om han klarer en vinter til, og det begynner å bli flaut å sette mannen min sin helse så mye på spill for en hund liksom. Det er for drøyt. Jeg har sykt dårlig samvittighet hele tiden. Det er ikke snakk om å gjøre noe før vi har fått svar på blodprøvene som er sendt til USA (myasthenia gravis) selvsagt. 

Jeg er helt fullstendig fortvilt nå. 
Skal jeg operere bort svulsten for så å omplassere han? Han har mastcelletumorer som dukker opp med jevne mellomrom, og er ikke frisk. Hvem vil ha en hund som de mest sannsynlig får veldig begrenset tid med? Hvordan vet jeg at de følger opp helsen hans? Skal jeg avlive fremfor å omplassere? :icon_cry::icon_cry::icon_cry:

Jeg er helt i villrede nå, og føler jeg har kniven på strupen. Jeg ville gjort alt for Midas og helsen hans, men dette handler ikke om meg lenger. Hva ville dere gjort i en sånn situasjon?
Det må også sies at han er fryktelig avhengig av meg, noe som er ganske naturlig siden vi tross alt er sammen 24/7 og har vært det siden han kom til meg for over 7 år siden. 
Han sturer når han blir passet av andre og vil ikke spise de første dagene om vi er på ferie. Å avlive en hund som muligens kan få et år eller to til som jeg er så knyttet til blir så hjerteskjærende at jeg klarer ikke å tenke tanken fullt ut. 

Herregud for en drittsituasjon! Blir glad for alle råd eller idéer. Jeg ser ingen utvei lenger på dette jeg... :icon_cry:

Beklager at dette ble både langt og rotete :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ha avlivet. Når du sier han blir såpass dårlig etter en operasjon og du tror han kan leve 1-2 år til. Det er urettferdig for ny eier og for hunden. Å beholde hunden er utrolig egoistisk ovenfor mannen din, jeg synes det er rart han hr akseptert det så lenge når han ikke kan være hjemme... Trist situasjon. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig med mushi! Jeg ville ha avlivet, og dette tenkte jeg da jeg leste tråden din om hvor dårlig han har vært. Og så i tillegg dette med mannen din, så hadde jeg nok tatt det valget ja.

Det er aldri lett valg, men det handler om å ta et riktig valg! Ingen kommer til å dømme deg for at du valgte helsen til mannen din nå som hunden din er såpass dårlig i tillegg ? 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, mushi skrev:

Jeg ville ha avlivet. Når du sier han blir såpass dårlig etter en operasjon og du tror han kan leve 1-2 år til. Det er urettferdig for ny eier og for hunden. Å beholde hunden er utrolig egoistisk ovenfor mannen din, jeg synes det er rart han hr akseptert det så lenge når han ikke kan være hjemme... Trist situasjon. 

Ja, grunnen til at han har akseptert det er fordi han ikke har vært så dårlig hele tiden som han er nå. Det har gått gradvis nedover med helsen. 
Nå er det så ille at vi ikke kan besøke folk som har dyr fordi han er så utsatt for allergi hjemme at han ikke klarer å utsettes for ytterligere ting han er allergisk mot. 
Det er ikke bare litt sånn snufsing liksom, det er sånn at han føler hele kroppen koker. Han er utrolig snill, og burde egentlig satt hardt imot hardt for lengst. Jeg vet at det er helt latterlig at jeg ikke har gjort noe tidligere. Jeg burde omplassert han for lengst. 

Tror det blir veldig tøft for Midas og flytte og, spesielt nå som han ikke er 100% frisk. Han hadde nok overlevd en operasjon til, men han hangler lenge etterpå og det går lengre tid for hver operasjon før han kommer seg. Han har operert to ganger (fjernet 4 svulster) på under ett år. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:console:

En veldig vanskelig situasjon, og jeg forstår så alt for godt dilemaet ditt. Når det er sagt - jeg ville avlivet, og da før en evt. ny operasjon. Å omplassere virker urettferdig mot en hund som er såpass knyttet til deg og som kommer til å trenge mye pleie fremover, også etter operasjonen. I en sånn periode er det ekstra viktig at hunden er hos folk den kjenner og har tillit til tenker jeg. Påkjenningen med nytt hjem kan jo komme til å forverre helsetilstanden hans også, spesielt om han går i litt i kjelleren av å være hos andre enn deg.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For ****** situasjon, men for meg som ikke er følelsesmessig engasjert i dette synes jeg det beste for bikkja er å avlive. Misforstå meg rett, men han "vet" ikke at han kunne fått et år eller to til... Og de par årene er det ikke sikkert han ville hatt heller, hvis det betydde at han måtte bo hos noen andre. I tillegg er han syk, tåler ikke operasjon særlig bra, kommer til å trenge en del ekstra pleie og omsorg og kanskje ikke være "seg selv".

