Gå til innhold
Hundesonen.no

Erfaringer med å være fosterforeldre/fosterbarn?


QUEST
 Share

Recommended Posts

Det er sikkert mange som har tenkt på eller vurdert å bli fosterforeldre og som gjerne ville hatt litt informasjon eller høre om andres erfaringer, både fra de som er/har vært fosterforeldre og de som er/har vært fosterbarn. :) Hva er bra/dårlig og hva kunne/burde vært gjort anderledes f.eks.? Nå kan jo selvfølgelig de som er interesserte ta kontakt med de 'riktige' instanser for info men jeg tror at mange kunne tenkt seg litt mer info og andres erfaringer, før man går til det skritt. :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som fosterbarn føler jeg for å komme med litt erfaringer :) 

Spoiler

Den perioden jeg bodde i fosterhjem er den beste tiden jeg noen sinne har hatt i ungdomsårene. Jeg ble SETT, jeg ble HØRT og jeg fikk hjelp. Plutselig var det voksne mennesker om hadde ansvaret for meg som skulle bli med på foreldremøter. 
Det var utrolig uvant, men så utrolig godt likevel. 
Det ble laget middag hver eneste dag. Vi hadde felles frokost (med kakao vinterhalvåret :wub: ) hver dag. Jeg fikk med lunsj på skolen hver eneste dag selv om jeg egentlig ikke ville ha. Ville jeg ikke spise noe fikk jeg med smoothie. 
Okei, rakk jeg ikke bussen? Neivel, da ble jeg kjørt så jeg kom tidsnok på skolen. 
Jeg trengte ikke kjøpe mine egne klær, det dro vi å handlet sammen. Jeg fikk så lang tid jeg bare ville på å finne de klærne jeg ville ha, selv om jeg sikkert brukte timesvis på å prøve de. For de fleste er kanskje dette selvfølger, men det var det ikke for min del. Ikke i det hele tatt. Hadde jeg en dårlig dag kunne jeg gjerne bli hjemme. Jeg syntes det var utrolig kleint, så det var det sjeldent jeg gjorde. Men gjorde jeg det, så angret jeg ikke. Det var fred og ro, det var spørsmål om alt gikk bra, det var engasjement i hvordan jeg hadde det og spørsmål om vi skulle finne på noe. 

Den første perioden ble jeg kjørt til skolen hver dag. Det tok en time å kjøre fra fosterhjemmet til skolen, fatter ikke at hun orket :lol:  
Det jeg likte veldig godt er at jeg fikk ha med meg fuglene mine. Det var forsåvidt et krav fra min side og, men de kunne jo like gjerne gitt f. 
Fikk stadig melding fra fosterfar om han kunne gi fuglene ditt og datt, så de ble tatt veldig godt vare på når jeg var på skolen og. 
Jeg fikk meg også en hest på helfòr, så jeg ble kjørt i stallen de dagene der tiltakslysten var bortevekk, tok bussen ellers. Da kunne hun sitte i en time og vente på meg mens jeg holdt på i stallen. :heart: 
Fikk 200 kr i uka mot at jeg støvsuget gangen og vasket/ryddet mitt eget rom. Hjemme var jeg vant til å få det jeg ville ha, så jeg syntes 200 kr var brutalt lite. Men det var egentlig bare "ekstra" penger, jeg fikk jo alt jeg hadde behov for og fikk ekstra penger til f.eks kino osv. Men det jeg likte var at de pengene kom alltid som avtalt. Jeg trengte ikke en eneste gang å mase om de, og når jeg tenker tilbake på det med litt mer voksne øyne er jo egentlig 200 kr mer enn nok, og det er fint at jeg ikke fikk de uten å ha gjort det jeg måtte gjøre hjemme. 

Det hendte det var krangling hjemme hos dem også, men det var egentlig veldig fint å se. Det var fint å se normale, voksne mennsker krangle om normale ting uten å klikke i vinkel. Og å se hvordan det egentlig skal være i et "normalt" hjem. 

De hadde tre andre barn, hvorav en sønn som var like gammel som meg. Det var ikke sjeldent krangling mellom de. Men igjen - det var så godt å se normale krangler som man kan løse opp i der og da. Jeg tror det er viktig at man får sett hvordan det egentlig skal være også, at man ikke blir skjult for den normale hverdagen. 

De i fosterhjemstjenesten nevnte dette flere ganger at det sikkert kunne være krangling siden de hadde flere ungdommer i hus. Joda, klart det, men det gjorde meg nada. Det var fint å se. Kjefting, smelling i dører, tårer, oppgitte sukk, men ikke en eneste voldsepisode. Jeg ble såklart litt stresset et par ganger (spesielt like etter flyttingen) det var jo mange vonde minner med disse episodene. Men det var så godt å se at man kan legge sånt bak seg uten å gjøre noe større ut av det. 

Fikk også møte en fosterfamilie til som planen var at jeg skulle flytte til. At jeg fikk møte dem og at det ikke bare ble bestemt at jeg skulle dit var kjempefint, for jeg fikk ta en avgjørelse selv. Jeg likte dem ikke, de gjør nok sikkert en super jobb men jeg kjente at det var full kræsj for mitt vedkommende. Så da ble ikke det noe av. 

