Gå til innhold
Hundesonen.no

Flokken på 3 - så ulike man kan få det :-)


LizbethOsnes
 Share

Recommended Posts

For å ikke spamme bloggen min med så altfor mye hundesnakk, tenkte jeg å opprette en liten "hundedagbok" her inne :-)

Ja, jeg er nokså sikker på at de fleste vil tenke at jeg må ha splittet personlighet som har gått for så ulike raser, haha. Jeg ser heller på det som at jeg har én hund for hvert bruk ;-) 

10484483_1518836084994652_3712915927508016356_o.thumb.jpg.3a8338c427faafb137af3366079aa3e5.jpg

Dias: 
Staffordshire Bull Terrier født sommeren 2012. Han er utvilsomt familiens hyperaktive klovn, og har ikke forandret seg det spor (om en ser bort ifra å gjøre fra seg inne, heldigvis) siden han var 8 uker gammel. Han er høyt og lavt hele tiden, og altfor glad i både folk og dyr. Han er rimelig stor til staffelaff å være, men det later han ikke til å bry seg om. Han vil jo bare ha kos - og aller helst sitte på fanget. 

 

20160424_220935.thumb.jpg.a6f728cccced2f79e44bd84de8f91c44.jpg

Aqua: 
Chihuahua-tispa vår, født i 2011. Jeg skulle jo aldeles ikke ha noen "småhund" selv da jeg hentet hjem en liten tass til broren min, men det endret seg relativt kjapt. Oppdretter hadde da flere titalls hunder som på ingen måte fikk det de fortjente eller trengte, så valget var enkelt: Aqua ble også med hjem, og fikk en ny sjanse til et godt og verdig hundeliv for halvannet år siden. Ettersom hun knapt hadde vært utenfor hjemmets fire vegger alle disse årene, er hun ikke - og vil trolig aldri bli - noen fjellgeit. Hun elsker kos og avslapping, og er den snilleste og roligste hunden jeg noensinne har møtt. Min "halvfrykt" for småhunder har definitivt gitt seg kraftig, denne jenta er god som gull. 

 

17968318_1923521891192734_1432991374_o.thumb.jpg.5eade97fa4ca99e7cf9e25edb6bd1ea7.jpg

Felix: 
Denne vesle krabaten hentet vi hjem på fredag, da var han akkurat åtte uker gammel. Han er en blanding av Rottweiler og Alaska Husky, og er hittil den roligste og enkleste valpen jeg noensinne har vært borti. Det snur nok rimelig raskt vil jeg tro ;-) Jeg har alltid trivdes best med å ha tre hunder, og føler nå at Felix har gjort flokken vår komplett. Jeg trengte en utfordring og en ordentlig tøffing som er med på alt fra fjellturer til camping, til trekking av akebrett og alt av turer (etterhvert også med kløv/dekk) - og det ser jeg for meg at Felix vil gi oss. Han er en svær liten labbetuss som jeg gleder meg masse til å bli bedre kjent med. 

 

Ja, og så var det meg selv da. Lizbeth heter altså jeg, men alle kaller meg Liz. Jeg er 25 år gammel, og bosatt like utenfor Ålesund. Her bor jeg sammen med min datter på 3,5 år - Sienna - og vår lille flokk. Jeg er utdannet journalist, og jobber i dag som frilansjournalist og forfatter - en tilværelse jeg uten tvil elsker hvert sekund av. Hunder (og tidligere hest) er min store lidenskap ved siden av mammarollen og arbeidet, så at jeg nå har en liten flokk på tre passer meg utmerket. Jeg har aldri vært noe konkurransemenneske, selv om lydighet ser fryktelig spennende ut. Vi får se; Rottis/AH er kanskje ikke den mixen man oftest kan se på en bane, men man vet heldigvis aldri hva fremtiden bringer. Per i dag er hundene en kombinasjon av pelsbarn, kosegriser, turkompiser og lekekamerater for både meg og lille Sienna - og stortrives med det :-) Nå gleder jeg meg til å lese deres introduksjoner og "dagbøker"! 

  • Like 16
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Morsomt med andre som oppskatter ulike hunder i samme flokk - mine to raser er også nokså ulike..

Boston terrier -  liten, korthår, kort snute, stå-ører, kort hale, kort kropp,
Bearded collie- midd.stor, langhår, lang snute, hengeører, lang hale, slank lang kropp

Dog skal det sies at de er rimelig like i temperamentet, da - glade, sosiale, lykkelige, blide, glad i folk, aktive når man lar dem - kosegriser når man ønsker dèt...

Får se hva det blir neste gang...

:-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 18.4.2017 at 5:36 PM, SusanneL skrev:

Morsomt med andre som oppskatter ulike hunder i samme flokk - mine to raser er også nokså ulike..

Boston terrier -  liten, korthår, kort snute, stå-ører, kort hale, kort kropp,
Bearded collie- midd.stor, langhår, lang snute, hengeører, lang hale, slank lang kropp

Dog skal det sies at de er rimelig like i temperamentet, da - glade, sosiale, lykkelige, blide, glad i folk, aktive når man lar dem - kosegriser når man ønsker dèt...

Får se hva det blir neste gang...

:-)

Så herlig! <3 Ja, da blir det mildt sagt spennende å se hva som dukker opp når den tid kommer :-) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En uke har flydd forbi, og den lille flokken har blitt vant med hverandre - og oss tobente. Felix har stor respekt for Dias - selv om det er litt gøy å terge ham også. Men; Aqua orker man ikke å ta seriøst for en femøring en gang. Om det er fordi hun logrer enten hun er blid eller irritert, eller om hun bare er så liten at det høres komisk ut når hun blir sinna vites ikke, men det er i alle fall ikke viktig å høre etter på det gamlemor sier. Ikke med mindre jeg tar hånd om situasjonen, i alle fall. 

17861902_1923489427862647_9191289519041499418_n.thumb.jpg.52d67e71f66709092a4a4df25b6fea01.jpg
Rett før Dias slang seg langflat i sofaen med rumpa til værs - bydende til lek, haha! 

Jeg har virkelig aldri i mitt liv vært borti enklere og greiere valp enn det Felix er. Joda, jeg tørker tisseflekker et par ganger om dagen og han har lagt sin elsk på joggeskotyggeleker, men ellers er det virkelig ikke et halvt problem en gang. Han er så snill og rolig dagen lang, og sover søtt hele natten gjennom. Ikke er det et problem å være alene hjemme heller, så lenge han får stå i buret sitt ved siden av hundesengen de to voksne deler på (de har hver sin altså, men de skal helst krølle seg sammen med hverandre). Wooaah, om det er sånn det er å ha valp kunne jeg hatt minst ti til:shocked: Tenker med grøss og gru tilbake til den tiden da Dias var valp, og absolutt alt og ingenting skulle herjes med og ødelegges til det ugjenkjennelige, HAHA. Han var en håndfull, men denne lille krabaten kunne ikke ha vært enklere å ha med å gjøre:wub:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...