Med den forrige tispen vi hadde ventet vi for lenge med å avlive. Rett og slett fordi det var for vanskelig for oss. Jeg har lovet meg selv å ikke vente neste gang. Det høres kanskje kynisk ut, men å beholde et dyr som ikke har den livskvaliteten dyret er vant til, det blir ofte for eierens del, ikke for dyrets...

En annen ting: Dette med den såkalte "ventesorgen"... Ja, det blir fullstendig ****** når man avliver bikkja! MEN: det å vente på å ta avgjørelsen, det å gå og lure på om man skal, det å se etter tegn, vente på resultater osv - det er nesten ENDA verre. Når avgjørelsen er tatt, dyret har sovnet inn, da kan man begynne sorgprosessen. Før det er det dårlig samvittighet, følelse av å være bøddel, lure på hva som er det rette, og at det føles som om det er feil uansett hva man gjør. Det høres grotesk ut, men da min forrige hund var død, var jeg knust - men samtidig lettet. Jeg forgudet henne overalt, hun var min første hund! Men jeg merket hvor mye tankevirksomhet og energi jeg hadde brukt på å tenke på henne og hennes situasjon og å grue meg til avgjørelsen... Da hun var død, kunne jeg bruke energien på å sørge (og det gjorde jeg til gangs!!).

Det er selvfølgelig du som må ta avgjørelsen her. Men som utenforstående trenger jeg ikke tenke to ganger en gang før jeg sier at jeg anbefaler å avlive. Her er det SÅ mange ting som spiller inn, men jeg synes 95% av dem taler for avliving...

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sett utenifra er valget faktisk kjempe enkelt. Fordi vi ikke er følelsmessig involvert selvfølgelig.

Det er best for mannen din og for Midas at han får slippe. Det går jo ikke lenger for mannen din og en operasjon er en stor belastning det og. 

Jeg skjønner det er kjempetøft og vanskelig for deg likevel! :hug:

Veldig enig med innlegget til Ulrikke over. Der var helt jævelig å bestemme meg for å avlive Bestas. (Hesten min.) For han kunne levd videre hos meg, han var ikke så syk, bare sliten i kroppen og ikke frisk nok til å selges. Og jeg klarte ikke ha han lenger selv. Ville hatet det hvis han ble kasteball. Men etter det var over ble det faktisk mindre vondt. Men det hender jeg har mareritt om at han ikke har det bra nok, og da er det alltid en enorm lettelse å våkne og huske den fine avslutningen han fikk i sola med epler og ferskt gress. Jeg tror du ville hatt lett for å føle på noe lignende og alltid bekymre deg om hvordan Midas har det hvis han omplasseres. 

 

(Edit...fordi det blir noe helt annet enn omplassering av helt friske dyr, hvis innlegget mitt fikk det til å virke som at jeg er imot all omplassering.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

23 minutter siden, Ulrikke skrev:

For ****** situasjon, men for meg som ikke er følelsesmessig engasjert i dette synes jeg det beste for bikkja er å avlive. Misforstå meg rett, men han "vet" ikke at han kunne fått et år eller to til... Og de par årene er det ikke sikkert han ville hatt heller, hvis det betydde at han måtte bo hos noen andre. I tillegg er han syk, tåler ikke operasjon særlig bra, kommer til å trenge en del ekstra pleie og omsorg og kanskje ikke være "seg selv".

Med den forrige tispen vi hadde ventet vi for lenge med å avlive. Rett og slett fordi det var for vanskelig for oss. Jeg har lovet meg selv å ikke vente neste gang. Det høres kanskje kynisk ut, men å beholde et dyr som ikke har den livskvaliteten dyret er vant til, det blir ofte for eierens del, ikke for dyrets...