Da jeg først flyttet dit var det to timer rundt spisebordet med mine nye fosterforeldre og fosterhjemstjenesten. Så hentet de ned ungene så jeg fikk hilse på dem. Så forsvant ungene igjen, og jeg er sikker på at jeg ikke hørte ett eneste pip resten av kvelden fra dem. Det var fint å bare kunne bli kjent med fosterforeldrene mine først og barna etterhvert, og ikke minst få fred på rommet mitt til å fordøye inntrykk. 

De hadde ganske stramme tøyler i starten, men etterhvert fikk jeg gjøre igrunn alt jeg ville. Jeg gjorde ikke noe galt uansett :P 

Og hadde jeg en dårlig dag hadde jeg alltid noen å prate med uansett om de egentlig var opptatt. De var veldig flinke til å invitere meg ut til å se på f.eks idol, selv om jeg hadde alt annet enn lyst. 
De hadde også veldig god tone med fosterhjemstjenesten og barnevernstjenesten, så det var egentlig bare koselig med møter, noe vi hadde ganske ofte. Det jeg syntes var litt ekkelt (på tidspunktet) var at de hadde møter mens jeg var på skolen. Men jeg forstår jo det nå at de må jo nesten få lov til det :lol: 

Jeg tror ikke det er så mye som kunne vært gjort annerledes. Det var som sagt den beste tiden jeg hadde i ungdomsårene, og jeg kjenner enkelte ganger på skikkelig savn etter stabilitet. Savnet kanskje litt mer regler og at noen satt ned foten når jeg gjorde ting som var helt teit, f.eks da jeg hentet meg et kakestykke på bursdagen til en av dem og satt meg inn på rommet. Er flau over det enda, men de syntes det var helt greit, de sa iallfall ingenting. 

Og det jeg likte spesielt godt var at ingen av dem var supermennesker. De var slitne, de sov på sofaen på dagtid, de spiste grandiosa til middag. Det var tidsvis støvdotter overalt. De kranglet. De gråt. De var sinte. De var glade. De heiet på fotballkamp så hele nabolaget hørte det. De trampet i trappene. De smalt med dører. De lot oppvasken stå på benken. De så tv sammen. De spiste sjokolade og chips i ukedagene. De engasjerte seg i hverdagen min. Det var et helt normalt hjem - akkurat et slikt hjem jeg alltid hadde ønsket meg. 

 

  • Like 21
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, Paranomia skrev:

Som fosterbarn føler jeg for å komme med litt erfaringer :) 

  Vis skjult innhold

Den perioden jeg bodde i fosterhjem er den beste tiden jeg noen sinne har hatt i ungdomsårene. Jeg ble SETT, jeg ble HØRT og jeg fikk hjelp. Plutselig var det voksne mennesker om hadde ansvaret for meg som skulle bli med på foreldremøter. 
Det var utrolig uvant, men så utrolig godt likevel. 
Det ble laget middag hver eneste dag. Vi hadde felles frokost (med kakao vinterhalvåret :wub: ) hver dag. Jeg fikk med lunsj på skolen hver eneste dag selv om jeg egentlig ikke ville ha. Ville jeg ikke spise noe fikk jeg med smoothie. 
Okei, rakk jeg ikke bussen? Neivel, da ble jeg kjørt så jeg kom tidsnok på skolen. 
Jeg trengte ikke kjøpe mine egne klær, det dro vi å handlet sammen. Jeg fikk så lang tid jeg bare ville på å finne de klærne jeg ville ha, selv om jeg sikkert brukte timesvis på å prøve de. For de fleste er kanskje dette selvfølger, men det var det ikke for min del. Ikke i det hele tatt. Hadde jeg en dårlig dag kunne jeg gjerne bli hjemme. Jeg syntes det var utrolig kleint, så det var det sjeldent jeg gjorde. Men gjorde jeg det, så angret jeg ikke. Det var fred og ro, det var spørsmål om alt gikk bra, det var engasjement i hvordan jeg hadde det og spørsmål om vi skulle finne på noe. 

Den første perioden ble jeg kjørt til skolen hver dag. Det tok en time å kjøre fra fosterhjemmet til skolen, fatter ikke at hun orket :lol:  
Det jeg likte veldig godt er at jeg fikk ha med meg fuglene mine. Det var forsåvidt et krav fra min side og, men de kunne jo like gjerne gitt f. 
Fikk stadig melding fra fosterfar om han kunne gi fuglene ditt og datt, så de ble tatt veldig godt vare på når jeg var på skolen og. 
Jeg fikk meg også en hest på helfòr, så jeg ble kjørt i stallen de dagene der tiltakslysten var bortevekk, tok bussen ellers. Da kunne hun sitte i en time og vente på meg mens jeg holdt på i stallen. :heart: 
Fikk 200 kr i uka mot at jeg støvsuget gangen og vasket/ryddet mitt eget rom. Hjemme var jeg vant til å få det jeg ville ha, så jeg syntes 200 kr var brutalt lite. Men det var egentlig bare "ekstra" penger, jeg fikk jo alt jeg hadde behov for og fikk ekstra penger til f.eks kino osv. Men det jeg likte var at de pengene kom alltid som avtalt. Jeg trengte ikke en eneste gang å mase om de, og når jeg tenker tilbake på det med litt mer voksne øyne er jo egentlig 200 kr mer enn nok, og det er fint at jeg ikke fikk de uten å ha gjort det jeg måtte gjøre hjemme. 

