Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Denne diskusjonen synes jeg er spennende. I mitt arbeid er jeg statens representant for å vurdere potensielle fosterhjems og adopstanters omsorgskompetanse. Riktignok vurdert opp mot Norges og utlandets barnevernsbarns behov - barn som statistisk sett har større omsorgsbehov enn andre barn.

Hva alder angår, har ikke staten noen helt klare retningslinjer vedrørende øvre aldersgrense - men er man rundt 45 som førstegangsforeldre, må dette utredes særskilt (mtp på at man er i 60årene i en potensielt krevende ungdomstid, samt at utsatte barn/ungdom generelt vil være mer sårbare mtp frafall av viktige tilknytningspersoner.)

Det jeg som utrederer fokuserer mest på mtp foreldrekompteanse er stikkordsmessig: omsorgspersonenes tilknytningsstil, psykisk og fysisk helse, alder, nettverk og mulighet for avlastning, evne til reflekterende omsorg, motivasjon for omsorgsoppgaven, kunnskap og forståelse for barns behov, kunnskap og forståelse for adoptivbarn og fosterbarns behov, pluss bolig, og annet.

Oppsummert etter 10 år innen dette feltet, er jeg ydmyk overfor det faktum at hva jeg selv tenker jeg og min familie klarer - så absolutt ikke er noen fasit for hva andre familier klarer. Det finnes så mange ULIKE familier i Norges land, både når det gjelder alder, erfaringer, belastninger m.m. som står i ulike krevende omsorgsoppgaver - og som gjør det på en helt fantastisk måte. Jeg bøyer meg i støvet over familien med 7 barn i alder 4 - 17 som FREMDELES hadde kapasitet til å ta inn to tenåringsbrødre - og virkelig gi dem den tryggheten og tilhørigheten de savnet. Videre  foreldreparet som nærmet seg 60-årene, og som tok inn en handikappet gutt (samtidig som de hadde omsorgen for en jevnaldrende 6-åring og en 13-åring). De har jeg fulgt i de siste 10 årene.

Det er så mye mer enn alder som avgjør evnen til å være gode foreldre!

Når det er sagt - for min egen del -  er jeg glad for at jeg fikk mine to jenter da jeg var i 20-årene - for det passa best for meg og min familie:)

  • Like 5
  • Svar 104
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg tror ting har en tendens til å BLI riktig jeg da. Det ser jo sånn ut i tråden at de fleste synes det er best å få barn i den aldersgruppen de selv var i da de fikk barn. Det må være et godt tegn.

Og man kan velge å hjelpe noen som faktisk trenger det i stedenfor å produsere egne , da kan man til og med velge bort å sitte med spebarn sent i livet . Jeg syns nesten det er litt hull i hodet at al

Jeg tenker at det er noe som kvinner og evt partner vet best ut fra sin personlige situasjon og fysiske helse, i samråd med helsepersonell om man trenger medisinsk hjelp. Det er ikke noe jeg har noe m

Skrevet

Min erfaring er at jeg var MYE mindre engstelig for alt mulig da jeg fikk førstemann, var 20 år, enn da jeg fikk andremann, var 32 år.

Nå har det vært litt mer utfordringer med andremann også, som har revet opp mammahjertet mer enn èn gang, så det kan jo selvfølgelig også ha noe å si. Men jeg føler selv at med førstemann så svevde jeg rundt i denne verden med meg og mitt og tenkte ikke så mye over alt "det farlige" der ute. Men etter hvert som jeg ble mere voksen og deltok litt mer i hva som foregikk der ute, ble jeg veldig mye mere engstelig for alt.

  • Like 2
Skrevet

Jeg er 27, ble gravid som 26-åring. Jeg fikk kommentarer på at jeg må forberede meg på å bli sett på som en ung mor... I all verden. Aldersmessig synes jeg det er greit å være 27. Jeg er kanskje litt nevrotisk og leser meg veldig opp på ting, men det har mer med personlighet enn alder å gjøre. Jeg trodde jeg skulle være mer avslappa enn jeg er, men det kommer kanskje mer etterhvert? Ikke helt sammenlignbart, men jeg var litt nevrotisk mtp valpen det første året også :P Nå? Null stress. 

Jeg synes man bør vente til man er ferdig på vgs og har smakt på arbeids-og voksenlivet før man begynner å lage planlagte barn, men etter det har jeg ikke så mange meninger. Jeg vil helst være ferdig med å produsere barn før jeg nærmer meg 40, men om andre får sine etterlengtede barn da så får de det. 

  • Like 1
  • 3 weeks later...
Skrevet

Moren min var 43 da hun fikk meg - broren min var seks år eldre enn meg.  Så hun var definitivt "gammal" allerede da hun fikk sitt første barn.