En annen ting: Dette med den såkalte "ventesorgen"... Ja, det blir fullstendig ****** når man avliver bikkja! MEN: det å vente på å ta avgjørelsen, det å gå og lure på om man skal, det å se etter tegn, vente på resultater osv - det er nesten ENDA verre. Når avgjørelsen er tatt, dyret har sovnet inn, da kan man begynne sorgprosessen. Før det er det dårlig samvittighet, følelse av å være bøddel, lure på hva som er det rette, og at det føles som om det er feil uansett hva man gjør. Det høres grotesk ut, men da min forrige hund var død, var jeg knust - men samtidig lettet. Jeg forgudet henne overalt, hun var min første hund! Men jeg merket hvor mye tankevirksomhet og energi jeg hadde brukt på å tenke på henne og hennes situasjon og å grue meg til avgjørelsen... Da hun var død, kunne jeg bruke energien på å sørge (og det gjorde jeg til gangs!!).

Det er selvfølgelig du som må ta avgjørelsen her. Men som utenforstående trenger jeg ikke tenke to ganger en gang før jeg sier at jeg anbefaler å avlive. Her er det SÅ mange ting som spiller inn, men jeg synes 95% av dem taler for avliving...

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver her. Jeg bruker omtrent hvert minutt på å tenke og gruble på situasjonen og hva jeg skal gjøre. Det har gått så langt at datteren min også blir påvirket av det, og Midas merker også at noe er galt :(
Når det er over kan man liksom begynne å bearbeide det og sørge. Selv om det er en sorg som det er nå og. Jeg blir helt utslitt av hele situasjonen. Jeg føler meg så råtten som i det hele tatt vurderer avlivning, og synes det er urettferdig ovenfor Midas. Men jeg vil tro at om han i det hele tatt kunne hatt et år igjen av livet så er vi heldig. Han har flere kuler rundt om på kroppen som jeg ikke vet om er mastcelletumorer, i tillegg til den i hjertet og noe annet mystisk... Når jeg prøver å være litt objektiv så ser jeg jo det at det ikke er rettferdig for noen å tyne han mer. Som det er nå så klarer han bare små rolige turer i bånd, tuslende ved siden av meg... Hvilket liv er det for en 7 år gammel aktiv toller. 

14 minutter siden, Marie skrev:

Sett utenifra er valget faktisk kjempe enkelt. Fordi vi ikke er følelsmessig involvert selvfølgelig.

Det er best for mannen din og for Midas at han får slippe. Det går jo ikke lenger for mannen din og en operasjon er en stor belastning det og. 

Jeg skjønner det er kjempetøft og vanskelig for deg likevel! :hug:

Veldig enig med innlegget til Ulrikke over. Der var helt jævelig å bestemme meg for å avlive Bestas. (Hesten min.) For han kunne levd videre hos meg, han var ikke så syk, bare sliten i kroppen og ikke frisk nok til å selges. Og jeg klarte ikke ha han lenger selv. Ville hatet det hvis han ble kasteball. Men etter det var over ble det faktisk mindre vondt. Men det hender jeg har mareritt om at han ikke har det bra nok, og da er det alltid en enorm lettelse å våkne og huske den fine avslutningen han fikk i sola med epler og ferskt gress. Jeg tror du ville hatt lett for å føle på noe lignende og alltid bekymre deg om hvordan Midas har det hvis han omplasseres. 

 

(Edit...fordi det blir noe helt annet enn omplassering av helt friske dyr, hvis innlegget mitt fikk det til å virke som at jeg er imot all omplassering.)