Det hendte det var krangling hjemme hos dem også, men det var egentlig veldig fint å se. Det var fint å se normale, voksne mennsker krangle om normale ting uten å klikke i vinkel. Og å se hvordan det egentlig skal være i et "normalt" hjem. 

De hadde tre andre barn, hvorav en sønn som var like gammel som meg. Det var ikke sjeldent krangling mellom de. Men igjen - det var så godt å se normale krangler som man kan løse opp i der og da. Jeg tror det er viktig at man får sett hvordan det egentlig skal være også, at man ikke blir skjult for den normale hverdagen. 

De i fosterhjemstjenesten nevnte dette flere ganger at det sikkert kunne være krangling siden de hadde flere ungdommer i hus. Joda, klart det, men det gjorde meg nada. Det var fint å se. Kjefting, smelling i dører, tårer, oppgitte sukk, men ikke en eneste voldsepisode. Jeg ble såklart litt stresset et par ganger (spesielt like etter flyttingen) det var jo mange vonde minner med disse episodene. Men det var så godt å se at man kan legge sånt bak seg uten å gjøre noe større ut av det. 

Fikk også møte en fosterfamilie til som planen var at jeg skulle flytte til. At jeg fikk møte dem og at det ikke bare ble bestemt at jeg skulle dit var kjempefint, for jeg fikk ta en avgjørelse selv. Jeg likte dem ikke, de gjør nok sikkert en super jobb men jeg kjente at det var full kræsj for mitt vedkommende. Så da ble ikke det noe av. 

Da jeg først flyttet dit var det to timer rundt spisebordet med mine nye fosterforeldre og fosterhjemstjenesten. Så hentet de ned ungene så jeg fikk hilse på dem. Så forsvant ungene igjen, og jeg er sikker på at jeg ikke hørte ett eneste pip resten av kvelden fra dem. Det var fint å bare kunne bli kjent med fosterforeldrene mine først og barna etterhvert, og ikke minst få fred på rommet mitt til å fordøye inntrykk. 

De hadde ganske stramme tøyler i starten, men etterhvert fikk jeg gjøre igrunn alt jeg ville. Jeg gjorde ikke noe galt uansett :P 

Og hadde jeg en dårlig dag hadde jeg alltid noen å prate med uansett om de egentlig var opptatt. De var veldig flinke til å invitere meg ut til å se på f.eks idol, selv om jeg hadde alt annet enn lyst. 
De hadde også veldig god tone med fosterhjemstjenesten og barnevernstjenesten, så det var egentlig bare koselig med møter, noe vi hadde ganske ofte. Det jeg syntes var litt ekkelt (på tidspunktet) var at de hadde møter mens jeg var på skolen. Men jeg forstår jo det nå at de må jo nesten få lov til det :lol: 

Jeg tror ikke det er så mye som kunne vært gjort annerledes. Det var som sagt den beste tiden jeg hadde i ungdomsårene, og jeg kjenner enkelte ganger på skikkelig savn etter stabilitet. Savnet kanskje litt mer regler og at noen satt ned foten når jeg gjorde ting som var helt teit, f.eks da jeg hentet meg et kakestykke på bursdagen til en av dem og satt meg inn på rommet. Er flau over det enda, men de syntes det var helt greit, de sa iallfall ingenting. 

Og det jeg likte spesielt godt var at ingen av dem var supermennesker. De var slitne, de sov på sofaen på dagtid, de spiste grandiosa til middag. Det var tidsvis støvdotter overalt. De kranglet. De gråt. De var sinte. De var glade. De heiet på fotballkamp så hele nabolaget hørte det. De trampet i trappene. De smalt med dører. De lot oppvasken stå på benken. De så tv sammen. De spiste sjokolade og chips i ukedagene. De engasjerte seg i hverdagen min. Det var et helt normalt hjem - akkurat et slikt hjem jeg alltid hadde ønsket meg. 

 

Takk for at du delte din erfaring :heart: Du tok forresten opp noe som jeg tror er viktig i  en fosterhjemsituasjon, nemlig kjemi :) Som du sier, det behøver jo ikke være noe galt med folk, selv om man ikke har kjemi med dem. Men det blir vel antagelig ikke så vellykket heller, om man skal bo sammen med mennesker man ikke har kjemi med ? 

Er det vanlig at fosterforeldre og fosterbarn får møte hverandre, før man 'bestemmer seg'? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, QUEST skrev:

Takk for at du delte din erfaring :heart: Du tok forresten opp noe som jeg tror er viktig i  en fosterhjemsituasjon, nemlig kjemi :) Som du sier, det behøver jo ikke være noe galt med folk, selv om man ikke har kjemi med dem. Men det blir vel antagelig ikke så vellykket heller, om man skal bo sammen med mennesker man ikke har kjemi med ? 

