Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Kanskje dumt spm, men jeg ønsker at min hanne skal bli pappa. Han er bare 3 mnd nå så skal jo selvsagt vente, og tenker da i mellomtiden undersøke hva som kreves for at han skal videreføre genene. Så, hvordan går jeg frem, jeg som har hannen? Hva kreves av meg? Hvor kan jeg eventuellt lese mer om tema? 

Tusen takk for svar :)

Skrevet

EN valp på 3 mnd har på ingen måte vist hva som bor i den. En hund som skal brukes i avl bør tilføre rasen positive egenskaper ift gemytt, helse, fysikk.
Når hunden din er 4 - 5 år vet du mer om hva som bor i den og kan avgjøre om den egner seg til avl. Mtp rasens ve og vel. Så du begynner der - med å oppdra din egen hund, bruke den, helseteste den, og se om den har de kvaliteter som trengs. Over tid.

Skrevet

Les rasehistorikk og stamtavler. Ha en god dialog med oppdretteren din, hun eller han bør kunne hjelpe deg med å forstå hva du har for en hund, stamtavlemessig. 
Snakk med erfarne rasekjennere, de vet hvor skoen trykker for akkurat din rase. Les RAS-dokumenter, standarden og alt annet relevant for DIN rase. Bruk utenlandske raseklubber. Snakk med oppdrettere der også.

Helsesjekk det som er obligatorisk, og gjerne mer til. Reis på utstillinger, både som junior, unghund, åpen og (forhåpentligvis) champion. En hund som er lekker som junior kan fortsatt utvikle seg i gal retning.
 Reis på prøver tilpasset din rase og dens bruksområder - har du jakthund så bør den funke til det, og har du trekkhund finnes det trekkhundprøver etc. 
Gå en MH. Forstå resultatet. Utdann hunden din, og bruk den aktivt. Vurder og evaluer den kontinuerlig. 
Om alt ser ut til å være bedre enn gjennomsnittet om 2-3 år, da kan du la tisper av tilstrekkelig tilsvarende kvalitet krysses med din hanne. 

 

Frem til den dagen, kos deg meg hunden din - og lykke til.

  • Like 10
Skrevet

Hei, så trivelig at du er interessert i avl.

Når alt kommer til alt, så er det tispeeierne/oppdretterne som avgjør om en hannhund blir brukt i avl, men det er større sjanse for at ens hannhund ansees som aktuell om han er synlig i rasemiljøet.

Ta kontakt med raseklubben, og sjekk hva som kreves for å bli avlsklarert og komme på en hannhundliste - en del helseundersøkelser krever en minimumsalder på 12 måneder. Mange klubber krever også utstillingsresultat, for eksempel. Noen klubber har minimumsalder før en hannhund kan brukes.

Bli med på lokale treff, bli kjent med folk i rasemiljøet, og still hunden din på utstilling - det er mange oppdrettere som ikke vil bruke en hannhund de ikke har sett, så om du bruker utstilling som en hobby er det også en måte å markedsføre en potensiell avlshannhund. Du kan starte med valpeshow når hunden din er fire måneder gammel, og det er god trening for dere begge selv om det er uoffisielt.

Allier deg også med oppdretter, og bruk denne - om det er en vettug person - som mentor. Oppdrettere snakker med hverandre, og om jeg som oppdretter hadde solgt en lovende hannvalp ville jeg jo fortalt mine "kollegaer" om ham når vi prater valpeplaner og om det er noe interessant å bruke.

Ideelt sett så er begge avlsdyr godt voksne før de går i avl, slik at en vet mer om individenes mentalitet (på min rase er de sjelden voksne i hodet før de er tre år, men gjerne senere) og helse - mange plager og sykdommer dukker ikke opp med en gang. Da tenker jeg ikke på øyelysning, patellaluksasjon og slikt - men for eksempel kløe og betennelser som kommer tilbake gang på gang på gang, og reduserer hundens allmenne helsetilstand.

Jeg har ei tispe på over fem år, og hennes far bestemte jeg meg for å bruke da han var syv uker gammel. Det er selvfølgelig tull, for han var bare en valp - men ut fra stamtavle og det eksteriøret han viste da så var det en super-interessant hannhund for meg, og jeg fulgte ham tett i oppveksten, ventet med gru på resultatene fra røntgenfotografering, gledet meg over å se ham sanke cert, og hadde jevnlig kontakt med hannhundeier, også videre. Han var 23 måneder da jeg parret tispa mi med ham. 

Poenget mitt er at selv om en hund ikke kan brukes i avl når den er tre måneder, så er det noen oppdrettere som tenker og planlegger så langsiktig at de fanger opp unge hunder for å ha dem "på blokka", følge utviklingen og gripe anledningen om det passer seg slik senere. Tispa mi ble parret med en hannhund som da han var rundt fem uker gammel fikk hvisket i øret sitt av meg at jeg håpte jeg fikk en valp av ham en gang. Og jeg må få legge til at jeg avler ut fra strengere kriterier enn at hannhunden var søt som valp - denne vokste opp til å bli nordisk utstillingschampion og gruppevinner. Er en bevisst som oppdretter så har en hannhund-radaren konstant på, framfor å tenke at "shit, tispa står i morgen, hvor er nærmeste hannhund?"

Så vær aktiv i rasemiljøet, vis hunden i ulike kanaler, gjør helsetester, sjekk hva som gjør at andre hannhunder blir brukt (tar de flere helsetester? Går de mentaltester?), og så vil tiden vise om din herlige valp utvikler seg til å bli en potensiell avlshannhund - og om noen oppdrettere vil bruke ham. For selv om du har all rett til å takke nei på tispeforespørsler, så er det tispeeier som må komme med forespørselen først.

Kos deg med valpen din, kos deg med rasemiljøet, og ta alt annet som bonus!

Edit: NKK arrangerer en kursserie som heter Oppdretterskolen. Den ene delen handler om alt det praktiske; parring, drektighet, fødsel, tiden i valpekassa. Den andre delen handler om genetikk, helsetester, etikk og moral, arv og miljø, og "teorien bak praksisen" - særlig den delen bør være interessant og aktuell for avlsinteresserte, selv om du har hannhund. NKK selger også ei bok som brukes på denne kursserien, den er egentlig skrevet for veterinærstudenter og kan bli litt teknisk og skremmende (vi vil jo ikke lese om alt som kan gå galt) - men du lærer mye. 

Det hender også at raseklubbene arrangerer temamøter, har avlskurs, etc. Det er også noen av de større veterinærklinikkene som jeg har sett at har tilsvarende arrangement.

Jeg anbefaler også at du leser mest mulig rasehistorikk - konstruksjon, sunnhet og funksjonalitet følger av hva rasen opprinnelig ble brukt til. Les om anatomi - NKK selger kompendiehefter som forklarer hundens bygning og anatomi, veldig interessant og et godt utgangspunkt for å forstå mer om hvordan hund bedømmes på utstilling, hvorfor den og den feilen er mer alvorlig enn den, og hjelper deg dermed å vurdere eventuelle paringsforespørsler.

En annen ting: Nerd i vei på DogWeb. Studer stamtavler, bli kjent med linjer, bli kjent med din hund, gå generasjoner tilbake, lær deg hvilke hunder som din hund er i slekt med, gransk disse og bli kjent med helsebildet. Jo mer du vet om din hund, jo lettere er det å vurdere eventuelle paringsforespørsler, samt å kunne svare på spørsmål fra oppdrettere.

  • Like 12

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...