Det er akkurat sånn. Jeg ville bekymret meg hver dag for han. 
For det første så undersøker jeg han daglig for nye kuler, og jeg kjenner hvert et tegn han viser for å si fra at han har vondt eller ubehag noe sted. Det ville ikke en ny eier gjort på samme måte. 
I tillegg vet jeg at Midas har hatt et så godt hundeliv som han kunne hatt, og hvis han blir omplassert kan jeg aldri være 100% sikker på at han får den samme oppfølgingen. Hos meg har han knapt nok vært alene hjemme en hel arbeidsdag, han er vant til å bli aktivt brukt både mentalt og fysisk, ha mange hundevenner og være med på alt jeg gjør. Det vil nesten garantert bli et liv mindre i fokus hos noen andre, da de fleste i det minste har en jobb. I tillegg er han syk... 
Det er bare det at å faktisk være den som skulle bestemme over sin beste venn sin skjebne på den måten er så grusomt vondt :( Men dessverre så er det en del av å ha dyr, de overlever oss liksom ikke uansett... 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Midas skrev:

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver her. Jeg bruker omtrent hvert minutt på å tenke og gruble på situasjonen og hva jeg skal gjøre. Det har gått så langt at datteren min også blir påvirket av det, og Midas merker også at noe er galt :(
Når det er over kan man liksom begynne å bearbeide det og sørge. Selv om det er en sorg som det er nå og. Jeg blir helt utslitt av hele situasjonen. Jeg føler meg så råtten som i det hele tatt vurderer avlivning, og synes det er urettferdig ovenfor Midas. Men jeg vil tro at om han i det hele tatt kunne hatt et år igjen av livet så er vi heldig. Han har flere kuler rundt om på kroppen som jeg ikke vet om er mastcelletumorer, i tillegg til den i hjertet og noe annet mystisk... Når jeg prøver å være litt objektiv så ser jeg jo det at det ikke er rettferdig for noen å tyne han mer. Som det er nå så klarer han bare små rolige turer i bånd, tuslende ved siden av meg... Hvilket liv er det for en 7 år gammel aktiv toller. 


Det er akkurat sånn. Jeg ville bekymret meg hver dag for han. 
For det første så undersøker jeg han daglig for nye kuler, og jeg kjenner hvert et tegn han viser for å si fra at han har vondt eller ubehag noe sted. Det ville ikke en ny eier gjort på samme måte. 
I tillegg vet jeg at Midas har hatt et så godt hundeliv som han kunne hatt, og hvis han blir omplassert kan jeg aldri være 100% sikker på at han får den samme oppfølgingen. Hos meg har han knapt nok vært alene hjemme en hel arbeidsdag, han er vant til å bli aktivt brukt både mentalt og fysisk, ha mange hundevenner og være med på alt jeg gjør. Det vil nesten garantert bli et liv mindre i fokus hos noen andre, da de fleste i det minste har en jobb. I tillegg er han syk... 
Det er bare det at å faktisk være den som skulle bestemme over sin beste venn sin skjebne på den måten er så grusomt vondt :( Men dessverre så er det en del av å ha dyr, de overlever oss liksom ikke uansett... 

Så godt liv du har gitt han. Og mannen din som har tilpasset seg så mye. For en heldig hund. ❤

Stor klem! :hug:

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 minutter siden, Midas skrev:

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver her. Jeg bruker omtrent hvert minutt på å tenke og gruble på situasjonen og hva jeg skal gjøre. Det har gått så langt at datteren min også blir påvirket av det, og Midas merker også at noe er galt :(
Når det er over kan man liksom begynne å bearbeide det og sørge. Selv om det er en sorg som det er nå og. Jeg blir helt utslitt av hele situasjonen. Jeg føler meg så råtten som i det hele tatt vurderer avlivning, og synes det er urettferdig ovenfor Midas. Men jeg vil tro at om han i det hele tatt kunne hatt et år igjen av livet så er vi heldig. Han har flere kuler rundt om på kroppen som jeg ikke vet om er mastcelletumorer, i tillegg til den i hjertet og noe annet mystisk... Når jeg prøver å være litt objektiv så ser jeg jo det at det ikke er rettferdig for noen å tyne han mer. Som det er nå så klarer han bare små rolige turer i bånd, tuslende ved siden av meg... Hvilket liv er det for en 7 år gammel aktiv toller. 