Er det vanlig at fosterforeldre og fosterbarn får møte hverandre, før man 'bestemmer seg'? :)

Det aner jeg ingenting om :) Nå var jeg ganske gammel på tidspunktet 15/16 år, så det var sikkert fordi jeg var så gammel at min stemme hadde noe å si. Jeg følte uansett at barnevernet var vanvittig flinke til å høre på mine ønsker hele veien. :)  Jeg tror ikke jeg selv ba om å få møte dem, tror det ble gjort ganske "automatisk", så det er godt mulig det er vanlig. 
Da jeg ble 16 fikk jeg faktisk månedlig penger for å bo sammen med samboeren, da det var det jeg ønsket fremfor å bo i fosterhjem. Jeg tror ikke det var vanlig akkurat, men de gikk med på det :)  

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Paranomia skrev:

Som fosterbarn føler jeg for å komme med litt erfaringer :) 

  Skjul innhold

Den perioden jeg bodde i fosterhjem er den beste tiden jeg noen sinne har hatt i ungdomsårene. Jeg ble SETT, jeg ble HØRT og jeg fikk hjelp. Plutselig var det voksne mennesker om hadde ansvaret for meg som skulle bli med på foreldremøter. 
Det var utrolig uvant, men så utrolig godt likevel. 
Det ble laget middag hver eneste dag. Vi hadde felles frokost (med kakao vinterhalvåret :wub: ) hver dag. Jeg fikk med lunsj på skolen hver eneste dag selv om jeg egentlig ikke ville ha. Ville jeg ikke spise noe fikk jeg med smoothie. 
Okei, rakk jeg ikke bussen? Neivel, da ble jeg kjørt så jeg kom tidsnok på skolen. 
Jeg trengte ikke kjøpe mine egne klær, det dro vi å handlet sammen. Jeg fikk så lang tid jeg bare ville på å finne de klærne jeg ville ha, selv om jeg sikkert brukte timesvis på å prøve de. For de fleste er kanskje dette selvfølger, men det var det ikke for min del. Ikke i det hele tatt. Hadde jeg en dårlig dag kunne jeg gjerne bli hjemme. Jeg syntes det var utrolig kleint, så det var det sjeldent jeg gjorde. Men gjorde jeg det, så angret jeg ikke. Det var fred og ro, det var spørsmål om alt gikk bra, det var engasjement i hvordan jeg hadde det og spørsmål om vi skulle finne på noe. 

Den første perioden ble jeg kjørt til skolen hver dag. Det tok en time å kjøre fra fosterhjemmet til skolen, fatter ikke at hun orket :lol:  
Det jeg likte veldig godt er at jeg fikk ha med meg fuglene mine. Det var forsåvidt et krav fra min side og, men de kunne jo like gjerne gitt f. 
Fikk stadig melding fra fosterfar om han kunne gi fuglene ditt og datt, så de ble tatt veldig godt vare på når jeg var på skolen og. 
Jeg fikk meg også en hest på helfòr, så jeg ble kjørt i stallen de dagene der tiltakslysten var bortevekk, tok bussen ellers. Da kunne hun sitte i en time og vente på meg mens jeg holdt på i stallen. :heart: 
Fikk 200 kr i uka mot at jeg støvsuget gangen og vasket/ryddet mitt eget rom. Hjemme var jeg vant til å få det jeg ville ha, så jeg syntes 200 kr var brutalt lite. Men det var egentlig bare "ekstra" penger, jeg fikk jo alt jeg hadde behov for og fikk ekstra penger til f.eks kino osv. Men det jeg likte var at de pengene kom alltid som avtalt. Jeg trengte ikke en eneste gang å mase om de, og når jeg tenker tilbake på det med litt mer voksne øyne er jo egentlig 200 kr mer enn nok, og det er fint at jeg ikke fikk de uten å ha gjort det jeg måtte gjøre hjemme. 

Det hendte det var krangling hjemme hos dem også, men det var egentlig veldig fint å se. Det var fint å se normale, voksne mennsker krangle om normale ting uten å klikke i vinkel. Og å se hvordan det egentlig skal være i et "normalt" hjem. 

De hadde tre andre barn, hvorav en sønn som var like gammel som meg. Det var ikke sjeldent krangling mellom de. Men igjen - det var så godt å se normale krangler som man kan løse opp i der og da. Jeg tror det er viktig at man får sett hvordan det egentlig skal være også, at man ikke blir skjult for den normale hverdagen. 

De i fosterhjemstjenesten nevnte dette flere ganger at det sikkert kunne være krangling siden de hadde flere ungdommer i hus. Joda, klart det, men det gjorde meg nada. Det var fint å se. Kjefting, smelling i dører, tårer, oppgitte sukk, men ikke en eneste voldsepisode. Jeg ble såklart litt stresset et par ganger (spesielt like etter flyttingen) det var jo mange vonde minner med disse episodene. Men det var så godt å se at man kan legge sånt bak seg uten å gjøre noe større ut av det. 

Fikk også møte en fosterfamilie til som planen var at jeg skulle flytte til. At jeg fikk møte dem og at det ikke bare ble bestemt at jeg skulle dit var kjempefint, for jeg fikk ta en avgjørelse selv. Jeg likte dem ikke, de gjør nok sikkert en super jobb men jeg kjente at det var full kræsj for mitt vedkommende. Så da ble ikke det noe av. 