Moren min var meget ungdommelig til sinns og svært så populær blant oss unger og etterhvert ungdommer - jeg tror ærlig talt de heller besøkte henne enn meg de gangene gjengen samlet seg hos oss :P

Men det er klart; det var jo ikke noe gøy å få høre bemerkninger fra andre voksne om at hun var bestemoren min eller å gå glipp av det der tette mor-datterforholdet som mine venninner hadde med sine yngre mødre.  Jeg mener - moren min var jo nesten pensjonist da jeg gikk på gymnaset...

Så jeg sverget på at jeg aldri skulle bli en gammel mamma for sjølv om jeg har vært heldig og aldri fått pes om alder fra mine venner så har det alltid vært et litt sårt punkt hos meg.  

Jeg ble mamma som 25-åring og det var for meg akkurat passe alder.  Kunne aldri i verden tenkt meg å fått barn i 40-årsalderen; tror hverken kropp eller sjel hadde hatt godt av det :)

 

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for mange gode tips 😌 Det er ikke noe problem hos veterinær, hun er veldig snill ved håndtering og sånn da  ☺️
    • Hun er ung, og har dårlige erfaringer. Jeg tenker at det kan hjelpe å gi henne tid, og trene i utstillingslignende settinger. Tren uten å stille opp for dommeren, belønn masse, og gå ut igjen av ringen uten å stille opp for visning. Tren også på oppstilling og visning for seg selv uten for ringen og i andre settinger, hjemme, på parkeringsplassen, i parken osv. Gå videre med å trene i utstillingsring og stille opp, men la treningsdommer bare belønne uten å ta på henne. Og selvfølgelig respektere alle signaler på at hun er utrygg, la henne selv ta initiativ. Om utstilling ikke er viktig for dere er det såklart like greit å droppe det, men det kan nok fint gjøres å gjøre positivt igjen med trening og tålmodighet. Og det er viktig at hun f.eks. kan stå på et veterinærbord og bli undersøkt også.
    • Har ei tispe på snart 2 år. vi har drevet litt med utstilling siden hu var valp fra 4 måneder til hu ble ca 1 år. Den første tiden på treninger gikk det veldig bra , hu er sosial hund utad og elsker oppmerksomhet og byliv. Etter en tid begynte hu å rygge fra dommeren i ringen , kunne sette seg og rygge unna men vi fikk allikevel satt hun opp igjen og fikk bra premier på utstillinger . Helt til vi kom til den 5 siste utstillingen, da gikk det bra første dagen men 2 dagen da vi gikk i ringen gikk det bra helt til vi skulle stille henne opp, hode og tenner gikk fint helt til dommer skulle kjenne mot rygg da rygger hun bakover og klappet med tennene mot dommer .  Så jeg tok en avgjørelse med å si vi trekker oss .. her innså jeg kanskje at hun har jo prøvd å gitt oss tegn litt hele veien med å sette seg og rygge unna, men folk rundt trodde det var kun trass siden hu er en bestemt tispe .  etter dette oppsøkte jeg fysioterapeut og tok MR og røntgen av henne og det ble påvist betennelse på begge sider i lysken/ hoften. Det vi så når fysio skulle gå over hu var at det var tydelig vondt . Men nå i dag 1 år etterpå med gjentatte behandlinger og styrke treninger har hu endelig blitt friskemeldt og vi kan gå tilbake til det normale. Vi har vært med 2 ganger på utstillingstreninger , første gangen gikk veldig bra . Men det var folk som hu kjenner i miljøet fra før  .2 gangen oppsøkte vi nytt sted , hu var veldig glad for å komme og se så mange hunder og mennesker og hu hilste og koste med flere .  Men da vi løpte i ringen og skulle stille henne opp før treningdommeren rakk å ta på henne «snappet « hun . Så da gikk vi ut av utstilling posisjonen ,da gikk hun bort til dommer og damen og nusset og koste med dem.. utenfor ringen er det heller ikke noe problem .  Så nå lurer jeg på om jeg bare skal droppe utstilling helt for hennes del, når jeg ser at det minnesbilde fra smerte fra siste utstillingene sitter i henne så sterkt ..  Hun er jo en fantastisk og glad hund ellers. Vi skal vertfall ha en lang pause og fokusere på  noe annet og bare være hund. Har noen opplevd noe lignende, og er det beste å bare droppe utstilling helt ?
    • En viktig del av å drive med utstilling er jo å lære hundene å slappe av i buret når de ikke er i ringen. Det er ikke bare oppbevaring.  Og har du flere hunder så ville jeg enten hatt med hjelpere eller bare én hund på utstilling om gangen, ihvertfall til de er vante til omgivelsene og slapper av i buret.
    • Tenkte jeg skulle prøve det også men er så redd hunden rømmer ut av gitteret. Opplevde det med hunder før mens jeg gikk i ringen så kom de løpende inn i ringen. Veldig festlig. Ikke i det hele tatt.    Men nå har jeg nye hunder så har ikke turt å prøve på dem men hadde vært så enklere å bære inn enn de tunge gitterbura.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...