Det er akkurat sånn. Jeg ville bekymret meg hver dag for han. 
For det første så undersøker jeg han daglig for nye kuler, og jeg kjenner hvert et tegn han viser for å si fra at han har vondt eller ubehag noe sted. Det ville ikke en ny eier gjort på samme måte. 
I tillegg vet jeg at Midas har hatt et så godt hundeliv som han kunne hatt, og hvis han blir omplassert kan jeg aldri være 100% sikker på at han får den samme oppfølgingen. Hos meg har han knapt nok vært alene hjemme en hel arbeidsdag, han er vant til å bli aktivt brukt både mentalt og fysisk, ha mange hundevenner og være med på alt jeg gjør. Det vil nesten garantert bli et liv mindre i fokus hos noen andre, da de fleste i det minste har en jobb. I tillegg er han syk... 
Det er bare det at å faktisk være den som skulle bestemme over sin beste venn sin skjebne på den måten er så grusomt vondt :( Men dessverre så er det en del av å ha dyr, de overlever oss liksom ikke uansett... 

Jeg synes det høres ut som om du egentlig har svaret... 

Bare et ørlite kontrollspørsmål: Hvis det var en annen en her som beskrev det du beskriver... Hvilket råd ville du gitt vedkommende?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en håpløs situasjon,men jeg ville mye heller avlivet og sånn sett helgardert meg mtp at da vet jeg ihvertfall at han ikke havner i feil hender osv. Spesielt mtp en hund i hans situasjon. eneste unntak ville vært om noen jeg kjenner godt og som hunden kjenner godt vil ha han til det siste, det tilbudet hadde jeg tatt. Men ingen andre. 

Det er en mager trøst, jeg har selv vært igjennom lignende avgjørelse og vet hvor forjævlig det kjennes, men når alt kommer til alt så er det viktigste at man har gitt hunden et så godt liv som mulig så lenge man kan også vet man at hunden hadde det godt til siste slutt, om det enn ble litt tidligere enn det skulle ha vært. Det er bedre det enn at hunden får en dårligere livssituasjon den siste tiden for å henge med et år ekstra. 

Føler virkelig med deg altså :( Helt forferdelig situasjon.. Klem :heart:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 timer siden, Ulrikke skrev:

Jeg synes det høres ut som om du egentlig har svaret... 

Bare et ørlite kontrollspørsmål: Hvis det var en annen en her som beskrev det du beskriver... Hvilket råd ville du gitt vedkommende?

Ja, jeg har egentlig det... Det bare er så vondt og så blir man så usikker på om man gjør det riktige for hunden sin :heart:
Jeg ville nok gitt det samme rådet som det jeg får her. 

1 time siden, Malamuten skrev:

Det er en håpløs situasjon,men jeg ville mye heller avlivet og sånn sett helgardert meg mtp at da vet jeg ihvertfall at han ikke havner i feil hender osv. Spesielt mtp en hund i hans situasjon. eneste unntak ville vært om noen jeg kjenner godt og som hunden kjenner godt vil ha han til det siste, det tilbudet hadde jeg tatt. Men ingen andre. 

Det er en mager trøst, jeg har selv vært igjennom lignende avgjørelse og vet hvor forjævlig det kjennes, men når alt kommer til alt så er det viktigste at man har gitt hunden et så godt liv som mulig så lenge man kan også vet man at hunden hadde det godt til siste slutt, om det enn ble litt tidligere enn det skulle ha vært. Det er bedre det enn at hunden får en dårligere livssituasjon den siste tiden for å henge med et år ekstra. 

Føler virkelig med deg altså :( Helt forferdelig situasjon.. Klem :heart:

Det er liksom ingen som kan ta han. Han har vært endel på avlastning til søsteren min når det har vært som værst med allergien her, og der trives han ganske godt, men han er helt utslitt når han kommer hjem, så jeg tror det skulle tatt lang tid for han å tilpasse seg et liv hos noen andre. Til dem har han vært lenge i strekk og kjenner de veldig godt, likevel er han utenfor og vil ikke spise de første dagene og trenger lang hviletid når han kommer hjem for å komme seg. De ønsker ikke å overta han på fast basis, men bare for å illustrere at han ikke er en hund som bare tilpasser seg et nytt hjem veldig enkelt. Siden helsen hans er såpass redusert nå er jeg redd det ville blitt utrolig tøft for han å skulle bli flyttet til noen, selv om det var noen han kjente fra før. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt en helt spinnvill dag på gratis valpekurs av instruktørstudenter på K9 Hundesenter, Midt-Norsk Kompetansesenter for Hund (som har busstopp rett utenfor, 25 min fra Trondheim sentrum innen samme billettsone). Kjempeflinke studenter og lærere og flott opplegg, men bevares for en villstyring han er i den settingen. Kurs/fellestrening er det gøyeste han vet. Han er så rolig og grei når vi er rundtomkring ellers, men akkurat i den settingen der er han bare i taket av forventninger og iver.  Lyd.  Så intens vokal.  All energien han har ombord. Sju sommere og sju vintre. Sommer er supert. Lett å be og verdens letteste å belønne med lek har blitt. Vinter kommer ut i form av lydbølger. Full storm. Verste jeg har opplevd. Har hatt to raser hvis første egenskap folk forbinder med dem er "gneldrebikkjer" og ingen av de to lagde lyd, så jeg trodde jeg var flink til å trene hund av med utidig lyd. Det var feil. Valgte de første ukene med Ede å avvente med å sette cue på hals, fordi det kom bare sutrete bjeffing, og den tonen og stemningen ville jeg ikke ha. Så glemte jeg å begynne jobbe med å få det på cue da det gikk over i mer riktig toneleie. Nå er jeg neck deep i alt annet enn shhhh-it fra Ede. Øverste prioritet den nærmeste tiden blir derfor lyd av og på.  Hilseiver er et annet problem jeg har påført meg ved å la ham ha en selvstendig relasjon med naboen. Det er jo kjempebra at de er glade i hverandre og har funnet sin omgangsrutine, men trenger lære Ede at det ikke er sånn vi hilser på fremmede. Arrangerte hilsesituasjoner er derfor prioritet nr to.  Å finne ro på kommando blir neste prioritet. Han er litt som Charlie Sheen på treningssenteret: "I've got one gear: GO!" ..eller, han har flere, men muttern knoter noe ****** med å finne ut av de. Oppleves som en automatkasse som innimellom henger seg opp på D. P-knappen lever sitt eget liv og slår plutselig inn midt på gulvet om en setter den i N for lenge. Ikke vanskelig å sette tilbake i D, men når en VIL ha den i P, så henger den seg ofte opp på D og gir gass av seg selv. Toyota har bedre self drive software. Vi har derfor meldt oss på "Selvbeherskelse og impulskontroll" kurs. Suksess er om det føles som wasted money når vi kommer dit, for det starter ikke før i april. Det er lenge til med den Duracell-krabaten her.  Dagens virkelige gladnyhet er at begge testiklene er nede i pungen nå. Tror den andre landet i morges, for Ede sluttet plutselig å jukke.  Han har jukket MYE, antakelig pga ubehag fra press ved den ene ballen stuck i lysken. I morges omfavnet han meg bare da jeg satt på huk foran vaskemaskinen. Labbene på skuldrene, kinn mot kinn. Ble stående sånn lenge og kose. Ikke ett jukk. Det var så koselig 💕🐾 Super happy av å vite at han ikke lenger har ubehag, slipper bekymringer for hyperaktiv testosteronproduksjon, kreft og østrogenoverskudd, slipper utgifter, risiko og ubehag ifbm kirurgi, og vi slipper søke og dokumentere for hvert stevne vi vil stille. Få vurdert bygning, tenner, bevegelser og pelskvalitet kan vi også gjøre, mest av pliktfølelse overfor oppdrettere, men også fordi muttern synes Ede fortjener bekreftelse på at han er søtnos og kjekkas, og hun liker ha en unnskyldning for å kle seg i blazer og høye hæler.  Ede er altså ikke lenger lille Jokke, og det er plutselig bare kos å få en omfavnelse. Kurs starter tidligere på formiddagen i morgen. Usikker på om vi skal forskyve frokost to timer, eller om vi skal satse på å bare spise ekstra godbiter på full mage i to timer. Heller mot å drøye leggetid i kveld, stå opp sent og ta frokosten på kurset, da jeg personlig tror det blir et mindre onde for fordøyelsen enn å trykke på med godis i to timer, to timer etter frokost. For det første liker jeg ikke gi ham godis. Han får alt fullforet sitt som godis fra hånden i intervaller som tilsvarer måltider. Ikke glad i å gi masse ekstra utenom. For det andre blir alt som gis i løpet av to timer, to timer etter frokost, det blir vel for dårlig oppløst før magesekken tømmer seg i tarmen. Blir bare vomfyll som hemmer næringsopptak fra måltidet.  Vi går altså for sen kveld og sen frokost, om ingen som vet bedre korrigerer meg på den i tide. 