Da jeg først flyttet dit var det to timer rundt spisebordet med mine nye fosterforeldre og fosterhjemstjenesten. Så hentet de ned ungene så jeg fikk hilse på dem. Så forsvant ungene igjen, og jeg er sikker på at jeg ikke hørte ett eneste pip resten av kvelden fra dem. Det var fint å bare kunne bli kjent med fosterforeldrene mine først og barna etterhvert, og ikke minst få fred på rommet mitt til å fordøye inntrykk. 

De hadde ganske stramme tøyler i starten, men etterhvert fikk jeg gjøre igrunn alt jeg ville. Jeg gjorde ikke noe galt uansett :P 

Og hadde jeg en dårlig dag hadde jeg alltid noen å prate med uansett om de egentlig var opptatt. De var veldig flinke til å invitere meg ut til å se på f.eks idol, selv om jeg hadde alt annet enn lyst. 
De hadde også veldig god tone med fosterhjemstjenesten og barnevernstjenesten, så det var egentlig bare koselig med møter, noe vi hadde ganske ofte. Det jeg syntes var litt ekkelt (på tidspunktet) var at de hadde møter mens jeg var på skolen. Men jeg forstår jo det nå at de må jo nesten få lov til det :lol: 

Jeg tror ikke det er så mye som kunne vært gjort annerledes. Det var som sagt den beste tiden jeg hadde i ungdomsårene, og jeg kjenner enkelte ganger på skikkelig savn etter stabilitet. Savnet kanskje litt mer regler og at noen satt ned foten når jeg gjorde ting som var helt teit, f.eks da jeg hentet meg et kakestykke på bursdagen til en av dem og satt meg inn på rommet. Er flau over det enda, men de syntes det var helt greit, de sa iallfall ingenting. 

Og det jeg likte spesielt godt var at ingen av dem var supermennesker. De var slitne, de sov på sofaen på dagtid, de spiste grandiosa til middag. Det var tidsvis støvdotter overalt. De kranglet. De gråt. De var sinte. De var glade. De heiet på fotballkamp så hele nabolaget hørte det. De trampet i trappene. De smalt med dører. De lot oppvasken stå på benken. De så tv sammen. De spiste sjokolade og chips i ukedagene. De engasjerte seg i hverdagen min. Det var et helt normalt hjem - akkurat et slikt hjem jeg alltid hadde ønsket meg. 

 

Nå ble jeg varm og glad inni meg av det du beskriver, men også av måten du beskriver det på:wub:

For en som jobber i fosterhjemstjenesten, bla med å rekruttere fosterhjem, gir det inspirasjon og mening til arbeidet også å få høre de gode historiene der det å komme i et fosterhjem kan gi noe verdifullt til et barn/ ungdom. 

Takk for at du delte?

 

  • Like 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri vært i fosterhjem og har ikke hatt fosterbarn selv, men jeg har vært "søsken" av fosterbarn, og jobbet innenfor BV med å være støttekontakt. Samt foreldrene mine har fungert som avlastningshjem og beredskapshjem. 

Gjennomgående kan vi vel si at ingen av ungene jeg har vært borti, har ønsket å vært hos oss eller under BV. Ingen har ønsket hjelp og samtlige har vært veldig klar på at de skulle hjem til foreldrene sine etterhvert, til tross for at noen av disse aldri har bodd hos foreldrene sine. Barna har kommet ifra forskjellige kommuner og dermed forskjellige folk i BV som har blitt med på lasset. Det er STOR forskjell på folk der også. Og alle barna hadde kontakt med foreldrene sine, som jobbet bestandig imot BV og ordningene i fosterhjemmene. 

Og gjennomgående kan vel også sies at ingen av historiene har vært solskinnshistorier. 

Vi fikk blant annet en gutt som var ferdig med u.skolen, mora hadde ikke sjans å klare på han og han hadde snudd døgnet totalt, gav f i alt og gjorde som han ville. Kun respekt for voksne mannfolk, inntil en viss grad fordi han skulle gjerne være "kompis". BV mente at det gutten trengte var et friår der han fikk valget selv om han ville hjelpe til eller ikke, og dermed styrte økonomien selv osv. Han skulle gjøre det han selv ville. Men hva hjalp vel det når han blant annet hadde en far som gjorde det han kunne for å kjøpe velvilje fra sønnen og satt over så mye penger som han ville? når han hadde hatt samvær med mor, skulle hun gjøre opp for den dårlige samvittigheten sin og han kom hjem med mengder av både snus, snop og penger. Og så forventer BV at mine foreldre skulle få gutten på rett kjør ved å gi han valg. Vel, det to et par mnd max, med litt diskusjoner med BV før foreldrene mine fikk gjennomslag at han fikk begynne på en slags skole for de som hadde falt litt ut av skolen. Den slags mellomting mellom uskolen og vgs der de tok litt grunnleggende fag, men samtidig jobbet med prosjekter som ungdommene selv ønsket. Han bodde hos oss et år før BV flyttet han tilbake til området ved foreldrene sine og gav han en hybel. Noe mer vet ikke jeg, men det var avtalt at han skulle uansett kun bo hos oss i et år. 

Ellers så har jeg vært borti et par som havnet på institusjon, ei som måtte inn i et spesialhjem nærmere fordi det måtte inn både psykolog nesten daglig osv., og ei som fikk tilbake til mor inkl oppfølgning av BV (men hun var egentlig uproblematisk, hun og mor trengte egentlig en pause ifra hverandre). Jeg har opplevd hvordan det er å være "helgesøsken" til en som ikke hadde helt riktig syn på riktig og galt når det gjaldt "vold", så jeg har blitt knøvlet ned i bakken fordi et uhell og jeg kom borti lekene hans på gulvet da jeg gikk forbi osv. Han havnet til slutt på institusjon da han ble tenåring fordi han ble skummel hjemme hvis han ble sint. I tillegg har jeg vært borti flere plasseringer igjennom vennepar av foreldrene mine og andre bekjentskaper. 

Så jeg personlig skulle gjerne vært fosterhjem. Men jeg vet ikke om jeg orker, helt ærlig. Fordi jeg kjenner at for min del er det to ting som må være på plass; fornuftige saksbehandlere og kontaktpersoner i BV og fosterbarn som selv ønske å leve i en "vanlig" familie. Som ønsker å bo hos oss. For det hjelper ikke en dritt hva man legger ned i arbeid når barnet selv ikke har en interesse av å engang bo hos deg, fordi det bare venter på at de får tilbake til foreldrene sine og kan finne på å rømme.. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Krutsi skrev:

Jeg har aldri vært i fosterhjem og har ikke hatt fosterbarn selv, men jeg har vært "søsken" av fosterbarn, og jobbet innenfor BV med å være støttekontakt. Samt foreldrene mine har fungert som avlastningshjem og beredskapshjem. 

Gjennomgående kan vi vel si at ingen av ungene jeg har vært borti, har ønsket å vært hos oss eller under BV. Ingen har ønsket hjelp og samtlige har vært veldig klar på at de skulle hjem til foreldrene sine etterhvert, til tross for at noen av disse aldri har bodd hos foreldrene sine. Barna har kommet ifra forskjellige kommuner og dermed forskjellige folk i BV som har blitt med på lasset. Det er STOR forskjell på folk der også. Og alle barna hadde kontakt med foreldrene sine, som jobbet bestandig imot BV og ordningene i fosterhjemmene. 

Og gjennomgående kan vel også sies at ingen av historiene har vært solskinnshistorier. 

Vi fikk blant annet en gutt som var ferdig med u.skolen, mora hadde ikke sjans å klare på han og han hadde snudd døgnet totalt, gav f i alt og gjorde som han ville. Kun respekt for voksne mannfolk, inntil en viss grad fordi han skulle gjerne være "kompis". BV mente at det gutten trengte var et friår der han fikk valget selv om han ville hjelpe til eller ikke, og dermed styrte økonomien selv osv. Han skulle gjøre det han selv ville. Men hva hjalp vel det når han blant annet hadde en far som gjorde det han kunne for å kjøpe velvilje fra sønnen og satt over så mye penger som han ville? når han hadde hatt samvær med mor, skulle hun gjøre opp for den dårlige samvittigheten sin og han kom hjem med mengder av både snus, snop og penger. Og så forventer BV at mine foreldre skulle få gutten på rett kjør ved å gi han valg. Vel, det to et par mnd max, med litt diskusjoner med BV før foreldrene mine fikk gjennomslag at han fikk begynne på en slags skole for de som hadde falt litt ut av skolen. Den slags mellomting mellom uskolen og vgs der de tok litt grunnleggende fag, men samtidig jobbet med prosjekter som ungdommene selv ønsket. Han bodde hos oss et år før BV flyttet han tilbake til området ved foreldrene sine og gav han en hybel. Noe mer vet ikke jeg, men det var avtalt at han skulle uansett kun bo hos oss i et år. 

Ellers så har jeg vært borti et par som havnet på institusjon, ei som måtte inn i et spesialhjem nærmere fordi det måtte inn både psykolog nesten daglig osv., og ei som fikk tilbake til mor inkl oppfølgning av BV (men hun var egentlig uproblematisk, hun og mor trengte egentlig en pause ifra hverandre). Jeg har opplevd hvordan det er å være "helgesøsken" til en som ikke hadde helt riktig syn på riktig og galt når det gjaldt "vold", så jeg har blitt knøvlet ned i bakken fordi et uhell og jeg kom borti lekene hans på gulvet da jeg gikk forbi osv. Han havnet til slutt på institusjon da han ble tenåring fordi han ble skummel hjemme hvis han ble sint. I tillegg har jeg vært borti flere plasseringer igjennom vennepar av foreldrene mine og andre bekjentskaper. 

Så jeg personlig skulle gjerne vært fosterhjem. Men jeg vet ikke om jeg orker, helt ærlig. Fordi jeg kjenner at for min del er det to ting som må være på plass; fornuftige saksbehandlere og kontaktpersoner i BV og fosterbarn som selv ønske å leve i en "vanlig" familie. Som ønsker å bo hos oss. For det hjelper ikke en dritt hva man legger ned i arbeid når barnet selv ikke har en interesse av å engang bo hos deg, fordi det bare venter på at de får tilbake til foreldrene sine og kan finne på å rømme.. 