    • De to oppdretterne står på lista over mulige, greit å få positiv feedback om dem begge   Æsj, piping.. Jaja, hadde litt av det på Pax, men fikk det sånn tålelig vekk etter hvert. Slikking er jo sært  Men det skal vel alltid være noe, hehe, ingen rase er perfekt. 
    • Her blir valpen mest sannsynlig krypt. Trodde testikkelen ville komme ned, fordi den lå følbar nær åpningen da den andre ramla ned, men den har vært litt jojo. Nesten nede, lenger opp igjen, liggende i åpningen, tilbake inn i kanalen, nå rett bak åpningen. I følge Grok (AI) så snevrer den ringen seg sammen ved 16 ukers alder (mandag), og det er derfra bare 5-10% sjanse for at stenen kommer på plass i pungen innen 6 mnd. Helt ok med å ikke kunne stille ut. Ikke noe behov for sportschampionat eller avkom, men veldig i tvil om å fjerne den eller ikke før puberteten, mens den er liten. Frykter den vil hyperprodusere kjønnshormoner, og de er det nok av fra normale testikler i puberteten. Det teller ikke som kastrering ihht NKK reglement om en bare fjerner en unilateralt krypt testikkel og beholder den normale?  Er forøvrig overbevist om at han jukker pga ubehag fra den testikkelen som sitter i lysken. Presser sikkert på kringliggende vev, asymmetrisk følelse, som antakelig er et irritasjonsmoment. Virker sånn. 
    • Ny bytur. Konsert fra avstand. Masse livlige folk overalt. Etablerte et vennskap med en søt toårig jente på bussen. Koselig spasertur med storebror. Sitt under marsj i gågata, fem meters avstand. Tur gjennom teknobelyst konsertområde med rosa trær etter event va over, og så en øl på Mikrobryggeriet. Ede fikk ikke være med inn til baren for å handle, men vekteren ville gjerne passe han imens. Ingen protester fra Edes side, som synes hun var søt. Han var litt furten over at vi ikke fikk gå inn da jeg kom ut igjen, han synes det så spennende ut innenfor dørene, men ikke furten nok til å holde en emo konsert pga. Han er fullstendig trygg på fulle folk og tette folkemengder nå. Anser det som helt normalt. Forbinder alkoholånde med trivelige folk som vil hilse med gjensidig berøring, og han elsker det, heldigvis. Sovnet nonchalant og trygg på ståkete buss full av fulle bygdetullinger i supporterutstyr og god VM-stemning på vei hjem.    Edit: Jeg unnlot nevne en utrivelig opplevelse, fordi det er et så touchy subject, men det er sant, det skjedde, og #notallmuslims, jeg kjenner til selverklært troende muslimer som har hund (inne, normalt hundehold) også, fordi det ikke står noe negativt eller noen instruks om hvordan ha hunder i Koranen, det står bare i hadith, så det må være greit å fortelle om dette uten å frykte bli beskyldt for å være rasistisk eller islamofob: Vi gjorde en kort stopp utenfor en tilfeldig butikk for å omorganisere innhold i lommer og bærenett, hvorpå det dukket opp en ansatt på hver side, fra hver sin dør. De sa noe til hverandre på arabisk, og den ene utbrøt "Najis!" før de forsvant inn igjen. Første gang jeg har sett Ede engstelig, med stiv hale ned mellom beina. Han må ha plukket opp vibber fra de. Svart hund sammen med kaffir kvinne uten tildekket hår var visst ikke velkomne til å bruke fortauet utenfor den butikken der. Irriterende når folk skremmer hunden med sånne vibber at han ender med halen stiv mellom beina. Han som alltid ellers har selvsikkert kroppspråk med ledig høy haleføring.  Det tok ham heldigvis bare en meter forbi butikken og inn i folkemengden med VM-supportere på tur hjem for å løfte halen igjen. Fort glemt. .. håper jeg. 
    • Arminzera har jeg kjent et par hunder av, det er riktignok lenge siden (wow! Snart 20 år?). Men verdt å sjekke ut, og i Meråker. Det var den eneste jeg fant igjen av de jeg har hatt noe med å gjøre.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...