Jeg tenker at du formidler viktige erfaringer som også kan høre til det å være fosterhjem - og ikke minst det å vokse opp med fostersøsken. Det er aldri noe A4 svar på hvordan det er å bli fosterhjem/fosterbarn/fostersøsken i den enkelte familie. Vi prøver å formidle dette på Pride-kurs slik at familier har mest mulig grunnlag for å beslutte om de vil bli fosterhjem eller ikke.

I tillegg er jeg enig med deg at det avgjørende, spesielt for de eldre barna, er at de ønsker å bo i fosterhjem - hvis ikke er vår erfaring at det bli brudd i løpet av det første året.

Ellers, med all din erfaring og med fokus på rett matching, ville jeg ikke blitt overrasket om dere hadde blitt en utrolig flott fosterfamilie☺️

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Krutsi og Zappa; takk for at dere deler erfaringer :) Dessverre har jeg hørt lignende fortellinger som de Krutsi kommer med og som hun sier, det er veldig forskjell alt etter hvilken representant fra BV  man 'kommer ut for' .  

Jeg har snakket med fosterforeldre som har fortalt at de har fått fosterbarn med temmelig drøy forhistorie(  utsatt for grove seksuelle overgrep i barndommen) men har ikke fått noen info om dette fra BV på forhånd, dette har kommet frem etterhvert. For både barnet/ungdommen sin del og fosterforeldrene, bør ikke fosterforeldrene få vite om slikt før de får fosterbarnet i hus? Det kan jo forklare en del 'uforklarlige reaksjoner' bl.a , på saker og ting.  Zappa, du kan kanskje komme med noe info  her, om hva som er 'vanlig' praksis? :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 minutter siden, QUEST skrev:

Krutsi og Zappa; takk for at dere deler erfaringer :) Dessverre har jeg hørt lignende fortellinger som de Krutsi kommer med og som hun sier, det er veldig forskjell alt etter hvilken representant fra BV  man 'kommer ut for' .  

Jeg har snakket med fosterforeldre som har fortalt at de har fått fosterbarn med temmelig drøy forhistorie(  utsatt for grove seksuelle overgrep i barndommen) men har ikke fått noen info om dette fra BV på forhånd, dette har kommet frem etterhvert. For både barnet/ungdommen sin del og fosterforeldrene, bør ikke fosterforeldrene få vite om slikt før de får fosterbarnet i hus? Det kan jo forklare en del 'uforklarlige reaksjoner' bl.a , på saker og ting.  Zappa, du kan kanskje komme med noe info  her, om hva som er 'vanlig' praksis? :) 

Dessverre kan jeg ikke annet enn å si at oppfølgingen man får av barnevernet kan være svært varierende, da oppfølgingen man som barnevernsansatte kan gi er avhengig av arbeidsmengde, arbeidserfaring og kompetanse, samt kommunens økonomi.

Vi i fosterhjemstjenesten er (sammen med barneverntjenesten) opptatt av å formidle det vi kjenner til av barnets erfaringer/historie. Dette er utrolig viktig i matchingsprosessen, da vi søker å matche barnets behov opp mot fosterhjemmets styrker. Imidlertid er det slik at barneverntjenesten i endel saker ikke kjenner til barnets fulle historie - dette er gjerne saker der barnet er hjemmeboende til det flyttes i fosterhjemmet (mange nyanser i dette, men blir for krevende å beskrive her). I andre tilfeller ser vi at det barnet vi tror vi kjenner, får en helt annen atferd og kan regrediere når det kjenner seg trygt i fosterhjemmet. Jeg har også i matchingsprosessen fått høre at vi fokuserer for mye på det potensielle negative, og at fosterhjemmet er så "forelsket" at de ikke tar innover seg den informasjonen de får. Eksempelvis ga jeg en utredningsrapport til gjennomlesning ti en familie. To uker senere ringte de meg helt sjokkert over en "ulogisk" reaksjon hos fosterbarnet. Når jeg minte dem på det som stod i rapporten, samt veiledet dem, sa de at de først nå kanskje kunne tro på rapporten... (Forøvrig har de nå vært et vidunderlig fosterhjem for nevnte barn :wub:

Jeg benekter ikke at fosterhjem har eller kan oppleve at viktig informasjon har blitt holdt skjult for dem. Men jeg kan ikke snakke for andre enn meg og det jeg kjenner til i vår fosterhjemstjeneste: og vi er opptatt av å få frem all viktig informasjon om barnet som er tilgjengelig - hvis vi med vilje hadde holdt tilbake informasjon hadde vi sviktet et sårbart barn som har behov for et riktig hjem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

36 minutter siden, QUEST skrev:

Krutsi og Zappa; takk for at dere deler erfaringer :) Dessverre har jeg hørt lignende fortellinger som de Krutsi kommer med og som hun sier, det er veldig forskjell alt etter hvilken representant fra BV  man 'kommer ut for' .  

Jeg har snakket med fosterforeldre som har fortalt at de har fått fosterbarn med temmelig drøy forhistorie(  utsatt for grove seksuelle overgrep i barndommen) men har ikke fått noen info om dette fra BV på forhånd, dette har kommet frem etterhvert. For både barnet/ungdommen sin del og fosterforeldrene, bør ikke fosterforeldrene få vite om slikt før de får fosterbarnet i hus? Det kan jo forklare en del 'uforklarlige reaksjoner' bl.a , på saker og ting.  Zappa, du kan kanskje komme med noe info  her, om hva som er 'vanlig' praksis? :) 

Jeg har aldri fått følelsen av at BV faktisk skjuler fakta. Men jeg har fått en liten følelse innimellom at de forteller, men kanskje ikke så detaljert om nøyaktig hva som har skjedd. Litt for at man faktisk ikke skal fordomsdømme barnet og en del eldre barn fungerer innimellom bedre hvis de føler at de voksne ikke vet 100% på hva som har skjedd, sånn negativt i fortiden. De kan altså begynne litt på 0. Men det skal sies at vi har aldri vært borti noen yngre enn 10 år. Og hun som var yngst, hun var veldig krevende og egentlig ikke 100% fungerende sånn i samfunnet er lagt opp til. I tillegg er det mange andre variasjoner som spiller inn i bildet, og ikke minst det @Zappa sier: mange får faktisk ikke med seg hva som blir fortalt. 

En variasjon som spiller inn kan feks være hvordan foreldre påvirker barnet også. Feks ei jente jeg var støttekontakt til, vi snakker tenåring, var hos BV fordi mor ikke ville ha henne. Det var mye sirkus rundt osv., men mor hadde både eldre og yngre søsken boende hjemme, men ikke denne jenta. Men når mor hadde samvær en gang i mnd, så var denne jenta mor sitt yndlingsbarn de timene. Vi snakker godsnakking, sitting i fanget osv. Mor hadde også stor intr av oss som jobbet med jenta, feks meg som støttekontakt, og spurte oss ut en del. Første gangen jeg ble sendt avgårde, fikk jeg i utgangspunktet ikke vite noen ting om verken familie eller grunn til plassering. Arbeidskontrakt var heller ikke diskutert i detalj før jeg hadde gjort ferdig den turen. Så mor prøver å spørre meg ut om timelønn, hva jeg vet osv. Og jeg er ærlig og svarer at jeg ikke vet, det har ikke blitt diskutert, at jeg ikke er der for pengene. For det var nettopp det hun var ute etter; etter hver samværstime, drev mor å ringte barnet og satte barnet imot feks støttekontakt osv., fordi vi gjorde de kun for pengene og brydde oss ikke om henne. At alt som var viktig var hvor mye vi tjente osv. I tillegg ringte hun BV og vrei på alt annet om oss, for å få BV til å tro at vi ikke egnet oss som støttekontakt til datteren. Dette gjorde mor hver eneste gang, bare for å ødelegge. Men jeg hadde ingen info til henne som ammunisjon, så det gikk sånn ok smertefritt å få meg inn i "teamet".. 

 

58 minutter siden, Zappa skrev:

Jeg tenker at du formidler viktige erfaringer som også kan høre til det å være fosterhjem - og ikke minst det å vokse opp med fostersøsken. Det er aldri noe A4 svar på hvordan det er å bli fosterhjem/fosterbarn/fostersøsken i den enkelte familie. Vi prøver å formidle dette på Pride-kurs slik at familier har mest mulig grunnlag for å beslutte om de vil bli fosterhjem eller ikke.

I tillegg er jeg enig med deg at det avgjørende, spesielt for de eldre barna, er at de ønsker å bo i fosterhjem - hvis ikke er vår erfaring at det bli brudd i løpet av det første året.

Ellers, med all din erfaring og med fokus på rett matching, ville jeg ikke blitt overrasket om dere hadde blitt en utrolig flott fosterfamilie☺️

Jeg tror jeg er den mest negative personen man kan snakke med hvis noen begynner å nevne at de ønsker å være fosterhjem. For jeg har ikke møtt et eneste fosterhjem, utenom de jeg vet om som fikk de nesten som spedbarn, som ikke har hatt noen vannvittige runder med et eller annet. Og allikevel står folk der om nesten romantiserer det, og nå skal de "redde" et barn. 

Og for å være ydmyk *host*; jeg tror også at vi kunne ha blitt en fin fosterfamilie. Vi blir boende i ei passende lita bygd der de kan bo hjemme til de er ferdig med vgs, på en del linjer i alle fall, på gårdsbruk, med både hunder og andre dyr. Og i tillegg er alle i familien veldig åpne personer som ikke bryr seg så hardt om hvem som er biologisk eller ikke osv. Men igjen; det er nok jobb med å få alt til å klaffe, om man ikke skal prøve å overbevise de i tillegg at det beste er faktisk å bo hos oss og ikke hos foreldrene :P Så sånn sett kunne det vært mye finere å åpnet hjemme for tenåringer osv, slike som kanskje er vanskelig å finne hjem til, men som likevel ønsker et inkludere hjem til de feks fikk ferdig vgs osv. 

Men med tanke på at mine egne barn er bare 1 og 3, så bør vi nok uansett vente en del år før man hopper i noe slikt. Må overleve mine egne først før jeg tar på meg andre sine :lol::lol: 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...